Hjemturen, ja... Hva kan jeg si? Det var ikke spesielt gøy å bli plukket opp utenfor leilighetene våre i Togane av Kobayashi tidlig en tirsdagsmorgen. Etter han hadde sjekket at leilighetene våre var i tipp-topp stand, bar det ubønnhørlig i vei mot Narita. Vel fremme presterte jeg selvfølgelig å glemme jakken min i bilen hans, noe som førte til en lang og pinlig spasertur tilbake for å hente den etter vellykket innsjekking av bagasje. Så fulgte litt speedshopping på taxfreen, der jeg desperat prøvde å bruke opp mine siste yen. Og før vi visste ordet av det, satt jeg og Katinka på flyet som skulle bringe oss vekk fra Heitingland - denne gangen for godt.
SAS hadde gitt bort våre forhåndsbestilte plasser til noen andre, men gjorde det godt igjen ved å gi oss nye og bedre seter ved nødutgangen. Ekstra benplass kom godt med. Flyturen til Danmark gikk overraskende fort, muligens fordi jeg tilbrakte omtrent syv av de elleve timene fordypet i et av datingspillene mine. Jeg så ikke på en eneste film. De forhåndsspådde sammenbruddene lot vente på seg. Mitt eneste sammenbrudd kom da jeg og Katinka hørte på samme radiokanal (90-tallshits), og Whitney Houston plutselig vrælte "I Will Always Love You" inn i ørene våre. Dette fikk Katinkas øyne til å renne over, og det som først begynte som latter og peking fra min side, utviklet seg snart til Sippefest '10. Det var det eneste øyeblikket jeg ikke var takknemlig for nødutgangplassene våre, i og med at hele dokøen ved siden av oss sendte oss nysgjerrige blikk der vi satt og hulket i kor. Fuuuun...
En stund senere landet vi i København. Her hadde vi fire timer å kaste bort før flyet til Oslo gikk, og på typisk Kastrup-vis hadde vi ikke fått en gate enda. Dermed visste vi ikke om vi faktisk måtte gjennom passkontrollen eller ikke. Vi endte opp med å campe på en benk i et rolig område i omtrent to og en halv time. Du kan tro det var gøy. To overtrøtte nordmenn, en kortstokk og vri åtter-turnering. Det var ikke et vakkert syn. Omsider fikk vi nå faktisk en gate, oppdaget at vi faktisk måtte gjennom passkontrollen, og trasket videre til neste benk. Her satt vi og studerte flyene som ankom Kastrup, mens vi prøvde å gjette på hvilket som var vårt. Vi var nå enda mer overtrøtte, så det ble heftig fnising av hver minste lille kommentar, helt opp til det punktet vi gikk på flyet til Oslo.
Og vips, så var vi tilbake i Norge. Mamma, pappa og Stine (som for en gangs skyld spilte rollen som omtenksom lillesøster) møtte meg på flyplassen. Det var rart å komme hjem. Det føles som hjemme, men samtidig gjør det ikke det. Jeg savner fremdeles Togane. Det tror jeg jeg kommer til å gjøre en god stund fremover.
Med dette takker Japan-bloggen min for seg for denne gang. Jeg har imidlertid tenkt på å gjenopplive den gamle bloggen min, så der dukker det vel kanskje oppe noe i nærmeste fremtid.
This is Tonje signing off. For now.
1 kommentar:
Awe, du fikk meg til å le og så gråte av å lese dette å, så le litt mer fordi jeg faktisk fikk tårer i øynene.. xD Er litt overtrøtt jeg også, fikk litt lyst til å lese hele bloggen din på nytt. Det har liksom vært som en stor og lang flott bok for meg. Jeg brukte til og med den som inspirasjon på eksamenen min der jeg fikk 5. Selvfølgelig hadde du fått en |0+++ liksom. <3
Legg inn en kommentar