(...i alle fall på noen måneder.)
I skrivende stund har jeg akkurat 19 timer og 38 minutter igjen på norsk jord for denne gang. Det er en utrolig merkelig følelse. Det føles som om det bare er et par uker siden jeg trasket gjennom jeg-har-ingenting-å-fortolle-nei-sonen på Gardermoen og møtte foreldrene mine for første gang på nesten et halvt år. I virkeligheten har det allerede nesten gått syv måneder siden den gang. Syv måneder som jeg i utgangspunktet fryktet skulle føles som en liten evighet, men som i realiteten har galoppert forbi i rasende fart. Syv måneder med japansktimer, frustrasjon over diverse japanske lesestykker (Hanei no Hana og Kumo no Ito), oppturer og påfølgende nedturer (Katinka, du skjønner kanskje hva jeg sikter til), eksamenspugging, eksamensstress og en lang sommerferie. Morsomme dager, triste dager, innholdsrike dager og kjedelige dager. Og nå, de siste dagene, meget stressende dager.
Det begynte jo som kjent med øyet mitt, som har voldt meg mang en bekymring de siste ukene. På fredag dro jeg og øyet til legen, der han kunne konstantere at det bare var snakk om en liten betennelse (og før dere stempler meg helt som hypokonder her, så kan jeg opplyse om at grunnen til at den var så liten var fordi den var på bedringens vei) og et lite ødem på øyet. Det var absolutt ikke noe å bekymre seg over. Jeg fikk nye øyedråper med kortison, og ble meget lykkelig. Frisørtimen gikk også greit, selv om det kanskje ble litt vel mange lyse striper i håret mitt, og det nå om mulig er enda tørrere og mer poofy enn før. Nå har jeg jo nesten lært meg å leve med mitt poofy og umulige hår, så jeg får bare investere i en haug med tyngende produkter når jeg kommer frem til Japan og håpe på det beste. Check.
På bussen hjem fra frisøren fikk jeg imidlertid nok en ting å bekymre meg for. Halsen min kjentes vond og sår ut, noe som vanligvis betyr at jeg brygger på en skikkelig forkjølelse. Jeg fikk umiddelbart panikk, og så for meg en gjeng med små japanere i smittevernsdresser som dro meg hylende og skrikende gjennom gangene på Narita. Karantene var ikke spesielt fristende. Derfor prøvde jeg ut alle kjerringrådene jeg kom over (i tillegg til mer allment aksepterte fremgangsmåter). Jeg drakk varm te, jeg spiste kald is, jeg sov med skjerf og sokker, jeg kledde på meg et par lag med klær, jeg knasket halspastiller, jeg drakk appelsinjuice til den store gullmedaljen (C-vitaminer) og jeg knasket i meg rå løk for å lindre halsen min (noe som overraskende nok hjalp). Etter et par dager med denne behandlingen ble halsen min merkbart bedre, og de andre forkjølelsessymptomene lot vente på seg. Ennå har jeg ikke merket noe annet enn halsvondten, som nå er redusert til nærmest ikke-eksisterende, så det er godt mulig jeg slapp billig unna. Hurra!
Så den store forkjølelsen uteble, øyet mitt er så godt som bra igjen, kofferten er nesten ferdigpakket (jeg mangler fremdeles å putte oppi noen småting) og pass og papirer ligger fremme. Katinkas Lånekassen-søknad har blitt behandlet, så jeg regner med at min lider samme skjebne i løpet av de neste par dagene, noe som burde få fortgang i pengestrømmen til konton min. Alt går som på skinner. Ikke et godt tegn. Vi har fremdeles ikke hørt noe fra Josai angående henting på flyplassen da, men det ser vi jo fort når vi kommer frem. Står det ingen mennesker der og vifter med et Josai-skilt, må vi bare toge frem til skolen. Noe jeg helst vil slippe, siden trappene på Gumyō er grusomme nok uten en 20 kilos-koffert på slep.
Jeg må innrømme at jeg lurer litt på om jeg egentlig har tenkt ordenlig igjennom dette med et helt år i Japan. Fjorårets fem måneder gikk fort og greit, men vi snakker tross alt om en del måneder ekstra her. Men i motsetning til mange av mine klassekamerater fikk ikke jeg helt den store hjemlengselen i fjor, så det er godt mulig alt går helt strålende. Jeg likte meg jo i Japan. Jeg har mange gode (og noen mindre gode) minner derfra. Ja, jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å stortrives i år også. Når man ser bort i fra alt skolearbeidet, selvfølgelig. Som da er hele grunnen til jeg er der i utgangspunkter. Men whatever. Skjerpings, Tonje, skjerpings. Mer fokus på skolearbeid og mindre fokus på heitinger (as if), så blir det bra.
Neste gang jeg blogger, befinner jeg meg på den andre siden av jordkloden. Uæææh!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar