Da jeg, Katinka, Ingrid og Yong tok oss en liten Tokyo-tur etter skoletid i desember i fjor, skjedde det noe som skulle ha stor innvirkning på fremtiden vår. Midt på Tokyo Station kom det et par med en slags kombinasjon av en barnevogn og en sykeseng hastende i mot oss, og nysgjerrige som vi var, kunne vi ikke la være å kaste et blikk oppi den da de passerte oss. Der lå det en baby. Jeg tror i alle fall det skulle forestille en baby. Stakkaren hadde tydeligvis en eller annen grusom sykdom, og var mildt sagt deformert. Det var helt klart synd på ham/henne, men vi var trøtte og slitne etter en lang skoledag, og fant hele situasjonen en smule.. festlig (ja, jeg skammer meg). Etter paret og deres lille hjerteknuser hadde passert oss, kunne vi ikke hjelpe for å kommentere at det ikke hadde vært et veldig vakkert syn. Så lo vi litt. Slemt, I know.
Etter det har ting hatt en tendens til å gå til helvete.
Jeg har aldri trodd på karma og den slags, men det er ikke til å unngå at siden den desemberdagen har vi ikke hatt høyere makter med oss (ikke det at jeg tror på det heller, men..), for å si det på den måten. Katinka og jeg har hatt mang en diskusjon over hva som kan være grunnen til dette, og vi har kommet frem til at det må være fordi vi lo av den stakkars, syke babyen.
På fredag slo 'forbannelsen' til igjen. Pengene fra Katinka hadde tikket inn på kontoen min, og glad og fornøyd gikk jeg for å lete etter passende flybilletter til Japan. Lykken sto oss bi, og jeg fant perfekte billetter til kun 5849 kr per person tur/retur. Glad og fornøyd tastet jeg inn all informasjonen, og trykket på kjøp. Alt gikk på skinner, og kvitteringen ble sendt på e-mail. Men så, omtrent tretti minutter senere, skjedde det. En e-mail fra reisebyrået tikket inn på kontoen min, og sort på hvitt sto det at jeg ikke hadde nok penger på kontoen min til å betale for billettene. Angst.
Selvfølgelig er jeg ikke så dum at jeg prøver å bestille dyre flybilletter uten å være helt sikker på at jeg har nok penger på konto. Jeg logget meg umiddelbart inn i nettbanken min, og så en reservert transaksjon på over 11.000 kr. De stakkars nervene mine ble om mulig enda mer tynnslitte. Så de hadde trukket en haug med penger fra kontoen min, for så å gi meg beskjed om at det ikke var nok penger der? Katinka tok en telefon til reisebyrået, siden jeg lider av ekstrem telefonskrekk. Damen på reisebyrået sa at hun ikke ante hva som hadde skjedd, men at hun skulle holde på reservasjonen vår til over helgen og prøve å finne ut av hva det var som foregikk.
Man kan trygt si det ikke ble en veldig koselig helg. Jeg, som har en tendens til å bekymre meg for alt og ingenting, gikk rundt i en konstant tilstand av lettere panikk, og natt til mandag fikk jeg knapt nok sove. Jeg var så nervøs for hva som kom til å skje. Hadde pengene mine blitt overført til en eller annen ukjent konto? Ville det ta meg hundre år og få dem tilbake igjen? Ville vi i det hele tatt komme oss tilbake til Japan? (Optimistisk, ikke sant?)
For å gjøre en lang historie kort, så gikk alt bra. Damen på reisebyrået kunne opplyse om at det var slike ting som skjedde en gang i blant, og en telefon til kortselskapet løste hele problemet. Hun la inn en ny reservasjon for oss, og ga oss samme pris som på den forrige. Pengene ble trukket fra kontoen min i dag, og alt er rosa, fluffy skyer og dansende enhjørninger igjen. Vi reiser den 1. september, og returnerer til hjemlandet på en kort (et par uker) juleferie noen få dager før julaften. Allikevel klarer jeg ikke å la være å lure på hva som blir min neste lille setback. Dette kan umulig være spesielt bra for de stakkars nervene mine.
Men for øyeblikket prøver jeg å se forholdsvis lyst på tilværelsen. 東金市 (Togane-shi); here we come! Togmannen, Hårmannen og alle dere andre '-menn' - bare vent. Snart stalker vi dere sånn halvveis igjen. Kanskje. Hvis dere ikke har fått et ekstra hode eller noe i løpet av de syv månedene siden vi så dere sist.
Små barn, store gleder.
Jepp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar