Pimp my everything!

Jeg har alltid vært tiltrukket av det litt enkle. Rene linjer og minimalistisk stil har fått meg til å stoppe opp og sukke henført, mens glitter og sterke farger har hatt motsatt effekt. Japan forandret meg. Uansett hvor hardt man prøver å stå imot glitterifiseringen, må man på et eller annet tidspunkt innrømme totalt nederlag, og kaste seg på blingebølgen. Det begynte så smått med de sparkly klistremerkene på mobilen min en gang i forrige uke, men det var ikke før i dag - da jeg sto i butikken og betalte for mine første supergirly løsnegler - at jeg faktisk innså akkurat hvor langt det hadde gått.

(Til mitt forsvar vil jeg bare si at mine glitrende negler er meget korte til løsnegler å være, men falske negler er og blir falske harrynegler. Hva har skjedd med meg?!)




I dag har jeg og min reisepartner-hvis-løsnegler-er-omtrent-tre-ganger-lengre-enn-mine vært flinke turister. Vi begynte dagen vår med et stopp på kjøpesenteret, der det gikk en del penger på veskene jeg nevnte i går. Det ble kanskje ikke åtte allikevel, men veskesamlingen min har i alle fall fått et par nye medlemmer. Med bling på, selvfølgelig. There's no place like Japan! Den brune er fra en kjempesøt butikk som heter Dear Flura (der det sannsynligvis kommer til å gå flere penger i løpet av de to neste dagene), mens den rosa er fra gode, gamle Off the Wall, der Katinka og den kjempekoselige butikkdamen bondet heftig over førstenevntes.. you guessed it.. løsnegler! (Aner vi et gjennomgående tema her..?)




Etter å ha dumpet posene på hostellet, heist en ny veske over skulderen og sniffet litt på Kyotos T-banesystem, dro vi for å leke turister i den koselige parken som omringer Kyoto Imperial Palace. Vi var klar over at man ikke slapp inn på palassområdet med mindre man hadde booket tur på forhånd (noe vi ikke hadde), men en rusletur i parken rundt hørtes koselig ut uansett. Og det var det jo. Her og der hadde trærne begynt små smått å blomstre, og så lenge man holdt seg ute av skyggen fikk man skikkelig vårfølelse. Selve palassområdet var gigantisk, og det vi kunne se av bygningene bak den tykke stenmuren fikk oss til å angre bittert på at vi ikke hadde giddet å faktisk booke omvisning. Sucks to be us! Vi fikk i alle fall tatt en del fine parkbilder!






En times tid senere var jeg drittlei alt som het flora og fauna, og fingrene mine var så røde og kalde at det gjorde dødsvondt å bøye dem. Da var det nesten en lettelse å klatre ombord på en oppvarmet bybuss (vi klarte faktisk å busse rundt uten problemer), og sette kursen for Gion. Dessverre varte den etterlengtede bussturen bare i omtrent ti minutter, så vi ble snart kastet ut i kulden igjen. Det første vi så da vi gikk av bussen, var et supergrelt, oransje shrine (Yasaka Shrine). Det så interessant ut, så vi trasket opp trappen for å undersøke det nærmere. Til vår store skuffelse var oransjefargen mer interessant enn selve området, så etter å ha betalt 200 yen for kjærlighetsspådommene våre (som jeg fremdeles har til gode å tyde - I'll keep you posted), ruslet vi tilbake til sivilisasjonen igjen.




Vi gikk hutrende og selvmedlidende nedover en av Gions gater da vi fikk øye på det som skulle bli vår midlertidige redning. Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å se en Starbucks i hele mitt liv. Livet føltes umiddelbart ti ganger så godt med en rykende varm kakao i hendene! Minutter senere oppdaget vi de gamle, smale bygatene vi opprinnelig kommet for å se, så med Starbucks-koppen i den ene hånden og kameraet i den andre, trasket vi rundt og kikket på fancy tehus og speidet etter geishaer og maikoer. Vi fant ingen, men vi fant et love hotel som så temmelig malplassert ut der det lå i en sketchy sidegate. Et middelaldrende japansk par pekte på oss og lo da vi tok bilde av det. I wonder why.

Bussturen tilbake til Kyoto Station gikk lett som en plett, og vi gledet oss stort over at vi var de eneste utlendingene på bussen som ikke fikk tilsnakk av bussjåføren for å gjøre ting feil. På denne tiden var klokken omtrent seks, så sulten drev oss inn på en koselig kinarestaurant på stasjonen, der en relativt kjekk servitør med enkelte Togmannske trekk serverte meg mine stekte nudler med chop suey. Så bar det tilbake til hostellet med hver vår nyinnkjøpte Ferrero Rocher-boks for å rekke Bloody Monday. OMG, jeg elsker den serien! The drama!

Og her sitter vi enda. TonKa - huleboerne.

(Jeg synes seriøst venner og bekjente kan kommentere. Så lang tid tar det tross alt ikke, og jeg har risikert løsneglene mine for å skrive dette innlegget. Le gasp! Jeg vet dere er innom og leser. Så det så!)