En usedvanlig lang lørdag

Klokken syv om morgenen dro jeg meg ut av sengen i en slags zombielignende tilstand. Håret sto rett ut til alle kanter, og øynene mine var sløve som bare det. Det anbefales absolutt ikke å stå opp før klokken tolv på en lørdag. Grunnen til at jeg faktisk måtte det, var fordi vi skulle på en liten utflukt med skolen. På planen vi hadde fått utdelt sto det skrevet med store bokstaver at vi skulle besøke tempelet i Narita, for så å ta en tur til National Museum of Japanese History for å snoke litt rundt der.

Late som vi er syklet jeg og Katinka ned til stasjonen for å ta toget en stasjon til skolen. Vi var visst ikke de eneste med samme idé, for på toget møtte vi på både Hedda, Vibeke, Yong, Ingrid, Cecile og Maria. Til og med Kobayasahi-sensei satt og halvsov på seteraden ovenfor oss. Etter en del frem og tilbake, og noen forsinkelser her og der, kom vi oss da nå avgårde i en buss alle sammen.

Det tok cirka en time å kjøre fra Togane til tempelet i Narita. Vel fremme ble vi norske (pluss Marina fra Spania og Joey fra England) nærmest dyttet avgårde av overivrige lærere, før vi ble plassert foran porten til tempelet for å bli tatt gruppebilde av. Det var en del kinesere, filippinere og japanere som også synes det var festlig å ta bilde av oss bleke nordboere. Selve tempelet ar kjempefint. Det var massevis av gamle bygninger, interessante figurer og søte skilpadder overalt. Absolutt verdt et besøk hvis du noengang er i området. Jeg og Katinka opplevde å bli forfulgt av en av de kinesiske utvekslingselevene en liten stund. Merkelig type. Vi klarte å riste ham av oss til slutt. Vi kjøpte også søte souvenirer der.




Vi hadde fått beskjed om å møte ved bussene ti på tolv, men som vanlig var det noen som var altfor sene. Mens vi sto der og ventet, pirket plutselig en jente (taiwansk, om jeg ikke tar helt feil) meg på skulderen, og spurte om vi skulle ta et bilde sammen. Hun virket veldig hyggelig, men jeg fikk ikke vekslet mer enn et par ord med henne før jeg brutalt ble dyttet på bussen av Hayashi-sensei. Så mye for å få seg nye venner, liksom. Like etter var det tid for en ekte, japansk lunsj. Vi ble vist inn i et stort rom der det var satt frem mat til alle. Noe av maten så litt skummel ut ved første øyekast, men det meste var faktisk overraskende godt.

Neste post på programmet var Narional Museum of Japanese History, som heldigvis ikke lå så veldig langt fra tempelet. Etter en laaang forklaring på hvordan vi skulle bruke noen elektroniske duppedingser vi egentlig ikke trengte, ble vi sluppet løs på egenhånd. Det var overraskende mye spennende å se på der. Morbid som jeg er, ble jeg superfascinert av skjelettavdelingen. De hadde hodeskaller som var så gamle som 5500 år der. De hadde også rekonstruksjoner av gamle skjeletter. Menneskene i gamle dager var virkelig ikke spesielt lekre. Uansett, etter de tre første avdelingene følte vi det begynte å bli litt mye. Vi kom nå gjennom alle fem til slutt.




Det føltes som om hjemveien tok minst dobbelt så lang tid som veien til. Jeg er ganske sikker på at jeg duppet av på et eller annet tidspunkt under kjøreturen, så hvis noen ble støtt av siklingen eller sovelydene mine, må jeg bare unnskylde. Tilbake på Josai oppdaget vi nettopp hadde misset toget, så vi måtte vente i nesten en hele time på neste tog. Ventetiden ble noe forkortet ved at vi smuglyttet på noen som hadde bandøving, og det at vi prøvde å halvveis spionere på volleyballtreningen. Jeg er sikker på at alle japanerne som gikk forbi oss lurte på hva alle de dumme utlendingene drev med.

Da vi endelig kom oss tilbake til sivilisasjonen (etter et møte med en gammel, pratsom japansk mann på stasjonen), gikk vi alle ut å spiste middag på Jonathan's. Anne Marie, som til tross for alle kulene på halsen fremdeles var i live, dukket plutselig opp og ble med hun også. For første gang siden vi kom hit til Japan bestilte vi faktisk dessert etter maten. Det var så verdt det!

I elleve-tiden på kvelden gikk de fleste norske ut på karaoke, sammen med tre små japanere. Shidax! Please hadde ikke noe ledig rom som var stort nok til oss alle, så vi ble sendt over broen og til Cote d'Azur, der vi fikk et av partyrommene. Karaoken er det ikke verdt å skrive så mye om, annet enn at det ble mye skrik og skrål utover kvelden. Jeg og Katinka dro noen av karaokeklassikerene våre (Johnny's for the win!), og moret oss med å ta stygge bilder av oss selv med diverse kameraer. Så gikk vi hjem og la oss, og sto opp i ett-tiden i dag. Unntaket var selvfølgelig Yong, som til tross for at klokken er åtte på kvelden nå har vært våken i under en time. Bummer.

Mord i Togane!

I går hadde vi som sagt fri fra skolen, og som de ivrige globetrotterene vi er, satte vi nok en gang kursen for Tokyo. I dag var det Shibuya som sto for tur. Katinka grøsset ved tanken på alle dukkedamene som jobber i butikkene der (og som går rundt der generelt), men vi dro nå av sted allikevel. Eventyr er spennende. Vel fremme i Shibuya strevde vi i åtte lange år med å komme oss ut av selve stasjonen, men til slutt fant vi en utgang og kunne puste frisk, forurenset luft igjen.

Til tross for Katinkas skrekkhistorier, gikk vi rett inn på Shibuya 109, et kjempestort kjøpesenter for jenter. Jeg har aldri i hele mitt liv vært på et så stappfullt senter før. Det gikk knapt nok an å bevege seg der inne. Magene våre begynte å rumle, så vi lette etter et sted å spise. Det var stappfullt overalt! Til slutt fant vi en koreansk restaurant i øverste etasje der det utrolig nok var et par ledige bord. Jeg og Vibeke bestilte noe som så ut som kjøtt, grønnsaker og ris. Det viste seg snart at man ikke kan stole på todimensjonale bilder. Da jeg puttet den første kjøttbiten i munnen, utbrøt Katinka: "Ah! Det er blekksprut! Jeg så de blekkgreiene!" Og blekksprut var det. Nå smaker jo ikke akkurat blekksprut vondt, men det er utrolig seigt. Ned gikk det nå i alle fall.

Så var det tid for shopping. En ting jeg har lært om japanske butikker er at det er utrolig mye harryting der. Det er mye fint også, men personlig synes jeg harrytingene er i flertall. Jeg ble både sur og grinete av å traske rundt på senteret uten å finne meg noe, noe som kanskje gikk litt ut over mine shoppingpartnere. Til slutt gikk Anne Marie og Vibeke på Starbucks, mens Katinka meldte seg frivillig til å traske rundt med meg litt til. Vi gikk i etasje etter etasje, men jeg fant ingenting å kjøpe.

Og gjett hva; i den aller siste butikken, i den aller siste etasjen vi gikk i, fant jeg en tykk cardigansak jeg synes var kjempesøt. Butikkdamen/dukken kastet seg over meg med en eneste gang jeg tok den ut for å se nærmere på den, og nærmest tvang meg til å prøve den på. Da kun skulle dra opp glidelåsen (de er veldig glade i å hjelpe deg på med plaggene her), var jeg livredd for at all den japanske maten hadde gjort magen min enorm, men til min store lettelse passet den perfekt. Butikkdamen bare smilte og sa "Kawaii! Kawaii! Kawaii!" konstant. Jeg endte opp med å kjøpe både cardiganen og en rutete kjole/tunika. Og rett etterpå gikk jeg ned et par etasjer og kjøpte meg et par sko med semi-høye hæler jeg hadde sett på tidligere på dagen. Mission completed! Katinka sukket av lettelse da vi gikk for å finne de andre.

Vi fikk også se vår første host i går. Han sto like ved den store fotgjengerovergangen i Shibuya og reklamerte for klubben sin. I alle fall var det sikkert det det var meningen han skulle gjøre. I virkeligheten var han mer interessert i å sjekke ut rumpene til de fleste jenter som gikk forbi ham. Underholdning!

Skoledagen i dag begynte lovende for Katinka, da Hårmannen hennes kom gående mot oss før første time begynte. Selv så jeg ikke noe til Togmannen før i pausen, da han plutselig satte seg på et sted som gjorde at jeg hadde perfekt utsikt i over en time. Katinkas Hårmann var også i området, så vi hadde en meget god dag på den fronten.

Men nå til noe som er litt skummelt; Det har vært et mord i Togane! Bare les her. En 5 år gammel jente ble funnet naken på gaten 500 meter fra stasjonen. Det er jo like borti gaten! Hun var fra Tama. Jeg bor i Tama. Så utrolig ekkelt. Det vil si at det går en morder rundt i Togane et sted. Koselig. Vi lurte litt på hva som hadde skjedd da vi så en haug med helikoptre fly rundt her om dagen, men vi trodde jo forsåvidt det bare hadde skjedd en trafikkulykke eller noe. Ikke barnemord.

Koselig, ikke sant?

Togmannen!

