Liten fisk, stor dam

Til tross for at jeg på forhånd sa klart i fra at onsdag skulle bli den store shoppedagen, ble min onsdag for det meste tilbrakt sittende på rumpa foran dataskjermen med omtrent ti nye k-dramaepisoder. Det viste seg nemlig at Ingrid hadde både shoppelyst og en ledig torsdag, så tanken på en shoppingpartner å tråle Harajukus gater virker en anelse bedre som lokkemat enn tanken på relativt lite trafikk. Dermed ble det Takeshita-dori på en nasjonal helligdag i stedet - oh joy.


Takeshita-dori, 29. april 2010
Folkehavet åpenbarte seg med en gang man satte fot utenfor stasjonen. Det var mennesker tett i tett i tett i tett. Trege mennesker. Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp allerede tre meter nede i handlegaten. Hvorfor kan de ikke bevege seg fortere? Hvorfor må de på død og live ha med trillekofferter på shopping? Hvorfor står de i store klynger og sperrer for inngangene til butikkene. Skjerpings, mennesker. Irritasjonen til tross klarte jeg meg uten de store sinneutbruddene, og fikk faktisk kjøpt meg en søt sommerkjole allerede på butikk nr. 3 eller noe. Tro meg, det er fantastisk til å være meg.


Jeg snikfotograferte fra balkongen utenfor Body Line
Ganske snart begynte magen min å rumle (hey - det var en stund siden frokost, OK?), så jeg og Ingrid begynte å lete etter noe å knaske på. Det var imidlertid lettere sagt en gjort, i og med at hver eneste restaurant vi snublet over var proppfull av mennesker, og Japan generelt er et ikke-spise-på-gaten-land. Til slutt trasket vi på 7-Eleven, kjøpte onigiri og sandwich, og fant oss en stille krok i et boligområde der vi kjapt knasket i oss godsakene våre. Smooth. Ingrid påpekte at det for forbipasserende sikkert så ut som om vi røykte et eller annet sketchy narkotikum, i og med at vi oppførte oss så hemmelighetsfullt der vi sto på hjørnet vårt. Hun hadde sikkert rett.


Badass-Ingrid
Mette og glade trasket vi innom omtrent hver eneste butikk på Takeshita-dori. Ganske snart hadde vi gått tom for butikker, så vi beveget oss inn på H&M, der jeg ble en denimjakke rikere. Videre gikk turen inn på Laforet. Jeg falt pladask for en fantastisk pen ring på Topshop, og sto lenge og vurderte om jeg skulle betale omtrent 300 kr for den eller ikke. Til slutt falt valget på ikke. Jeg savner den litt allerede. Anyway, med unntak av tre søte par øredobber fra Claire's jeg kjøpte et par timer tidligere, var det faktisk alt jeg kjøpte i dag. Jeg er så flink og sparsom. Ingrids berg av handleposer vokste imidlertid mer og mer for hver butikk vi var innom. Imponerende.


Etter å ha stappet oss fulle av deilig, fetende crêpe, benyttet vi anledningen til å ta purikura. Jeg har aldri vært innom en så full purikurasjappe før. Vi måtte seriøst stå omtrent et kvarter i kø før vi i det hele tatt slapp frem til maskinen. Jeg fikk endelig bruk for mine spisse albuer. De er utrolig praktiske å ha når man må brøyte seg frem blant omtrent tretusenetthundreogførtiseks high school-elever. Bildene ble søte nok. Legg merke til at den funksjonen som jukser med øynene dine og gjør dem større og tydeligere og sånn bare har klart å fikse på det ene øyet mitt på bildet til høyre. Haha!


Etter en lang dag i Harajuku, var det utrolig deilig å sette seg på toget tilbake til Togane. Vi dro fra leilighetene klokken ti i dag morges, og kom hjem igjen omtrent akkurat tolv timer senere. Beina mine verker som bare det nå. Allikevel var det første jeg gjorde da jeg kom hjem å prøve (og ta bilde av) mine nyinnkjøpte klær. Jeg glemte selvfølgelig å sette på blitzen, undertøyet mitt som hang til tørk måtte sensureres, og leiligheten min er en svinesti av dimensjoner, men kjolen er nå fremdeles søt allikevel, er den ikke? Med sånne temperaturer som vi har hatt i dag, kan jeg bruke den omtrent med en gang. Lovely.


Jeg har ikke hull i ørene (de grodde igjen for sånn... fem år siden), men ble overlykkelig da jeg oppdaget at Claire's (i motsetning til mange av de andre accessoir-butikkene rundt omkring) har en godt utvalg av pene klipsøredobber. Endelig kan jeg også blingifisere ørene mine med stil. Jeg måtte selvfølgelig sleng med et par enorme øredobber med rosa dilldall, i og med at det er en gammel fjortisdrøm som går i oppfyllelse


Og jeg fant denne da jeg og Ingrid gikk innom Sunpia for å kjøpe med oss noen nødvendigheter. En ny Fanta til samlingen min! Fanta Pineapple! Jeg har ikke smakt på den enda, men jeg har skyhøye forventninger. Ananasbrus pleier å være godt. Den bør ikke smake sure sokker og hundebæsj! Da gråter jeg.

Vil ikke, kan ikke!

Sol! Varme! Fuglene kvitrer i trærne, og solbrillene er godt plassert på nesen der de hører hjemme. Fargerike blomster titter frem i veikanten, og japanerne har kastet den tykke vinterjakken til fordel for mer vårlige varianter. Endelig føles det som om våren har kommet til Togane også. Jeg tok en kikk på værmeldingen, og til tross for litt blåsevær, regn og en mulig tordenbyge eller to, ser den neste uken meget overkommelig ut. Det kan muligens ha noe med at temperaturene på dagtid ikke beveger seg ned på ensifret område.


Selvfølgelig prøver universet som vanlig å motarbeide meg litt, men 30% sjanse for regn- og tordenstormer skal ikke få stå i mellom meg og shopping. Jeg trenger nye sko - pronto!

Dagens lunsjpause ble som seg hør og bør når solen skinner fra skyfri himmel tilbrakt lett henslengt på gresset utenfor kantinen. Kiosken på Josai er kanskje et av de eneste stedene som fremdeles selger min fantastisk gode jordbæris med sjokoladebiter, så denne ble naturligvis inntatt. Utsikten var det heller ikke noe å klage på, siden både min snasne Togmann og Katinkas også-ganske-så-snasne Tegnspråkmann hoppet rundt ved sine respektive boder. Katinka friket litt ut da hun oppdaget en ny (og sterk) link til sin utkårede. Jeg elsker at alle heitingene våre kryper frem fra gjemmestedene sine så fort det blir vår i luften. (Frykter litt for hva som skjer når klubbrekrutteringsperioden er over, though.)

Etter lunsj var det tid for Omoto-time. Jeg kan med glede informere at han ikke går meg like mye på nervene som det han gjorde forrige gang vi hadde ham. Det kan ha noe med at han ikke lenger snakker til oss som om vi går i barnehagen. Vel, barnehagesnakk var kanskje egentlig å foretrekke fremfor det vi snakker om i timene nå. Økonomi? Politikk? Arbeidsmarked? Jeg aner knapt hva som foregår på disse områdene hjemme i Norge engang, langt mindre her i Japan. Det er mange vanskelige ord, og mange kanji jeg aldri har sett før. Uansett hvor godt jeg prøver å følge med, ender jeg hver eneste time opp med å se ut som et levende spørsmålstegn:




Tro meg, det er ikke et vakkert syn. Heldigvis er Katinka omtrent like forvirret som meg. Ah, jeg savner de gode gamle dagene da alt vi gjorde var å diskutere hobbyene våre, og lese korte historier om utvekslingsstudenter som gjorde alle mulige slags dumme ting.

