Min siste dag i Norge...

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

(...i alle fall på noen måneder.)

I skrivende stund har jeg akkurat 19 timer og 38 minutter igjen på norsk jord for denne gang. Det er en utrolig merkelig følelse. Det føles som om det bare er et par uker siden jeg trasket gjennom jeg-har-ingenting-å-fortolle-nei-sonen på Gardermoen og møtte foreldrene mine for første gang på nesten et halvt år. I virkeligheten har det allerede nesten gått syv måneder siden den gang. Syv måneder som jeg i utgangspunktet fryktet skulle føles som en liten evighet, men som i realiteten har galoppert forbi i rasende fart. Syv måneder med japansktimer, frustrasjon over diverse japanske lesestykker (Hanei no Hana og Kumo no Ito), oppturer og påfølgende nedturer (Katinka, du skjønner kanskje hva jeg sikter til), eksamenspugging, eksamensstress og en lang sommerferie. Morsomme dager, triste dager, innholdsrike dager og kjedelige dager. Og nå, de siste dagene, meget stressende dager.

Det begynte jo som kjent med øyet mitt, som har voldt meg mang en bekymring de siste ukene. På fredag dro jeg og øyet til legen, der han kunne konstantere at det bare var snakk om en liten betennelse (og før dere stempler meg helt som hypokonder her, så kan jeg opplyse om at grunnen til at den var så liten var fordi den var på bedringens vei) og et lite ødem på øyet. Det var absolutt ikke noe å bekymre seg over. Jeg fikk nye øyedråper med kortison, og ble meget lykkelig. Frisørtimen gikk også greit, selv om det kanskje ble litt vel mange lyse striper i håret mitt, og det nå om mulig er enda tørrere og mer poofy enn før. Nå har jeg jo nesten lært meg å leve med mitt poofy og umulige hår, så jeg får bare investere i en haug med tyngende produkter når jeg kommer frem til Japan og håpe på det beste. Check.


På bussen hjem fra frisøren fikk jeg imidlertid nok en ting å bekymre meg for. Halsen min kjentes vond og sår ut, noe som vanligvis betyr at jeg brygger på en skikkelig forkjølelse. Jeg fikk umiddelbart panikk, og så for meg en gjeng med små japanere i smittevernsdresser som dro meg hylende og skrikende gjennom gangene på Narita. Karantene var ikke spesielt fristende. Derfor prøvde jeg ut alle kjerringrådene jeg kom over (i tillegg til mer allment aksepterte fremgangsmåter). Jeg drakk varm te, jeg spiste kald is, jeg sov med skjerf og sokker, jeg kledde på meg et par lag med klær, jeg knasket halspastiller, jeg drakk appelsinjuice til den store gullmedaljen (C-vitaminer) og jeg knasket i meg rå løk for å lindre halsen min (noe som overraskende nok hjalp). Etter et par dager med denne behandlingen ble halsen min merkbart bedre, og de andre forkjølelsessymptomene lot vente på seg. Ennå har jeg ikke merket noe annet enn halsvondten, som nå er redusert til nærmest ikke-eksisterende, så det er godt mulig jeg slapp billig unna. Hurra!

Så den store forkjølelsen uteble, øyet mitt er så godt som bra igjen, kofferten er nesten ferdigpakket (jeg mangler fremdeles å putte oppi noen småting) og pass og papirer ligger fremme. Katinkas Lånekassen-søknad har blitt behandlet, så jeg regner med at min lider samme skjebne i løpet av de neste par dagene, noe som burde få fortgang i pengestrømmen til konton min. Alt går som på skinner. Ikke et godt tegn. Vi har fremdeles ikke hørt noe fra Josai angående henting på flyplassen da, men det ser vi jo fort når vi kommer frem. Står det ingen mennesker der og vifter med et Josai-skilt, må vi bare toge frem til skolen. Noe jeg helst vil slippe, siden trappene på Gumyō er grusomme nok uten en 20 kilos-koffert på slep.


Jeg må innrømme at jeg lurer litt på om jeg egentlig har tenkt ordenlig igjennom dette med et helt år i Japan. Fjorårets fem måneder gikk fort og greit, men vi snakker tross alt om en del måneder ekstra her. Men i motsetning til mange av mine klassekamerater fikk ikke jeg helt den store hjemlengselen i fjor, så det er godt mulig alt går helt strålende. Jeg likte meg jo i Japan. Jeg har mange gode (og noen mindre gode) minner derfra. Ja, jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å stortrives i år også. Når man ser bort i fra alt skolearbeidet, selvfølgelig. Som da er hele grunnen til jeg er der i utgangspunkter. Men whatever. Skjerpings, Tonje, skjerpings. Mer fokus på skolearbeid og mindre fokus på heitinger (as if), så blir det bra.

Neste gang jeg blogger, befinner jeg meg på den andre siden av jordkloden. Uæææh!

På gulvet står en koffert

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Det er en svart koffert - noe oppskrapt etter diverse eventyr rundt om i den store verden - men allikevel en helt normal stor, svart koffert. I sofaen sitter jeg og ser på den, godt gjemt bak et par mørke solbriller (jeg skal komme tilbake til det senere). I og med at jeg reiser til Japan om fem dager burde jeg vel egentlig begynne å pakke, men... JEG VET IKKE HVOR JEG SKAL BEGYNNE! Det kommer til å ta evigheter å gå gjennom alle klærne mine for å finne ut hva jeg vil ha med meg, og hva som skal få ligge igjen og råtne i skapet mitt her hjemme. Jeg har også en følelse av at jeg kommer til å plukke ut en hel haug med klær, for så å bli superfrustrert når jeg etterpå finner ut at kofferten min veier omtrent 20 kg for mye. Hvordan skal jeg klare å pakke klær for et helt år på så lite som 20 kg? Oh, cruel world.


Med kun fem dager igjen til avreise, merker jeg at sommerfuglene for alvor har flyttet inn i mageregionen min, og det virker som om de daglig arrangerer heidundranes flagrefester. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til et gjensyn med gamle trakter, men samtidig har jeg ikke helt overvunnet stresset riktig enda. Ting har virkelig falt på plass. Papirene fra Josai kom endelig i forrige uke, og i går var jeg og Katinka på ambassaden for å hente studentvisumene våre. Forsikringen er i boks. Søknaden om forhåndsgodkjenningen som vi sendte inn til UiO er besvart, og det ser ut som om alt er i orden der i gården. Jeg betalte skolepengene natt til i går, så Josai burde være rimelig happy akkurat nå (det gjorde derimot fysisk vondt for meg å se over 52.000 kr tikke ut av kontoen min..). MEN (og det er et stort men) jeg har ikke hørt noe fra Lånekassen angående skolepengestøtten, til tross for at jeg sendte inn de nødvendige dokumentene før helgen. Med kun 3000 kr på konto i øyeblikket er jeg avhengig av penger fra Lånekassen i nærmeste fremtid, i og med at jeg måtte bruke basisstøtten til å legge ut for skolepengene enn så lenge. Stress! Håper det går i orden.

I tillegg har jeg mistanke om at øyebetennelsen min ikke er så uskyldig som først antatt allikevel. Jeg har nå hatt den i snart tre uker, og til tross for at øyet mitt ikke ser like grusomt ut som det gjorde da jeg først fikk den, er det fremdeles forholdsvis rødt. Til nå har jeg kjempet innbitt mot betennelsen med antibiotika-øyedråper og Ibux (betennelsesdempende), men i og med at jeg begynner å bli en smule bekymret for at det jeg har er regnbuehinnebetennelse skal jeg en ny tur til legen for å sjekke det nærmere i morgen. Det eneste som er litt kjipt er at legen kanskje vil henvise meg videre til en øyelege, noe som kan bli litt komplisert, i og med at jeg reiser til Japan på tirsdag. Jeg krysser fingrene for at jeg i såfall får time på mandag. Jeg har jo ikke videre lyst til å fucke opp synet på det venstre øyet mitt for alltid, liksom. Derav solbrillene innendørs, forresten. Det vider visstnok ut pupillen, noe som er anbefalt ved regnbuehinnebetennelse. Jeg tar ingen sjanser, selv om jeg ikke har fått noen diagnose enda. Bedre føre var. Da får det heller bare være at jeg føler meg litt dust her jeg sitter.

