Togmannen!

I 7.30-tiden på morgenen søndag den 21. september 2008, våknet jeg av at hele sengen min hoppet. Jeg var så trøtt etter en lang dag med fangirling (Ueda), så jeg bare tenkte "Å! Jordskjelv! Gøy!" og sovnet igjen med en eneste gang. Da jeg våknet noen timer senere hadde jeg helt glemt hele greia. Det var ikke før Cecilie spurte om vi også våknet av jordskjelvet at jeg faktisk kom på det igjen. Men uansett, da er mitt første japanske jordskjelv unnagjort. I følge internett var det et sted mellom 2 og 3 på Richter's skala. Festlig.

I går fikk vi endelig gjennomført vår lille karaokeutflukt med Yukari og Satomi. Vi hadde avtalt å dra på karaoke rundt klokken to, men vi så ikke snurten til noen av dem før rett før tre en gang. Og her trodde jeg liksom at japanerne var så opptatt av å komme presis. Den myten har vel forsåvidt slått sprekker allerede, siden vi enda har til gode å oppleve en lærer som faktisk kommer tidsnok til timen. Det virker som om det å komme for sent er en nasjonalsport her i Japan.

Vi slepte oss bort til karaokestedet i øsende, pøsende regnvær. De andre hadde tatt på seg jeans hele gjengen, mens jeg gikk gatelangs i shorts og T-skjorte. Det viste seg snart at jeg hadde tatt et klokt valg, i og med at våte ben tørker utrolig mye raskere enn våte bukser. Vel fremme ble vi fortalt at vi kunne få rabatt hvis vi flashet studentbevisene våre. Typisk at vi oppdager det såpass sent, liksom. Vi fikk tildelt et rom, og sang i vei. Jeg anbefaler faktisk egentlig ikke å synge karaoke med japanere, siden de har gjort det tusen millioner ganger før, og dermed nærmest er for proffer å regne. Yukari hadde en helt sykt bra stemme, og selv om jeg sikkert hvisker høyere enn det Satomi sang, var det ikke en eneste sur tone å høre. Og der kom jeg og Katinka og vrælte i vei som døende katter. Fantastisk. Anne Marie er jo flink til å synge, og Vibeke hørte vi ikke så mye til.




Da vi våknet i dag regnet det (og luftfuktigheten var lavere enn vanlig! Hurra!), så det fristet ikke særlig å sykle til skolen. I tillegg så var Hedda syk, så vi trasket i vei til stasjonen i stedet. Vel fremme på stasjonen ble jeg oppmerksom på et meget vakkert syn like i nærheten. Jeg døpte ham umiddelbart Togmannen (og addet han til mitt mentale register sammen med Butikkmannen, Klubbmannen, Buksemannen, Rød-og-Sort-mannen + alle de andre vi har sett her nede), og slepte med meg de andre for å stå ved siden av ham på perrongen. Pathetic, but true. Ikke det at de klaget de heller, da. Han var ikke akkurat vond å se på.

Når jeg tenker etter fant faktisk Katinka seg en Hårmann på stasjonen i dag også. Ah, vi har så mye å fylle dagene våre med.

Heldigvis gikk Togmannen av på samme stasjon som oss også. I løpet av dagen så vi ham overalt. Han må jo tro vi stalker ham eller noe nå. Men det gjør forsåvidt lite; han var totally stalkerworthy! Katinka og Anne Marie synes den ene vennen hans (en liten fyr i rosa T-skjorte som vagget bortover som en gås) var søt, så det kom enkelte hvinelyder hver gang han gikk forbi. Selv foretrekker jeg å holde lydene mine forholdsvis nøytrale. Haha! Men Togmannen scoret definitivt høyt på skalaen. Håper vi ser ham igjen meget snart. (Det skader jo aldri å ha noe pent å se på).

I morgen har vi fri fra skolen, så hva vi skal finne på er fremdeles litt uvisst.

Jeg sier det igjen: Kommenter, folkens! Kommenter!