Vel fremme fikk vi en haug med papirer vi skulle underskrive før vi endelig fikk utdelt nøklene til leilighetene våre. Alle gledet vi oss til å slenge oss ned på våre respektive senger og slappe av. Det virket dessverre som om japanerne hadde helt andre planer for oss. Vi hoppet inn i bilen til Kobayashi-sensei, og dro for å fikse Alien Registration, populært kalt gaijin-kort. Dette er den eneste formen for lovlig ID for oss her i Japan (med unntak av passet, selvfølgelig), og er obligatorisk hvis man f.eks. vil kjøpe japansk mobil eller åpne en bankkonto her. Jeg forstår godt hvorfor de kaller det alien registration, i alle fall dømt ut i fra hvor mye japanerne glaner på oss baka gaijins som har invadert den lille byen deres.
Det tok evigheter å fikse Alien Registration på byens rådhus. Skjemaer skulle fylles ut i øst og vest, folkene blant skranken hadde all verdens tid, og trøtte nordmenn (som ikke hadde spist siden klokken seks om morgenen) holdt på å falle døde om både til høyre og til venstre. Vi må ha vært der inne i minst tre timer. Da vi endelig ble kjørt hjem til leilighetene var det så vidt vi kunne stå oppreist. Nå skulle det soves... trodde vi. For minutter etter jeg hadde kommet inn i leiligheten, ringte det på døren.
Utenfor sto det en fyr fra JiU som ville presentere oss for et par av våre japanske naboer. De to jentene vi ble introdusert for, Satomi og Yukari, var kjempehyggelige, selv om vi hadde litt kommunikasjonsproblemer. (Det må legges til at vår dårlige japansk faktisk var bedre enn deres engelsk). De spurte om vi skulle ta oss en tur på butikken, og min sultne mage var ikke vanskelig å overtale. Så jeg, Katinka, Anne Marie, Satomi og Yukari gikk på super'n for å kjøpe diverse nødvendigheter. Turen ble dessverre ikke så lang, siden vi var så trøtte og slitne etter reisen, men jeg er sikker på at vi kommer til å se mer til dem.
Endelig fikk vi spist og sovet litt. Jeg spiste en onigiri med tunfisk og majones, men jeg kan ikke si jeg var heeelt begeistret for den. Etter å ha sovet et par timer, gikk jeg, Katinka og Anne Marie en tur for å utforske Togane by night. Vi endte opp på en curry-restaurant, der vi fikk en full middag for ca. 19 norske kroner. Ikke ille! Jeg endte opp med å legge meg rundt midnatt.
I dag tidlig våknet jeg i halv åtte-tiden. Det virker ikke som det skal bli noe problem å venne seg til en helt annen tidssone. Jeg dusjet, spiste frokost og rengjorde leiligheten min litt (må holde eventuelle insekter langt vekk), før en hel gjeng av oss gikk på Wonder Goo (ja, butikken heter det) for å kjøpe mobiltelefoner. Ingen på Wonder Goo snakket engelsk, men takket være Wakui Takanori sin fancy mobil med oversettingsprogram, fikk vi til slutt telefonene våre. Min er en kjempesøt, rosa liten sak, som kommer til å bli hyppig brukt.
Etterpå gikk vi i ca. førti minutter for å komme til skolen, der vi skulle søke om internett til leilighetene våre. Siden vi ikke har fått det enda, må vi snylte på nettverket til en intetanende nabo, noe som går litt tregt når fem (eller flere) snytler samtidig. Vi fikk beskjed om at det kom til å ta cirka en uke før vi slipper å sette oss utenfor hver gang vi vil sjekke mailen. Jeg fikk også mitt første møte med japanske tog, da vi ikke orket å gå hele veien tilbake. Vi endte opp på et stort supermarked nede i sentrum, der jeg blant annet kjøpte en ny pute (siden jeg mistenker at den i leiligheten er forsteinet).
I morgen eller overimorgen tenkte vi å ta turen til Tokyo! Men jeg slutter her i dag. Magen min rumler, og det er tid for å utforske nok en av Toganes mange restauranter. Etterpå blir det karaoke. Wohoo!
2 kommentarer:
Du har opplevd mye allerede, ser jeg! Må forresten gratulerer med ny og fin mobil! Rosa og greier, wowow!;)
Så det går tog/buss fra og til skolen? *krysser fingrene*
Legg inn en kommentar