Vil ikke, kan ikke!

Sol! Varme! Fuglene kvitrer i trærne, og solbrillene er godt plassert på nesen der de hører hjemme. Fargerike blomster titter frem i veikanten, og japanerne har kastet den tykke vinterjakken til fordel for mer vårlige varianter. Endelig føles det som om våren har kommet til Togane også. Jeg tok en kikk på værmeldingen, og til tross for litt blåsevær, regn og en mulig tordenbyge eller to, ser den neste uken meget overkommelig ut. Det kan muligens ha noe med at temperaturene på dagtid ikke beveger seg ned på ensifret område.


Selvfølgelig prøver universet som vanlig å motarbeide meg litt, men 30% sjanse for regn- og tordenstormer skal ikke få stå i mellom meg og shopping. Jeg trenger nye sko - pronto!

Dagens lunsjpause ble som seg hør og bør når solen skinner fra skyfri himmel tilbrakt lett henslengt på gresset utenfor kantinen. Kiosken på Josai er kanskje et av de eneste stedene som fremdeles selger min fantastisk gode jordbæris med sjokoladebiter, så denne ble naturligvis inntatt. Utsikten var det heller ikke noe å klage på, siden både min snasne Togmann og Katinkas også-ganske-så-snasne Tegnspråkmann hoppet rundt ved sine respektive boder. Katinka friket litt ut da hun oppdaget en ny (og sterk) link til sin utkårede. Jeg elsker at alle heitingene våre kryper frem fra gjemmestedene sine så fort det blir vår i luften. (Frykter litt for hva som skjer når klubbrekrutteringsperioden er over, though.)

Etter lunsj var det tid for Omoto-time. Jeg kan med glede informere at han ikke går meg like mye på nervene som det han gjorde forrige gang vi hadde ham. Det kan ha noe med at han ikke lenger snakker til oss som om vi går i barnehagen. Vel, barnehagesnakk var kanskje egentlig å foretrekke fremfor det vi snakker om i timene nå. Økonomi? Politikk? Arbeidsmarked? Jeg aner knapt hva som foregår på disse områdene hjemme i Norge engang, langt mindre her i Japan. Det er mange vanskelige ord, og mange kanji jeg aldri har sett før. Uansett hvor godt jeg prøver å følge med, ender jeg hver eneste time opp med å se ut som et levende spørsmålstegn:




Tro meg, det er ikke et vakkert syn. Heldigvis er Katinka omtrent like forvirret som meg. Ah, jeg savner de gode gamle dagene da alt vi gjorde var å diskutere hobbyene våre, og lese korte historier om utvekslingsstudenter som gjorde alle mulige slags dumme ting.

Jeg og Katinka bestemte oss for å nyte solstrålene litt lenger før vi dro hjem, så vi dumpet oss ned på gresset igjen. Før dere retter anklagende fingre mot meg, og hevder at den eneste grunnen til at vi henger der er for å speide etter heitinger, må jeg bare få opplyse om at selv om heitinger er et stort pluss, er det selve det å sitte i solen som er hovedtrekkplasteret for tiden. Det var en lang og kald vinter. Anyway, jeg fikk min bonus i form av en stk. Togmann med fritime, som moret seg stort med å sparke fotball med en halvveis pudgy fyr fra klubben sin. Togmannen har ikke helt forstått at kjempelue og nerdebriller ikke alltid er den beste kombinasjonen, men slikt kan man da alltids venne ham av med. I alle fall i teorien.

Jeg ble en smule skuffet da jeg kom hjem, og oppdaget av det ikke hadde kommet nye subs til Cinderella's Sister i dag heller. Snart to uker siden sist. Jeg dør snart av Eun Jo/Ki Hoon-abstinenser.