Jeg og Katinka bestemte oss for å nyte solstrålene litt lenger før vi dro hjem, så vi dumpet oss ned på gresset igjen. Før dere retter anklagende fingre mot meg, og hevder at den eneste grunnen til at vi henger der er for å speide etter heitinger, må jeg bare få opplyse om at selv om heitinger er et stort pluss, er det selve det å sitte i solen som er hovedtrekkplasteret for tiden. Det var en lang og kald vinter. Anyway, jeg fikk min bonus i form av en stk. Togmann med fritime, som moret seg stort med å sparke fotball med en halvveis pudgy fyr fra klubben sin. Togmannen har ikke helt forstått at kjempelue og nerdebriller ikke alltid er den beste kombinasjonen, men slikt kan man da alltids venne ham av med. I alle fall i teorien.

Jeg ble en smule skuffet da jeg kom hjem, og oppdaget av det ikke hadde kommet nye subs til Cinderella's Sister i dag heller. Snart to uker siden sist. Jeg dør snart av Eun Jo/Ki Hoon-abstinenser.

Lørdagsblues

Jeg kjeder meg heftig!

Egentlig skulle jeg ha vært på klubb i Shibuya med Ingrid, Keren og noen fremmede taiwanesere og koreanere i kveld, men i og med at jeg sov omtrent to og en halv time i natt, var ikke tanken på en all-nighter i Tokyo så ekstremt fristende. Dermed ble jeg igjen hjemme i Togane - noe jeg angrer en smule på akkurat nå.

Det er ingenting å finne på.

Jeg har lest alle bøkene i bokhyllen min minst to ganger i løpet av de siste tre månedene, jeg har sett alle filmene mine, og det er ingen nye dramaepisoder som kan underholde meg (selv om jeg nettopp fikk sett episode to av Tumbling på TV). Sure, leiligheten min ser ut som om den har blitt offer for en naturkatastrofe, men rydding er ikke noe jeg har lyst til å ta fatt på akkurat nå.

Det er stunder som dette som får meg til å angre på at jeg aldri installerte The Sims 3 igjen etter at jeg formaterte laptopen min for noen måneder siden.




Det eneste som muntret meg opp sånn halvveis var tanken på min planlagte shoppingtur til Tokyo i morgen - helt til at jeg kom på at morgendagen er en søndag. Harajuku på søndager er helvete på jord. Bare se på bildene. Tviler på at jeg skal utsette meg selv for unødvendig tortur med det første, gitt.

Får heller benytte anledningen på onsdag, i og med at Josai feirer et-eller-annet-års-jubileum den dagen og har gitt alle elever fri.

Dermed ligger morgendagen an til å bli minst like kjedelig som dagen i dag.

Jeg gleder meg allerede.

Raindrops keep falling on my head

Det duskregnet såvidt da jeg og my usual partner in crime trasket i vei mot skolen i dag, noe som var en klar forbedring fra gårsdagens åpne himmelsluser. I og med at Hara er sykemeldt til etter Golden Week var det ingen av oss som var sikre på om vi hadde time eller ikke, men vi bestemte oss for å ta sjansen på at vi faktisk hadde det. Et godt valg, i og med at Watanabe tydeligvis hadde bestemt seg for å steppe inn som grammatikk-vikar, til tross for at han (som han sa selv) 'ikke kan så mye grammatikk'.

Han brukte halve timen på å snakke om ferie og fridager med de hele tre elevene i klasserommet (Ingrid, i tillegg til Katinka og meg), før han presset inn litt grammatikkoppgaver på slutten. Watanabe var sitt vanlige chille selv, og lot oss slippe tyve minutter før tiden.


Etter en heftig runde med vri åtter og krig utenfor kiosken (der jeg vant en knusende seier over Katinka), bestemte vi oss for å traske bort på vår felles bestevenn - Mister Donut. Det er skikkelig drittvær i Japan for tiden, og i dag var inget unntak. Watanabe nevnte i timen i dag at han aldri før har opplevd en så kald og regnfull vår. Typisk vår flaks. Rismarkene utenfor skolen er helt oversvømte. Her om dagen så faktisk Katinka og jeg en and (!) svømme rundt på en oversvømt rismark. True story.


Det er jo ikke nok at det pøsregner så og si hver eneste dag. Neida, i tillegg skal det jo selvfølgelig blåse en sur vind. Den er faktisk såpass sterk at tidligere nevnte rismarker/jorder ser ut som rene paraplykirkegårdene. Stakkars døde paraplyer.


(Forblåst Katinka)
Det ble en lang og kald spasertur hjem fra Beisia med tunge handleposer på slep, men donutene hjalp kraftig på humøret. Det er farlig godt. Litt for farlig, kanskje. Hvis dette fortsetter kommer jeg sannsynligvis til å veie omtrent 140 kg innen jeg reiser hjem til Norge. Oh well...

Man skulle tro at store kjeder som Mister Donut hadde minst en engelsktalende ansatt som kan fortelle hvordan engelsk grammatikk egentlig fungerer, men det er tydeligvis litt for mye å be om. Engrishen på posen var jo egentlig litt søt, da:


Why yes, it made me really, really, really happy!

Min hatt, den har tre kanter...

Det ser ut som om hatt er den store greia i Japan denne våren. Alle de bittesmå japanerjentene danser rundt i blomstrete kjoler, jeansjakker og en funky hatt på toppen av hodet. Nå er jeg verken bitteliten eller japaner, men helt siden jeg fikk mine første fargesprakende stråhatter som et lite knøtt, har jeg vært merkelig fascinert.

Ikke det at jeg har eid så mange hatter i mitt liv, da.

Jeg er ikke av de heldige som kler hodeplagg spesielt godt.


Allikevel klarte jeg ikke å la være å kjøpe en da jeg og Katinka tok turen innom Avail på vei hjem fra skolen i dag. I en hylle omringet av mange andre, fant jeg et funky stråeksemplar som ikke så så altfor ille ut på mitt merkelig-formede hode. I tillegg var den billig, så den ble med meg hjem.


Om jeg noensinne kommer til å tørre å bruke den i offentlighet, er selvfølgelig en helt annen historie. Kanskje en dag håret mitt ikke ser ut som en mopp..?


Togmannen ville også prøve hatten min (men hva annet kunne man forvente?), og endte opp med å likne mistenkelig på en bestemor. Nice.

Jeg frykter for at hattesamlingen min kommer til å vokse i løpet av de neste par månedene. Hjelp.

See how she sparkles

Fredag er tradisjonelt sett partydag her i Togane. I det siste har diverse ferier og reiser i øst og vest satt en stopper for tradisjonen, men nå som skolen er i gang igjen, er det lett å vende tilbake til gamle vaner. På fredagen som var bød Alex til fest, og etterhvert som timene gikk, ble det rimelig trangt i leiligheten hans.


Jeg og Katinka brukte store deler av kvelden på å diskutere alle våre favorittmennesker (bl.a. Karl) med Inger, som for tiden befinner seg i Japan. Ah, ingenting slår en god bitchesession. Nå har vi jo mer å snakke om enn folk vi ikke har så mye til overs for, og etter det jeg kan huske ble både pupper, jenters selvbilde og merkelige japanere diskutert og analysert utover kvelden.


I mellomtiden ble folk rundt oss bare i bedre og bedre humør. Det eneste skåret i gleden var vel at Akira (som visstnok hadde blitt observert luskende rundt søppelkassene tidligere på kvelden) beæret oss med sitt nærvær. Heldigvis snakket han ikke så mye til oss, med unntak av da han spurte Katinka om Lorraine hadde dratt tilbake til Norge allerede.


