JIU-festival: Dag 1

For akkurat ett år siden, til tonene av et eller annet band som spilte sappy kjærlighetsballader, ga jeg og Katinka hverandre et løfte. Nei, det var ikke evig troskap, selv om ordvalget mitt kanskje kan få det til å høres slik ut. Vi lovte hverandre at uansett hva som skjedde, uansett om vi strøk på eksamen og ikke fikk reise tilbake til Josai, så skulle vi oppleve skolefestivalen igjen. Og nå - etter et helt år med lengsel og venting - er den endelig her.

Som ansvarlige for den norske boden, måtte vi møte opp på skolen tidlig. Trøtte og slitne syklet vi avsted i den verste motvinden hittil (jeg sverger på at vindguden hater oss), og ankom JIU litt før klokken ni på morgenen. Allerede da var det en haug med mennesker som svinset hit og dit for å få alt på plass før åpningen. Vi fant boden vår uten de store problemene, og etter litt overtalelse fikk vi japanerne til å hjelpe oss med å sette den opp. Så begynte stresset. Smør skulle smeltes på kokeplaten til Virginia fra Spania, siden vi hadde glemt den lille detaljen. Katinka hadde klart å ta med seg feil vaffeljern, så hun måtte sykle hjem for å hente det riktige. Ingredienser skulle hentes fra øst og vest, og røre skulle lages på den begrensede plassen vi delte med Hawaii og Spania.




Da Katinka kom tilbake med det riktige vaffeljernet, fikk hun supersjokk over å nesten gå rett på Hårmannen. Han har tydeligvis byttet campus, men har returnert til Josai for å filme på festivalen. Jeg så ham også, da vi plasserte oss foran scenen for å se på Togmannklubb-showet. Et hyggelig gjensyn, til tross for at beversmilet var skjult bak en diger forkjølelsesmaske! Kostymeshowet var akkurat like pinlig som jeg husket. Alle i publikum måtte kjempe hardt for å ikke le da de utkledde klubbmenneskene trasket opp på scenen. Til tross for det utrolig grusomme India-kostymet (hey, i det minste slapp vi Abu-hatten denne gangen), så Togmannen (igjen) uforskammet bra ut. Han og Hårmannen vinket lykkelig til hverandre da de fikk øye på hverandre, og jeg og Katinka så umiddelbart for oss kombinerte charterferier til Mallorca en gang i fremtiden.

(OK, kanskje ikke, men vi ble av en eller annen grunn ganske glade uansett.)

Trasking rundt på festivalområdet bød som vanlig på mange godbiter. Katinka fikk full pott i dag, i og med at både Hårmannen (dagens overraskelse), Tegnspråkmannen og Skjeggemannen beveget seg rundt på campus. Jeg var selvfølgelig storfornøyd med Togmann-sikletid, og ble ikke mindre fornøyd da vi plutselig gikk rett på en konsert med de som vi i fjor bare betegnet som heitebandet. I tillegg til å ha en snasen trommis og bassist (og faktisk OK vokalist.. er han ny, mon tro?), så er de faktisk flinke også, så vi ble stående og høre på dem en stund, mens vi viftet med ballongdyrene kouhai-Ingrid hadde laget til oss.




Timene gikk, og den norske/spanske/hawaiianske boden gikk sånn tålelig bra. Vi var innom og sjekket tilstanden med jevne mellomrom, men det virket som om kouhaiene våre hadde det meste under kontroll. Selvfølgelig måtte jeg kjøpe noen vafler fra boden vår i ny og ne, og kunne storfornøyde konstantere at de igjen smakte som en liten bit av himmelen og et lite stykke Norge på en gang. Det virket som om japanerne som kjøpte vaffel også ga positive tilbakemeldinger, i alle fall i følge Mina (en japaner som hjelper til i boden vår). Greit å vite!

Vi var imidlertid en smule distraherte, der vi trasket frem og tilbake på festivalområdet. Hvert år har de nemlig en spesiell festivallek. Den går ut på at man får utdelt en lapp med et nummer på, og det er om å gjøre å finne en person av motsatt kjønn som har samme nummer som deg. Da får man en liten premie, og muligheten til å være med i en litt større konkurranse på et senere tidspunkt. I år var mitt nummer 131, og allerede da jeg hang det rundt halsen følte jeg at det var et lykkenummer. Jeg kikket på nummerlappene til alle guttene jeg passerte, i håp om at en av dem var min utkårede. Det ideelle hadde jo selvfølgelig vært om Togmannen hadde vært min partner, men dessverre for meg hadde han tallet 203 hengende rundt halsen, så den muligheten utgikk jo rimelig kjapt. Skuffet måtte jeg være vitne til at flere kouhaier fant sine partnere. Min var imidlertid som sunket i jorden. Det ble visst ingen premie på meg i dag. Bedre lykke neste gang (i morgen eller på mandag).




Til slutt var klokken såpass mye at det var på tide å tenke på å pakke sammen og si seg ferdig for dagen. Det viste seg snart at Virginia fra Spania og Keren fra Hawaii bare hadde reist hjem uten å rydde opp etter seg, så de stakkars nordmennene som jobbet siste skift i boden (pluss noen japanere og til en viss grad også to utslitte ledere) måtte ikke bare ta seg av sitt eget rot, men også en haug med ting som ikke tilhørte oss engang. Slitsomt. Og irriterende. Det ble mye styr med vasking av skitne kjeler/boller/matlagingsredskaper, samtidig som hele boden skulle pakkes sammen og legges ned (bokstavelig talt) for kvelden. Stress. Bedre ble det ikke da det ble oppdaget at de hadde lagt igjen ferskvarer som kanskje skulle ha vært oppbevart kjøligere steder. Enda mer stress. I morgen skal SÅ de to være med på å rydde sammen de også! Oh well, i det minste fikk vi med oss mesteparten av Age of Bronx-danseshowet. Selv om vi hadde crappy plasser.

Jeg er utslitt, så nå skal jeg bare sløve resten av kvelden. You're Beautiful episode 5 og 6 - here I come!

En smak av Sverige!

En onsdag morgen, midt i en heftig meldingssession mellom Katinka og Shinya angående Yongs nært forestående retur til det kalde nord, kom invitasjonen. "Kom til Funabashi og lek. Vi har IKEA." De fire bokstavene var egentlig alt som trengtes for å overtale nordboere med en snev av hjemlengsel til å kaste seg på toget etter endt skoledag, og sette kursen mot mer urbane strøk. Etter å ha slått følge med Kuniyoshi og en venn av ham så langt som til Soga, kastet vi oss på toget til Minami-Funabashi på jakt etter svenske kjøttboller og andre herligheter.

Det første synet som møtte oss i det vi satte foten innenfor IKEAs dører var en stor plakat der det sto "God jul!" med tykke bokstaver. For første gang satte jeg virkelig pris på at skandinaviske språk er såpass like. Det var nesten som å være hjemme i Norge igjen. Et besøk på restauranten, og en middag bestående av svenske kjøttboller, poteter og tyttebærsyltetøy, gjorde oss alle overlykkelige (og omtrent tre kilo tyngre, i og med at vi spiste halve kjøttbollelageret deres), og mette og fornøyde rullet vi ut i selve butikken. Jeg mistenker at Shinya ikke helt forsto hvorfor vi alle var så entusiastiske der vi danset rundt (bokstavelig talt) blant hyller og sofaer, men det var vanskelig å styre begeistringen over å være i 'kjente' omgivelser igjen.




(Nei, den hvite vesten er ikke min. Den tilhører Yong. Jeg har den på meg på vrangen, fordi jeg var i ferd med å leke gal mordersau. Ikke spør...)

