Det er en svart koffert - noe oppskrapt etter diverse eventyr rundt om i den store verden - men allikevel en helt normal stor, svart koffert. I sofaen sitter jeg og ser på den, godt gjemt bak et par mørke solbriller (jeg skal komme tilbake til det senere). I og med at jeg reiser til Japan om fem dager burde jeg vel egentlig begynne å pakke, men... JEG VET IKKE HVOR JEG SKAL BEGYNNE! Det kommer til å ta evigheter å gå gjennom alle klærne mine for å finne ut hva jeg vil ha med meg, og hva som skal få ligge igjen og råtne i skapet mitt her hjemme. Jeg har også en følelse av at jeg kommer til å plukke ut en hel haug med klær, for så å bli superfrustrert når jeg etterpå finner ut at kofferten min veier omtrent 20 kg for mye. Hvordan skal jeg klare å pakke klær for et helt år på så lite som 20 kg? Oh, cruel world.
Med kun fem dager igjen til avreise, merker jeg at sommerfuglene for alvor har flyttet inn i mageregionen min, og det virker som om de daglig arrangerer heidundranes flagrefester. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til et gjensyn med gamle trakter, men samtidig har jeg ikke helt overvunnet stresset riktig enda. Ting har virkelig falt på plass. Papirene fra Josai kom endelig i forrige uke, og i går var jeg og Katinka på ambassaden for å hente studentvisumene våre. Forsikringen er i boks. Søknaden om forhåndsgodkjenningen som vi sendte inn til UiO er besvart, og det ser ut som om alt er i orden der i gården. Jeg betalte skolepengene natt til i går, så Josai burde være rimelig happy akkurat nå (det gjorde derimot fysisk vondt for meg å se over 52.000 kr tikke ut av kontoen min..). MEN (og det er et stort men) jeg har ikke hørt noe fra Lånekassen angående skolepengestøtten, til tross for at jeg sendte inn de nødvendige dokumentene før helgen. Med kun 3000 kr på konto i øyeblikket er jeg avhengig av penger fra Lånekassen i nærmeste fremtid, i og med at jeg måtte bruke basisstøtten til å legge ut for skolepengene enn så lenge. Stress! Håper det går i orden.
I tillegg har jeg mistanke om at øyebetennelsen min ikke er så uskyldig som først antatt allikevel. Jeg har nå hatt den i snart tre uker, og til tross for at øyet mitt ikke ser like grusomt ut som det gjorde da jeg først fikk den, er det fremdeles forholdsvis rødt. Til nå har jeg kjempet innbitt mot betennelsen med antibiotika-øyedråper og Ibux (betennelsesdempende), men i og med at jeg begynner å bli en smule bekymret for at det jeg har er regnbuehinnebetennelse skal jeg en ny tur til legen for å sjekke det nærmere i morgen. Det eneste som er litt kjipt er at legen kanskje vil henvise meg videre til en øyelege, noe som kan bli litt komplisert, i og med at jeg reiser til Japan på tirsdag. Jeg krysser fingrene for at jeg i såfall får time på mandag. Jeg har jo ikke videre lyst til å fucke opp synet på det venstre øyet mitt for alltid, liksom. Derav solbrillene innendørs, forresten. Det vider visstnok ut pupillen, noe som er anbefalt ved regnbuehinnebetennelse. Jeg tar ingen sjanser, selv om jeg ikke har fått noen diagnose enda. Bedre føre var. Da får det heller bare være at jeg føler meg litt dust her jeg sitter.
Etter legetimen min i morgen (som er klokken åtte, noe som vil si at jeg må stå opp ugudelig tidlig igjen), bærer det avsted til frisøren for å prøve å fikse litt på fuglereiret på hodet mitt. Jeg har dessverre arvet mammas hårtype, noe som innebærer at det å gå utendørs på en litt fuktig dag ikke er bare-bare. Håret mitt kan være rett som bare det i det jeg går ut av døren, men etter to minutter utendørs står det til alle kanter, og småkrøller (bølger) seg i alle retninger. Det er helt forferdelig. Jeg forventer ikke at frisøren kan redde meg, men jeg må i alle fall få tynnet det ut litt slik at det ikke blir så stort og poofy som det blir nå. Jeg har TYKT hår. Forhåpentligvis blir det litt bedre når en profesjonell får fikset litt på det.
Jeg har forresten verdens rareste katt. Hun har tydeligvis funnet seg en ny favorittplass i huset, så når hun ikke ligger plastret utover fanget mitt, ligger hun for tiden gjerne i badekaret som en eller annen stor, feit primadonna. Av alle steder, liksom. Jeg må virkelig bli flinkere til å lukke døren til badet, så jeg slipper å få flere ubehagelige overraskelser. Det er et par ganger jeg har følt meg en smule beglodd når jeg har stått og pusset tennene. Pearl, I blame you!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar