Allikevel er det ikke på grunn av skolen at jeg blogger i dag! Som de som leser bloggen min helt sikkert vet, kjøpte jeg og Katinka billetter til Ueda Tatsuyas solokonsert da vi var i Harajuku forrige fredag. Hele uken har vi svevet rundt på sukkerspinnrosa skyer, og kun gledet oss til vi kunne være i samme rom som Ueda.
Dessverre fikk vi en rimelig rude wake-up-call for noen dager siden, da hver eneste TV-kanal i Japan plutselig begynte å mase om en monstersyklon kalt Sinlaku, som visstnok skulle treffe Tokyo-området lørdag. Akkurat den dagen vi skulle på konsert! Så utrolig typisk. Sent i går kveld begynte regnet å pøse ned, vinden tok seg kraftig opp, og det var bare å skalke alle luker og håpe på det beste. Jeg våknet så vidt i fire-tiden på morgenen, og da blåste det så det klirret i vindusrutene mine. Det så skikkelig mørkt ut for oss desperate fangirls.
MEN (og det er et stort men) noen der oppe må like oss, og da vi våknet i dag var Sinlaku langt, langt uti havet. Været var helt greit, og det var to lykkelige jenter som tok toget til Tokyo i 10-tiden. Vi hadde satt av masse tid til å finne frem, i og med at vi regnet med at det skulle bli en ganske så komplisert affære. Jeg har nå lært å ikke undervurdere vår innebygde retningssans, for vi fant faktisk frem med en eneste gang. Da vi først fikk øye på Johnny's Theater, var det nesten så jeg hadde lyst til å slippe ut et lite gledeshyl (men det sto mange japanere rundt meg på alle kanter, så jeg gjorde det ikke).
Etter mye om og men våget vi oss endelig inn på området for å kjøpe diverse fangirleffekter. Vi var dødsnervøse, i og med at ingen av oss var (eller kjenner) Momose Noriko, som da var navnet som sto på billettene våre. Både vaktene og de andre fangirlene ved Johnny's Theater glodde på oss, sannsynligvis fordi vi var to av ytterst få gaijins til stede (vi så bare en til). Ingen stoppet oss, og vi fikk kjøpt det vi ville ha; en bag (med en søt veske/pung til), en vifte og den offisielle fotoboken. Happy!
Til tross for alle de skumle ryktene om nazivakter som nekter deg inngang med mindre du har medlemsskap i fanklubben, slapp vi inn helt uten problemer. De sjekket knapt nok billettene våre engang. Vel inne i konsertsalen ble vi umiddelbart slått av hvor nærme scenen vi egentlig satt. Vi trodde at rad 19 skulle være langt bak i gokk, men siden salen var såpass liten var det faktisk bare 10-15 meter mellom oss og scenen. Perfekt!
Vi satt og sitret av spenning en god stund, mens salen sakte fylte seg opp av Ueda-fans i alle aldre. Endelig ble lyset slukket, musikken startet og vi så en skygge komme ut bakerst på scenen. Og der var han. Han var minst like pen i virkeligheten som han er på bilder! MINST! Jeg satt med et dumt smil om munnen gjennom hele konserten. Talk about hotness! Spesielt da han gikk rundt i bar overkropp (sikle, sikle), men det er en helt annen historie. Eller, forsåvidt ikke, men jeg gidder ikke å skrive detaljert om det, siden det bare blir noe sånt som "aghhhhaaammmgaahagooga," og ikke gir særlig mening for andre enn oss som har sett slik et herlig syn i virkeligheten.
Sceneshowet var fantastisk, og sangene Ueda hadde skrevet til konserten var kjempebra. Hadde det ikke vært for at i morgen er siste konsertdag, skulle jeg søren meg sett hele konserten om igjen. Men Ueda opplyste publikum om at de filmet i dag, så forhåpentligvis kommer hele solokonserten ut på DVD om noen måneder. Hvis man ser nøye nok etter, kanskje man ser et par bustetroll på rad 19..?
Jeg klarer ikke å skrive mer nå. Jeg er fremdeles i himmelen etter konserten. Tror jeg blir her oppe en stund til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar