Sult + Tonje = ?

Mennesker reagerer forskjellig når de blir sultne. Noen er såpass vant til det at de knapt nok merker at magen skriker etter føde. Noen kaster irriterte blikk ned på magen, og håper at den ikke rumler altfor høyt i offentlighet. Noen mennesker får vondt i hodet, og hos noen vil ikke kroppen adlyde dem i det hele tatt.

Jeg? Jeg blir gretten.

Vi snakker ikke å-du-er-så-dum-kan-du-ikke-bare-holde-opp-å-rumle-sånn-magen-gretten heller. Å, nei, du. Her er det hvorfor-i-helvete-snakker-du-til-meg-i-det-hele-tatt-din-jævla-bitch-kan-du-ikke-se-at-jeg-er-sulten-for-faen-jeg-er-tre-sekunder-fra-å-bite-av-deg-hodet-gretten til tusen. Det er faktisk såpass ille at mamma med jevne mellomrom advarer meg før jeg skal ut og reise med venner. "Husk å spise da, Tonje! Du vil vel ikke miste alle vennene dine?" Jo, takk skal du ha, mamma. Jeg er fullstending klar over at jeg forvandler meg til et monster når jeg blir sulten (jeg har døpt henne Grumpy-Tonje). Jeg har visstnok en skikkelig Dr. Jekyll og Mr. Hyde-greie på gang.






Grumpy-Tonje dukket opp i dag. Etter å ha studert duers paringslek inngående, spist en utrolig usunn frokost og trasket rundt på Osaka Castle en stund, skulle jeg og Katinka utforske et gigantisk kjøpesenter i nærheten av stasjonen. I følge hjemmesiden var det godt over hundre butikker - de aller fleste for jenter. Fulle av pågangsmot og med bulende lommebøker tuslet vi inn på senteret, og ble møtt av en skobutikk full av godsaker. Dette begynte lovende. Men (og det er et stort men)... vi kjøpte ingenting. Vi trasket gjennom syv etasjer proppfulle av klær og andre goodies, men handleposene uteble.

Er det noe jeg ikke takler så er det å gå på handletur uten å finne noe. Bedre ble det selvfølgelig ikke av at frokosteffekten begynte å gi seg, og jeg kjente kroppen dø mer og mer for hvert eneste skritt jeg tok. Det var bare et spørsmål om tid før Grumpy-Tonje poppet frem. Og poppe frem, det gjorde hun. Til de grader. Det ble sikkert en morsom halvtime for min partner in crime der hun trasket rundt med et illsint demonlignende vesen på slep. Til slutt trasket vi inn på en fastfood-restaurant (hvis navn ikke skal nevnes),og vips, så var jeg blid og fornøyd igjen.

Det er merkelig hvordan det der fungerer, altså.


Vi snublet forresten over disse småtassene (vel, de var vel egentlig ganske enorme) på veien fra Osaka Castle til nærmeste togstasjon. I utgangspunktet trodde vi de var forvokste vannrotter, men etter nærmere undersøkelser og litt googling på kryss og tvers, har jeg kommet frem til at de etter all sannsynlighet er sumpbevere. Ville sumpbevere. Er de ikke søte?

Hårmannen, der er du jo!

Vi har forresten bestemt oss for å droppe Hiroshima, og reise tilbake til Togane i morgen. Det er en kombinasjon av slunkne bankkontoer, rådyre shinkansen-billetter og trangen til å sove i egen seng som har fått oss til å bestemme oss for dette. På den ene siden er det litt kjipt, men jeg tror vi har tatt en klok beslutning.