Kyoto-duer er ikke som andre duer...

Nå er vi ute på eventyr! Trøtte, slitne og jævlige tok vi shinkansen (høyhastighetstog) fra Tokyo til Kyoto klokken 10.10 i dag tidlig. Togturen på to og en halv time gikk smooth som bare det, men en søvnløs natt og rumlende mager la en liten demper på stemningen. Det var imidlertid ikke noe et lite besøk på McDonald's ikke kunne fikse. Så mye for nye gastronomiske opplevelser, liksom. Er man utlending i Japanland, så er man utlending! Det var kanskje ikke rart vi følte oss stemplet som gjennomsnittsturister omtrent to sekunder ut i hamburgermåltidet vårt.




Etter å ha dumpet bagasjen vår på hostellet, gikk vi for å undersøke et fancy tempel vi hadde sett på vår lille bagasjetrilletur litt tidligere. Først var vi litt usikre på hvorvidt vi kunne bevege oss fritt inn på tempelområdet eller ikke, men etter å ha forfulgt et par japanere, tok vi allikevel sjansen. Ingen stoppet oss, så vi endte med å traske litt rundt på området og fotografere litt både her og der. Dessverre var det strengt forbudt å fotografere inni selve tempelet, ellers kunne dere ha fått sett en heftig buddhistmunk-bønnesession in action! All den monotone chantingen skremte oss imidlertid såpass at vi nøyde oss med å kikke inn gjennom den vidåpne døren.






Det var mye pent å kikke på. En haug med fantastiske utskjæringer og gamle gullbelagte, snirklete duppeditter i taket. Nå har det seg jo sånn at vi har vært i Japan en god stund nå, så det var ikke første gangen vi har sett et japansk tempel. Det var imidlertid første gangen noen av oss hadde sett et 69 meter langt tau laget av menneskehår. Det var en smule ekkelt å stikke nesen sin omtrent helt borti glassmonteren, bare for å få bekreftet at joda, håret var ekte. Katinka synes dette var såpass ekkelt at hun ikke kunne vente med å komme seg vekk fra det berømte tauet. Særlig langt kom hun nok ikke, da hun (og etterhvert også jeg) ble fanget av en skokk med ekstremt truende duer.

Det stemmer. Duer. Og ikke den vennlige jeg-er-så-dum-så-kan-du-være-så-snill-å-gi-meg-restene-av-pølsebrødet-ditt-typen. Å nei, du. Dette var full on duemafia, ledet av den enslige brune duen i en ellers så ensfarget, grå flokk. Vi var heldige som slapp unna med alle tærne intakt. Døm selv.


Etter å ha unnsluppet de uvennlige lokale fjærkrekene og fått vår kulturdose for dagen, tok vi turen til et kjøpesenter i nærheten av stasjonen. Godbutikkene lå på rad og rekke, og for veskehungrige nordmenn var det vanskelig å holde seg i skinnet. På grunn av den tidligere nevnte søvnmangelen orket vi ikke å faktisk begi oss ut på en heftig shoppingrunde, men i morgen er en ny dag, med nye shoppingmuligheter. Jeg kommer til å komme hjem fra Kyoto med minst åtte nye vesker. Mark my words!

Vi er for trøtte til å i det hele tatt tenke på å sjekke ut oppholdsrommet og leke sosiale i dag. Vi har nok med å irritere oss over de bråkete amerikanerene som bor i samme gang som oss, og som tydeligvis ikke helt har forstått denne stille-etter-klokken-ti-på-kvelden-greia. Typisk.