Blir jeg bedt om å beskrive det trådløse nettverket her i fjerde etasje på J-Hoppers Osaka med to ord, er nok dette den mest treffende beskrivelsen. Det er utrolig frustrerende å prøve å gjøre noe som helst når WiFi'en krasjer omtrent hvert tredje minutt. Jeg er to sekunder fra å kaste laptopen i veggen i ren frustrasjon, men siden mine elskede penger flyr ut av vinduet fortere enn svint for tiden, tror jeg kanskje det ikke er en særlig god idé. Det eneste jeg kan gjøre er å bite tennene sammen, prøve å ikke skrike sånn altfor høyt når nettet kutter, og håpe jeg kommer ut av dette hostelloppholdet med alt håret i behold.
I dag var jeg og Katinka på Universal Studios Japan, som ligger noen få togstopp unna der vi bor for tiden. Helt siden jeg som femåring besøkte Tusenfryd for første gang (en noe traumatiske opplevelse, i og med at jeg var ca. tre centimeter for kort til å få kjøre Sverre/Huskekarusellen), har jeg vært en fornøyelsesparkfreak av dimensjoner. Mitt indre barn frydet seg heftig over å få lov til å fråtse i diverse karuseller og berg-og-dalbaner dagen lang.
Vårt Universal Studios-eventyr startet med et brak, da vi bestemte oss for å hoppe rett på JAWS. Turen begynte skikkelig koselig. Vi putret rundt i en liten båt ute på et lite vann, og ante fred og ingen fare (hah, as if) da en enorm, mekanisk hai plutselig poppet opp rett ved siden av båten vår. Ouch! De plasttennene så skremmende skarpe ut. Så fulgte et heftig båteventyr, der vi var nære på å bli spist av haiene både en og to og tre ganger. Til tross for at vi visste at vi ville komme ut av turen med livet i behold hylte vi som stukne griser uansett. Det hører liksom med når man møter mekaniske haier på størrelse med Grønland. Øya, altså, ikke bydelen.
Så fulgte en haug med i ettertid noe pinlige selvpimpingbilder av oss i funky situasjoner. Universal Studios så skikkelig amerikansk by-ish ut, og siden ingen av oss har vært i USA, benyttet vi anledningen til å ta fake USA-bilder. Sånn i tilfelle vi vil lure fremmede på internett eller noe, vet du. (Mamma tror nemlig jeg driver med sånt hele tiden).
Vi tok selvfølgelig flere attraksjoner også. Min favoritt var Hollywood Dream, en enorm berg-og-dalbane som gikk fort, rundt, opp, ned, hit og dit, mens vi satt der med dundrende selvvalgt musikk i ørene (jeg valgte "Lose Yourself" med Eminem, for det var den eneste sangen jeg kunne sånn halvveis) og dinglet med føttene. DET! VAR! FANTASTISK! Fantastisk var også The Amazing Adventures of Spiderman, der hele kjøre-fort-rundt-i-en-4D-verden-mens-slemme-skurker-prøver-å-drepe-deg-opplevelsen faktisk fikk meg til å frykte for liv og helse. Jeg tror aldri jeg har skreket så mye i hele mitt liv.
Wait, scratch that. Jeg mener å ha vage minner om et raserianfall på Pytt&Panne en gang i tiden, da mamma ikke ville kjøpe en Zorro-kårde til meg.
Til mitt forsvar så var jeg sånn.. fem.
Uansett... Jeg vet jeg sa at jeg skulle begynne å leve spartansk, men let's face it - det ligger ikke i min natur å spare penger. Dessuten følte jeg virkelig en sterk trang til å investere i både Kakemonster-T-skjorte og en teppe-poncho-ting sånn i tilfelle jeg fryser på hostellrommet. Jeg tuslet lenge rundt med en enorm pose i hendene, men til tross for at fornøyelsesparker får mitt lille hjerte til å banke ekstra fort, ble vi etterhvert lei av å traske rundt i den sure Osaka-vinden. Etter et lite stopp på vår felles bestevenn Mr. Starbucks, var det på tide å reise tilbake til hostellet vårt igjen.
Der utforsket vi vaskemaskinen. Og waaaait for it - vi har nå en haug med rene klær hengende overalt på rommet vårt. Nå slipper jeg å sniffe på plaggene for å finne ut om det er trygt å bruke dem en dag til. Rene klær, how I love thee! Komfort, how I adore thee! Deilige halvveis myke seng, how tempting thou art!
...jeg har virkelig nyfunnet respekt for backpackere. Jeg hadde ikke overlevd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar