Uansett, i går stemte faktisk det første navnet bedre enn det andre. Etter en lang og noe forvirrende togtur (vi måtte bytte tog to ganger, og hadde egentlig ikke peiling på hva vi drev med), kom jeg, Katinka og Anne Marie endelig frem til Tokyo Station. Det krydde av mennesker overalt, og det var nesten så vi måtte holde fast i hverandre for å ikke miste hverandre av syne. Katinka var den eneste av oss som faktisk hadde vært i Tokyo før, så det var opp til henne å bestemme hva som var verdt å se først.
Valget falt på Harajuku, så vi hoppet på det første og beste toget som gikk i den retningen. Vi hadde knapt gått mer enn et par meter inn langs Takeshita Dori før vi fikk øye på den første idolbutikken. Vi klarte ikke å motstå fristelsen, og dro med oss stakkars Anne Marie inn i fangirl heaven. Det hang bilder av diverse Johnny's OVERALT. Vi visste knapt nok hvor vi skulle feste blikket, så overveldende var det. Vi endte opp med å ikke kjøpe noe denne gangen, men det er garantert ikke siste gang vi besøker en lignende butikk. Oh, the hotness!
Magene våre begynte så smått å rumle, så vi satt oss på en liten kafé for å spise lunsj og slukke tørsten. Vi fikk en slags melonbrus som smakte himmelsk. Så var det tid for shopping. Alle som har vært med meg på en shoppingrunde vet hvor irritert og grinete jeg blir når jeg ikke finner noe å kjøpe, og det fikk mine to shoppingpartnere virkelig erfare. Det var masse fint i butikkene, men enten følte jeg at det kom til å se ut som et telt på meg (japanerne er glade i store, flagrende klær som ofte bare funker hvis man har en livvidde på under 60 cm og A-cup) eller så så det alt for lite ut. Når jeg kom over noe som faktisk kunne passe (som faktisk var oftere enn det kanskje høres ut som), kicket min gjerrige side inn, og jeg endte opp med å gå tomhendt ut av butikken.
Etter et par timer med trasking og butikkikking, var jeg klar til å kaldkvele alle som så mye som så på meg. Det var kanskje en lettelse for Katinka og Anne Marie da jeg endelig kjøpte meg en lue (!!), og humøret mitt steg et par hakk.
Men SÅ.. SÅÅÅÅ skjedde det! Over en undertøysforretning med masse frilly BH'er og like overdådige truser var det en rad med TV-skjermer. På skjermene var det et kjent ansikt. Ueda! Vi nærmest løp opp trappene for å komme opp i nok en idolbutikk. I motsetning til de andre hadde denne imidlertid glasskap med rad på rad med konsertbilletter, inkludert mine etterlengtede Ueda-billetter. Det tok oss ikke lange tiden å bestemme oss for at de MÅTTE vi bare ha. De var ikke spesielt dyre (ca. 450 per billett) og plassene er nok så elendige, MEN vi kommer oss på konserten! Da vi fikk billettene i hendene er jeg sikker på at smilet mitt bokstavelig talt gikk fra øre til øre. Jeg skal se Ueda! Yaaay! Lørdag den 20. september er den store dagen. Jeg gleder meg sinnsykt!
Det var også litt av en opplevelse å ta toget tilbake på slutten av rushtiden. Selv om det til tider ble ganske trangt på togene våre, slapp vi unna de verste sild-i-tønne-situasjonen. Vi så et tog som var så fullstappet at det ikke var plass til en flue engang, men vi skulle heldigvis på neste tog, så vi slapp unna. Føttene mine har aldri vært så såre som etter jeg kom til Japan. Vi har trasket rundt i timesvis stort sett hver dag. Flott trim dette her!
Innen vi var tilbake i Togane, rumlet magen min så det nærmest ristet i bakken rundt oss. Verken jeg eller Katinka hadde særlig lyst til å kokkelere, så vi bestemte oss for å gå til Jonathan's igjen, siden vi var så fornøyde forrige gang. Som sagt, så gjort. Vi ble vist til et bord, fikk vann av den hyggelige kelneren, og satte oss til å bla igjennom menyen. Vi bestemte oss fort for hva vi ville ha, og ventet på at kelneren skulle ta bestillingen vår. Og ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Folkene på bordene rundt oss fikk service som bare det, mens vi nærmest ble oversett. Det verste var at alle de andre kundene la merke til det også. Til slutt (etter en halvtimes venting) var det noen jenter i high school-alder som tydeligvis sa i fra at ingen hadde tatt bestillingen vår. Og DA kom det, vet du. Typisk. Hurra for Japan!
Dagen i dag har vært ganske så slapp. Jeg fikk endelig sovet ordentlig ut. Katinka og jeg tok en tur på Sunpia (kjøpesenter) for å titte litt. Jeg kjøpte en søt tunika for cirka 35 norske kroner. Fantastisk billig. Så prøvde jeg å lese litt til placement testen. Kom gjennom nesten alle kanjiene før jeg ga meg. I kveld skal en gjeng av oss ut og sjekke det lokale utelivet. Og vi skal nok ikke se bort i fra at det blir en liten karaoke-trall heller..
Anne Marie fant en butikk der de hadde rettetang i dag! Får se om jeg får dratt dit og kjøpt meg en i nærmeste fremtid, så jeg kanskje kan dukke opp på et bilde eller to jeg også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar