Å sitte stille og vente på at en tsunami skal treffe landet man befinner seg i er ikke særlig moro. Det kan jeg skrive under på. Det er ikke rart man blir småparanoid når det blinker tsunamivarsel i hjørnet på absolutt hver eneste TV-kanal, og ordet tsunami(som er et av de få ordene man faktisk får med seg under nyhetssendingene) blir repetert omtrent hvert femte sekund. Etter tsunamikatastrofen i 2004, bærer ordet sterke assosiasjoner til død og fordervelse for min del.
(Sånn ser TV'en min ut i dag)
Nå tviler jeg imidlertid på at jeg befinner meg i umiddelbar fare. Togane er over en mil fra kysten, og siden bølgene som er spådd å komme ikke er monstrøse jævler på 50 meter pluss, regner jeg med at jeg ikke trenger å flykte opp i de mørke åsene bak Togane Ghost Town med det første. Samtidig er det en smule ekkelt at nabobyen vår (Kujukuri) er under full tsunamivarsel, og venter de første tometersbølgene om ganske nøyaktig 33 minutter.
...jeg håper Togmannen og de andre alle heitingene er fra fjerne fjellstrøk.
Hver vinter sitter jeg klistret til TV-skjermen for å få med meg Norges triumfer i en eller annen bortgjemt fjellheim i Langtvekkistan. Jeg er hun som okkuperer TV'en omtrent halve vinteren (til resten av familiens store fortvilelse). Jeg er hun som gjerne står opp klokken fem om morgenen for å se på femmila, for så å vekke hele huset med jubelhyl når Norge går inn til gull. Jeg er hun som - når Norge har tatt nevnte gull - blir fylt med såpass sterk kjærlighet til eget land at jeg reiser med opp og holder hånden godt plassert over hjertet når de kjente tonene av "Ja, vi elsker" fyller de tusen hjem. Ofte feller jeg også en tåre eller to.
Jeg elsker å se på vintersport! Derfor er det utrolig kjipt at Japan ikke har spesielt god TV-dekning av OL i Vancouver.
Det er jo forsåvidt forståelig. Vintersport har vel ikke akkurat det samme fotfestet her i soloppgangens rike som blant Norges snøkledde åser. Allikevel burde man tro at en såpass stor begivenhet som OL burde få litt mer TV-tid i mellom alle spis-til-man-sprekker-programmene som japanerne er så glad i. Av de seks gulløpene Norge har prestert under OL så langt, har jeg sett akkurat null. Det gjør vondt langt inn i sjelen.
Derfor var det en kjærkommen avveksling da Katinka kontaktet meg i går, og begynte å snakke om curling. Det var selvfølgelig null mulighet for å få sett Norge vs. Frankrike, klokken var snart tre på morgenen, og jeg var omtrent fem minutter unna et etterlengtet møte med puten min. Det var da Katinka sa de magiske ordene. -Det går skihopp på TV om tre minutter da...
Jeg kastet meg over fjernkontrollen som en sulten kineser ved et buffetbord. Nihon Terebi. Kanal fire. DER!
Omtrent klokken 05:15 i dag tidlig så jeg Norge ta bronse i laghopp. Det var verken "Ja, vi elsker" eller jubelhyl involvert, men min lille, norske hjerte svulmet allikevel.
Jeg kom plutselig på at jeg ikke har takket deg for at du tilsynelatende har tilgitt at jeg lo av babyen, og for at du har sluttet å fucke opp livet mitt helt, universet. Tusen takk skal du ha. Et helt år med ting som går til helvete har vært litt av en påkjenning, kan du tro. Jeg må innrømme at det var en periode der jeg følte meg som 'the poster child' for Murphys lov.
I det siste har ting gått overraskende glatt, universet. Ting som for noen måneder siden ville ha endt i total katastrofe, har vist seg å gi relativt suksessfulle resultater. Jeg er ekstremt takknemlig for at du bestemte deg for å tilgi mitt lille, svake øyeblikk. Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke fnise av den neste firkantede babyen jeg ser. Tro meg - I learned my lesson the hard way.
Men universet, det er en liten ting jeg har lyst til å ta opp med deg i dag. Slapp av. Det er ikke store greiene. Jeg skal ikke kreve sommer hele året, røntgensyn eller en lys levende enhjørning i julegave (selv om jeg virkelig har lyst på en). Nei, alt jeg ber om er at du slutter å sende gale mennesker min vei!
I løpet av den siste måneden har jeg nemlig snublet over flere nutjobs enn jeg det jeg har møtt til sammen i løpet av hele mitt tjuetre-og-et-halvt-om-tre-dager-årige liv. De er seriøst overalt. De stopper meg på gaten og snakker i vei om at Japan og Hawaii skal synke i havet i løpet av de neste årene, og prøver å kombinere det temaet med snikksnakk om en eller annen word processor. De går forbi meg i butikken mens de snakker med seg selv og ler høylytt av egne vitser. De hermer etter de automatiske stemmene på toget, og ramser opp stasjonsnavn på stasjonsnavn på stasjonsnavn. De skyter på de andre togpassasjerene med en usynlig pistol som bare de kan se. De gliser mot oss med halvråtne tenner, for så å insistere på å ta oss i hånden omtrent etthundreogåttini ganger. The list goes on.
Jeg er sikker på at de er hyggelige mennesker, altså, universet. Det er ikke det. Jeg skulle bare ønske du kunne begrense antallet mentalpasienter som kommer min vei en ørliten smule. Det er ikke lett å være en gærningmagnet. Det er nemlig en smule slitsomt å holde utkikk etter potensielle øksemordere og kannibaler hele tiden. Hvis du bare kunne ha byttet ut omtrent en tredjedel av disse med.. tja, heitinger for eksempel, så skal jeg ikke klage i det hele tatt.
Det er bare et forslag, OK?
Alt i alt synes jeg du gjør en ganske god jobb for øyeblikket, universet. Forsett sånn. Med visse ørsmå modifikasjoner, that is.
Mennesker reagerer forskjellig når de blir sultne. Noen er såpass vant til det at de knapt nok merker at magen skriker etter føde. Noen kaster irriterte blikk ned på magen, og håper at den ikke rumler altfor høyt i offentlighet. Noen mennesker får vondt i hodet, og hos noen vil ikke kroppen adlyde dem i det hele tatt.
Jeg? Jeg blir gretten.
Vi snakker ikke å-du-er-så-dum-kan-du-ikke-bare-holde-opp-å-rumle-sånn-magen-gretten heller. Å, nei, du. Her er det hvorfor-i-helvete-snakker-du-til-meg-i-det-hele-tatt-din-jævla-bitch-kan-du-ikke-se-at-jeg-er-sulten-for-faen-jeg-er-tre-sekunder-fra-å-bite-av-deg-hodet-gretten til tusen. Det er faktisk såpass ille at mamma med jevne mellomrom advarer meg før jeg skal ut og reise med venner. "Husk å spise da, Tonje! Du vil vel ikke miste alle vennene dine?" Jo, takk skal du ha, mamma. Jeg er fullstending klar over at jeg forvandler meg til et monster når jeg blir sulten (jeg har døpt henne Grumpy-Tonje). Jeg har visstnok en skikkelig Dr. Jekyll og Mr. Hyde-greie på gang.
Grumpy-Tonje dukket opp i dag. Etter å ha studert duers paringslek inngående, spist en utrolig usunn frokost og trasket rundt på Osaka Castle en stund, skulle jeg og Katinka utforske et gigantisk kjøpesenter i nærheten av stasjonen. I følge hjemmesiden var det godt over hundre butikker - de aller fleste for jenter. Fulle av pågangsmot og med bulende lommebøker tuslet vi inn på senteret, og ble møtt av en skobutikk full av godsaker. Dette begynte lovende. Men (og det er et stort men)... vi kjøpte ingenting. Vi trasket gjennom syv etasjer proppfulle av klær og andre goodies, men handleposene uteble.
Er det noe jeg ikke takler så er det å gå på handletur uten å finne noe. Bedre ble det selvfølgelig ikke av at frokosteffekten begynte å gi seg, og jeg kjente kroppen dø mer og mer for hvert eneste skritt jeg tok. Det var bare et spørsmål om tid før Grumpy-Tonje poppet frem. Og poppe frem, det gjorde hun. Til de grader. Det ble sikkert en morsom halvtime for min partner in crime der hun trasket rundt med et illsint demonlignende vesen på slep. Til slutt trasket vi inn på en fastfood-restaurant (hvis navn ikke skal nevnes),og vips, så var jeg blid og fornøyd igjen.
Det er merkelig hvordan det der fungerer, altså.
Vi snublet forresten over disse småtassene (vel, de var vel egentlig ganske enorme) på veien fra Osaka Castle til nærmeste togstasjon. I utgangspunktet trodde vi de var forvokste vannrotter, men etter nærmere undersøkelser og litt googling på kryss og tvers, har jeg kommet frem til at de etter all sannsynlighet er sumpbevere. Ville sumpbevere. Er de ikke søte?
Hårmannen, der er du jo!
Vi har forresten bestemt oss for å droppe Hiroshima, og reise tilbake til Togane i morgen. Det er en kombinasjon av slunkne bankkontoer, rådyre shinkansen-billetter og trangen til å sove i egen seng som har fått oss til å bestemme oss for dette. På den ene siden er det litt kjipt, men jeg tror vi har tatt en klok beslutning.
Blir jeg bedt om å beskrive det trådløse nettverket her i fjerde etasje på J-Hoppers Osaka med to ord, er nok dette den mest treffende beskrivelsen. Det er utrolig frustrerende å prøve å gjøre noe som helst når WiFi'en krasjer omtrent hvert tredje minutt. Jeg er to sekunder fra å kaste laptopen i veggen i ren frustrasjon, men siden mine elskede penger flyr ut av vinduet fortere enn svint for tiden, tror jeg kanskje det ikke er en særlig god idé. Det eneste jeg kan gjøre er å bite tennene sammen, prøve å ikke skrike sånn altfor høyt når nettet kutter, og håpe jeg kommer ut av dette hostelloppholdet med alt håret i behold.
I dag var jeg og Katinka på Universal Studios Japan, som ligger noen få togstopp unna der vi bor for tiden. Helt siden jeg som femåring besøkte Tusenfryd for første gang (en noe traumatiske opplevelse, i og med at jeg var ca. tre centimeter for kort til å få kjøre Sverre/Huskekarusellen), har jeg vært en fornøyelsesparkfreak av dimensjoner. Mitt indre barn frydet seg heftig over å få lov til å fråtse i diverse karuseller og berg-og-dalbaner dagen lang.
Vårt Universal Studios-eventyr startet med et brak, da vi bestemte oss for å hoppe rett på JAWS. Turen begynte skikkelig koselig. Vi putret rundt i en liten båt ute på et lite vann, og ante fred og ingen fare (hah, as if) da en enorm, mekanisk hai plutselig poppet opp rett ved siden av båten vår. Ouch! De plasttennene så skremmende skarpe ut. Så fulgte et heftig båteventyr, der vi var nære på å bli spist av haiene både en og to og tre ganger. Til tross for at vi visste at vi ville komme ut av turen med livet i behold hylte vi som stukne griser uansett. Det hører liksom med når man møter mekaniske haier på størrelse med Grønland. Øya, altså, ikke bydelen.
Så fulgte en haug med i ettertid noe pinlige selvpimpingbilder av oss i funky situasjoner. Universal Studios så skikkelig amerikansk by-ish ut, og siden ingen av oss har vært i USA, benyttet vi anledningen til å ta fake USA-bilder. Sånn i tilfelle vi vil lure fremmede på internett eller noe, vet du. (Mamma tror nemlig jeg driver med sånt hele tiden).
Vi tok selvfølgelig flere attraksjoner også. Min favoritt var Hollywood Dream, en enorm berg-og-dalbane som gikk fort, rundt, opp, ned, hit og dit, mens vi satt der med dundrende selvvalgt musikk i ørene (jeg valgte "Lose Yourself" med Eminem, for det var den eneste sangen jeg kunne sånn halvveis) og dinglet med føttene. DET! VAR! FANTASTISK! Fantastisk var også The Amazing Adventures of Spiderman, der hele kjøre-fort-rundt-i-en-4D-verden-mens-slemme-skurker-prøver-å-drepe-deg-opplevelsen faktisk fikk meg til å frykte for liv og helse. Jeg tror aldri jeg har skreket så mye i hele mitt liv.