Etter legetimen min i morgen (som er klokken åtte, noe som vil si at jeg må stå opp ugudelig tidlig igjen), bærer det avsted til frisøren for å prøve å fikse litt på fuglereiret på hodet mitt. Jeg har dessverre arvet mammas hårtype, noe som innebærer at det å gå utendørs på en litt fuktig dag ikke er bare-bare. Håret mitt kan være rett som bare det i det jeg går ut av døren, men etter to minutter utendørs står det til alle kanter, og småkrøller (bølger) seg i alle retninger. Det er helt forferdelig. Jeg forventer ikke at frisøren kan redde meg, men jeg må i alle fall få tynnet det ut litt slik at det ikke blir så stort og poofy som det blir nå. Jeg har TYKT hår. Forhåpentligvis blir det litt bedre når en profesjonell får fikset litt på det.


Jeg har forresten verdens rareste katt. Hun har tydeligvis funnet seg en ny favorittplass i huset, så når hun ikke ligger plastret utover fanget mitt, ligger hun for tiden gjerne i badekaret som en eller annen stor, feit primadonna. Av alle steder, liksom. Jeg må virkelig bli flinkere til å lukke døren til badet, så jeg slipper å få flere ubehagelige overraskelser. Det er et par ganger jeg har følt meg en smule beglodd når jeg har stått og pusset tennene. Pearl, I blame you!

Stress, smerte og en dæsj nostalgi!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Jeg innrømmer det gladelig. Jeg begynner å bli stresset. Neglebitende, hårtvinnende, hjertebankende stresset. Til tross for forsikringer om at papirene fra Josai skulle ankomme i løpet av denne uken har ingen sett snurten av dem. Uten papirene får vi ikke Certificate of Eligibility. Uten Certificate of Eligibility får vi ikke studentvisum. Uten studentvisum kan vi bare vinke farvel til vårt herlige år i Japan. Riktignok er det ikke fullstendig krise riktig enda, i og med at det fremdeles er 18 dager igjen til Katinka og jeg setter kursen mot solens rike. Forhåpentligvis har universet tilgitt meg for at jeg lo av babyen og reversert min dårlige karma (jeg tviler), for kommer ikke papirene neste uke heller, så sliter vi heftig.

For å være helt ærlig så hadde jeg ikke trodd det var mulig at Josai kunne somle mer med papirene enn de gjorde i fjor. Så feil kan man altså ta. Dette lover absolutt ikke godt for det kommende skoleåret. Jeg lurer på hva slags overraskelser de bestemmer seg for å plutselig pushe på oss i år. Overraskelseseksamener? Tvangsekteskap med tannløse pensjonister? Obligatorisk tåsniffing? Med Josai vet man aldri. (Allikevel valgte jeg helt frivillig å dra tilbake. Tåsniffing er en liten pris å betale for livet i heitingland).

På toppen av all denne endeløse bekymringen og stressingen (jeg innbiller meg at jeg har blitt omtrent ti år eldre i løpet av de to siste ukene), har jeg også klart å pådra meg en meget kledelig øyebetennelse. Hurra. Det venstre øyet mitt har nå en ubestemmelig rødnyanse, og jeg ser mest av alt ut som en demon som har kravlet opp fra dypet av helvete. Som ikke det var ille nok at jeg skvetter hver gang jeg ser mitt eget speilbilde, så gjør det faktisk ganske vondt også. Vel, vondt og vondt. Det er kanskje mer ubehagelig. Spesielt når jeg rører på øyet, eller når jeg ser på lyset. Jeg har nå totaltforbud mot å bruke kontaktlinser inntil øyet mitt er helt bra igjen, og i tillegg har jeg blitt frarådet å bruke mascara (på grunn av smitte og bla bla bla). I en uke fremover må jeg ta øyedråper 6 ganger om dagen. Slitsomt.