En eller annen gang etter at de fleste i alle fall hadde blitt småbrisne, reiste plutselig halve rommet seg opp for å gå på karaoke. Tanken på en kveld med gauling i mikrofonene fristet, og det endte med at så og si alle ble med. Vi måtte ha to rom på Côte d'Azur for å få plass til alle. På veien dit benyttet jeg anledningen til å snakke litt med både Moe og Asami - to kjempekoselige jenter. Asami spanderte kjærlighet på pinne på meg og Katinka, så hun ble automatisk vår nye favorittperson.


Karaokekvelden var som karaokekvelder flest - morsom, bråkete og med både vakker og mindre vakker (*plystre*) sang. Jeg frydet meg imidlertid over å endelig få se Akiras berømte karaoke-moves som jeg hadde hørt meget positive ting om fra Ingrid og Magnus. Dansingen skuffet absolutt ikke. En eller annen gang i løpet av kvelden kom det et par halvgamle menn inn på rommet vårt. Hvordan de havnet der aner jeg ikke (Alex?), men vi fikk nå i det minste noen smellbonbon-saker som sprutet glitter av han ene.


Det (smellbonbonene, ikke gamlingene) ble en stor hit!

Jeg og Katinka glitret hele veien hjem.

You say tomato...

Bestemte meg for å skulke andre time i dag og sløve på gresset utenfor kantinen i stedet. Været var overskyet mesteparten av tiden, men det var allikevel forholdsvis varmt, og frisk luft har jo aldri drept noen. Bad move! Som et resultat av de nesten to timene jeg tilbrakte på gresset (inkludert lunsjen), ser jeg nå sånn ut:




Jeg er et levende bevis på at UV-strålene faktisk trenger gjennom skylaget. Great.

Tro meg, det er omtrent tre ganger så rødt i virkeligheten.

Håper det forsvinner til i morgen, for det frister ikke å gå rundt på skolen og se ut som en kokt hummer i full offentlighet. Men hvem vet? Kanskje tomatlooken er det neste store i Land of Freaky-and-Cute (les: Japan)?

Wouldn't bet on it, though.

En solskinnsdag!

Jeg har bare hatt tre skoledager dette semesteret, men allerede har skulketrangen begynt å melde seg. Det er ikke det at jeg synes timene er så spesielt ille, men jeg må ærlig innrømme at det er mye mer fristende tilbringe skoletimene sittende på benken (hvis det er sol) eller inne i en kantine (hvis det er kaldt/regner) enn i klasserommet. Dagen i dag var spesielt ille, i og med at himmelen så omtrent sånn ut.


I kid you not. Jeg holdt på å dø av heteslag da jeg trasket til skolen. Skinnjakke i nesten tyve grader pluss er kanskje ikke den smarteste beslutningen jeg noensinne har tatt, men det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det der jeg travet bortover mens svetteperlene truet med å titte frem i pannen min. Varmt! Norsk sommer! Vann! Pust, pes!

Fujishiro-timen var overraskende overlevbar (imagine that!), og på grunn av det fine været endte jeg og Katinka opp på den store gresshaugen utenfor kantinen i lunsjen. Damn you, dumme klubbmennesker som stjeler benken 'vår'. Jeg hadde store planer om å tilbringe førti herlige minutter med å stirre på Togmannen (dere trodde vel ikke jeg hadde glemt at han eksisterte..?), men selvfølgelig forsvant han sånn akkurat i det vi kom ut fra vårt obligatoriske sjekke-håret-i-speilet-på-jentedo-besøk. Typisk. Allikevel fant vi nok av underholdning der vi satt, og Togmannen kom faktisk tilbake sånn et par minutter før det ringte inn. Bedre enn ingenting!

Så var det heftig glosepugging med Akiko, som vi først ble kjent med som unge, storøyde førsteårsstudenter ved UiO. Hun hadde ikke glemt oss, og jeg frykter for hva slags detaljer som kan dukke frem i timene etterhvert. Hun vet for mye! Til tross for at skulketrangen var på sitt verste før siste time (lesetime med Haga), tvang jeg og Katinka oss selv til å bli værende i klasserommet. Flinke studenter - det er det vi er!