Wait, scratch that. Jeg mener å ha vage minner om et raserianfall på Pytt&Panne en gang i tiden, da mamma ikke ville kjøpe en Zorro-kårde til meg.
Til mitt forsvar så var jeg sånn.. fem.
Uansett... Jeg vet jeg sa at jeg skulle begynne å leve spartansk, men let's face it - det ligger ikke i min natur å spare penger. Dessuten følte jeg virkelig en sterk trang til å investere i både Kakemonster-T-skjorte og en teppe-poncho-ting sånn i tilfelle jeg fryser på hostellrommet. Jeg tuslet lenge rundt med en enorm pose i hendene, men til tross for at fornøyelsesparker får mitt lille hjerte til å banke ekstra fort, ble vi etterhvert lei av å traske rundt i den sure Osaka-vinden. Etter et lite stopp på vår felles bestevenn Mr. Starbucks, var det på tide å reise tilbake til hostellet vårt igjen.
Der utforsket vi vaskemaskinen. Og waaaait for it - vi har nå en haug med rene klær hengende overalt på rommet vårt. Nå slipper jeg å sniffe på plaggene for å finne ut om det er trygt å bruke dem en dag til. Rene klær, how I love thee! Komfort, how I adore thee! Deilige halvveis myke seng, how tempting thou art!
...jeg har virkelig nyfunnet respekt for backpackere. Jeg hadde ikke overlevd.
Tro det eller ei, men vi overlevde faktisk natten i Nara. Ingen edderkopper eller mukader kastet seg ned fra taket og spiste oss levende, ingen øksemordere snek seg inn gjennom det åpne vinduet på doen i gangen, og hostellet ramlet slett ikke ned under et gigantisk jordskjelv (ikke det at det var noe jordskjelv da, selvfølgelig..). Vi sjekket ut fra hostellet uten de store problemene, og hoppet på første og beste tog til Osaka. Vel fremme var vi altfor late til å traske i 15 minutter for å finne vårt neste bosted, så i stedet drasset vi med oss all bagasjen vår på lokaltoget, og kjørte hele én stasjon.
Vårt nye hostell er omtrent tyve ganger finere enn det vi bodde på i Nara, til tross for heismangel og det faktum at vi må gå ned i tredje etasje for å komme til dusjrommene. Detaljer, detaljer. Vi har en 7-Eleven rett utenfor døren (og en farlig Mr. Donut et par hundre meter borti gaten), så vi er relativt fornøyde. Sengene er også behagelige nok, noe vår lille en-times-powernap-som-plutselig-ble-til-to-timers-powernap for noen timer siden klart beviste.
Vi har ikke vært spesielt flinke turister i dag, og det vi har sett av Osaka så langt begrenser seg til hostellets nærområde og området rundt Osaka Station. I morgen har vi planer om å dra på Universal Studios. Katinka vil lete etter Kakemonsteret, og selv har jeg en date med haien fra Haisommer! På fredag har vi store planer om å utforske et eller annet kjøpesenter, siden kontoene våre ikke skriker nok av smerte fra før av...
Speaking of shopping, så husker dere kanskje at jeg nevnte at vi var på en laaaang shoppingrunde i Kyoto her om dagen? Vel, på grunn av det skumle rommet vi bodde i i går, var jeg altfor redd for insekter og sånn til å i det hele tatt tenke på å åpne kofferten, men nå som vi er i relativt hygieniske omgivelser (og jeg ikke har tatt noen nye bilder i dag), har jeg planer om å vise frem en del av fangsten.
Møt min nye, søte kjole fra TRALALA. Jeg husker med gru hva jeg kjøpte på den butikken forrige gang jeg besøkte den (host-kremt-cardigan-med-duskeknapper-på-størrelse-med-hodet-mitt-host-kremt), så det var med kritisk blikk jeg beveget meg inn i butikken. Etter omtrent trettitre sekunder falt jeg pladask for kjolen. Da jeg sto i kassen og skulle betale for den, nevnte den kjempesøte og superkoselige dukkedamen bak disken at de hadde en spesiell gave til kunder som brukte mer enn 8400 yen. Kjolen min kostet litt over 7000. Den lille, troneformede accessoirbeholderen var strengt tatt ikke noe jeg trengte, men den var søt og glitrende, så jeg bestemte meg raskt for å slenge med en av kåpene fra salgshyllen jeg hadde sett på litt tidligere. Det ble en forholdsvis dyr accessoirbeholder, gitt. Oh well.
Jeg var fast bestemt på å ikke bruke penger, men så tuslet vi inn på POOL SIDE for å kjøpe sølvskoene Katinka hadde siklet på i et par dager. Og der var de. De søte, rosa ballerinaskoene med bling jeg hadde kastet lange blikk etter dagen i forveien. Egentlig var de en halv størrelse for små til meg, men i og med at de var på salg og av semsket skinn (forhåpentligvis utvider de seg litt), ble de med meg hjem allikevel. Hva gjør man ikke for kjærligheten, liksom? De ble umiddelbart mer behagelige med en gang jeg prøvde dem uten sokker. Jeg tror faktisk det skal gå bra. Hvis ikke får jeg bare bruke dem under korte 5-minuttersturer til nærmeste konbini (convenience store) eller noe.
Nå sitter jeg altså inne på vårt lille roterom her i Osaka og tenker med gru på hvor slunken kontoen min egentlig er. Dette lover ikke godt for Seoul-turen om akkurat to uker. Det frister ikke akkurat å spinke og spare. På toppen av det hele har jeg diverse utgifter jeg må ut med før den tid. Jeg tror nesten jeg blir nødt til å kaste meg ned en trapp, slik at jeg kan våkne opp på sykehuset og late som om jeg har hukommelsestap. Husleie, hva er det for noe? Det har vi ikke hørt om.
Æsj, jeg må vel bare begynne å spinke og spare.
Etter jeg har utforsket Osakas shoppingmuligheter, that is.
I dag tidlig sa vi takk og farvel til Kyoto for denne gangen, og satte kursen mot neste stopp på reiseplanen - Nara. Det er kanskje ikke vanskelig å gjette seg til at det som trakk oss i denne retningen var muligheten til å kunne kose på disse søtnosene:
Vel fremme i Nara dumpet vi bagasjen vår hos mannen i hostellresepsjonen, før vi umiddelbart ga oss ut på leting etter den første og beste Bambi'en vi kunne komme over. Etter å ha trasket gjennom en milelang handlegate, kunne vi endelig se trær og gress i det fjerne. Vi trasket litt innover i parken, og plutselig var de der. Store rådyr, små rådyr, tykke rådyr, tynne rådyr, glatte rådyr, bustete rådyr - you name it! De var overalt! I begynnelsen var vi litt skeptiske til å kaste oss over dem, siden rådyr kanskje ikke akkurat det vi nordboere forbinder med kjæledyr. Dette gikk imidlertid fort over da rådyrene kastet seg over oss i stedet (Katinka ble bitt i låret i løpet av de tre første minuttene). Det kan muligens ha hatt noe å gjøre med det faktum at vi hadde kjøpt rådyrmat, men plutselig var vi de mest populære menneskene i rådyrparken. Hoho!
(I Nara er rådyrene såpass integrert i samfunnet at noen av de smartere individene har utviklet både utmerket businessteft og religiøs fanatisme.)
Med rådyrsikkel opp til albuene på den nye Tralala-kåpen min og bitemerker etter rådyrtenner i den nye vesken min, trasket jeg lykkelig rundt mens jeg småpludret til alle firbeinte skapninger jeg kom over. Og det var ikke akkurat få av dem. Jeg er ganske sikker på at jeg klappet alle de omtrent 1700 rådyrene i parken minst èn gang i løpet av dagen. Enkelte av rådyrene hadde til og med lært seg å bukke for turistene. Hver gang man møtte blikkene deres, bukket de høflig, og blunket mot deg med store, brune øyne. De var SÅ søte! (OK, greit, så de gjorde det for å tigge mat, men allikevel...)