Det var aldri en stor plan å gå helt berserk, men alle som har vært på IKEA vet at det er vanskelig å ikke komme ut derfra uten X antall bæreposer. De har så mange ting man aldri riktig visste man trengte. Jeg og Katinka lagde vår egen lille IKEA-musikal der vi danset avgårde mellom hyllene, og kastet den ene tingen etter den andre oppi den allerede overfylte handlevognen. I kid you not. Komplett med splitthopp og synkrone dansetrinn. Er det rart noen av japanerne så litt rart på oss? Jeg skylder på desserten vi spiste, som må ha inneholdt ulovlig mye sukker. Man spøker ikke med sukkerkick. Det var en gjeng med meget slitne, men fornøyde, mennesker som forlot IKEA en god del kroner fattigere.

Dagen derpå var det på tide å teste ut våre nyinnkjøpte IKEA-kjøkkenvarer. Med festivalen bare litt over en uke unna, var det på tide å teste ut vaffeloppskriften vi fikk fra Lotte. Bevæpnet med visp, ingredienser, vaffeljern og andre nødvendigheter samlet vi oss i Ingrids leilighet for sladring og prøvesmaking. Vi innså snart at det kanskje hadde vært en god idé å investere i en bolle, men endte opp med å bruke Ingrids vaskebalje til å mikse sammen røren i. Dessverre endte omtrent halvparten av melet utover gulvet i stedet for oppi baljen, men det snakker vi ikke om. Kremt.




Etter å ha ventet i noe som føltes som en liten evighet, var røren endelig tykk nok til å kunne stekes. Røren ble helt i jernet, jernet ble lukket, og vi alle ventet i åndeløs spenning på resultatet. Ville eksprimentet være vellykket? Nei. Konklusjonen er heller at til tross for at vaflene hadde upåklagelig smak, er nok ikke belgisk vaffeljern det beste å steke vanlige, norske vafler i. Det tar en liten evighet å steke hver eneste plate, og selv da blir de ikke ordentlig stekt på begge sider. De var allikevel tasty nok, så vi spiste med godt humør, før vi alle tok kvelden.

På fredag tok jeg og Katinka oss selv i å falle tilbake til gamle uvaner, noe som endte med at vi ikke møtte opp i de to siste timene. I stedet endte vi av en eller annen grunn opp på Avail, der vi endte opp med å kjøpe oss hver vår leopardmønstrede Hello Kitty-kigurumi (blant annet). Man kan si mye rart om kigurumier, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid har vært en stor fan, men de er utrolig behagelige. Jeg har store planer om å bo i min halve vinteren. En kosedress kommer godt med når temperaturene både ute og inne faller ned mot frysepunktet. Da vi litt senere på kvelden skulle samles hos Ingrid for å ha et lite miniavskjedsparty for Yong, snek vi oss opp trappene ute i våre nye kattedrakter. Håper ingen av naboene så oss.




På rommet til Ingrid var stemningen god. Jeg drømte om Mr. Darcy (mer om det senere), Katinka dollet seg opp i et hjørne, Yong gikk gjennom Ingrids bilder, og Heidi (godt hjulpet av resten av oss) moret seg med å leke ekstremt skitten fjortis på et eller annet seedy chatterom. Det er utrolig hvor mange rare mennesker som finnes der ute, det er sikkert og visst. Alt i alt var det en trivelig kveld, og et hyggelig farvel med Yong, som skulle reise tilbake til Norge neste morgen. Yong! Kom og besøk oss igjen snart! We miss you already!

Dette har ingenting med resten av innlegget å gjøre, men denne uken leste vi 'Pride and Prejudice' i engelsktimen vår. Både jeg og Katinka satt med hjerteformede pupiller da læreren vår la ut om Mr. Darcy. Nå, i mine øyne finnes det ingen bedre Mr. Darcy enn Colin Firths tolkning fra 1995 (BBC-serien), så naturligvis måtte jeg sikle meg gjennom hele serien på nytt. Det var helt fantastisk. Jeg står fast ved min mening, og Colin Firth er en mye bedre Mr. Darcy enn Matthew Macfadyen fra Keira Knightley-filmen. Helt klart. Naturlignok må jeg putte inn bilder av begge, bare for å illustrere dette (og fordi jeg liker å ha noe å se på).




Uansett (jeg er meget glad i å bytte samtaleemner), vår lille vaffelfiasko lover virkelig ikke godt for festivalen. Heldigvis har vi funnet litt informasjon over hvor det er mulig å få kjøpt vanlige, europeiske vaffeljern, så etter skolen i morgen skal jeg og Katinka på en liten field trip. Ønsk oss lykke til.

Neste helg er det nemlig festival! Jeg gleder meg sinnsykt!

Du er snegle!

Skolefestivalen nærmer seg med stormskritt, og de stakkars ansvarlige for den norske boden har begynt å merke presset. Lærerene maser, festivalsjefen maser, og vi får stadig vekk ny informasjon vi strengt tatt burde ha fått får et par uker siden. Som det ørlille faktum at den norske boden i år må dele både plass og budsjett med jentene fra Spania og Hawaii, noe som førte til at våre store planer om en helnorsk bod med elger og whatever gikk sånn halvveis i vasken. Vi skal nok allikevel selvfølgelig klare å snike inn noen norske troll blant alle palmene og blomsterkransene, i tillegg til at vi frister med slike helnorske delikatesser som vafler med brunost (eventuelt syltetøy for ekstra sarte, japanske ganer).

Men for å lage vafler trenger vi vaffeljern, så på søndag (etter å ha overlevd hele seks klokketimers undervisning dagen i forveien) dro jeg, Katinka, Ingrid og Yong til Akihabara for å tråle elektronikkbutikkene. Vi fikk selskap av en smørblid Shinya, som ikke lot sjansen til å tilbringe en hel dag sammen med Yong gå fra seg. Vi trasket gjennom et par gigantiske butikker, men alle vaffeljernene vi fant var rådyre. Heldigvis visste Shinya råd, og dro oss med til Don Quijote (Donki), en gigantisk butikk med skremmende lave priser. Her fant vi akkurat samme vaffeljern vi hadde sett på i den forrige butikken for over 4000 yen mindre, så vi kastet oss over dem med en gang. Mission completed. Nå skulle det shoppes på H&M (vi er nemlig midt i vår æsj-vi-liker-ikke-japanske-klær-periode igjen).




Shinya hadde imidlertid andre planer. Joda, han ville at vi skulle få shoppe, og han sa han visste om et stort kjøpesenter i Ueno, som tilfeldigvis var i gangavstand fra Akihabara. Vi la i vei mens vi sang på kjente barnesanger og sannsynligvis både så og hørtes ut som hjernedøde idioter. It was fun. Dessverre så vi aldri snurten til det store kjøpesenteret. I stedet ble vi dratt med inn i typiske japanske handlegater, der man knapt hadde plass til å snu seg. Det var helt forferdelig. Jeg kjente klaustrofobien komme krypende, og var på et tidspunkt bare sekunder i fra å få nervøst sammenbrudd midt på gaten. Å være fanget inne i en nærmest stillestående folkemengde er definitivt ikke min greie. Jeg tror ikke de andre nordmennene var spesielt begeistret for stedet heller, for vi styrtet så fort vi kunne mot utgangen da vi endelig så den i det fjerne.

Ingrid, Yong og Shinya bestemte seg for å kjøre svanebåt på en liten innsjø, mens jeg og Katinka hørte H&M kalle på oss i det fjerne. Vi splittet derfor opp, og avtalte å møtes i Harajuku litt senere. På veien dit tok vi en liten tur innom Tokyo Station, der de blytunge vaffeljernene ble dumpet i nærmeste oppbevaringsskap. Da vi gikk av toget i Harajuku ble vi umiddelbart overfalt (bokstavelig talt) av de andre. Om det var deres båttur som var usedvanlig kort, eller vår stopp på stasjonen som var usedvanlig lang, aner jeg ingenting om. Etter litt trasking opp og ned Takeshita-dori, sløsing av penger, og spionering på diverse menn utkledd som damer, endte vi opp på Wolfgang Puck Express, der vi inntok våre etterhvert så høyt elskede BBQ-kyllingburgere. Nam.




Ah, H&M. Hva kan jeg si? Det var som å ha vært ute på en lang og slitsom reise, for så og komme hjem og innse at borte bra, men hjemme best. Det finnes mange fine japanske klær, men det var utrolig deilig å igjen være omringet av klær med europeisk passform. Siden det nå går mot kjøligere tider også her i Japan, hadde de luftige sommerklærne fra vår forrige Tokyo-tur blitt byttet ut med deilige, varme høstklær. Det var herlig. I år har jeg bestemt meg for å gå for kvalitet fremfor kvantitet, så om jeg så må bruke litt ekstra penger på H&M/Forever 21/Zara/GAP hver gang jeg er i Tokyo, får det bare være. Vi vet jo alle hvor mange av klærne jeg kjøpte i Japan i fjor jeg fremdeles bruker, liksom. Det er enkelte ting som fungerer helt fint her til lands, men det fungerer ikke alltid like bra hjemme. Dere vet hva jeg snakker om. *hostkremtduskeknapperhostkremt*

Etter å ha trasket rundt på både H&M og Forever 21 (som faktisk gikk an å bevege seg rundt i denne gangen! Score!), bestemte vi oss for at det var på tide å vende nesen hjemover. Først måtte vi selvfølgelig en liten tur innom den obligatoriske purikuraboksen, der vi tok en haug med noenlunde uflatterende bilder. Det var funky lys. Det begynte nå å bli forholdsvis sent på kvelden, og vi begynte så smått å lure på om vi ville komme oss helt hjem til Togane. Heldigvis hadde Shinya sånn fancy togtabellsak på mobilen sin, så han forsikret oss om at så lenge vi løp som bare pokker i Oami, så ville vi rekke 23.10-toget til Togane. Først måtte vi selvfølgelig vente i over en halvtime på stasjonen i Tokyo, så vi moret oss med å ta bilder av alt og ingenting.




På togturen hjem lærte vi Shinya betydningen av ordet "snegle," hvorpå han presterte å komme med et heftig gullkorn noen minutter senere. Jeg tviler på at det er utrolig morsomt for de som ikke var til stede, så jeg skal spare dere for den lange gjenfortellingen, men jeg tar den med her for min og Katinkas fornøyelse. DU er snegle!

I Chiba ble vi en smule forvirret med hensyn til hvilket tog vi skulle ta. Mens modige Ingrid gikk for å spørre en random japaner, gjemte jeg og Katinka oss halvveis bak et hjørne. Plutselig hørte Katinka en stemme som ropte navnet hennes, og da hun snudde seg så hun rett i ansiktet på internettfyren. Ja, DEN internettfyren. Han som plinget på dørene våre og solgte oss feil internett. Han som sendte meg en melding jeg aldri svarte på. Eh. Oops? Heldigvis viste det seg at vi hadde funnet riktig tog, så vi måtte bare spurte på toget før dørene lukket seg. Der inne ventet en meget forelsket par, som moret seg med å klå på hverandre mens de så på oss. Det var en utrolig freaky og awkward situasjon. Det var nesten en lettelse å måtte løpe maraton i Oami bare for å slippe unna dem.

Da vekkerklokken min ringte mandag morgen, hadde jeg så utrolig lite lyst til å drasse meg på skolen. Nå som vi har begynt med lørdagsskole, føles det ikke tilstrekkelig å bare ha fri på søndager. Det føles ikke som helg i det hele tatt. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal klare å overleve de neste par månedene. Jeg aner ikke engang OM jeg overlever. Ikke engang det faktum at jeg har hatt et par meget gode Togmann-dager muntrer meg ordentlig opp. Jeg skulle ønske jeg kunne sove i et par måneder i strekk. Føles som jeg trenger det.