Selve kontaktlinsebruken kan jeg forsåvidt gladelig begrense, i og med at brillejakten min forrige uke gikk strålende, og jeg nå har en meget godt unnskyldning til å bruke mine pene, nye Gucci-briller. Jeg overlever kanskje uten mascara en stund fremover også. Det eneste som er litt kjipt er at jeg må ta et nytt passbilde før jeg søker om visum, og jeg nå kommer til å ende opp som et rødøyd monster til spott og spe for alle som ser bildet mitt. Oh joy.

På nostalgifronten ble jeg i dag meget oppglødd da jeg leste i avisen at a1 skal holde jubileumskonserter i Oslo. Jeg var blodfan av a1 da jeg gikk på ungdomsskolen, kunne alle sangene utenat (vel, det tror jeg faktisk jeg kan fremdeles) og så dem live en haug med ganger. Det var virkelig tider. For gamle dagers skyld skulle jeg gjerne ha gått på en av konsertene de skal holde i desember (det verste er at jeg sikkert fremdeles hadde hvint som en stukken gris under konserten), men 9.-12. desember befinner jeg nok meg fremdeles på den andre siden av jordkloden. Crap.

Universet, hvorfor MÅ du på død og liv være i mot meg?

It is 18 days, 6 hours, 30 minutes and 43 seconds until onsdag 2. september 2009 kl. 07:50:00 (Tokyo time)

Kluss og krøll...

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

(...et innlegg fullt av syting og klaging)

Josai har gjort det igjen! Denne gangen har de prestert å gi oss feil dato på velkomstseremonien. Den skal visstnok nå holdes en hel uke før den datoen de egentlig hadde oppgitt. Nå skaper ikke det de store problemene for meg, i og med at jeg ankommer Japan i god tid før 11. september, men jeg vet at det er andre som reiser senere som da kanskje kan få litt dårlig tid til å slå seg ordentlig til ro i Togane. Skjerpings, Josai. Skjerpings.

Ikke det at det hadde vært sånn superkrise å gå glipp av velkomstseremonien uansett, da. Fjorårets var lang, varm og forvirrende, og for late mennesker som meg var det også en smule småirriterende å måtte reise seg og bukke hele tiden. Takk og pris for Slipsmannen, sier bare jeg. Det var flott å ha litt underholdning der vi satt og klødde oss i hodet.




(bilder fra Hans sin blogg, i anledning velkomstseremonisnakk)

Her om dagen fikk jeg en fin beskjed fra Lånekassen om at søknaden min hadde blitt behandlet. En smule forvirret klikket jeg meg inn på Mine Sider, i og med at jeg ikke har ettersendt opptaksbrevet fra Josai enda. Mistanken min ble bekreftet. Jeg har blitt tildelt basisstøtte og reisestipend, men ingen skolepengestøtte. Gisp. Jeg er avhengig av skolepengestøtte for å overleve i Japan. Med en dårlig følelse i magen ringte jeg Lånekassen, der en overraskende hyggelig mann kunne fortelle at jeg ikke trengte å stresse. Det var visstnok bare å signere det gjeldsbrevet jeg har mottatt nå, for så å ettersende opptaksbrevet når jeg får det. Da hørtes det ut som om skolepengene skulle gå i orden. Jeg håper virkelig det. Jeg trenger virkelig ikke mer motgang nå.

Sånn ellers så har jeg vært en tur på Specsavers og tatt en synstest, for å finne ut om jeg må øke styrken på kontaktlinsene mine. Det hadde vært en smule kjipt å gå rundt halvblind i Japan, i og med at jeg da ikke hadde fått sett ordentlig på heitingene (ja, jeg er en smule ensporet). Optikeren viste meg masse flotte prikker, tvang med til å lese bittesmå bokstaver og lyste på øynene mine en god stund. Heldigvis var alt i orden, selv om synet på det venste øyet mitt har blitt en del dårligere siden sist. En ny kontaktlinsebestilling burde fikse på det problemet. Kanskje jeg skal kjøpe et nytt brillepar også. Ikke bare bytte brilleglass, liksom. Jeg er lei av de gamle innfatningene mine. Hm. Vi får se.

De siste par dagene har også min elskede laptop oppført seg unormalt. Alle programmer henger seg opp omtrent en gang hvert femte minutt, og jeg har vært sekunder fra å kaste den i veggen mer enn én gang. Spesielt irriterende er det hvis jeg sitter midt i en eller annen spennende dramaepisode. Jeg blir sprø. Jeg håper virkelig det bare er et virus eller ondartet spyware som forårsaker dette. Ødelagte systemfiler går også bra. I kveld skal jeg nemlig formatere jævelen, og forhåpentligvis vil den fungere helt fint igjen etterpå. Hvis ikke skriker jeg. Og gråter. Hva var det jeg sa om motgang igjen?

(Gud, det er kjedelig å overføre alle viktige filer til søsteren min sin bærbare harddisk. Jeg dør her.)

Laptop - you are going down! Men først skal jeg se på Allsang på Grensen klokken åtte, i og med at a1 er med i kveldens program. Sånn for gamle dagers skyld, liksom. Engang fangirl, alltid fangirl. Lovely!

It is 26 days, 6 hours, 18 minutes and 15 seconds until onsdag 2. september 2009 kl. 07:50:00 (Tokyo time)

Guide for fremtidig referanse!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Siden vi ikke har kommet lenger i Japan-forberedelsene, og fordi jeg kjeder meg grusomt i dag, har jeg moret meg med å samle en haug med bilder fra Togane. Når jeg i fremtiden skriver på denne bloggen at vi var 'en liten tur på WonderGOO' kan du bare klikke deg tilbake til dette innlegget og finne ut hva faen WonderGOO egentlig er for noe. Smart, ikke sant? (Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg har fritidsproblemer, men dette er i alle fall hakket bedre enn å snoke på bekjentes Facebook-profiler en gang til). So without further ado I present Tonjes Guide Til Togane - også kjent som TGTT (i den rekkefølgen jeg sannsynligvis kommer til å besøke stedene)!

Sunpia



Fordi vi må ha basic nødvendigheter på et tidlig tidspunkt. Mat (vel, havner vi i nærmere Kasumi er det jo meget mulig vi kjøper maten vår der), håndklær, sengetøy.. you name it. Dessuten vil vi sikkert ta hallo-vi-har-nettopp-ankommet-Japan-purikura. Sunpia er det lokale kjøpesenteret, og her finner du et utvalg butikker som fører både det ene og det andre (men gjerne ikke akkurat det du trenger). De har også en arkade, en kino og en haug med restauranter vi aldri hadde guts til å prøve. Heitinger har blitt observert her. Området rundt er en gullgruve.

WonderGOO



Ah, WonderGOO. Hva kan jeg si? Her skal vi etter all sannsynlighet kjøpe oss nye, blanke, skinnende mobiltelefoner dagen etter vi har ankommet Japan. Siden vi ikke har gaijin-kort enda da, må vi nøye oss med en av au by KDDI's modeller, siden de er de eneste som aksepterer det midlertidige beviset på at vi faktisk snart får kortene våre. WonderGOO har et stort utvalg mobiler, musikk, filmer, alle slags blader, manga, bøker, diverse spill og spillkonsoller. Det er mange nordmenns favorittbutikk. Her kan man traske rundt leeeeenge uten å kjede seg. Pengene forsvinner også gjerne fort. Heitinger har IKKE blitt observert her. Derimot er det nerdemekka.

Togane Eki



Eller Togane stasjon, om du vil (det første bildet er utsikten mot stasjonen fra Togane Ghost Town). Nå er det mulig vi er såpass spreke at vi faktisk velger å GÅ hele veien til JIU etter å ha kjøpt mobiler, men jeg putter den inn her allikevel. Det kan jo hende det regner og blåser eller noe. Her har vi tilbrakt mye tid med å vente på toget til skolen, mens vi spionerer på high school-gutter og speider etter heitinger. Heitinger har definitivt blitt observert her opptil flere ganger.

Gumyō Eki



Stasjonen nærmest Josai International University. Frekventeres ofte av lærere man ikke har spesielt lyst til å møte på. Har ikke fancy billett-spise-maskiner, men har i stedet søte, gamle stasjonsmenn som tar billettene dine mens de hilser høflig (men noe monotont). Er ikke behagelig å oppholde seg her i plaskeregn, da skuret som skal holde deg tørr har blitt okkupert av edderkopper på størrelse med Max Mekker som heiser seg ned fra taket for å hilse på deg med jevne mellomrom. Heitinger har blitt observert her. Det har dessverre Brunemenn også.

Josai International University







Skolen vår, dit vi må ta oss en tur dagen etter vi ankommer for å bestille internett i leilighetene våre (noe som kan ta flere uker). Undervisningen er tørrere enn knekkebrød, lærerene er (med noen få unntak) relativt kjipe og skoletimene er uendelig lange. Fritimene og pausene er derimot som paradis på jord, enten du velger å slappe av inne i kantinen eller ute i solen (når det er sol, selvfølgelig). Heitinger har så absolutt blitt observert her. Overalt.

Kantinen på JIU



I kantinen tilbringer vi så godt som alle lunsjpausene våre. Maten er billig (og smaker godt nok), lunsjdamene er vennlige (selv om de kan finne på å drite ut oss nordmenn foran en haug med japanere ved å plutselig skrike ut at vi er flinke med spisepinner) og de andre folkene som henger er er interessante. Mange festlige situasjoner og hendelser har skjedd her. Mange blekfjes velger også å gjøre leksene sine her. Heitinger har blitt observert her.

Kiosken på JIU



For diverse nødvendigheter i løpet av skoledagen, eller rett og slett når man ikke har lyst på et fullt måltid i den store kantinen, og heller har lyst på et bollebrød eller noe. Damene som jobber der er alle mestere i hoderegning, så det lønner seg å ha pengene klare før du går bort til disken. Skoleutstyr kan også kjøpes her. Det er et fint sted å gjøre lekser eller bare slappe av etter skoletid, men se opp for baseballklubben som lusker rundt her med sultne blikk. Her bor også den lille, røde pornogutten, som koser seg med å se hentai på PC'en sin både titt og ofte. Heitinger er gjerne innom her i løpet av skoledagen.

SHIDAX! Please



Det absolutt beste karokestedet i Togane. Rommene er beige og triste, men drinkene og maten er tasty og sangutvalget er godt. Fulle nordmenn raver gjerne rundt i gangene hver helg, og innimellom får man nye, japanske bekjentskaper (merk: disse bekjentskapene knyttes som oftest under toalettbesøk). Disse nye bekjentskapene blir gjerne med deg tilbake til ditt karaokerom, der dere bonder over billig alkohol og japanske sanger. Proceed with caution - klengete individer kan forekomme. Heitinger har ikke blitt observert her, men det gjør egentlig ikke noe, ettersom fulle jenter vissnok ikke er så sjarmerende. Best å spare dem for det synet.

Cote d'Azur



Enda et karaokested. Anbefales egentlig bare hvis karaokegruppen man befinner seg i er større enn 10-12 personer (siden rommene på SHIDAX er små, mens Cote d'Azur kan tilby store partyrom) eller hvis man absolutt MÅ ha en discokule i taket. Drinkene er ikke like gode som på SHIDAX, og menneskene som frekventerer toalettene ikke like sosiale. Sangene på karaokeanleggene har også mindre furigana enn på SHIDAX, noe som kan gjøre synging av japanske sanger til en noe komplisert affære. Med mindre man er kanjimester. Noe jeg ikke er. Heitinger har ikke blitt observert her heller.

Doutonbori

Fordi okonomiyaki er godt. Enough said. Heitinger har ikke blitt observert her.

Gatelangs



Jeg forutser at det kommer til å bli mye trasking rundt i Toganes gater de første dagene, spesielt siden jeg og Katinka ikke kjenner noen andre som kommer like tidlig som oss, og må finne på noe å bedrive tiden vår med. Sightseeing for the win, liksom! Heitinger har forresten blitt observert i Toganes gater, selv om det hører til sjeldenhetene.

Nå gidder jeg seriøst ikke å skrive mer, men nå vet du i alle fall litt om noen av de stedene jeg kommer til å stikke innom med jevne mellomrom. Snart bare en måned igjen nå!

