Plaskeregn!

Til tross for at det allerede er oktober, er det fremdeles forholdsvis varmt i gode, gamle Togane. På en god dag kan vi sprade rundt i shorts og T-skjorte mens svetten renner i strie strømmer. Dessverre er oktober i Japan (i alle fall i følge læreren vår) en regnmåned, så vi kan bare belage oss på at det kommer til å plaskeregne mer enn det blir sol. Dette faller selvfølgelig ikke helt i god jord hos oss i "fjortisklubben" (som består av meg, Katinka og Cecilie), siden det da vil gå utover det vi liker å kalle sightseeing (som egentlig bare er å sikle over alle heitingene som går forbi oss der vi sitter på benken og ser patetiske ut.). Det er liksom ikke like fristende å sitte der i øsende, pøsende regnvær.

Ellers er dagene ganske så like for tiden. Jeg står opp, spiser frokost (som regel ristet brød med syltetøy), tar toget til skolen (er jeg heldig, er Togmannen på toget), har undervisning (forsåvidt ganske så kjedelig), spiser lunsj (der jeg må sitte og se på at Katinka og Cecilie får sin daglige dose Hårmannen/Playboy), mer undervisning, sightseeing på benken (der jeg som regel får min dose Togmannen), ta toget til Togane, handle middag på Sunpia, spise middag, sitte ute og internette/være sosial, sove. Helgene er selvfølgelig litt annerledes, men du forstår poenget.

Jeg fikk forresten endelig speaking partnere forrige fredag. That's right; partnerE! Jeg fikk nemlig to. Han ene (Yohei, 18) har jeg ikke snakket noe særlig med siden den første, pinlige lunsjen, men han andre (Ikuma, 19) har jeg spist lunsj med et par ganger i ettertid også. Han er nemlig venn med Katinkas samtalepartner, så da er ingen av oss alene med hverandre. Det blir nok av pinlig stillheter uansett. Heldigvis har Ikuma og Take (Katinkas samtalepartner) en veldig utadvendt venn, som pleier å stjele hele showet i lunsjen, og kutte litt ned på den pinlige (jeg er veldig glad i det ordet i dag) jeg-vet-ikke-helt-hva-vi-egentlig-skal-snakke-om-tiden. I går lærte vi ham å snakke litt norsk. Forhåpentligvis går han nå rundt omkring på skolen og sier ting som "jeg er berømt" eller "jeg går med strømpebukser på dagtid".

Og til dere alles store glede må jeg jo selvfølgelig komme med litt Togmannen-oppdateringer. (Stine, jeg vet du blir overlykkelig nå!) I går var nemlig en meget god dag på det punktet, men jeg skal spare dere for alle de kjedelige detaljene. Det var mye sikling på nært hold, i alle fall. Togmannen må seriøst være den peneste fyren jeg har sett i hele mitt liv, selv om Katinka mener ansiktet hans er litt funky. So not true! I morgen har vi bestemt oss for at det er Den Store Øyekontakt og Smile-dagen. Utfordringen er å møte blikket til våre respektive sikleobjekter, holde blikket dems en liten stund og smile. Should be interesting. Jeg vedder på at ingen av oss tør å gjennomføre det. Whatever. En liten utfordring nå og da skader ikke.

Det blir et kort innlegg uten bilder i dag. Jeg har ikke tatt noe særlig nye bilder siden sist, så dere får bare vente med å se flere bilder fra dagliglivet i Togane. Jeg har to prøver i morgen jeg må lese til, og jeg blir litt smådistrahert av at Cecilie sitter rett ovenfor meg og skriver søte beskjeder til og om Playboy (som han selvfølgelig ikke får lese) på whiteboard-tavlen til Yong. See you later, alligator!

En liten oppsummering av uken så langt...