I 7.30-tiden på morgenen søndag den 21. september 2008, våknet jeg av at hele sengen min hoppet. Jeg var så trøtt etter en lang dag med fangirling (Ueda), så jeg bare tenkte "Å! Jordskjelv! Gøy!" og sovnet igjen med en eneste gang. Da jeg våknet noen timer senere hadde jeg helt glemt hele greia. Det var ikke før Cecilie spurte om vi også våknet av jordskjelvet at jeg faktisk kom på det igjen. Men uansett, da er mitt første japanske jordskjelv unnagjort. I følge internett var det et sted mellom 2 og 3 på Richter's skala. Festlig.

I går fikk vi endelig gjennomført vår lille karaokeutflukt med Yukari og Satomi. Vi hadde avtalt å dra på karaoke rundt klokken to, men vi så ikke snurten til noen av dem før rett før tre en gang. Og her trodde jeg liksom at japanerne var så opptatt av å komme presis. Den myten har vel forsåvidt slått sprekker allerede, siden vi enda har til gode å oppleve en lærer som faktisk kommer tidsnok til timen. Det virker som om det å komme for sent er en nasjonalsport her i Japan.

Vi slepte oss bort til karaokestedet i øsende, pøsende regnvær. De andre hadde tatt på seg jeans hele gjengen, mens jeg gikk gatelangs i shorts og T-skjorte. Det viste seg snart at jeg hadde tatt et klokt valg, i og med at våte ben tørker utrolig mye raskere enn våte bukser. Vel fremme ble vi fortalt at vi kunne få rabatt hvis vi flashet studentbevisene våre. Typisk at vi oppdager det såpass sent, liksom. Vi fikk tildelt et rom, og sang i vei. Jeg anbefaler faktisk egentlig ikke å synge karaoke med japanere, siden de har gjort det tusen millioner ganger før, og dermed nærmest er for proffer å regne. Yukari hadde en helt sykt bra stemme, og selv om jeg sikkert hvisker høyere enn det Satomi sang, var det ikke en eneste sur tone å høre. Og der kom jeg og Katinka og vrælte i vei som døende katter. Fantastisk. Anne Marie er jo flink til å synge, og Vibeke hørte vi ikke så mye til.




Da vi våknet i dag regnet det (og luftfuktigheten var lavere enn vanlig! Hurra!), så det fristet ikke særlig å sykle til skolen. I tillegg så var Hedda syk, så vi trasket i vei til stasjonen i stedet. Vel fremme på stasjonen ble jeg oppmerksom på et meget vakkert syn like i nærheten. Jeg døpte ham umiddelbart Togmannen (og addet han til mitt mentale register sammen med Butikkmannen, Klubbmannen, Buksemannen, Rød-og-Sort-mannen + alle de andre vi har sett her nede), og slepte med meg de andre for å stå ved siden av ham på perrongen. Pathetic, but true. Ikke det at de klaget de heller, da. Han var ikke akkurat vond å se på.

Når jeg tenker etter fant faktisk Katinka seg en Hårmann på stasjonen i dag også. Ah, vi har så mye å fylle dagene våre med.

Heldigvis gikk Togmannen av på samme stasjon som oss også. I løpet av dagen så vi ham overalt. Han må jo tro vi stalker ham eller noe nå. Men det gjør forsåvidt lite; han var totally stalkerworthy! Katinka og Anne Marie synes den ene vennen hans (en liten fyr i rosa T-skjorte som vagget bortover som en gås) var søt, så det kom enkelte hvinelyder hver gang han gikk forbi. Selv foretrekker jeg å holde lydene mine forholdsvis nøytrale. Haha! Men Togmannen scoret definitivt høyt på skalaen. Håper vi ser ham igjen meget snart. (Det skader jo aldri å ha noe pent å se på).

I morgen har vi fri fra skolen, så hva vi skal finne på er fremdeles litt uvisst.

Jeg sier det igjen: Kommenter, folkens! Kommenter!

Toppen av fangirl-lykke!

Skolen har endelig begynt her i Togane, og som følge av det har det blitt et par særdeles lange dager i det siste. Jeg tror ikke jeg har fått en god natts søvn på i alle fall en halv uke. Øynene mine har konstant poser på størrelse med Afrika under seg, og jeg føler meg generelt sett ganske så trøtt. Allikevel skal jeg ikke påstå at det samtidig ikke er litt deilig å komme i gang med undervisningen igjen. Det ble en veldig lang og ensformig sommer.

Allikevel er det ikke på grunn av skolen at jeg blogger i dag! Som de som leser bloggen min helt sikkert vet, kjøpte jeg og Katinka billetter til Ueda Tatsuyas solokonsert da vi var i Harajuku forrige fredag. Hele uken har vi svevet rundt på sukkerspinnrosa skyer, og kun gledet oss til vi kunne være i samme rom som Ueda.

Dessverre fikk vi en rimelig rude wake-up-call for noen dager siden, da hver eneste TV-kanal i Japan plutselig begynte å mase om en monstersyklon kalt Sinlaku, som visstnok skulle treffe Tokyo-området lørdag. Akkurat den dagen vi skulle på konsert! Så utrolig typisk. Sent i går kveld begynte regnet å pøse ned, vinden tok seg kraftig opp, og det var bare å skalke alle luker og håpe på det beste. Jeg våknet så vidt i fire-tiden på morgenen, og da blåste det så det klirret i vindusrutene mine. Det så skikkelig mørkt ut for oss desperate fangirls.

MEN (og det er et stort men) noen der oppe må like oss, og da vi våknet i dag var Sinlaku langt, langt uti havet. Været var helt greit, og det var to lykkelige jenter som tok toget til Tokyo i 10-tiden. Vi hadde satt av masse tid til å finne frem, i og med at vi regnet med at det skulle bli en ganske så komplisert affære. Jeg har nå lært å ikke undervurdere vår innebygde retningssans, for vi fant faktisk frem med en eneste gang. Da vi først fikk øye på Johnny's Theater, var det nesten så jeg hadde lyst til å slippe ut et lite gledeshyl (men det sto mange japanere rundt meg på alle kanter, så jeg gjorde det ikke).




Etter mye om og men våget vi oss endelig inn på området for å kjøpe diverse fangirleffekter. Vi var dødsnervøse, i og med at ingen av oss var (eller kjenner) Momose Noriko, som da var navnet som sto på billettene våre. Både vaktene og de andre fangirlene ved Johnny's Theater glodde på oss, sannsynligvis fordi vi var to av ytterst få gaijins til stede (vi så bare en til). Ingen stoppet oss, og vi fikk kjøpt det vi ville ha; en bag (med en søt veske/pung til), en vifte og den offisielle fotoboken. Happy!

Til tross for alle de skumle ryktene om nazivakter som nekter deg inngang med mindre du har medlemsskap i fanklubben, slapp vi inn helt uten problemer. De sjekket knapt nok billettene våre engang. Vel inne i konsertsalen ble vi umiddelbart slått av hvor nærme scenen vi egentlig satt. Vi trodde at rad 19 skulle være langt bak i gokk, men siden salen var såpass liten var det faktisk bare 10-15 meter mellom oss og scenen. Perfekt!

Vi satt og sitret av spenning en god stund, mens salen sakte fylte seg opp av Ueda-fans i alle aldre. Endelig ble lyset slukket, musikken startet og vi så en skygge komme ut bakerst på scenen. Og der var han. Han var minst like pen i virkeligheten som han er på bilder! MINST! Jeg satt med et dumt smil om munnen gjennom hele konserten. Talk about hotness! Spesielt da han gikk rundt i bar overkropp (sikle, sikle), men det er en helt annen historie. Eller, forsåvidt ikke, men jeg gidder ikke å skrive detaljert om det, siden det bare blir noe sånt som "aghhhhaaammmgaahagooga," og ikke gir særlig mening for andre enn oss som har sett slik et herlig syn i virkeligheten.

Sceneshowet var fantastisk, og sangene Ueda hadde skrevet til konserten var kjempebra. Hadde det ikke vært for at i morgen er siste konsertdag, skulle jeg søren meg sett hele konserten om igjen. Men Ueda opplyste publikum om at de filmet i dag, så forhåpentligvis kommer hele solokonserten ut på DVD om noen måneder. Hvis man ser nøye nok etter, kanskje man ser et par bustetroll på rad 19..?

Jeg klarer ikke å skrive mer nå. Jeg er fremdeles i himmelen etter konserten. Tror jeg blir her oppe en stund til.

Fremdeles i feriemodus

Jeg har ikke hatt så veldig mye å skrive om de siste dagene, så det har blitt heller tynt med blogging fra min side. Grunnen er jo selvfølgelig at vi prøver å lese til placement testen vi skal ha en eller annen dag denne uken. Muligvis i morgen. Vi har egentlig ikke fått noen klar beskjed angående tid og sted. Siden jeg fremdeles er i feriemodus, er det nesten fysisk utmattende å åpne bøkene igjen. Jeg føler meg svimmel bare jeg ser på diverse kanjier. Dette skal nok bli en interessant opplevelse.

På lørdag dro en hel gjeng av oss norske på karaoke. De har sånn drikk-så-mye-du-vil-opplegg, så det var mange blide ansikter å se på veien dit. Med oss på lasset hadde vi en enslig japaner som bor i samme leilighetskompleks som oss. Det ble mange vakre sanger utover kvelden (og kanskje enda flere helt forferdelige). Jeg har begynt å lære meg hvilke sanger jeg kan synge uten å høres ut som en døende katt, og hvilke jeg burde holde meg laaaangt unna. Fem timer med karaoke tok på, så i 4-tiden på morgenen forlot jeg, Katinka, Hedda og Tor Erling stedet.

De siste to kveldene har jeg og Katinka hatt filmkvelder på rommet mitt. Først så vi Tada, kimi wo aishiteru og gråt til øynene våre var like puffy som marshmallows. I går så vi på Lovely Complex, og fangirlet litt over søte Koike Teppei. Senere tok vi frem de vakre Ueda-billettene våre, og prøvde desperat å tyde hva det egentlig står på dem. Vi kom ikke så veldig mye lenger, men vi tror vi vet sånn cirka hvor vi skal hoppe av og på toget for å komme frem til Johnny's Theater nå.

I dag skulle vi egentlig på karaoke med Yukari og Satomi, men siden vi kanskje har prøve i morgen (og definitivt trenger all den lesetiden vi kan få), utsatte vi det til søndag. I stedet tok jeg og Katinka oss en tur for å ta ut litt penger på 7-Eleven og spise ビッグアメリカンドッグ. Vi gikk også en tur innom Wonder Goo, der jeg endte opp med å bli ca. 1300 kr fattigere. Det er ikke dårlig for en Nintendo DS (rosa, selvfølgelig), en DS-vesketing og to spill. Det er veldig praktisk å ha DS her nede, siden vi har stor nytte av kanjispill. Nå er jeg snart ferdig med å kjøpe inn alle de praktiske tingene jeg trenger.

Må nok en gang påpeke hvor billig Japan egentlig er. I går kjøpte jeg rettetang, krølltang og strykejern. Til sammen kom alt på under 400 norske kroner. Den idioten som kaller Japan dyrt kan ikke være helt god i hodet.

Men nå er det tilbake til lesingen. Vi har enda ikke fått internett i leilighetene våre, så forbindelsen er utrolig treg. Derfor blir det ingen bilder i dag. Det går rett og slett ikke an å laste dem opp.

Forresten; kommentarer er alltid hjertlig velkomne. Jeg er litt nysgjerrig på hvem som egentlig leser dette (hvis det i det hele tatt er noen som leser det..)

Tonje i Tokyo!

Hvis noen har lurt på hvorfor blogadressen min er Tonje i Tokyo i stedet for Tonje i Togane, så har det en helt enkel forklaring. Tokyo er mye lettere å huske en Togane. That's it. Jeg regner med at de fleste kanskje forsto det, men man vet jo aldri. Det lusker dumme mennesker rundt overalt.

Uansett, i går stemte faktisk det første navnet bedre enn det andre. Etter en lang og noe forvirrende togtur (vi måtte bytte tog to ganger, og hadde egentlig ikke peiling på hva vi drev med), kom jeg, Katinka og Anne Marie endelig frem til Tokyo Station. Det krydde av mennesker overalt, og det var nesten så vi måtte holde fast i hverandre for å ikke miste hverandre av syne. Katinka var den eneste av oss som faktisk hadde vært i Tokyo før, så det var opp til henne å bestemme hva som var verdt å se først.

Valget falt på Harajuku, så vi hoppet på det første og beste toget som gikk i den retningen. Vi hadde knapt gått mer enn et par meter inn langs Takeshita Dori før vi fikk øye på den første idolbutikken. Vi klarte ikke å motstå fristelsen, og dro med oss stakkars Anne Marie inn i fangirl heaven. Det hang bilder av diverse Johnny's OVERALT. Vi visste knapt nok hvor vi skulle feste blikket, så overveldende var det. Vi endte opp med å ikke kjøpe noe denne gangen, men det er garantert ikke siste gang vi besøker en lignende butikk. Oh, the hotness!




Magene våre begynte så smått å rumle, så vi satt oss på en liten kafé for å spise lunsj og slukke tørsten. Vi fikk en slags melonbrus som smakte himmelsk. Så var det tid for shopping. Alle som har vært med meg på en shoppingrunde vet hvor irritert og grinete jeg blir når jeg ikke finner noe å kjøpe, og det fikk mine to shoppingpartnere virkelig erfare. Det var masse fint i butikkene, men enten følte jeg at det kom til å se ut som et telt på meg (japanerne er glade i store, flagrende klær som ofte bare funker hvis man har en livvidde på under 60 cm og A-cup) eller så så det alt for lite ut. Når jeg kom over noe som faktisk kunne passe (som faktisk var oftere enn det kanskje høres ut som), kicket min gjerrige side inn, og jeg endte opp med å gå tomhendt ut av butikken.

Etter et par timer med trasking og butikkikking, var jeg klar til å kaldkvele alle som så mye som så på meg. Det var kanskje en lettelse for Katinka og Anne Marie da jeg endelig kjøpte meg en lue (!!), og humøret mitt steg et par hakk.

