Bittersøt sommerferie...

I går hadde jeg offisielt min aller siste time noensinne som student ved Josai International University. Det er en merkelig følelse. De siste to årene har den skolen spilt en utrolig viktig rolle i livet mitt, og nå er det plutselig over. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle akkurat nå. På den ene siden kjenner jeg at jeg virkelig behover en ferie fra alt som heter skole, men på den annen side har jeg ikke lyst til at det skal slutte sånn helt uten videre. Skolefri og sommerferie betyr at hjemreisen er rett rundt hjørnet.

Tretten dager har jeg igjen i Japan. Tretten korte dager.

Jeg blir deprimert av å tenke på det.


Hans og Jeanette

Alex og Katinka
Aldri mer skal jeg og Katinka styrte til kantinen med en gang det ringer ut til lunsj. Aldri mer skal blikket vårt flakke fra side til side i rasende tempo på desperat søken etter heitinger. Aldri mer skal et tilfeldig møte i gangen føre til store smil og drømmende blikk resten av skoledagen. Livet på UiO er nemlig ikke like visuelt vakkert som livet på Josai. Hardbarkede sosialister med dreads og sennepsgule cordfløyelsbukser kan liksom ikke konkurrere med Togmenn og Jenteryggmenn og alle andre Josai-menn.

Gah, jeg visste det kom til å bli sånn her. Jeg hater å måtte ta farvel med mennesker/steder/whatever. Jeg kommer til å strigråte når jeg og Katinka setter oss på flyet til København. Det kommer til å bli emoflyturen fra helvete. Stakkars medpassasjerene våre...


Før jeg kan dra hjem, har jeg selvfølgelig tusen ting som må ordnes. Pappesker skal fraktes til postkontoret (det er langt) og shippes hjem til Norge. Jeg må overtale en eller annen slektning til å låne meg en del tusenlapper, slik at jeg har råd til å betale alle husleiene/regningene mine her nede. Jeg må vaske hele leiligheten fra gulv til tak. Ew. Jeg må også huske på å si hadet til alle menneskene jeg har blitt kjent med, noe som kan bli en tårevåt og snørrete affære. På toppen av det hele, må jeg faktisk finne tid til å nyte mine siste par uker i Japan også. Det blir en stund til neste gang.

En ting jeg i alle fall har å glede meg til er den store Tokyo Tower-turen med Shinya og hans mystifistiske lady friend på mandag. Til tross for at jeg har bodd i umiddelbar nærhet av Tokyo såpass lenge, har jeg aldri vært i Tokyo Tower. Jeg og Katinka har store planer om å gå berserk på voksmuseet (slik som vi gjorde i Seoul), se på hologrammer og ta omtrent en trillion bilder av Tokyo fra observasjonsdekket. Fun, fun, fun!


Random side i purikura-boken
Da Katinka og jeg tok oss en liten tur på Donki etter skolen på mandag, fikk jeg forresten endelig skaffet meg en purikura-bok. Nå slipper alle bildene å flyte rundt i lommeboken min lenger. Det var også utrolig morsomt å faktisk dekorere de blanke sidene. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt omtrent tre ganger så mange purikura som det jeg faktisk har tatt. Har jo liksom ikke så god tid til å fylle inn særlig flere sider nå. Noen skal jeg nok få til, though.

Da jeg, Katinka og Ingrid tok oss en liten karaoketur til Shidax på lørdag, møtte vi forresten på dette 'lille' sjarmtrollet:


Bare kroppen er omtrent like lang som to og en halv norsk femmer. I tillegg kommer selvfølgelig de like lange følehornene. Tenk å få besøk av denne på rommet sitt! Jeg grøsser ved tanken, selv om jeg synes den var litt småsøt der den satt langs fortauskanten.

Hans skrek forresten som en liten jente da jeg viste ham bildet.

Pingle.

Snille-slemme-mannen!

Eksamensstresset er over, og jeg kan endelig slappe av med god samvittighet igjen. I dag hadde vi våre to siste eksamener i Japan. Jeg tror de gikk sånn passe bra, selv om den planlagte fritimelesingen til prøve nummer to ble en smule amputert av Kodenavn: Lunsj, som innebar at jeg og Katinka tok en noe uplanlagt tur off-campus. Vi var selvfølgelig tilbake i god tid før Omoto-prøven.

Da vi etter skolen tok oss en tur på Kasumi for å hamstre livsnødvendige saker (mat, drikke, is), kastet vi oss over hyllen med ferskenvann som sultne gribber. Mitt elskede ferskenvann har nemlig en slags reklamekampanje der det følger med små leker for tiden, og jeg prøver å få en komplett samling.


Jeg mangler fremdeles mobilskjermrenseren og lunsjboksstrikken...
Så der sto jeg altså, med begge armene godt begravd inni hyllen med ferskenvann, på leting etter flasken med medfølgende viskelær. Den sto selvfølgelig helt bakerst, og de andre flaskene falt ned som dominobrikker da jeg ivrig strakte meg etter den. Plutselig begynte Katinka å le, og kommenterte at det sto en fremmed kar ved siden av meg og fulgte spent med på Jakten på Viskelæret. Ja, så sannelig sto det en mann der og stirret. En smule rød i kinnene fikk jeg endelig tak i den riktige flasken, og flyktet fort fra åstedet med en fnisende Katinka på slep.

Litt senere (da vi står og stirrer på bare-se-men-ikke-røre-potetgullhyllen), kommer den stirrende mannen bort til oss. "Unnskyld," sier han. "Kan jeg spørre dere om noe?" Han forteller videre at han er en kunstner, og spør oss om vi har lyst til å sitte modell for ham.

Endelig noen som ser vårt sanne potensiale. Jeg har alltid visst jeg er peishyllemateriale. Jeg kunne allerede se for meg motivet: To gaijins som går berserk i matbutikken. Mona Lisa kan bare gå og legge seg!


Du kan SÅ se for deg å ha dette hengende på veggen, right?
Nå har det seg jo sånn at vi fremdeles faktisk har et ørlite fnugg av fornuft intakt, så vi var en smule skeptiske til mannens forslag. Jeg mener, Lindsay Hawker trodde sikkert også at Ichihashi Tatsuya var en hyggelig fyr, helt til han drepte henne og begravde kroppen hennes i et badekar fullt av sand. For alt vi vet, ville denne tilsynelatende hyggelige kunstnermannen partere oss og spise tærne våre til lunsj, liksom.

Dermed løy vi for den snille-slemme-mannen, og sa vi hadde det så travelt med eksamensstress i tiden fremover at vi ikke hadde tid til å sitte modell. Han sa han synes det var synd, men ønsket oss lykke til videre med vår fiktive eksamenslesing. Aw, snille-slemme-mannen.. I'm sorry!

Og selv om det er en ørliten mulighet for at han, i tillegg til parteringen, hadde lyst til å enten a) male oss i Evas drakt, b) ta sketchy bilder av oss i skoleunifom eller c) tvinge oss til å spille i en freaky japansk pornofilm med seg selv i den mannlige hovedrollen, valgte vi å ta tilbudet som et kompliment uansett.

Kjedelig hverdagsstuff

Muntlig prøve.

Det er muligens de eneste to ordene i hele verden som kan få knærne mine til å skjelve som Freia gelé, og svettedråpene til å piple frem i pannen min, i løpet av mindre enn tretti sekunder. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg hater munlige prøver. Det er ikke det at jeg er spesielt redd for å snakke foran mennesker. Hell, gi meg en scene og en mikrofon, og jeg klatrer med glede opp og holder et langt foredrag. Problemet ligger i det at man ikke vet hva man går til. Jeg liker å kunne forberede meg på forhånd, men det er ikke like lett når man ikke aner akkurat hva man blir spurt om. Som regel slutter hjernen min rett og slett å fungere med en gang jeg åpner munnen, og jeg blir sittende å skjelve som et aspeløv mens jeg desperat prøver å komme på hva det var jeg skulle si.

Jeg hater munlig prøve. Vi hadde muntlig prøve i Omoto-timen i dag.


Selvfølgelig skinte solen fra skyfri himmel, og gradestokken målte 30 grader pluss (men værmeldingen spesifiserer at det føles som 36 grader). Svetten silte før jeg var halvveis til skolen, og jeg og Katinka peste som skabbete Syden-hunder da vi slet oss opp alle trappene til tredje etasje. Takk Gud for air condition! Heldigvis var første time heller chill, og det viste seg snart at vi fikk fri i andre time. Det trengte vi, for jeg og Katinka hadde omtrent tjuefire samtaler å øve på. Vi campet på en benk, og ble faktisk så absorberte i øvingen at vi helt glemte å se etter forbipasserende heitinger. Imponerende, right?

Snart ble det imidlertid såpass varmt på benken at vi heller valgte å tilbringe lunsjpausen i det tomme klasserommet. Den Kunstneriske Ånd kom tydeligvis over Katinka, for da jeg kom tilbake fra et lite besøk på rommet med hjerte på døren, så jeg dette lyse mot meg:


"Togmannen, Tosh-tosh, Mr. Mixi-kopien" - by Katinka
Jeg har alltid synes hennes versjon av min snasne Togmann er litt vel slem (come on, SÅ store lepper og små øyne har han ikke!), men man kan vel ikke krangle om kunst, I guess. Personlig tolkning og alt sånn der...


Det ser ut som om jeg vil spise ham levende...

Merkelig hjalp det litt at vi hadde heitinger som voktet over oss fra whiteboard-tavlen. Da Omoto endelig dukket opp, nesten fem minutter forsinket, var sommerfuglene omtrent to sekunder fra å bryte seg ut av magen min Alien-style. Merkelig nok forsvant de så og si med en gang han trasket inn i rommet. Som sist hadde vi råflaks med oppgavene, og trakk to vi hadde pugget forholdsvis godt. Etter vi var ferdige med å gjenfortelle en krangel med vår fiktive roommate, og fortelle legen om det merkelige utslettet vi hadde fått på kroppen, var vi ferdige for dagen. Sløvetiiiid!

(Jeg må innrømme at jeg var en smule skuffet over å ikke trekke diaré-samtalen. Den hadde vi nailet. Oh well, mystiske utslett er vel også forholdsvis festlig.)

Vi besøkte også en lettere klagende Kobayashi, som uffet seg over at hjemreisedatoen vår er midt i sommerferien, og påla oss å betale en masse avgifter både her og der. Typisk Kobbern. De ikke-eksisterende pengene mine...

Merkelig nok har jeg snart overlevd eksamenshelvetet denne gangen også. Det eneste som gjenstår er to stykker på fredag, men i og med at de ikke er sånn superkompliserte, og i og med at vi har fri i hele morgen, skal jeg ikke lese i dag. I dag skal det kun sløves.

Og hørte jeg noe om alkohol...?

Lenge leve surrealismen!

Jeg vil gjerne fortelle om en noe surrealistisk opplevelse som skjedde her i Casa Alegre onsdag kveld.

I et forsøk på å utsette studiene til Den Store Leseforståelse-prøven dagen etter, satt jeg lykkelig og kastet bort litt tid foran min trofaste Fujitsu-Siemens. "Hmm, jeg har jo ikke sett på mobilen min de siste fire timene," tenkte jeg, og strakk meg etter vesken min. Et grønt lys blinket på siden av telefonen. Oh! Melding. Faktisk var det to meldinger. Den første, som Alex hadde sendt omtrent førti minutter tidligere, inviterte til sosialt samvær i naboleiligheten. Den andre, fra Katinka (sendt bare et par minutter før jeg sjekket mobilen), lød slik:

DUDE! Høye kvisemann er hos Alex! HOLY FUCK!

Og litt senere:

Omg får ikke puste! Duuuude! Jeg har snakket med en Hårmannvenn!

Høye kvisemann? Hos Alex? Det nærmeste noen av oss har vært til å faktisk få ordentlig kontakt med en Hårmannvenn (tilfeldig nok nettopp Høye kvisemann) var vel kanskje Katinka og Cecilies elegante gjemselsmanøver mellom varehyllene på Lawson julaften 2008. Dette måtte jeg sjekke ut.

Selvfølgelig hadde hele gjengen gått en snartur på Yac's for å handle innen jeg fikk avkloakkifisert meg selv skikkelig. Og typisk nok ringte telefonen min. "Duuuu," sa Katinkas stemme i den andre enden. "Vi møtte på Togmannen din utenfor Yac's! Sammen med Alven!" Ironisk nok var en av de to andre japanerene hos Alex selveste Bollemannen, som har tette bånd til Togmannens sketchy kostymeklubb. Dermed hadde de selvfølgelig stoppet for å hilse på hverandre. Greit, så Katinka og Alex gikk inn i butikken i forveien, men still... So close, so close.

(....takk skal du faen meg ha, universet! Kunne du ikke ha minnet meg på å sjekke mobilen min fem minutter tidligere? Da hadde jeg også rukket Yac's-turen!)

Jeg håpet selvfølgelig på at en eller annen skulle ha vett nok til å invitere Togmannen med seg tilbake til Alex, men vi vet jo alle hvor flaks jeg har med slikt. Uansett, det var surrealistisk nok å se Høye kvisemann og Bollemannen i umiddelbar nærhet. De var selvfølgelig superhyggelige begge to. Selvfølgelig.

På et eller annet tidspunkt, da alle guttene gikk for å prøve å finne damer de kunne sjekke opp, kastet jeg og Katinka oss selvfølgelig over hver vår gjenglemte mobil som de lovløse badassene vi er. Dessverre for oss kan vi verken lese kompliserte navnekanjier eller på mirakuløst vis plutselig kunne navnene til våre utvalgte, så det var egentlig et litt håpløs forsøk. Tro meg, det var ille å vite at jeg satt der med en mobil som etter all sannsynlighet inneholdt Togmannens mail og nummer. Oh, the frustration...

Da hodet mitt begynte å dunke på grunn av en pratsom førstis med litt for mye alkohol innabords, og Høye kvisemann lå halvdød på trappen utenfor leilighetene, fant jeg ut at det var på tide å gå hjem. Det var tross alt prøve dagen derpå.


Jeg begynner forresten å lure på om annenhver fredag er Den Store Dressdagen på Josai for tiden. Både Tosh-tosh og
Kroppen tuslet rundt i dress i dag. Jeg speidet desperat etter Togmannen (i dress), men lykken var ikke på min side. Dammit. I stedet fikk jeg den vanskeligste grammatikkprøven noensinne. Oh joy. For en god byttehandel...

Etter skolen (og et besøk på Mister Donut), koste vi oss med alkohol og godt selskap i parken. Vi gikk inn litt før klokken ni for å se på ハウルの動く城 (Howl's Moving Castle) som gikk på TV i dag. Først prøvde vi å se på hos Alex, men der var det så mange mennesker og så mye bråk at jeg og Katinka etterhvert takket for oss, og trasket inn i våre respektive leiligheter.

Peace.

Quiet.

Og Howl!

Ikke dårlig!

Mye stress - null joggedress!

Så jeg endte opp med å sitte oppe til klokken seks på mandag morgen for å få med meg VM-finalen allikevel. Det var egentlig en litt småklein affære, i og med at jeg og Katinka bestemte oss for å gå sånn omtrent en time før avspark. Problem? Rosakineseren (en av naboene våre) hadde sendt invitasjonsmailen over et døgn i forveien, og jeg hadde ikke svart. Oops.

Siden jeg er en skikkelig pingle, overlot jeg til Katinka (som ikke hadde fått direkte invitasjon, i og med at Rosakineseren ikke hadde mailen hennes) å spørre og grave om det fremdeles var mulig å joine fotballfesten. Vi ventet og ventet i våre respektive leiligheter, men det kom ikke noe svar. Vel, i alle fall ikke før han plutselig ringte meg. Awkward. For å gjøre en lang historie kort, endte vi opp med å traske bort til leiligheten hans en liten stund senere. Jeg var nydusjet (håret mitt krøllet seg i funky vinkler), sminkeløs og generelt veldig lekker. Der ble vi møtt av Rosakineseren, tre fremmede kinesere og et par koreanske gutter.