Og POFF - der var hele den fine solskinnsdagen kastet bort i stuffy B312...

Det var også en liten incident der jeg ubevisst begynte å nynne på "Here Comes the Bride" omtrent tretti sekunder etter vi hadde passert Togmannen en gang etter siste time - noe som fikk meg til å bryte ut i hysterisk latterkrampe da jeg innså hvilken melodi jeg faktisk nynnet på - men det snakker vi ikke om.

Underbevisstheten min, du går litt vel fort frem her...

Resten av kvelden ble brukt på å gjemme meg inne i leiligheten, og late som om jeg ikke var hjemme. NHK-mannen var nemlig på dørplingerunde.

Lurer på om det er trygt å skru på lyset i gangen nå...?

Sakura

Jeg og Katinka gikk en tur i parken for å ta bilder av de pene kirsebærblomstene. Katinka oppdaget fort at kameraet hennes var tomt for batteri, mens jeg knipset i vei - lykkelig utvitende om at jeg hadde fått et eller annet grums på kameralinsen min. Dette førte naturlig nok til at enkelte partier på bildene ble litt blurry. Jeg gjentar: Det var grums på linsen!

Babyens forbannelse slår til igjen!








Bildene yter virkelig ikke de virkelig trærne rettferdighet i det hele tatt. Det virker som om hele Japan er innhyllet i et slags rosahvitt teppe, og man får skikkelig vårfølelse bare man stikker nesen utenfor døren. Det er SÅ pent! Dessverre er sakura-sesongen like kort som den er vakker, så blomstene har allerede begynt å falle. Blomstersnø.

I morgen begynner skolen igjen. Jeg fikk et mildt panikkanfall da jeg oppdaget at vi har Fujishiro-sensei på tirsdager. Drep meg nå! Jeg har fremdeles mareritt etter rengotimene hennes! I tillegg har vi også Omoto-sensei dette semesteret, så det er best jeg går til innkjøp av en eller annen stressball så fort som mulig. Ellers kommer jeg seriøst til å klikke. De stakkars nervene mine...

Blast from the past!

Jeg har endelig fått slept meg tilbake til Togane igjen, og noe av det første jeg gjorde var å traske til skolen for å registrere timeplanen min. Fullstendig nødvendig stress, men nå er det i alle fall gjort. Det ser ut som om det skal bli et overkommelig semester denne gangen også. Vi begynner ikke til første time hver dag, noe som gir meg en god grunn til å halvveis fortsette med min noe uvanlige døgnrytme. Good for me.

Halvveis i ut i første episode av Cinderella's Sister ringte det på døren min. Det var Alex som lurte på om jeg ville være med på hanami (som regel innebærer det mat og drikke under de blomstrende kirsebærtrærne) i parken rett utenfor. Jeg kastet i meg middag, og joinet Katinka på vei til nevnte park.

Jeg glemte fullstendig å ta bilde av de utrolig pene trærne, men da jeg og Katinka følte lekeplassens kall, fikk vi snart andre ting å ta bilde av.




(Jeg døde nesten av latter da jeg nettopp la merke til at Katinka og T-skjorten har omtrent samme ansiktsuttrykk! Priceless!)






Lekeplasser var så mye morsommere da jeg var liten... Og hvorfor i alle dager har de ikke et huskestativ? Det er jo det mest geniale lekeapparatet noensinne!

Husker dere forresten koppen jeg malte da Olga fra UiO kom på besøk til Josai? Vel, i dag fikk jeg den endelig tilbake. Det var en smule pinlig, i og med at både Hayashi-sensei og Hara-sensei sto og småtrippet rundt meg og Katinka, mens de maste om at vi måtte pakke dem opp og vise dem resultatet.





Jeg er fornøyd! Den ble da ganske søt, ble den ikke?