Men SÅ.. SÅÅÅÅ skjedde det! Over en undertøysforretning med masse frilly BH'er og like overdådige truser var det en rad med TV-skjermer. På skjermene var det et kjent ansikt. Ueda! Vi nærmest løp opp trappene for å komme opp i nok en idolbutikk. I motsetning til de andre hadde denne imidlertid glasskap med rad på rad med konsertbilletter, inkludert mine etterlengtede Ueda-billetter. Det tok oss ikke lange tiden å bestemme oss for at de MÅTTE vi bare ha. De var ikke spesielt dyre (ca. 450 per billett) og plassene er nok så elendige, MEN vi kommer oss på konserten! Da vi fikk billettene i hendene er jeg sikker på at smilet mitt bokstavelig talt gikk fra øre til øre. Jeg skal se Ueda! Yaaay! Lørdag den 20. september er den store dagen. Jeg gleder meg sinnsykt!

Det var også litt av en opplevelse å ta toget tilbake på slutten av rushtiden. Selv om det til tider ble ganske trangt på togene våre, slapp vi unna de verste sild-i-tønne-situasjonen. Vi så et tog som var så fullstappet at det ikke var plass til en flue engang, men vi skulle heldigvis på neste tog, så vi slapp unna. Føttene mine har aldri vært så såre som etter jeg kom til Japan. Vi har trasket rundt i timesvis stort sett hver dag. Flott trim dette her!

Innen vi var tilbake i Togane, rumlet magen min så det nærmest ristet i bakken rundt oss. Verken jeg eller Katinka hadde særlig lyst til å kokkelere, så vi bestemte oss for å gå til Jonathan's igjen, siden vi var så fornøyde forrige gang. Som sagt, så gjort. Vi ble vist til et bord, fikk vann av den hyggelige kelneren, og satte oss til å bla igjennom menyen. Vi bestemte oss fort for hva vi ville ha, og ventet på at kelneren skulle ta bestillingen vår. Og ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Folkene på bordene rundt oss fikk service som bare det, mens vi nærmest ble oversett. Det verste var at alle de andre kundene la merke til det også. Til slutt (etter en halvtimes venting) var det noen jenter i high school-alder som tydeligvis sa i fra at ingen hadde tatt bestillingen vår. Og DA kom det, vet du. Typisk. Hurra for Japan!

Dagen i dag har vært ganske så slapp. Jeg fikk endelig sovet ordentlig ut. Katinka og jeg tok en tur på Sunpia (kjøpesenter) for å titte litt. Jeg kjøpte en søt tunika for cirka 35 norske kroner. Fantastisk billig. Så prøvde jeg å lese litt til placement testen. Kom gjennom nesten alle kanjiene før jeg ga meg. I kveld skal en gjeng av oss ut og sjekke det lokale utelivet. Og vi skal nok ikke se bort i fra at det blir en liten karaoke-trall heller..

Anne Marie fant en butikk der de hadde rettetang i dag! Får se om jeg får dratt dit og kjøpt meg en i nærmeste fremtid, så jeg kanskje kan dukke opp på et bilde eller to jeg også.

I Japan kjeder man seg sjelden...

Middagen i går var fantastisk. Vi endte opp på en restaurant som het Jonathan's, der vi alle bestilte tonkatsu. Det smeltet nesten i munnen, så godt var det. Dessverre blir jeg relativt fort mett, så jeg klarte ikke å spise opp all maten (hvorfor Yong sa Jonathan's serverte små porsjoner fatter jeg ikke).

Etter vi alle hadde spist oss gode og mette, rullet vi bort til nærmeste karaokesenter. Vi bestilte et rom for en time, og nærmest løp opp trappene for å få tid til å synge så mye som overhode mulig. Vel inne bak den lukkede døren, klundret vi skikkelig med å få karaokemaskinen til å fungere. Vi må ha brukt så mye som et kvarter før vi endelig fikk sunget den første sangen. Katinka og jeg tok helt av på Johnny's Entertainment-sanger. KAT-TUN, NEWS og diverse andre gikk unna i et rasende tempo. Anne Marie imponerte stort med sine japanske tolkninger av diverse engelske sanger. Vi endte opp med å booke rommet i en time til.




I dag våknet jeg litt senere enn i går. Jeg unnagjorde min daglige morgenrutine, og dasset rundt i pysjamas, briller på nesen og håret i en topp midt oppå hodet, da det plutselig ringte på døren. Jeg kunne jo ikke åpne sånn som jeg så ut, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Før jeg visste ord av det hadde det låst seg inn to menn fra Josai, som kom bærende på to kjempestore pappesker med kjøkkenutstyr og andre småting. Pinlig. De gikk heldigvis med en gang de hadde levert tingene, og en meeeget flau Tonje var plutselig alene igjen. Heldigvis.

I 12-tiden møttes en hel gjeng av oss utenfor leilighetene. Det regnet og blåste i dag, så første stopp innebar paraplykjøp. Videre gikk turen til togstasjonen, der vi tok toget en stasjon til skolen (det koster bare ca. 10 kr, så det går fint). Etter å ha vist Hans og Tor Erling hvor de skulle bestille internett, var det tid for en liten shoppingtur i klesbutikkene som ligger like ved universitetet.

Myte nr. 1 om japanere: Alle er bittesmå og tynne som stilker. IKKE RIKTIG. Det finnes mange japanere her som har helt normal kroppsfasong (eller som til og med er overvektige) etter vestlig standard. Dermed er det ikke så vanskelig å finne klær i nomale størrelser som jeg trodde. Klærne på butikken vi endte opp på var sykt billige. Vi snakker ca. 100 kr per plagg (gensere, bukser, kjoler.. you name it). Jeg endte opp med å bruke ca. 500 NOK, men for det fikk jeg to gensere, en kjole, en veske og to par sokker. Absolutt ikke dårlig. Det eneste som er litt synd er at vi ikke får lov til å prøve klærne før vi kjøper dem, i og med at japanerne er hygienefreaks. Dermed risikerer vi en del bomkjøp etter hvert, men til den prisen er vel det forsåvidt ganske akseptabelt.




Etter en lang og smertefull spasertur (føttene mine er ømme som bare det etter all traskingen), kom vi tilbake til leilighetene igjen. Der møtte vi på Yukari, som kom syklende akkurat i det vi kom. Litt senere ringte hun på døren min, og foreslo at hun, Satomi, Katinka, Anne Marie og Hedda skulle ta oss liten trall på karaoke til tirsdag. Det var jo koselig. Jeg gleder meg. Sangtekster må definitvt pugges før jeg tør å presentere min vakre sangstemme (og tilhørende fantastiske japanskuttale) foran japanere.

Jeg og Katinka tenkte vi skulle ta oss en tur på karaoken i dag også. Hvis det ikke kommer en tyfon. Vi er ikke helt sikre på om det er en på vei eller ikke. Sånn går det når man ikke skjønner hva de sier på værmeldingen.

Beklager for at det ikke er noen bilder av meg på bloggen min enda. Den høye luftfuktigheten her gjør funky ting med håret mitt, så inntil jeg får kjøpt meg en rettetang (min fungerer nemlig ikke her i Japan) eller noe, får dere nøye dere med bilder av alt annet.

De første dagene i Togane!

Etter en elleve timers lang flytur (som føltes mer som førtitre, hvis du spør meg) kom endelig seks slitne mennesker frem til Tokyo. Etter å ha stått i en milelang kø for å komme inn i landet, ble vi møtt på flyplassen av en smilende Josai-student ved navn Yuko. Vi fikk tatt ut penger, kjøpt oss et par flasker med vann (halsen var som sandpapir etter den tørre luften på flyet) og ble plassert på en buss som skulle kjøre oss til universitetet.




Vel fremme fikk vi en haug med papirer vi skulle underskrive før vi endelig fikk utdelt nøklene til leilighetene våre. Alle gledet vi oss til å slenge oss ned på våre respektive senger og slappe av. Det virket dessverre som om japanerne hadde helt andre planer for oss. Vi hoppet inn i bilen til Kobayashi-sensei, og dro for å fikse Alien Registration, populært kalt gaijin-kort. Dette er den eneste formen for lovlig ID for oss her i Japan (med unntak av passet, selvfølgelig), og er obligatorisk hvis man f.eks. vil kjøpe japansk mobil eller åpne en bankkonto her. Jeg forstår godt hvorfor de kaller det alien registration, i alle fall dømt ut i fra hvor mye japanerne glaner på oss baka gaijins som har invadert den lille byen deres.

Det tok evigheter å fikse Alien Registration på byens rådhus. Skjemaer skulle fylles ut i øst og vest, folkene blant skranken hadde all verdens tid, og trøtte nordmenn (som ikke hadde spist siden klokken seks om morgenen) holdt på å falle døde om både til høyre og til venstre. Vi må ha vært der inne i minst tre timer. Da vi endelig ble kjørt hjem til leilighetene var det så vidt vi kunne stå oppreist. Nå skulle det soves... trodde vi. For minutter etter jeg hadde kommet inn i leiligheten, ringte det på døren.

Utenfor sto det en fyr fra JiU som ville presentere oss for et par av våre japanske naboer. De to jentene vi ble introdusert for, Satomi og Yukari, var kjempehyggelige, selv om vi hadde litt kommunikasjonsproblemer. (Det må legges til at vår dårlige japansk faktisk var bedre enn deres engelsk). De spurte om vi skulle ta oss en tur på butikken, og min sultne mage var ikke vanskelig å overtale. Så jeg, Katinka, Anne Marie, Satomi og Yukari gikk på super'n for å kjøpe diverse nødvendigheter. Turen ble dessverre ikke så lang, siden vi var så trøtte og slitne etter reisen, men jeg er sikker på at vi kommer til å se mer til dem.

Endelig fikk vi spist og sovet litt. Jeg spiste en onigiri med tunfisk og majones, men jeg kan ikke si jeg var heeelt begeistret for den. Etter å ha sovet et par timer, gikk jeg, Katinka og Anne Marie en tur for å utforske Togane by night. Vi endte opp på en curry-restaurant, der vi fikk en full middag for ca. 19 norske kroner. Ikke ille! Jeg endte opp med å legge meg rundt midnatt.

I dag tidlig våknet jeg i halv åtte-tiden. Det virker ikke som det skal bli noe problem å venne seg til en helt annen tidssone. Jeg dusjet, spiste frokost og rengjorde leiligheten min litt (må holde eventuelle insekter langt vekk), før en hel gjeng av oss gikk på Wonder Goo (ja, butikken heter det) for å kjøpe mobiltelefoner. Ingen på Wonder Goo snakket engelsk, men takket være Wakui Takanori sin fancy mobil med oversettingsprogram, fikk vi til slutt telefonene våre. Min er en kjempesøt, rosa liten sak, som kommer til å bli hyppig brukt.




Etterpå gikk vi i ca. førti minutter for å komme til skolen, der vi skulle søke om internett til leilighetene våre. Siden vi ikke har fått det enda, må vi snylte på nettverket til en intetanende nabo, noe som går litt tregt når fem (eller flere) snytler samtidig. Vi fikk beskjed om at det kom til å ta cirka en uke før vi slipper å sette oss utenfor hver gang vi vil sjekke mailen. Jeg fikk også mitt første møte med japanske tog, da vi ikke orket å gå hele veien tilbake. Vi endte opp på et stort supermarked nede i sentrum, der jeg blant annet kjøpte en ny pute (siden jeg mistenker at den i leiligheten er forsteinet).

I morgen eller overimorgen tenkte vi å ta turen til Tokyo! Men jeg slutter her i dag. Magen min rumler, og det er tid for å utforske nok en av Toganes mange restauranter. Etterpå blir det karaoke. Wohoo!

So long, suckers!

Da flytter jeg til solens rike for en fem måneders tid. Skal prøve så godt jeg kan å holde bloggen oppdatert, såfremt jeg ikke blir spist levende av diverse ekle insekter!

So long, suckers! Vi sees i Japan!

Pakkestress og reisenerver

Jeg er midt i min siste helg i Norge, og reisenervene har definitivt meldt sin ankomst. Om cirka halvannet døgn står jeg på Gardermoen og tar et midlertidig farvel med familien. Jeg har gledet meg i over ett år til denne turen, men nå som den er her må jeg innrømme at jeg lurer litt på hva det er jeg har begitt meg ut på. Ikke misforstå; jeg gleder meg definitivt fremdeles. Samtidig er det en liten gnagende følelse i magen min som sier at jeg nok kommer til å få heftig hjemlengsel på et eller annet tidspunkt. Jeg har aldri vært borte fra familie og venner så lenge før. Det er vel bare naturlig å ha litt betenkeligheter på dette tidspunktet. Men jeg er fremdeles helt innstilt på at det kommer til å bli fem fantastiske måneder, og en opplevelse jeg ikke vil være foruten.

Kofferten er så godt som pakket, men jeg har enda ikke gjort et forsøk på å veie den for å se om den er i nærheten av de berømte 20 kiloene. Med tanke på hvor lite jeg egentlig har i den (i alle fall føles det sånn), burde innsjekkingen foreløpe uten problemer og ekstrautgifter. Jeg må igjen få poengtere hvor vanskelig det egentlig er å pakke for tre årstider på skarve 20 kg. Det er jo fremdeles ganske så varmt i Togane når vi kommer, men innen vi reiser hjem er det jo vinter og temperaturer rundt frysepunktet. Planen min går ut på å storshoppe i Tokyo, for så å sende mye hjem med et eller annet fraktbyrå i februar. Det ligger i en jentes natur å ha en haug med vesker og sko, og det er grenser for hvor mange jeg kan ta med i kofferten min. Nemlig.

Ellers virker det som om min reisegruppe er en av de siste som drar. Siden semesteret starter tidligere i Sapporo, er alle nordmennene som skal studere der på plass allerede. I Emmelies blogg har hun skrevet et laaangt innlegg om sine inntrykk så langt. Morsomt å lese! Når det kommer til oss som skal til Togane, vet jeg bare om en (og eventuelt hennes reisefølge) som reiser etter oss. Forsåvidt er jo det bare positivt, i og med at vi da har diverse guider å velge mellom når vi ankommer Togane. Speaking of Togane; jeg tenkte jeg kunne krydre bloggen med et par bilder, for en gangs skyld. Det første er av campus på Josai International University, det andre er av selve Togane (som ser større ut enn det jeg forestilte meg).




Nå må jeg skrive en huskeliste, sånn at jeg er sikkert på at jeg ikke glemmer å ta med diverse viktige papirer og dingsebomser. Bye for now, og mat Neko-chan!