Raindrops keep falling on my head

Det duskregnet såvidt da jeg og my usual partner in crime trasket i vei mot skolen i dag, noe som var en klar forbedring fra gårsdagens åpne himmelsluser. I og med at Hara er sykemeldt til etter Golden Week var det ingen av oss som var sikre på om vi hadde time eller ikke, men vi bestemte oss for å ta sjansen på at vi faktisk hadde det. Et godt valg, i og med at Watanabe tydeligvis hadde bestemt seg for å steppe inn som grammatikk-vikar, til tross for at han (som han sa selv) 'ikke kan så mye grammatikk'.

Han brukte halve timen på å snakke om ferie og fridager med de hele tre elevene i klasserommet (Ingrid, i tillegg til Katinka og meg), før han presset inn litt grammatikkoppgaver på slutten. Watanabe var sitt vanlige chille selv, og lot oss slippe tyve minutter før tiden.


Etter en heftig runde med vri åtter og krig utenfor kiosken (der jeg vant en knusende seier over Katinka), bestemte vi oss for å traske bort på vår felles bestevenn - Mister Donut. Det er skikkelig drittvær i Japan for tiden, og i dag var inget unntak. Watanabe nevnte i timen i dag at han aldri før har opplevd en så kald og regnfull vår. Typisk vår flaks. Rismarkene utenfor skolen er helt oversvømte. Her om dagen så faktisk Katinka og jeg en and (!) svømme rundt på en oversvømt rismark. True story.


Det er jo ikke nok at det pøsregner så og si hver eneste dag. Neida, i tillegg skal det jo selvfølgelig blåse en sur vind. Den er faktisk såpass sterk at tidligere nevnte rismarker/jorder ser ut som rene paraplykirkegårdene. Stakkars døde paraplyer.


(Forblåst Katinka)
Det ble en lang og kald spasertur hjem fra Beisia med tunge handleposer på slep, men donutene hjalp kraftig på humøret. Det er farlig godt. Litt for farlig, kanskje. Hvis dette fortsetter kommer jeg sannsynligvis til å veie omtrent 140 kg innen jeg reiser hjem til Norge. Oh well...

Man skulle tro at store kjeder som Mister Donut hadde minst en engelsktalende ansatt som kan fortelle hvordan engelsk grammatikk egentlig fungerer, men det er tydeligvis litt for mye å be om. Engrishen på posen var jo egentlig litt søt, da:


Why yes, it made me really, really, really happy!