It is 33 days, 3 hours, 55 minutes and 47 seconds until onsdag 2. september 2009 kl. 07:50:00 (Tokyo time)

Ett skritt nærmere Japan!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

It is 41 days, 9 hours, 21 minutes and 56 seconds until onsdag 2. september 2009 kl. 07:50:00 (Tokyo time)

Ting begynner faktisk å falle på plass. Jeg er overrasket.

I går tok jeg og Katinka turen til Blindern for å presse litt informasjon ut av studiekonsulenten. Ikke det at vi var hundre prosent sikre på at Mona faktisk var på kontoret sitt, siden vår eneste informasjonskilde var en kryptisk melding på Hans sin Facebook-wall, men vi fant ut at det var verdt å ta sjansen. Og lo and behold - det første vi så da vi kom traskende inn på plassen utenfor Niels Treschows hus var en stk studiekonsulent i lunsjpausemodus. Vi brøytet oss vei blant en haug høylytte amerikanere på sommerskole, og slo oss tålmodig ned på en benk for å vente.

Omtrent ti minutter senere var lunsjpausen over, og vi ventet et par obligatoriske minutter før vi tok fatt på trappene. Vel fremme på kontoret til Mona dro vi frem alle de nødvendige skjemaene vi er pålagt å levere til UiO (opplysningsskjema for studenter i utlandet, registrasjonsskjema til ambassaden, og det fryktede skjemaet for forhåndsgodkjenning av utenlandsk utdanning), og fikk hjelp til å fylle inn de siste forvirrende rutene. Og vips så var skjemaene levert, og vi er et skritt nærmere Josai.

For Katinka fikk plutselig det kommende Japan-oppholdet en noe bittersøt smak, i og med at Mona kunne opplyse om at det ekstra året i Japan ikke passer inn i en bachelorgrad i Afrikanske og asiatiske studier, slik at hele det kommende året så og si ville være et dyrt friår, mens for meg - som da går på Språk-programmet - kunne det inkorporeres i graden min som 40 frie studiepoeng. Katinka ble ikke blid, og jeg må innrømme at jeg ble en smule nervøs da hun plutselig begynte å snakke om at hun ikke hadde spesielt lyst til å dra hvis hun ikke fikk noe igjen for det. Jeg så plutselig alle planene våre gå opp i røyk, og en lang og ensom flytur til Tokyo. Vi prøvde oss på litt vindusshopping i byen, men nyheten la naturlig nok en slags demper på stemingen (og shoppinglysten), så det endte med at Katinka dro tilbake til Blindern for å snakke nærmere med Mona. Heldigvis ordnet ting seg, da det viste seg at hun bare kunne bytte studieprogram til Språk. Safe!

Neste post på programmet er å søke om studentvisum på den japanske ambassaden med en gang våre Certificate of Eligibility ankommer UiO. I følge Mona hørtes det ut som om det kan skje når som helst nå. Flott! Jeg begynner å se lyset i enden av tunnelen nå.

I går var det også akkurat seks uker igjen til avreise. Tiden flyr virkelig. Det er ikke lenge siden vi gledet oss over det faktum at det var under fire måneder igjen til vi var i Japan igjen, og nå er det bare halvannen måned igjen. Jeg tror jeg snart må raide klesskapet mitt for å finne ut hva slags plagg jeg eventuelt må kjøpe inn før vi reiser. Det er utrolig vanskelig å pakke for et langt utenlandsopphold på skarve 20 kg. Heldigvis skal vi hjem i juleferien, så vi kan benytte den anledningen til å spice opp garderoben litt. Det trengs. Det er ikke all Japan-mote som er like.. vakker.

Karma's a bitch!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Da jeg, Katinka, Ingrid og Yong tok oss en liten Tokyo-tur etter skoletid i desember i fjor, skjedde det noe som skulle ha stor innvirkning på fremtiden vår. Midt på Tokyo Station kom det et par med en slags kombinasjon av en barnevogn og en sykeseng hastende i mot oss, og nysgjerrige som vi var, kunne vi ikke la være å kaste et blikk oppi den da de passerte oss. Der lå det en baby. Jeg tror i alle fall det skulle forestille en baby. Stakkaren hadde tydeligvis en eller annen grusom sykdom, og var mildt sagt deformert. Det var helt klart synd på ham/henne, men vi var trøtte og slitne etter en lang skoledag, og fant hele situasjonen en smule.. festlig (ja, jeg skammer meg). Etter paret og deres lille hjerteknuser hadde passert oss, kunne vi ikke hjelpe for å kommentere at det ikke hadde vært et veldig vakkert syn. Så lo vi litt. Slemt, I know.

Etter det har ting hatt en tendens til å gå til helvete.

Jeg har aldri trodd på karma og den slags, men det er ikke til å unngå at siden den desemberdagen har vi ikke hatt høyere makter med oss (ikke det at jeg tror på det heller, men..), for å si det på den måten. Katinka og jeg har hatt mang en diskusjon over hva som kan være grunnen til dette, og vi har kommet frem til at det må være fordi vi lo av den stakkars, syke babyen.

På fredag slo 'forbannelsen' til igjen. Pengene fra Katinka hadde tikket inn på kontoen min, og glad og fornøyd gikk jeg for å lete etter passende flybilletter til Japan. Lykken sto oss bi, og jeg fant perfekte billetter til kun 5849 kr per person tur/retur. Glad og fornøyd tastet jeg inn all informasjonen, og trykket på kjøp. Alt gikk på skinner, og kvitteringen ble sendt på e-mail. Men så, omtrent tretti minutter senere, skjedde det. En e-mail fra reisebyrået tikket inn på kontoen min, og sort på hvitt sto det at jeg ikke hadde nok penger på kontoen min til å betale for billettene. Angst.

Selvfølgelig er jeg ikke så dum at jeg prøver å bestille dyre flybilletter uten å være helt sikker på at jeg har nok penger på konto. Jeg logget meg umiddelbart inn i nettbanken min, og så en reservert transaksjon på over 11.000 kr. De stakkars nervene mine ble om mulig enda mer tynnslitte. Så de hadde trukket en haug med penger fra kontoen min, for så å gi meg beskjed om at det ikke var nok penger der? Katinka tok en telefon til reisebyrået, siden jeg lider av ekstrem telefonskrekk. Damen på reisebyrået sa at hun ikke ante hva som hadde skjedd, men at hun skulle holde på reservasjonen vår til over helgen og prøve å finne ut av hva det var som foregikk.

Man kan trygt si det ikke ble en veldig koselig helg. Jeg, som har en tendens til å bekymre meg for alt og ingenting, gikk rundt i en konstant tilstand av lettere panikk, og natt til mandag fikk jeg knapt nok sove. Jeg var så nervøs for hva som kom til å skje. Hadde pengene mine blitt overført til en eller annen ukjent konto? Ville det ta meg hundre år og få dem tilbake igjen? Ville vi i det hele tatt komme oss tilbake til Japan? (Optimistisk, ikke sant?)

For å gjøre en lang historie kort, så gikk alt bra. Damen på reisebyrået kunne opplyse om at det var slike ting som skjedde en gang i blant, og en telefon til kortselskapet løste hele problemet. Hun la inn en ny reservasjon for oss, og ga oss samme pris som på den forrige. Pengene ble trukket fra kontoen min i dag, og alt er rosa, fluffy skyer og dansende enhjørninger igjen. Vi reiser den 1. september, og returnerer til hjemlandet på en kort (et par uker) juleferie noen få dager før julaften. Allikevel klarer jeg ikke å la være å lure på hva som blir min neste lille setback. Dette kan umulig være spesielt bra for de stakkars nervene mine.




Men for øyeblikket prøver jeg å se forholdsvis lyst på tilværelsen. 東金市 (Togane-shi); here we come! Togmannen, Hårmannen og alle dere andre '-menn' - bare vent. Snart stalker vi dere sånn halvveis igjen. Kanskje. Hvis dere ikke har fått et ekstra hode eller noe i løpet av de syv månedene siden vi så dere sist.

Små barn, store gleder.

Jepp.