Mandag: Regnet høljet ned i bøtter og spann. Orket ikke å sykle til skolen. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Toget kom faktisk litt tidlig for en gangs skyld, så vi satte oss ned inne på det. Møtte på den taiwanske jenta som jeg tok bilde sammen med på lørdag, og snakket litt mer med henne. Viste seg at hun heter Ruru, og at hun synes alle de norske jentene er kjempesøte. Hun var kjempehyggelig. Togmannen kom løpende i siste sekund før toget skulle gå, men dessverre havnet vi ikke i samme vogn denne gangen. Synd. Oppdaget tilfeldigvis at han gikk rett bak oss ut fra stasjonen da jeg snudde meg for å snakke til Vibeke, og plutselig så rett på ham. Han så meget bra ut. Skolen var kjedelig. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke.

Tirsdag: Det regnet igjen. Orket ikke sykle til skolen. Tok toget. Det samme gjorde nesten alle de andre jentene i klassen. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp, selv om den lille, blonde vennen hans gjorde det. Det ble en veldig kjedelig togtur. Vi oppdaget at Joseph (den ekle kanadieren i klassen vår) har en søt, liten, japansk kjæreste. Ble lettere sjokkert over at noen i det hele tatt orker å ta på ham. Still, det er vel bra for ham. Timene var kjedelige. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke. Trodde han kanskje hadde dødd i løpet av natten. På kvelden hadde vi ikke noe å gjøre, så jeg og Katinka dro på karaoke og sang oss hese på diverse Johnny's-sanger.

Onsdag: Det regnet ikke så mye i dag, men det var fremdeles for vått til å vurdere fysisk aktivitet. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp. Trodde fremdeles han kanskje hadde dødd. Eventuelt var syk. Både Cecilie og Katinka fikk se sine respektive sikleobjekter i kantinen. Tok snikbilder av Hårmannen og Playboy (Cecilie sin), så de kan sikle over dem når de vil. Skolen var kjedelig. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke. Var nå overbevist om at han hadde dødd. Helt til jeg plutselig gikk forbi ham på vei tilbake fra klasserommet. WAH! Ble litt irritert på Katinka som hadde nektet å sitte ute i regnet sammen med meg. Samtidig var jeg litt lettet over at Togmannen faktisk var i live. Hadde tonnevis med lekser.

Torsdag (i dag): Solen skinte fra en skyfri himmel. Ville ikke sykle til skolen. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp. Det gjorde derimot Cecilie, som tydeligvis har lagt sykkelen midlertidig på hylla for å være lat sammen med Katinka og meg. Timene var grusomt kjedelige. Så etter Togmannen i lunsjen, men så ham ikke. Etter skolen satt jeg, Katinka og Cecilie på benken for å bedrive litt sightseeing. Plutselig kom Togmannen gående, og slo seg ned like i nærheten. Jeg bestakk Katinka med middag for å få henne til å sitte der med meg i over halvannen time. Cecilie ble frivillig. Perfekt utsikt i nesten to timer. Me happy! Togmannen så ekstra snasen ut i dag. Håper han tar toget i morgen!

Torsdag kveld: Innså at bloggen plutselig minner mer om en stalkingside. Ble litt redd.

En usedvanlig lang lørdag

Klokken syv om morgenen dro jeg meg ut av sengen i en slags zombielignende tilstand. Håret sto rett ut til alle kanter, og øynene mine var sløve som bare det. Det anbefales absolutt ikke å stå opp før klokken tolv på en lørdag. Grunnen til at jeg faktisk måtte det, var fordi vi skulle på en liten utflukt med skolen. På planen vi hadde fått utdelt sto det skrevet med store bokstaver at vi skulle besøke tempelet i Narita, for så å ta en tur til National Museum of Japanese History for å snoke litt rundt der.

Late som vi er syklet jeg og Katinka ned til stasjonen for å ta toget en stasjon til skolen. Vi var visst ikke de eneste med samme idé, for på toget møtte vi på både Hedda, Vibeke, Yong, Ingrid, Cecile og Maria. Til og med Kobayasahi-sensei satt og halvsov på seteraden ovenfor oss. Etter en del frem og tilbake, og noen forsinkelser her og der, kom vi oss da nå avgårde i en buss alle sammen.

Det tok cirka en time å kjøre fra Togane til tempelet i Narita. Vel fremme ble vi norske (pluss Marina fra Spania og Joey fra England) nærmest dyttet avgårde av overivrige lærere, før vi ble plassert foran porten til tempelet for å bli tatt gruppebilde av. Det var en del kinesere, filippinere og japanere som også synes det var festlig å ta bilde av oss bleke nordboere. Selve tempelet ar kjempefint. Det var massevis av gamle bygninger, interessante figurer og søte skilpadder overalt. Absolutt verdt et besøk hvis du noengang er i området. Jeg og Katinka opplevde å bli forfulgt av en av de kinesiske utvekslingselevene en liten stund. Merkelig type. Vi klarte å riste ham av oss til slutt. Vi kjøpte også søte souvenirer der.




Vi hadde fått beskjed om å møte ved bussene ti på tolv, men som vanlig var det noen som var altfor sene. Mens vi sto der og ventet, pirket plutselig en jente (taiwansk, om jeg ikke tar helt feil) meg på skulderen, og spurte om vi skulle ta et bilde sammen. Hun virket veldig hyggelig, men jeg fikk ikke vekslet mer enn et par ord med henne før jeg brutalt ble dyttet på bussen av Hayashi-sensei. Så mye for å få seg nye venner, liksom. Like etter var det tid for en ekte, japansk lunsj. Vi ble vist inn i et stort rom der det var satt frem mat til alle. Noe av maten så litt skummel ut ved første øyekast, men det meste var faktisk overraskende godt.

Neste post på programmet var Narional Museum of Japanese History, som heldigvis ikke lå så veldig langt fra tempelet. Etter en laaang forklaring på hvordan vi skulle bruke noen elektroniske duppedingser vi egentlig ikke trengte, ble vi sluppet løs på egenhånd. Det var overraskende mye spennende å se på der. Morbid som jeg er, ble jeg superfascinert av skjelettavdelingen. De hadde hodeskaller som var så gamle som 5500 år der. De hadde også rekonstruksjoner av gamle skjeletter. Menneskene i gamle dager var virkelig ikke spesielt lekre. Uansett, etter de tre første avdelingene følte vi det begynte å bli litt mye. Vi kom nå gjennom alle fem til slutt.




Det føltes som om hjemveien tok minst dobbelt så lang tid som veien til. Jeg er ganske sikker på at jeg duppet av på et eller annet tidspunkt under kjøreturen, så hvis noen ble støtt av siklingen eller sovelydene mine, må jeg bare unnskylde. Tilbake på Josai oppdaget vi nettopp hadde misset toget, så vi måtte vente i nesten en hele time på neste tog. Ventetiden ble noe forkortet ved at vi smuglyttet på noen som hadde bandøving, og det at vi prøvde å halvveis spionere på volleyballtreningen. Jeg er sikker på at alle japanerne som gikk forbi oss lurte på hva alle de dumme utlendingene drev med.

Da vi endelig kom oss tilbake til sivilisasjonen (etter et møte med en gammel, pratsom japansk mann på stasjonen), gikk vi alle ut å spiste middag på Jonathan's. Anne Marie, som til tross for alle kulene på halsen fremdeles var i live, dukket plutselig opp og ble med hun også. For første gang siden vi kom hit til Japan bestilte vi faktisk dessert etter maten. Det var så verdt det!

I elleve-tiden på kvelden gikk de fleste norske ut på karaoke, sammen med tre små japanere. Shidax! Please hadde ikke noe ledig rom som var stort nok til oss alle, så vi ble sendt over broen og til Cote d'Azur, der vi fikk et av partyrommene. Karaoken er det ikke verdt å skrive så mye om, annet enn at det ble mye skrik og skrål utover kvelden. Jeg og Katinka dro noen av karaokeklassikerene våre (Johnny's for the win!), og moret oss med å ta stygge bilder av oss selv med diverse kameraer. Så gikk vi hjem og la oss, og sto opp i ett-tiden i dag. Unntaket var selvfølgelig Yong, som til tross for at klokken er åtte på kvelden nå har vært våken i under en time. Bummer.