Fordi vi på et tidspunkt trengte en liten pause fra alle de søte lodottene, trasket vi, sammen med resten av turiststrømmen, i retning av et funky tempel midt i parken. Snart fant vi ut at det var dette tempelet som inneholder den berømte gigantiske Buddha-statuen, og fordi vi ikke har vært særlig kulturelle de siste par dagene (gårsdagen ble tilbragt på shopping i Kyotos mange butikker), bestemte vi oss for å se den. Ja, og du vet de ryktene som sier at den er enorm? De er sanne! Statuen er visstnok 16 meter høy. Alle japanerene stirret på den i ren ærefrykt, mens jeg personlig synes den var skummel. Skummel, men imponerende. Tok bilder av den uansett.
Etter en liten pause, var det kjempeherlig å vandre rundt blant alle rådyrene igjen. Til tross for at prosjekt feed-the-animals hadde resultert i både tannmerker og blåmerker noen timer tidligere, lot vi oss friste til å kjøpe på mer mat. Denne gangen var vi smarte nok til å putte den i vesken før rådyrene oppdaget det (ellers kaster de seg seriøst over deg), og flytte oss til mindre berådyrifiserte områder. Vi fikk lokket med oss et og annet ensomt rådyr på veien, og før vi visste ord av det sto vi alene midt på en enorm gresslette med omtrent femten rådyr rundt oss. De knuffet, de dyttet, de bet hverandre, de nappet i klærne og veskene våre, de knirket (lydene deres er seriøst funky), de reiste seg opp på to, og de kikket bedende på oss. Det var en noe surrealistisk opplevelse, og vi nøt den til det fulle.
Enkelte av rådyrene hadde visse stalkerish'e tendenser, da. Jeg mistenker at de er involvert i samme kriminelle organisasjon som duene vi møtte her forleden.
Etter flere timer i Bambi-paradis, var det dessverre på tide å forlate vår nye venner. Det blåste en sur vind, det hadde begynt å småregne, og vi hadde ikke spist mer enn en skarve onigiri omtrent seks timer tidligere. Heldigvis for oss hadde vi sett en CoCo's Curry et stykke ned i den lange handlegaten vi trasket gjennom tidligere, så det var ikke vanskelig å bestemme seg for hva vi skulle spise.
Mette og lykkelige trasket vi i retning av hostellet vårt. Klokken var nå nærmere fem, og hostellinnsjekkingen var i full gang. Nå skulle det sløves på rommet. Trodde vi, i alle fall. Vi fikk lettere sjokk da damen i resepsjonen førte oss inn på et supershabby tatamirom. For å komme til rommet vårt må vi traske gjennom dormen, der det tydeligvis bor noen merkelige mennesker. Jeg føler meg som en fange her! De har bare en eneste do i hele bygningen, og den skumle dusjen får vi ikke lov å bruke etter klokken elleve på kvelden. På toppen av det hele er taket utrolig skummelt, gammelt og mørkebrunt, så det er umulig å se om det bor edderkopper der. I'm scared!
Jeg tviler på at jeg får sove i natt.
Heldigvis skal vi videre til Osaka allerede i morgen.
Våknet etter omtrent seks timer søvn. Var dødstrøtt, men dro meg opp av sengen allikevel. Spiste frokost på samme sted som i går. Sandwichene og mangojuicen var nam i dag også. Skulle egentlig til Iwatayama Monkey Park, men endte opp med å dra til Kinkakuji (Den Gyldne Paviljong) i stedet.
Kom frem til Kinkakuji. Betalte for å komme inn. Ble meget fascinert over hvor pent og gullglinsende det var, og tok omtrent tyve bilder av samme bygning. Ble frustrert over antall turister som gikk i veien for bildene mine. Dumme alle turister som ikke er oss. Trasket rundt i naturen. Det var pent. Gikk inn i stinkende souvenirbutikker, men kjøpte ingenting.
Følte oss mettet på gulltempel. Kranglet på bussen. Skulle egentlig direkte til Kiyomizu-dera, men endte opp med å ta en liten avstikker til Ginkakuji(The Silver Pavilion) i stedet. Betalte for å komme inn, til tross for at de drev på med renovering av bygningen. Ble meget fascinert av hagen, og tok omtrent førti bilder av diverse busker og trær. Ble frustrert over antall turister som gikk i veien for bildene mine. Dumme alle turister som ikke er oss. Trasket rundt i naturen. Det var pent. Var redd for å snuble ned steintrappene og slå meg helseløs, men utrolig nok gikk det bra.
Ble snakket til av en merkelig fyr med rickshaw. Lot oss overtale til å ta en halvtimes kjøretur for 8000 yen. Angret i samme sekund vi satte oss i vognen. Ble frustrert over antall turister som pekte og lo. Dumme alle turister som ikke er oss. Har de aldri sett nordmenn i rickshaw før? Fyren som trakk vognen vår het Nobu. Han var ekstremt pratsom og veldig morsom. Hadde lyst til å synke i jorden da han stoppet for å ta bilder av oss ved diverse attraksjoner omtrent hvert tredje sekund. Flaut. Ble litt glad da det hele var over.
Kom oss endelig til Kiyomizu-dera. Ble glad over å se en dame dresset opp som maiko til tross for at hun ikke var ekte vare. Kiyomizu-dera var stort og gammelt. Betalte for å komme inn. Ble meget fascinert av utsikten, og tok omtrent seksti mørkegrå bilder av Kyoto. Ble frustrert over antall turister som gikk i veien for bildene mine. Dumme alle turister som ikke er oss. Trasket rundt i naturen. Det var pent. Følte meg nå kulturelt mettet for dagen.
Tok ekspressbussen tilbake til Kyoto Station. Var nå sulten og gretten. Trasket direkte ned på Porta (et undergrunns kjøpesenter) for å lete etter noe å spise. Endte opp på en italiensk restaurant. Prøvde å unngå tredje verdenskrig mens vi ventet på middagen. Oppdaget at det jobbet en heit fyr (Bob) på restauranten på den andre siden av gangen. Ble glad for at vi satt ved det store glassvinduet, slik at vi kunne spionere på ham. Middagen kom. Spaghetti med kylling, hvitløkssaus og chilipepper smakte utmerket. Var nå i strålende humør. Tok farvel med Bob, og kikket litt i skobutikker.
Bestemte oss for å dra til topps i Kyoto Tower. Betalte for å komme inn. Tok heisen til topps med flere lykkelige par på Valentine's-date. Følte oss en smule malplasserte. Ble meget fascinert av alle de blinkende lysene, og tok omtrent åtti utydelige bilder av Kyoto by night. Det var langt ned. Tok meg selv i å lure på hva som ville skje hvis det kom et sterkt jordskjelv der og da. Endte opp med å skremme meg selv. Tok heisen noen etasjer ned. Tok teite bilder av oss selv sammen med Kyoto Tower sin maskot. Tok også mange bilder i morospeilet, til stor fornøyelse for de andre besøkende. Dumme alle besøkende som ikke er oss. Var lykkelig over å ha føttene trygt plantet på jorden igjen.
Gikk på Starbucks. Kjøpte varm kakao. Trasket tilbake til hostellet. Orket ikke være sosiale. Irriterte oss over bråkete naboer. Dumme alle hostellgjester som ikke er oss. Skrudde på dataen. Nerdet.
Jeg har alltid vært tiltrukket av det litt enkle. Rene linjer og minimalistisk stil har fått meg til å stoppe opp og sukke henført, mens glitter og sterke farger har hatt motsatt effekt. Japan forandret meg. Uansett hvor hardt man prøver å stå imot glitterifiseringen, må man på et eller annet tidspunkt innrømme totalt nederlag, og kaste seg på blingebølgen. Det begynte så smått med de sparkly klistremerkene på mobilen min en gang i forrige uke, men det var ikke før i dag - da jeg sto i butikken og betalte for mine første supergirly løsnegler - at jeg faktisk innså akkurat hvor langt det hadde gått. (Til mitt forsvar vil jeg bare si at mine glitrende negler er meget korte til løsnegler å være, men falske negler er og blir falske harrynegler. Hva har skjedd med meg?!)
