Jeg kom plutselig på at jeg ikke har takket deg for at du tilsynelatende har tilgitt at jeg lo av babyen, og for at du har sluttet å fucke opp livet mitt helt, universet. Tusen takk skal du ha. Et helt år med ting som går til helvete har vært litt av en påkjenning, kan du tro. Jeg må innrømme at det var en periode der jeg følte meg som 'the poster child' for Murphys lov.
I det siste har ting gått overraskende glatt, universet. Ting som for noen måneder siden ville ha endt i total katastrofe, har vist seg å gi relativt suksessfulle resultater. Jeg er ekstremt takknemlig for at du bestemte deg for å tilgi mitt lille, svake øyeblikk. Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke fnise av den neste firkantede babyen jeg ser. Tro meg - I learned my lesson the hard way.
Men universet, det er en liten ting jeg har lyst til å ta opp med deg i dag. Slapp av. Det er ikke store greiene. Jeg skal ikke kreve sommer hele året, røntgensyn eller en lys levende enhjørning i julegave (selv om jeg virkelig har lyst på en). Nei, alt jeg ber om er at du slutter å sende gale mennesker min vei!
I løpet av den siste måneden har jeg nemlig snublet over flere nutjobs enn jeg det jeg har møtt til sammen i løpet av hele mitt tjuetre-og-et-halvt-om-tre-dager-årige liv. De er seriøst overalt. De stopper meg på gaten og snakker i vei om at Japan og Hawaii skal synke i havet i løpet av de neste årene, og prøver å kombinere det temaet med snikksnakk om en eller annen word processor. De går forbi meg i butikken mens de snakker med seg selv og ler høylytt av egne vitser. De hermer etter de automatiske stemmene på toget, og ramser opp stasjonsnavn på stasjonsnavn på stasjonsnavn. De skyter på de andre togpassasjerene med en usynlig pistol som bare de kan se. De gliser mot oss med halvråtne tenner, for så å insistere på å ta oss i hånden omtrent etthundreogåttini ganger. The list goes on.
Jeg er sikker på at de er hyggelige mennesker, altså, universet. Det er ikke det. Jeg skulle bare ønske du kunne begrense antallet mentalpasienter som kommer min vei en ørliten smule. Det er ikke lett å være en gærningmagnet. Det er nemlig en smule slitsomt å holde utkikk etter potensielle øksemordere og kannibaler hele tiden. Hvis du bare kunne ha byttet ut omtrent en tredjedel av disse med.. tja, heitinger for eksempel, så skal jeg ikke klage i det hele tatt.
Det er bare et forslag, OK?
Alt i alt synes jeg du gjør en ganske god jobb for øyeblikket, universet. Forsett sånn. Med visse ørsmå modifikasjoner, that is.
Hilsen din gode venn (?), Tonje
2 kommentarer:
:S Høres slitsomt ut. Særlig sånne som absolutt skal ta på deg.
En gang kom en illeluktende fyr bort til meg utafor Platekompaniet og begynte å prate med en mindre villig meg. Det hele endte med at han tvangsklemte meg og sniffa på håret mitt i prosessen. Jeg flykta inn på Platekompaniet og nekta å komme ut igjen før kaffeavtalen min kom og henta meg.
Haha :) Morsomt innlegg, Tonje! Gærninger er overalt.. Jeg hadde min første jobbdag på -nille i Trondheim i dag. Og fikk bekreftet at det er like mye galskap i Trondheim som i Bergen! Men men, sånn er livet.. Man må vel bare le av disse gærningene og se på de som materiale til mange morsomme-småsprø historier :P
Legg inn en kommentar