Mord i Togane!

I går hadde vi som sagt fri fra skolen, og som de ivrige globetrotterene vi er, satte vi nok en gang kursen for Tokyo. I dag var det Shibuya som sto for tur. Katinka grøsset ved tanken på alle dukkedamene som jobber i butikkene der (og som går rundt der generelt), men vi dro nå av sted allikevel. Eventyr er spennende. Vel fremme i Shibuya strevde vi i åtte lange år med å komme oss ut av selve stasjonen, men til slutt fant vi en utgang og kunne puste frisk, forurenset luft igjen.

Til tross for Katinkas skrekkhistorier, gikk vi rett inn på Shibuya 109, et kjempestort kjøpesenter for jenter. Jeg har aldri i hele mitt liv vært på et så stappfullt senter før. Det gikk knapt nok an å bevege seg der inne. Magene våre begynte å rumle, så vi lette etter et sted å spise. Det var stappfullt overalt! Til slutt fant vi en koreansk restaurant i øverste etasje der det utrolig nok var et par ledige bord. Jeg og Vibeke bestilte noe som så ut som kjøtt, grønnsaker og ris. Det viste seg snart at man ikke kan stole på todimensjonale bilder. Da jeg puttet den første kjøttbiten i munnen, utbrøt Katinka: "Ah! Det er blekksprut! Jeg så de blekkgreiene!" Og blekksprut var det. Nå smaker jo ikke akkurat blekksprut vondt, men det er utrolig seigt. Ned gikk det nå i alle fall.

Så var det tid for shopping. En ting jeg har lært om japanske butikker er at det er utrolig mye harryting der. Det er mye fint også, men personlig synes jeg harrytingene er i flertall. Jeg ble både sur og grinete av å traske rundt på senteret uten å finne meg noe, noe som kanskje gikk litt ut over mine shoppingpartnere. Til slutt gikk Anne Marie og Vibeke på Starbucks, mens Katinka meldte seg frivillig til å traske rundt med meg litt til. Vi gikk i etasje etter etasje, men jeg fant ingenting å kjøpe.

Og gjett hva; i den aller siste butikken, i den aller siste etasjen vi gikk i, fant jeg en tykk cardigansak jeg synes var kjempesøt. Butikkdamen/dukken kastet seg over meg med en eneste gang jeg tok den ut for å se nærmere på den, og nærmest tvang meg til å prøve den på. Da kun skulle dra opp glidelåsen (de er veldig glade i å hjelpe deg på med plaggene her), var jeg livredd for at all den japanske maten hadde gjort magen min enorm, men til min store lettelse passet den perfekt. Butikkdamen bare smilte og sa "Kawaii! Kawaii! Kawaii!" konstant. Jeg endte opp med å kjøpe både cardiganen og en rutete kjole/tunika. Og rett etterpå gikk jeg ned et par etasjer og kjøpte meg et par sko med semi-høye hæler jeg hadde sett på tidligere på dagen. Mission completed! Katinka sukket av lettelse da vi gikk for å finne de andre.

Vi fikk også se vår første host i går. Han sto like ved den store fotgjengerovergangen i Shibuya og reklamerte for klubben sin. I alle fall var det sikkert det det var meningen han skulle gjøre. I virkeligheten var han mer interessert i å sjekke ut rumpene til de fleste jenter som gikk forbi ham. Underholdning!

Skoledagen i dag begynte lovende for Katinka, da Hårmannen hennes kom gående mot oss før første time begynte. Selv så jeg ikke noe til Togmannen før i pausen, da han plutselig satte seg på et sted som gjorde at jeg hadde perfekt utsikt i over en time. Katinkas Hårmann var også i området, så vi hadde en meget god dag på den fronten.

Men nå til noe som er litt skummelt; Det har vært et mord i Togane! Bare les her. En 5 år gammel jente ble funnet naken på gaten 500 meter fra stasjonen. Det er jo like borti gaten! Hun var fra Tama. Jeg bor i Tama. Så utrolig ekkelt. Det vil si at det går en morder rundt i Togane et sted. Koselig. Vi lurte litt på hva som hadde skjedd da vi så en haug med helikoptre fly rundt her om dagen, men vi trodde jo forsåvidt det bare hadde skjedd en trafikkulykke eller noe. Ikke barnemord.

Koselig, ikke sant?

Togmannen!

I 7.30-tiden på morgenen søndag den 21. september 2008, våknet jeg av at hele sengen min hoppet. Jeg var så trøtt etter en lang dag med fangirling (Ueda), så jeg bare tenkte "Å! Jordskjelv! Gøy!" og sovnet igjen med en eneste gang. Da jeg våknet noen timer senere hadde jeg helt glemt hele greia. Det var ikke før Cecilie spurte om vi også våknet av jordskjelvet at jeg faktisk kom på det igjen. Men uansett, da er mitt første japanske jordskjelv unnagjort. I følge internett var det et sted mellom 2 og 3 på Richter's skala. Festlig.

I går fikk vi endelig gjennomført vår lille karaokeutflukt med Yukari og Satomi. Vi hadde avtalt å dra på karaoke rundt klokken to, men vi så ikke snurten til noen av dem før rett før tre en gang. Og her trodde jeg liksom at japanerne var så opptatt av å komme presis. Den myten har vel forsåvidt slått sprekker allerede, siden vi enda har til gode å oppleve en lærer som faktisk kommer tidsnok til timen. Det virker som om det å komme for sent er en nasjonalsport her i Japan.

Vi slepte oss bort til karaokestedet i øsende, pøsende regnvær. De andre hadde tatt på seg jeans hele gjengen, mens jeg gikk gatelangs i shorts og T-skjorte. Det viste seg snart at jeg hadde tatt et klokt valg, i og med at våte ben tørker utrolig mye raskere enn våte bukser. Vel fremme ble vi fortalt at vi kunne få rabatt hvis vi flashet studentbevisene våre. Typisk at vi oppdager det såpass sent, liksom. Vi fikk tildelt et rom, og sang i vei. Jeg anbefaler faktisk egentlig ikke å synge karaoke med japanere, siden de har gjort det tusen millioner ganger før, og dermed nærmest er for proffer å regne. Yukari hadde en helt sykt bra stemme, og selv om jeg sikkert hvisker høyere enn det Satomi sang, var det ikke en eneste sur tone å høre. Og der kom jeg og Katinka og vrælte i vei som døende katter. Fantastisk. Anne Marie er jo flink til å synge, og Vibeke hørte vi ikke så mye til.




Da vi våknet i dag regnet det (og luftfuktigheten var lavere enn vanlig! Hurra!), så det fristet ikke særlig å sykle til skolen. I tillegg så var Hedda syk, så vi trasket i vei til stasjonen i stedet. Vel fremme på stasjonen ble jeg oppmerksom på et meget vakkert syn like i nærheten. Jeg døpte ham umiddelbart Togmannen (og addet han til mitt mentale register sammen med Butikkmannen, Klubbmannen, Buksemannen, Rød-og-Sort-mannen + alle de andre vi har sett her nede), og slepte med meg de andre for å stå ved siden av ham på perrongen. Pathetic, but true. Ikke det at de klaget de heller, da. Han var ikke akkurat vond å se på.

Når jeg tenker etter fant faktisk Katinka seg en Hårmann på stasjonen i dag også. Ah, vi har så mye å fylle dagene våre med.

Heldigvis gikk Togmannen av på samme stasjon som oss også. I løpet av dagen så vi ham overalt. Han må jo tro vi stalker ham eller noe nå. Men det gjør forsåvidt lite; han var totally stalkerworthy! Katinka og Anne Marie synes den ene vennen hans (en liten fyr i rosa T-skjorte som vagget bortover som en gås) var søt, så det kom enkelte hvinelyder hver gang han gikk forbi. Selv foretrekker jeg å holde lydene mine forholdsvis nøytrale. Haha! Men Togmannen scoret definitivt høyt på skalaen. Håper vi ser ham igjen meget snart. (Det skader jo aldri å ha noe pent å se på).

I morgen har vi fri fra skolen, så hva vi skal finne på er fremdeles litt uvisst.

Jeg sier det igjen: Kommenter, folkens! Kommenter!

Toppen av fangirl-lykke!

Skolen har endelig begynt her i Togane, og som følge av det har det blitt et par særdeles lange dager i det siste. Jeg tror ikke jeg har fått en god natts søvn på i alle fall en halv uke. Øynene mine har konstant poser på størrelse med Afrika under seg, og jeg føler meg generelt sett ganske så trøtt. Allikevel skal jeg ikke påstå at det samtidig ikke er litt deilig å komme i gang med undervisningen igjen. Det ble en veldig lang og ensformig sommer.

Allikevel er det ikke på grunn av skolen at jeg blogger i dag! Som de som leser bloggen min helt sikkert vet, kjøpte jeg og Katinka billetter til Ueda Tatsuyas solokonsert da vi var i Harajuku forrige fredag. Hele uken har vi svevet rundt på sukkerspinnrosa skyer, og kun gledet oss til vi kunne være i samme rom som Ueda.

Dessverre fikk vi en rimelig rude wake-up-call for noen dager siden, da hver eneste TV-kanal i Japan plutselig begynte å mase om en monstersyklon kalt Sinlaku, som visstnok skulle treffe Tokyo-området lørdag. Akkurat den dagen vi skulle på konsert! Så utrolig typisk. Sent i går kveld begynte regnet å pøse ned, vinden tok seg kraftig opp, og det var bare å skalke alle luker og håpe på det beste. Jeg våknet så vidt i fire-tiden på morgenen, og da blåste det så det klirret i vindusrutene mine. Det så skikkelig mørkt ut for oss desperate fangirls.

MEN (og det er et stort men) noen der oppe må like oss, og da vi våknet i dag var Sinlaku langt, langt uti havet. Været var helt greit, og det var to lykkelige jenter som tok toget til Tokyo i 10-tiden. Vi hadde satt av masse tid til å finne frem, i og med at vi regnet med at det skulle bli en ganske så komplisert affære. Jeg har nå lært å ikke undervurdere vår innebygde retningssans, for vi fant faktisk frem med en eneste gang. Da vi først fikk øye på Johnny's Theater, var det nesten så jeg hadde lyst til å slippe ut et lite gledeshyl (men det sto mange japanere rundt meg på alle kanter, så jeg gjorde det ikke).




Etter mye om og men våget vi oss endelig inn på området for å kjøpe diverse fangirleffekter. Vi var dødsnervøse, i og med at ingen av oss var (eller kjenner) Momose Noriko, som da var navnet som sto på billettene våre. Både vaktene og de andre fangirlene ved Johnny's Theater glodde på oss, sannsynligvis fordi vi var to av ytterst få gaijins til stede (vi så bare en til). Ingen stoppet oss, og vi fikk kjøpt det vi ville ha; en bag (med en søt veske/pung til), en vifte og den offisielle fotoboken. Happy!

Til tross for alle de skumle ryktene om nazivakter som nekter deg inngang med mindre du har medlemsskap i fanklubben, slapp vi inn helt uten problemer. De sjekket knapt nok billettene våre engang. Vel inne i konsertsalen ble vi umiddelbart slått av hvor nærme scenen vi egentlig satt. Vi trodde at rad 19 skulle være langt bak i gokk, men siden salen var såpass liten var det faktisk bare 10-15 meter mellom oss og scenen. Perfekt!

Vi satt og sitret av spenning en god stund, mens salen sakte fylte seg opp av Ueda-fans i alle aldre. Endelig ble lyset slukket, musikken startet og vi så en skygge komme ut bakerst på scenen. Og der var han. Han var minst like pen i virkeligheten som han er på bilder! MINST! Jeg satt med et dumt smil om munnen gjennom hele konserten. Talk about hotness! Spesielt da han gikk rundt i bar overkropp (sikle, sikle), men det er en helt annen historie. Eller, forsåvidt ikke, men jeg gidder ikke å skrive detaljert om det, siden det bare blir noe sånt som "aghhhhaaammmgaahagooga," og ikke gir særlig mening for andre enn oss som har sett slik et herlig syn i virkeligheten.

Sceneshowet var fantastisk, og sangene Ueda hadde skrevet til konserten var kjempebra. Hadde det ikke vært for at i morgen er siste konsertdag, skulle jeg søren meg sett hele konserten om igjen. Men Ueda opplyste publikum om at de filmet i dag, så forhåpentligvis kommer hele solokonserten ut på DVD om noen måneder. Hvis man ser nøye nok etter, kanskje man ser et par bustetroll på rad 19..?

Jeg klarer ikke å skrive mer nå. Jeg er fremdeles i himmelen etter konserten. Tror jeg blir her oppe en stund til.

Fremdeles i feriemodus

Jeg har ikke hatt så veldig mye å skrive om de siste dagene, så det har blitt heller tynt med blogging fra min side. Grunnen er jo selvfølgelig at vi prøver å lese til placement testen vi skal ha en eller annen dag denne uken. Muligvis i morgen. Vi har egentlig ikke fått noen klar beskjed angående tid og sted. Siden jeg fremdeles er i feriemodus, er det nesten fysisk utmattende å åpne bøkene igjen. Jeg føler meg svimmel bare jeg ser på diverse kanjier. Dette skal nok bli en interessant opplevelse.

På lørdag dro en hel gjeng av oss norske på karaoke. De har sånn drikk-så-mye-du-vil-opplegg, så det var mange blide ansikter å se på veien dit. Med oss på lasset hadde vi en enslig japaner som bor i samme leilighetskompleks som oss. Det ble mange vakre sanger utover kvelden (og kanskje enda flere helt forferdelige). Jeg har begynt å lære meg hvilke sanger jeg kan synge uten å høres ut som en døende katt, og hvilke jeg burde holde meg laaaangt unna. Fem timer med karaoke tok på, så i 4-tiden på morgenen forlot jeg, Katinka, Hedda og Tor Erling stedet.

De siste to kveldene har jeg og Katinka hatt filmkvelder på rommet mitt. Først så vi Tada, kimi wo aishiteru og gråt til øynene våre var like puffy som marshmallows. I går så vi på Lovely Complex, og fangirlet litt over søte Koike Teppei. Senere tok vi frem de vakre Ueda-billettene våre, og prøvde desperat å tyde hva det egentlig står på dem. Vi kom ikke så veldig mye lenger, men vi tror vi vet sånn cirka hvor vi skal hoppe av og på toget for å komme frem til Johnny's Theater nå.

I dag skulle vi egentlig på karaoke med Yukari og Satomi, men siden vi kanskje har prøve i morgen (og definitivt trenger all den lesetiden vi kan få), utsatte vi det til søndag. I stedet tok jeg og Katinka oss en tur for å ta ut litt penger på 7-Eleven og spise ビッグアメリカンドッグ. Vi gikk også en tur innom Wonder Goo, der jeg endte opp med å bli ca. 1300 kr fattigere. Det er ikke dårlig for en Nintendo DS (rosa, selvfølgelig), en DS-vesketing og to spill. Det er veldig praktisk å ha DS her nede, siden vi har stor nytte av kanjispill. Nå er jeg snart ferdig med å kjøpe inn alle de praktiske tingene jeg trenger.

Må nok en gang påpeke hvor billig Japan egentlig er. I går kjøpte jeg rettetang, krølltang og strykejern. Til sammen kom alt på under 400 norske kroner. Den idioten som kaller Japan dyrt kan ikke være helt god i hodet.

Men nå er det tilbake til lesingen. Vi har enda ikke fått internett i leilighetene våre, så forbindelsen er utrolig treg. Derfor blir det ingen bilder i dag. Det går rett og slett ikke an å laste dem opp.

Forresten; kommentarer er alltid hjertlig velkomne. Jeg er litt nysgjerrig på hvem som egentlig leser dette (hvis det i det hele tatt er noen som leser det..)