En usedvanlig lang lørdag

Klokken syv om morgenen dro jeg meg ut av sengen i en slags zombielignende tilstand. Håret sto rett ut til alle kanter, og øynene mine var sløve som bare det. Det anbefales absolutt ikke å stå opp før klokken tolv på en lørdag. Grunnen til at jeg faktisk måtte det, var fordi vi skulle på en liten utflukt med skolen. På planen vi hadde fått utdelt sto det skrevet med store bokstaver at vi skulle besøke tempelet i Narita, for så å ta en tur til National Museum of Japanese History for å snoke litt rundt der.

Late som vi er syklet jeg og Katinka ned til stasjonen for å ta toget en stasjon til skolen. Vi var visst ikke de eneste med samme idé, for på toget møtte vi på både Hedda, Vibeke, Yong, Ingrid, Cecile og Maria. Til og med Kobayasahi-sensei satt og halvsov på seteraden ovenfor oss. Etter en del frem og tilbake, og noen forsinkelser her og der, kom vi oss da nå avgårde i en buss alle sammen.

Det tok cirka en time å kjøre fra Togane til tempelet i Narita. Vel fremme ble vi norske (pluss Marina fra Spania og Joey fra England) nærmest dyttet avgårde av overivrige lærere, før vi ble plassert foran porten til tempelet for å bli tatt gruppebilde av. Det var en del kinesere, filippinere og japanere som også synes det var festlig å ta bilde av oss bleke nordboere. Selve tempelet ar kjempefint. Det var massevis av gamle bygninger, interessante figurer og søte skilpadder overalt. Absolutt verdt et besøk hvis du noengang er i området. Jeg og Katinka opplevde å bli forfulgt av en av de kinesiske utvekslingselevene en liten stund. Merkelig type. Vi klarte å riste ham av oss til slutt. Vi kjøpte også søte souvenirer der.




Vi hadde fått beskjed om å møte ved bussene ti på tolv, men som vanlig var det noen som var altfor sene. Mens vi sto der og ventet, pirket plutselig en jente (taiwansk, om jeg ikke tar helt feil) meg på skulderen, og spurte om vi skulle ta et bilde sammen. Hun virket veldig hyggelig, men jeg fikk ikke vekslet mer enn et par ord med henne før jeg brutalt ble dyttet på bussen av Hayashi-sensei. Så mye for å få seg nye venner, liksom. Like etter var det tid for en ekte, japansk lunsj. Vi ble vist inn i et stort rom der det var satt frem mat til alle. Noe av maten så litt skummel ut ved første øyekast, men det meste var faktisk overraskende godt.

Neste post på programmet var Narional Museum of Japanese History, som heldigvis ikke lå så veldig langt fra tempelet. Etter en laaang forklaring på hvordan vi skulle bruke noen elektroniske duppedingser vi egentlig ikke trengte, ble vi sluppet løs på egenhånd. Det var overraskende mye spennende å se på der. Morbid som jeg er, ble jeg superfascinert av skjelettavdelingen. De hadde hodeskaller som var så gamle som 5500 år der. De hadde også rekonstruksjoner av gamle skjeletter. Menneskene i gamle dager var virkelig ikke spesielt lekre. Uansett, etter de tre første avdelingene følte vi det begynte å bli litt mye. Vi kom nå gjennom alle fem til slutt.




Det føltes som om hjemveien tok minst dobbelt så lang tid som veien til. Jeg er ganske sikker på at jeg duppet av på et eller annet tidspunkt under kjøreturen, så hvis noen ble støtt av siklingen eller sovelydene mine, må jeg bare unnskylde. Tilbake på Josai oppdaget vi nettopp hadde misset toget, så vi måtte vente i nesten en hele time på neste tog. Ventetiden ble noe forkortet ved at vi smuglyttet på noen som hadde bandøving, og det at vi prøvde å halvveis spionere på volleyballtreningen. Jeg er sikker på at alle japanerne som gikk forbi oss lurte på hva alle de dumme utlendingene drev med.

Da vi endelig kom oss tilbake til sivilisasjonen (etter et møte med en gammel, pratsom japansk mann på stasjonen), gikk vi alle ut å spiste middag på Jonathan's. Anne Marie, som til tross for alle kulene på halsen fremdeles var i live, dukket plutselig opp og ble med hun også. For første gang siden vi kom hit til Japan bestilte vi faktisk dessert etter maten. Det var så verdt det!

I elleve-tiden på kvelden gikk de fleste norske ut på karaoke, sammen med tre små japanere. Shidax! Please hadde ikke noe ledig rom som var stort nok til oss alle, så vi ble sendt over broen og til Cote d'Azur, der vi fikk et av partyrommene. Karaoken er det ikke verdt å skrive så mye om, annet enn at det ble mye skrik og skrål utover kvelden. Jeg og Katinka dro noen av karaokeklassikerene våre (Johnny's for the win!), og moret oss med å ta stygge bilder av oss selv med diverse kameraer. Så gikk vi hjem og la oss, og sto opp i ett-tiden i dag. Unntaket var selvfølgelig Yong, som til tross for at klokken er åtte på kvelden nå har vært våken i under en time. Bummer.