Nå, er det noen som vet hvor lang tid det tar før man faktisk kreperer av søvnmangel?

Om sjefing og grådige kinesere!

Skolefri. Et ord med en herlig klang som virker forlokkende på selv den mest innbitte nerd. Skolefri. En dag da man bare kan sove halve dagen, og kaste bort den andre halvparten på å gjøre akkurat det man føler for uten å få dårlig samvittighet i det hele tatt. Skolefri. Det man får når en tyfon rammer byen man bor i, og all togtrafikken stanser på grunn av farlig sterk vind.

Det var akkurat det som skjedde med oss på torsdag.

Dessverre passerte tyfonen forholdsvis raskt, så da fredagen kom, var det strålende sol og behagelig temperatur. Og skole. Første time var nikyuu-lytteøvelse med Haga. Vi hadde omtrent akkurat satt oss ned i klasserommet da Hayashi kom gående med Mentormannen på slep. Hun dyttet et påmeldingsark til skolefestivalen mot oss, og før vi visste ordet av det hadde hun utnevnt meg og Katinka til årets festivalsjefer. Vi hadde faktisk diskutert denne muligheten oss i mellom på et tidligere tidspunkt, og hadde alltid vært fast overbevist om at vi skulle si blankt nei om vi ble forespurt. Men Hayashis entusiasme er smittende, og plutselig virket det overraskende festlig å være litt ansvarlige. Fra nå av kan dere bare kalle meg Sjefen. Eller noe. (Nå får vi bare ikke håpe min indre diktator slår til. Stikkordet er teamwork.)

I dag var det tid for velkomstfesten for de internasjonale studentene med etterfølgende klubbpresentasjoner. Jeg har fremdeles fjorårets møte med de sultne kinesiske ulvene friskt i minne, men fristelsen av å kanskje kunne få muligheten til å beundre Togmannen litt var sterkere enn frykten for å bli forvekslet med en onigiri og slukt levende. Det viste seg raskt at årets kinesere var minst like grådige som fjorårets, og vi utsultede nordmenn måtte brøyte oss vei frem til maten. Heldigvis har jeg usedvanlig spisse albuer, så det gikk overraskende lett. Etter å ha drukket opp Cola-flasken til et par fremmede japanske jenter, rømte vi lokalet for å lete etter sokker til Katinka.




Rundt halv tre samlet vi oss i gymsalen for å se noen av skolens klubber presentere seg. Jeg speidet desperat etter flashy kostymer, men måtte noe skuffet konstantere at Togmann-klubben ikke beæret oss med sitt nærvær i år. Den lille skuffelsen jeg kanskje følte forsvant imidlertid fort da jeg så et par kjente ansikter i det ene hjørnet. Det var LOFT, bandet vi hadde forelsket oss helt i på festivalen i fjor. De satte i gang hele presentasjonen med en minikonsert, og jeg storkoste meg. De kan sine saker. Etter den lille konserten (som høstet massiv applaus), ble humøret mitt bare enda bedre da jeg, Katinka og Yong (som for tiden er på besøk her i Togane) oppdaget at han ene kendofyren så meget, meget, MEGET bra ut. Jeg er sikker på at han merket våre sultne blikk. Flaut? Kanskje litt.




I år som i fjor var det bare kampsportklubbene som presenterte seg, noe jeg synes er en smule merkelig, i og med at det finnes så utrolig mange forskjellige klubber på Josai. Allikevel var det en relativt underholdende affære, til tross for at beina mine sovnet etter omtrent ti minutter på det freakishly myke gymsalgulvet. Etter presentasjonen var det tid for loddtrekning. Kineserene fikk som vanlig med seg de aller fleste premiene (som kanskje ikke er så rart, i og med at det er så mange av dem), men i år var det også faktisk to nordmenn som vant noe. To av ti premier er da vel ikke så altfor ille? JIU er jo også såpass gavmilde at de gir alle nye internasjonale studenter en liten velkomstpresang. Årets besto av den obligatoriske JIU-koppen og en knallgrønn sykkellås. Snakk om å slå på stortromma.

Etter alt var over, gikk vi bort til LOFT-guttene for å bestille CD'en deres. Jeg hadde ekstremt lyst på en under festivalen i fjor, men av en eller annen grunn kjøpte jeg det aldri. De hadde dessverre ikke med seg CD'ene i dag, men han ene fyren lovte å dukke opp på skolen på tirsdag, så alle som meldte sin interesse kunne få CD'ene da. Hurra! Jeg gleder meg! Den kommer til å bli hørt halvt ihjel i løpet av den første måneden.




Benkesightseeingen vår i dag ga lite resultater (selv om vi fikk seg den kjekke kendokapteinen og resten av laget leke morsomme gjemselleker bak noen busker), så vi gikk bort for å snakke med noen kouhaier. Der møtte vi også et par hyggelige japanske jenter de kjenner, som faktisk kunne huske å ha sett oss på skolen i fjor. Det endte med at vi alle dro på Doutonbori for å spise okonomiyaki. På vei over broen hørte vi plutselig mye tromming, så vi stoppet syklene og kikket ned på veien under for å se hva som foregikk. Der kom en fargerik prosesjon gående. Det er visstnok festival her. For meg, som aldri har sett noe lignende før, var dette et synlig bevis på at jeg faktisk bor i Japan nå. Would you look at that.

Uansett, okonomiyakimiddagen var kjempekoselig. Maten var god, selskapet var godt og vi fikk endelig sett den etterhvert så berømte kjekke okonomiyaki-mannen som Lorraine alltid snakker om. Jeg føler allerede at jeg har opplevd så mye her i Japan i år, og jeg har bare vært her i en måned. Jeg har omtrent ti måneder til med opplevelser foran meg. Håper jeg.

Hallo igjen!

OK, så jeg vet jeg sa at jeg forlot Blogger til fordel for det jeg trodde var grønnere beitemarker hos Blogg.no for bare et par måneder siden. Nå har det seg dessverre sånn at sistnevnte tydeligvis har bestemt seg for å stenge tilgangen for bloggere fra utlandet, og jeg er altfor lat til å faktisk skrive en mail til dem for å forklare at jeg ikke er en eller annen supergenial hacker som har planer om å overta bloggimperiet til Voe og Ida Wulff med sleske metoder, men derimot en ganske alminnelig japanskstudent som desperat prøver å oppdatere de der hjemme på hva jeg egentlig driver med på den andre siden av jordkloden. (Phew, lang setning). Derfor flytter jeg nå offisiellt inn på den gamle bloggen min igjen. Woot.

Jeg er nå halvveis inne i min andre fulle skoleuke på Josai, og allerede har jeg mest lyst til å krype under dynen for så å aldri titte frem igjen. Skoledagene er lange (vi har tre timer á 90 minutter hver eneste dag), vi får dårlig med beskjeder og pensumet er grusomt. OK, så den vanlige japansken er overraskende lett, men de forferdelige nikyuu-øvelsestimene (JLPT, remember?) veier opp for denne lettheten. De er GRUSOMME. Hvordan jeg skal klare å stå på nikyuu om kun to korte måneder fatter jeg ikke. Logikk og en god porsjon flaks, kanskje? Uansett, timene er fulle av forvirrende grammatikk, uleselige kanji og en haug med bråkete kinesere som gjør at man ikke kan høre lytteprøvene ordentlig. Good times! Det beste av alt er jo at vi fra og med 17. oktober har full skoledag også på lørdager. (Unntaket er festivalhelgen.)

Fritiden på skolen blir selvfølgelig tilbrakt med å sikle over heitinger, noe som sikkert ikke kommer som et sjokk på noen. For min del er det Togmannen (og litt Han-Med-Jenteryggen) som gjelder, mens Katinka har funnet seg en Skjeggemann, ettersom Hårmannen er død. Eventuelt i Taiwan eller noe. Vi er liksom ikke helt sikre. Jeg er helt sikker på at det finnes en del mennesker som synes vårt sikle-etter-heitinger-opplegg er patetisk så det holder (noe de ikke burde, i og med at det absolutt ikke er noe galt i å se på eye candy), men vi trøster oss med at det tydeligvis finnes flere mannlige versjoner av oss i kouhaiklassen.

Så hva er nytt siden sist? Egentlig ikke så veldig mye. Jeg har ikke blitt angrepet av nye insekter i leiligheten min, hvis man ser bort i fra den bittelille edderkoppen som bodde i hjørnet bak pappesken min. Lånekassen har også endelig fått med seg at jeg skal ha penger, så om et par uker har jeg sikkert råd til å ha det morsomt igjen. Siden vi endelig fikk internett på rommet for et par dager siden, er jeg nå omsider lykkelig gjenforent med Æ, Ø og Å (hvorfor resten av verden ikke bruker slike praktiske bokstaver fatter jeg ikke). Naturlig nok har jeg tilbrakt mye tid foran skjermen de siste dagene. Det er ikke mye annet å finne på her som ikke koster penger. Bortsett fra i helgene, hvor vi gjerne ender opp med å drikke oss fra sans og samling i naboleiligheten (hey, er man ung, så er man ung). Det ser omtrent sånn ut (og dette er snille bilder):




Da jeg våknet i dag regnet det katter og hunder. Det fikk meg til å angre bittert på at jeg ikke pakket vanntette sko i kofferten min den gang da jeg var ung, optimistisk og hadde fullstendig tro på at Lånekassen kom til å gi meg pengene meget snart. Den gang da jeg trodde en liten tur på Shoe Plaza for å kjøpe billige støvletter var en selvfølge, og ikke en unødvendig utgift. Ah, om jeg bare kunne ha returnert til disse fordums tider. Som da altså var forrige måned en gang. Uansett. Nok snikksnakk. Hvor var jeg? Å ja. Regn. Regn betyr høy luftfuktighet. Høy luftfuktighet betyr hår på størrelse med en gjennomsnittlig Shetlandsponni. Dette høres kanskje ikke så ille ut i og med at Shetlandsponnier er relativt små og søte, men tro meg; du vil ikke ha en på hodet. Jeg blir så sykt misunnelig hver gang jeg får øye på en japansk jente i regnvær. Hvordan er det mulig at håret fremdeles ser helt glatt og perfekt ut? Livet er virkelig ikke rettferdig.

På en eller annen måte klarte jeg og Shetlandsponnien allikevel å komme gjennom skoledagen, til tross for at den føltes ekstra lang og kjedelig i dag. Fritimen ble tilbrakt i den lille kantinen, der jeg og Katinka moret oss stort med å prøve å tolke Tosh-tosh-gjengens dype samtale om kjærlighet og ekteskap. På et tidspunkt fikk vi også besøk av Simba (også kjent som Asswipe), som slurpet i seg en boks med stinkende ferdignudler ved siden av oss. Den lille, røde pornogutten trampet som besatt med beina. Av en eller annen grunn føles det som om ingenting har forandret seg. Merkelig, men gøy. Mest gøy.

I morgen er det forresten igjen tid for å tilbringe en pinlig lunsjpause sammen med våre nye samtalepartnere. Jeg krysser alt som krysser kan for at jeg får en jente i år, siden jeg fremdeles har fjorårets noe mislykkede forsøk med å bli kjent med de supersjenerte førstisguttene friskt i minne. Det skal bli spennende å se hvem jeg blir koblet sammen med i år, og hvordan dette kommer til å gå. Jeg grugleder meg heftig.

Beklager for at dette innlegget blir langt og usammenhengende. Det er lenge siden jeg har blogget, og tydeligvis fungerer det ikke spesielt bra å si alt på en gang. Jeg skal prøve å blogge litt oftere, slik at det kanskje blir litt mer ordentlig. Eller ikke. Vi får se. Jeg lover ingenting!