Beware of the Bambi!

I dag tidlig sa vi takk og farvel til Kyoto for denne gangen, og satte kursen mot neste stopp på reiseplanen - Nara. Det er kanskje ikke vanskelig å gjette seg til at det som trakk oss i denne retningen var muligheten til å kunne kose på disse søtnosene:




Vel fremme i Nara dumpet vi bagasjen vår hos mannen i hostellresepsjonen, før vi umiddelbart ga oss ut på leting etter den første og beste Bambi'en vi kunne komme over. Etter å ha trasket gjennom en milelang handlegate, kunne vi endelig se trær og gress i det fjerne. Vi trasket litt innover i parken, og plutselig var de der. Store rådyr, små rådyr, tykke rådyr, tynne rådyr, glatte rådyr, bustete rådyr - you name it! De var overalt! I begynnelsen var vi litt skeptiske til å kaste oss over dem, siden rådyr kanskje ikke akkurat det vi nordboere forbinder med kjæledyr. Dette gikk imidlertid fort over da rådyrene kastet seg over oss i stedet (Katinka ble bitt i låret i løpet av de tre første minuttene). Det kan muligens ha hatt noe å gjøre med det faktum at vi hadde kjøpt rådyrmat, men plutselig var vi de mest populære menneskene i rådyrparken. Hoho!




(I Nara er rådyrene såpass integrert i samfunnet at noen av de smartere individene har utviklet både utmerket businessteft og religiøs fanatisme.)

Med rådyrsikkel opp til albuene på den nye Tralala-kåpen min og bitemerker etter rådyrtenner i den nye vesken min, trasket jeg lykkelig rundt mens jeg småpludret til alle firbeinte skapninger jeg kom over. Og det var ikke akkurat få av dem. Jeg er ganske sikker på at jeg klappet alle de omtrent 1700 rådyrene i parken minst èn gang i løpet av dagen. Enkelte av rådyrene hadde til og med lært seg å bukke for turistene. Hver gang man møtte blikkene deres, bukket de høflig, og blunket mot deg med store, brune øyne. De var SÅ søte! (OK, greit, så de gjorde det for å tigge mat, men allikevel...)




Fordi vi på et tidspunkt trengte en liten pause fra alle de søte lodottene, trasket vi, sammen med resten av turiststrømmen, i retning av et funky tempel midt i parken. Snart fant vi ut at det var dette tempelet som inneholder den berømte gigantiske Buddha-statuen, og fordi vi ikke har vært særlig kulturelle de siste par dagene (gårsdagen ble tilbragt på shopping i Kyotos mange butikker), bestemte vi oss for å se den. Ja, og du vet de ryktene som sier at den er enorm? De er sanne! Statuen er visstnok 16 meter høy. Alle japanerene stirret på den i ren ærefrykt, mens jeg personlig synes den var skummel. Skummel, men imponerende. Tok bilder av den uansett.






Etter en liten pause, var det kjempeherlig å vandre rundt blant alle rådyrene igjen. Til tross for at prosjekt feed-the-animals hadde resultert i både tannmerker og blåmerker noen timer tidligere, lot vi oss friste til å kjøpe på mer mat. Denne gangen var vi smarte nok til å putte den i vesken før rådyrene oppdaget det (ellers kaster de seg seriøst over deg), og flytte oss til mindre berådyrifiserte områder. Vi fikk lokket med oss et og annet ensomt rådyr på veien, og før vi visste ord av det sto vi alene midt på en enorm gresslette med omtrent femten rådyr rundt oss. De knuffet, de dyttet, de bet hverandre, de nappet i klærne og veskene våre, de knirket (lydene deres er seriøst funky), de reiste seg opp på to, og de kikket bedende på oss. Det var en noe surrealistisk opplevelse, og vi nøt den til det fulle.


Enkelte av rådyrene hadde visse stalkerish'e tendenser, da. Jeg mistenker at de er involvert i samme kriminelle organisasjon som duene vi møtte her forleden.

Etter flere timer i Bambi-paradis, var det dessverre på tide å forlate vår nye venner. Det blåste en sur vind, det hadde begynt å småregne, og vi hadde ikke spist mer enn en skarve onigiri omtrent seks timer tidligere. Heldigvis for oss hadde vi sett en CoCo's Curry et stykke ned i den lange handlegaten vi trasket gjennom tidligere, så det var ikke vanskelig å bestemme seg for hva vi skulle spise.




Mette og lykkelige trasket vi i retning av hostellet vårt. Klokken var nå nærmere fem, og hostellinnsjekkingen var i full gang. Nå skulle det sløves på rommet. Trodde vi, i alle fall. Vi fikk lettere sjokk da damen i resepsjonen førte oss inn på et supershabby tatamirom. For å komme til rommet vårt må vi traske gjennom dormen, der det tydeligvis bor noen merkelige mennesker. Jeg føler meg som en fange her! De har bare en eneste do i hele bygningen, og den skumle dusjen får vi ikke lov å bruke etter klokken elleve på kvelden. På toppen av det hele er taket utrolig skummelt, gammelt og mørkebrunt, så det er umulig å se om det bor edderkopper der. I'm scared!

Jeg tviler på at jeg får sove i natt.

Heldigvis skal vi videre til Osaka allerede i morgen.