I dag har jeg og min reisepartner-hvis-løsnegler-er-omtrent-tre-ganger-lengre-enn-mine vært flinke turister. Vi begynte dagen vår med et stopp på kjøpesenteret, der det gikk en del penger på veskene jeg nevnte i går. Det ble kanskje ikke åtte allikevel, men veskesamlingen min har i alle fall fått et par nye medlemmer. Med bling på, selvfølgelig. There's no place like Japan! Den brune er fra en kjempesøt butikk som heter Dear Flura (der det sannsynligvis kommer til å gå flere penger i løpet av de to neste dagene), mens den rosa er fra gode, gamle Off the Wall, der Katinka og den kjempekoselige butikkdamen bondet heftig over førstenevntes.. you guessed it.. løsnegler! (Aner vi et gjennomgående tema her..?)
Etter å ha dumpet posene på hostellet, heist en ny veske over skulderen og sniffet litt på Kyotos T-banesystem, dro vi for å leke turister i den koselige parken som omringer Kyoto Imperial Palace. Vi var klar over at man ikke slapp inn på palassområdet med mindre man hadde booket tur på forhånd (noe vi ikke hadde), men en rusletur i parken rundt hørtes koselig ut uansett. Og det var det jo. Her og der hadde trærne begynt små smått å blomstre, og så lenge man holdt seg ute av skyggen fikk man skikkelig vårfølelse. Selve palassområdet var gigantisk, og det vi kunne se av bygningene bak den tykke stenmuren fikk oss til å angre bittert på at vi ikke hadde giddet å faktisk booke omvisning. Sucks to be us! Vi fikk i alle fall tatt en del fine parkbilder!
En times tid senere var jeg drittlei alt som het flora og fauna, og fingrene mine var så røde og kalde at det gjorde dødsvondt å bøye dem. Da var det nesten en lettelse å klatre ombord på en oppvarmet bybuss (vi klarte faktisk å busse rundt uten problemer), og sette kursen for Gion. Dessverre varte den etterlengtede bussturen bare i omtrent ti minutter, så vi ble snart kastet ut i kulden igjen. Det første vi så da vi gikk av bussen, var et supergrelt, oransje shrine (Yasaka Shrine). Det så interessant ut, så vi trasket opp trappen for å undersøke det nærmere. Til vår store skuffelse var oransjefargen mer interessant enn selve området, så etter å ha betalt 200 yen for kjærlighetsspådommene våre (som jeg fremdeles har til gode å tyde - I'll keep you posted), ruslet vi tilbake til sivilisasjonen igjen.
Vi gikk hutrende og selvmedlidende nedover en av Gions gater da vi fikk øye på det som skulle bli vår midlertidige redning. Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å se en Starbucks i hele mitt liv. Livet føltes umiddelbart ti ganger så godt med en rykende varm kakao i hendene! Minutter senere oppdaget vi de gamle, smale bygatene vi opprinnelig kommet for å se, så med Starbucks-koppen i den ene hånden og kameraet i den andre, trasket vi rundt og kikket på fancy tehus og speidet etter geishaer og maikoer. Vi fant ingen, men vi fant et love hotel som så temmelig malplassert ut der det lå i en sketchy sidegate. Et middelaldrende japansk par pekte på oss og lo da vi tok bilde av det. I wonder why.
Bussturen tilbake til Kyoto Station gikk lett som en plett, og vi gledet oss stort over at vi var de eneste utlendingene på bussen som ikke fikk tilsnakk av bussjåføren for å gjøre ting feil. På denne tiden var klokken omtrent seks, så sulten drev oss inn på en koselig kinarestaurant på stasjonen, der en relativt kjekk servitør med enkelte Togmannske trekk serverte meg mine stekte nudler med chop suey. Så bar det tilbake til hostellet med hver vår nyinnkjøpte Ferrero Rocher-boks for å rekke Bloody Monday. OMG, jeg elsker den serien! The drama!
Og her sitter vi enda. TonKa - huleboerne.
(Jeg synes seriøst venner og bekjente kan kommentere. Så lang tid tar det tross alt ikke, og jeg har risikert løsneglene mine for å skrive dette innlegget. Le gasp! Jeg vet dere er innom og leser. Så det så!)
Jeg pleide å bo i Japan. Jeg liker å få viljen min, pusekatter, penger og sjokolade. Jeg hater regn og tannleger. Jeg har store fritidsproblemer, og har egentlig ikke så mye interessant på hjertet. Her skriver jeg om livet mitt, og om alt annet tull som faller meg inn. Mest om tull. Du er herved advart.