Oss og kineserene... sånn omtrent klokken halv fem på morgenen
Til tross for at jeg var stuptrøtt, den ene koreaneren viste seg å være en nysgjerrigper av dimensjoner og kampen endte med seier til Spania (æsj), er jeg glad jeg endte opp med å gå. Det var ganske moro å sitte og skrike til TVen foran en haug med fremmede mennesker. Samtidig var ikke akkurat tregulv det mest behagelige å sitte på i X antall timer. Du kan tro vi var overlykkelige da kampen gikk til ekstraomganger, du. Bare for å se at blekkspruten tippet rett igjen, liksom. Bummer.

Etter omtrent to timers søvn var det en meget trøtt Tonje som møtte opp på skolen mandag morgen. Jeg hadde seriøst de mørkeste ringene ever under øynene. Heldigvis bedret situasjonen seg litt ut over dagen, og da det ble lunsjtid, var både jeg og Katinka i heftig overtrøtt-modus. Det er alltid en slager.


Av en eller annen merkelige grunn så både Katinka og Ingrid uforskammet velstelte ut, til tross for at vinden ulte mellom skolebygningene. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å gå utenfor i orkan styrke, og fremdeles se ut som om man nettopp har kommet fra en avtale hos nærmeste frisørsalong. Slike ting skjer aldri med meg.

Jeg så nemlig helt forblåst og jævlig ut:


Det er slik jeg alltid ser ut når jeg prøver å fange Togmenn.

...

OK, løgn. Noen ganger ser jeg faktisk sånn ut:


Crappy mobilkvalitet
Uansett... Omoto hadde bestemt seg for at vi skulle intervjue kinesiske lærere i timen hans, så jeg og Katinka valgte å skulke den. I følge de andre holdt han en lang tale da han så at vi var borte igjen. Vi har ikke vært borte mer enn vi kan, så vi hadde vår fulle rett til å ikke møte opp. Den neste halvannen timen tilbrakte vi på en benk utenfor C1, der vi fikk bonuser i form av både Togmenn, Tosh-tosher, Dressmenn, Kropper og X antall andre godbiter. Omoto-timen på mandager er en gullgruve på heitingfronten!

Så hadde vi grammatikk, og jeg ble sulten og pottesur. Det snakker vi ikke mer om nå.

Det vi derimot kan snakke om (etter jeg har whinet ferdig om det faktum at Togmannen ikke dukket opp som vanlig i lunsjen i går), er at lærerene ved JIU prøver å drepe oss. Jeg tuller ikke engang. De har en slags skummel sammensvergelse, der det ultimate målet er å få oss nordboere til å begå kollektivt selvmord ved å kaste oss fra taket på en eller annen random skolebygning. Jeg vet jeg nevnte det forrige gang jeg var i Japan også, men hvordan er det mulig at lærerene ikke diskuterer eksamensdatoer seg i mellom i det hele tatt? Jeg får nesten nervøst sammenbrudd bare jeg kikker på oversikten over hva jeg må få unnagjort i løpet av den neste halvannen uken.


Alt dette (med unntak av stilen og rapporten som er nettopp det - stil og rapport) er avsluttende eksamener. Vi hadde vår første eksamen i dag, og takket være min intenstive kanjipugging i går, tror jeg den gikk strålende. Allikevel må det vel være grenser for hvor mye kunnskap det er fysisk mulig å hamre inn i hjernen på omtrent en uke. Hele hoppe-fra-taket-greia virker mer og mer fristende for hvert sekund som går.

Den enorme arbeidsmengden gjør dessverre at vår etterlengtede tur på klubb i Tokyo/Chiba denne helgen må utsettes til neste helg eller noe. Nooooo! Denne helgen har jeg nemlig en dampende het date med japanskbøkene.

Dessuten må jeg lete Togane rundt etter et passende tak å hoppe fra.

Noen forslag?

Min siste måned i Japan...

Jeg har offisielt gått inn i min siste måned som elev ved Josai. Jeg må innrømme at jeg får en liten klump i magen når jeg tenker på det. Denne gangen får vi ingen nye muligheter. Vi får ikke komme tilbake hit enda en gang. Når vi forlater campus for siste gang denne gangen, er det for godt. Vi skal ikke oppleve flere skolefestivaler (festival 2011, festival 2011, festival 2011...), tempelutflukter og merkelige seremonier vi ikke skjønner et kvekk av. Leken er over, drømmen er forbi, og det er på tide å vende tilbake til virkeligheten. Fremdeles har jeg vanskelig for å forstå at oppholdet snart er over. Det er da ikke så lenge siden vi kom?

Jeg husker det som om det var i går at jeg og Katinka gikk av flyet på Narita, og noe nervøse speidet etter en utsending fra JIU i folkemengden. Jeg husker vi nærmest sitret av spenning da vi kjørte inn på skoleområdet etter syv måneders fravær. Jeg husker førsteinntrykket av leilighetene våre. Jeg husker vi gikk oss bort på vei hjem fra Sunpia vår første dag tilbake i Togane. Jeg husker vi møtte våre første kouhaier. Jeg husker festivalen. Jeg husker nikyuu. Jeg husker vi alle lo, gråt, kranglet og ble venner igjen (i de fleste tilfeller, i alle fall...). Jeg husker alle små detaljer med en imponerende klarhet, og når jeg tenker over alt vi har opplevd, innser jeg jo at tiden har galoppert forbi i rasende tempo.

Allikevel føles det ikke som om det har gått 10 måneder. Ikke i det hele tatt.


Jeg kan ikke tro det er nesten et helt år siden allerede...
Jeg innser at det kanskje er en smule tidlig å bli et nostalgisk/melankolsk vrak såpass tidlig, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har ikke det spor lyst til å dra hjem til Norge riktig enda. Jeg har ikke lyst til å ta farvel med skolen, byen og menneskene jeg har blitt vant til å se hver eneste dag. De fleste av dem kommer jeg aldri til å møte igjen. Hvor trist er ikke det?

Ikke misforstå. Norge har definitivt sine positive sider, og det å komme hjem er jo ikke bare negativt. Jeg gleder meg jo til å være tilbake blant venner og familie, i et land der jeg forstår absolutt alt som blir sagt. Jeg gleder meg til å traske rundt i norske butikker igjen, og jeg gleder meg til å gjenforenes med mine kjære pusekatter. En del av meg lengter til og med tilbake til det herlige, slappe studentlivet på Blindern (minus den visuelle nedturen, that is...).

Jeg føler meg bare ikke helt ferdig med Japan og japansk riktig enda.

Men slapp av; jeg har mine planer. Jeg må bare tenke litt bedre gjennom dem først, så får vi se hva det blir til i fremtiden.


Listen ovenfor er en liten oversikt over noen ting jeg må/skal/vil gjøre før jeg setter meg på flyet hjem til Norge om en måned. Noen punkter er mindre... realistiske enn andre (hostkremtpunktsyvhostkremt), men det er jo eeegentlig verdt et forsøk det også. Det verste som kan skje er jo at jeg driter meg ut foran hele skolen, men hey - jeg skal jo hjem om en måned uansett. En måned med peking og latter er kanskje ikke verdens undergang.

Dessverre braker eksamenshelvete løs uken som kommer, så offentlig ydmykelse er kanskje ikke det beste for konsentrasjonsevnen min. Vi har avsluttende eksamener på tre av ukens fem dager. Skyt meg nå. Egentlig er jeg ikke sånn superbekymret for ukens prøver, da. Så lenge jeg leser, burde det gå fint. Og hvis ikke finnes det make-up-prøver. Da blir det verre med eksamenen vi skal ha den 20. juli. Ikke bare er det det tyngste faget vi har (leseforståelse og oversettelse), vi får også bare én sjanse til å bestå. Nå, den gruer jeg meg til. Slemme Haga!


Ingrids fredagskunst
Sånn ellers virker det som om hele verden har blitt bitt av fotballfeberen. Spesielt utvekslingsstudentene i Togane. Til og med Ingrid, som ellers har null interesse for sport, tegnet et vakkert kunstverk der en noe skremmende Virginia feirer Spanias fotball-VM-seier på forskudd, mens Lilo-Keren, Gude-Hans og Engel-Katinka flakser rundt henne. (Jeg er fremdeles snurt for at Ingrid ikke rakk å tegne meg før læreren dukket opp.) Nå, jeg er en fotballfanatiker av dimensjoner selv, men hvis ikke Norge eller norsk fotball er involvert, gir jeg en smule F. Heia HBK! Det store spørsmålet nå er om jeg skal gidde å troppe opp på en finale-sammenkomst midt på natten bare for å være sosial eller ikke. Hm. Dilemma.

Hvis jeg ender opp med å faktisk se på finalen, skal jeg så heie på Nederland. Delvis fordi de er underdogs, men også fordi en del av meg har ekstremt lyst til å trosse spådommen til den synske blekkspruten Paul.

Og dette innlegget sluttet å gi mening for omtrent syv avsnitt siden.

På'n igjen...

Jeg er fattig!

Om det er den norske krona som har sunket kraftig i verdi eller om det er japansk yen som plutselig har steget til uante høyder aner jeg ikke, men faktum er at valutakursen ikke er spesielt gunstig for oss fattige studenter for tiden. Husleien min har plutselig steget med omtrent 600 kr/mnd, og det sier seg selv at dette ikke er spesielt bra når man ligger sånn omtrent tre måneder på etterskudd. Kursen holdt seg stabil såpass lenge, så jeg hadde planlagt budsjettet for mine siste måneder i Japan ut i fra den. Men neida. Den måtte forverre seg. Selvfølgelig.

Her som jeg trodde jeg og universet endelig hadde sluttet fred. Jeg sluttet å le av babyer, og universet sluttet å ødelegge alt for meg. Tydeligvis var det bare jeg som tenkte sånn. Universet, this means war!


Onigiri... omtrent det eneste jeg har råd til for tiden
Det verste med å være fattig er ikke det at jeg risikerer å ikke kunne betale min resterende husleie, eller eventuelt mobilregningen som snart dumper ned gjennom brevsprekken. Det er heller ikke det at jeg muligens må leve på klorvann og friterte hybelkaniner den neste måneden. Nei, det er det faktum at jeg ikke kan shoppe.

I kid you not.

Har jeg noen gang nevnt at jeg muligens har et lite... problem?

Jeg shopper mye. For mye i følge mamma og Stine, men hva vet vel de om slikt? Penger er til for å brukes, ikke spares. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å traske rundt med omtrent femten bæreposer med nye klær/sko/vesker/annet dilldall i. Den som sa at penger ikke kan kjøpe lykke (i alle fall midlertidig lykke), var en idiot. Jeg er vant til å kjøpe minst ett nytt plagg i uken. Gjerne flere.

Nå har jeg ikke handlet et nytt plagg på flere uker. Jeg dør snart.

(OK, løgn. Jeg handlet en korallfarget koseshortsdressting og et par nye sko da jeg og Katinka var på Avail etter skolen i går. Men det teller ikke. Avail er grisebillig, og kosedressen er ikke noe jeg skal sprade rundt med i full offentlighet.)


Ikke verst for 120 kr, right?
Fra nå av har jeg ikke råd til å kjøpe noe annet enn ting som er ytterst nødvendige. Noe som er superkjipt, i og med at jeg faktisk er i Japan, og det er mange ting her jeg gjerne skulle hatt med meg hjem til Norge. Ting man ikke får tak i i gamlelandet. Bummer. Jeg har allerede advart mamma om at jeg kommer til å trenge økonomisk støtte i løpet av de neste par ukene. Det har en tendens til å poppe opp en haug med uforutsette avgifter på slutten av studieopphold i utlandet. Tro meg, I learned the hard way last time.

De Lotto-millionene hadde kommet veldig godt med sånn omtrent nå.

Det var nok klaging fra meg for denne gang. Jeg har ikke noe annet som er verdt å skrive hjem om, med mindre dere har lyst til å høre om mitt nært forestående møte med Mr. Chocolate-Chip Cookie og den nye Pretty Little Liars-episoden.

Nei, det var det jeg trodde.

37 dager og 18 timer igjen...

Juni ble til juli, og det er nå på dagen akkurat én måned og én uke igjen til jeg må ta farvel med Togane for godt. Den 10. august setter jeg og Katinka oss på et fly fra Narita til Kastrup, og vårt etterlengtede år i Japan vil offisiellt være over. Selv om jeg vet jeg ikke har noe annet valg enn å vende tilbake til hverdagen hjemme i Norge, er det en tanke som gjør meg en smule trist. Det er ikke det at Josai er slik en fantastisk skole eller noe, men etter å ha tilbrakt nærmere halvannet år totalt i denne lille fillebyen, har jeg blitt merkelig glad i stedet. Togane er liksom hjemme. Det blir rart å forlate det.

Allikevel er det fremdeles en måned igjen til jeg for alvor må innse realiteten, og inntil da skal jeg prøve å fortrenge det så godt jeg kan. Hjemreise? Det har vi ikke hørt om.


Katinka og Ingrid
I går var det endelig fredag, og etter to uendelig lange skoletimer, ble vi endelig sluppet ut i frihet. Timingen var på min side også denne fredagen, for vi presterte å krasje i Togmannen og hans røde vrom-vrom på sykkelparkeringen. Ikke bokstavelig krasje, selvfølgelig, men still... Jeg sendte ham muligens et noe sultent blikk. Eh. Oops? Demonstrerte det for Katinka senere, og hun sa at hvis hun hadde vært Togmannen, hadde hun løpt sin vei i ren frykt. Dobbelt-oops. Oh, well. Etter å ha sløvet litt rundt hjemme, spist min deilige spesial-yakisoba til middag (yet again), og sett den nyeste episoden av Make It or Break It, endte jeg opp med å joine alle de andre Casa Alegre-nordmennene på izakaya.


Alex og Hans
Alkoholen fløt (i overraskende moderate mengder, that is), og praten satt løst. Vi moret oss med morra di-fornærmelser, og prøvde desperat å få tatt knekken på den enslige myggen som fløy rundt bordet vårt. For en gangs skyld var det ikke min alkoholtoleranse som var den laveste. Allerede etter drink nummer tre begynte nemlig Ingrid å bli usedvanlig høylytt. Ganske snart hadde hun begynt å planlegge en fest hun bare omtalte som Heitingfesten, der selve hovedpoenget var å få invitert Togmannen (til meg) og en av Katinkas mange heitinger (til Katinka) som kveldens æresgjester. Hun var meget entusiastisk. Jeg jattet med så godt jeg kunne, mens jeg i mitt stille sinn håpet på at hun ville glemme det dagen derpå. Jeg satser på at ønsket mitt slo til, og at hun ikke popper innom bloggen min med det første.

Hans virket også i relativt godt humør, selv om han insisterte på at det ikke hadde noe med drinkene å gjøre. Yeah, right. Jeg filmet festlighetene, og siden jeg er såpass sadistisk, legger jeg ut den flotte videoen her:


Legg merke til Hans' fantastiske morra di-fornærmelser. I'm impressed.

Hvis dere aldri hører fra meg igjen, så vet dere hvorfor.

Rundt klokken ett forlot vi izakayaen, og trasket i vei hjemover. Jeg og Katinka moret oss med å herme etter Ingrid overdrevent store armbevegelser. Fyllegestikulering ftw! De fleste andre dro videre til en annen fest, mens jeg valgte å gjøre som Hans og gå hjem og legge meg. Jeg sov i tolv herlige timer.

Vel, herlige og herlige... Jeg hadde en noe freaky drøm der Ingrid holdt heitingfesten sin på en hytte i skogen. Togmannen var der, men av en eller annen grunn insisterte den onde drømme-Ingrid på å okkupere ham hele tiden. Jeg fikk snakket to ord med ham, før hun kom og kastet seg over ham. Nooooo, drømme-Ingrid. Don't!

Heldigvis hadde jeg en koselig drøm der jeg adopterte tre pusekatter etterpå.

Hvis jeg skal sette de to drømmene i sammenheng med hverandre, tror jeg det er trygt å si at min fremtid som enslig kattedame er sealed.

Oh joy.