En solskinnsdag!

Jeg har bare hatt tre skoledager dette semesteret, men allerede har skulketrangen begynt å melde seg. Det er ikke det at jeg synes timene er så spesielt ille, men jeg må ærlig innrømme at det er mye mer fristende tilbringe skoletimene sittende på benken (hvis det er sol) eller inne i en kantine (hvis det er kaldt/regner) enn i klasserommet. Dagen i dag var spesielt ille, i og med at himmelen så omtrent sånn ut.


I kid you not. Jeg holdt på å dø av heteslag da jeg trasket til skolen. Skinnjakke i nesten tyve grader pluss er kanskje ikke den smarteste beslutningen jeg noensinne har tatt, men det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det der jeg travet bortover mens svetteperlene truet med å titte frem i pannen min. Varmt! Norsk sommer! Vann! Pust, pes!

Fujishiro-timen var overraskende overlevbar (imagine that!), og på grunn av det fine været endte jeg og Katinka opp på den store gresshaugen utenfor kantinen i lunsjen. Damn you, dumme klubbmennesker som stjeler benken 'vår'. Jeg hadde store planer om å tilbringe førti herlige minutter med å stirre på Togmannen (dere trodde vel ikke jeg hadde glemt at han eksisterte..?), men selvfølgelig forsvant han sånn akkurat i det vi kom ut fra vårt obligatoriske sjekke-håret-i-speilet-på-jentedo-besøk. Typisk. Allikevel fant vi nok av underholdning der vi satt, og Togmannen kom faktisk tilbake sånn et par minutter før det ringte inn. Bedre enn ingenting!

Så var det heftig glosepugging med Akiko, som vi først ble kjent med som unge, storøyde førsteårsstudenter ved UiO. Hun hadde ikke glemt oss, og jeg frykter for hva slags detaljer som kan dukke frem i timene etterhvert. Hun vet for mye! Til tross for at skulketrangen var på sitt verste før siste time (lesetime med Haga), tvang jeg og Katinka oss selv til å bli værende i klasserommet. Flinke studenter - det er det vi er!

Og POFF - der var hele den fine solskinnsdagen kastet bort i stuffy B312...

Det var også en liten incident der jeg ubevisst begynte å nynne på "Here Comes the Bride" omtrent tretti sekunder etter vi hadde passert Togmannen en gang etter siste time - noe som fikk meg til å bryte ut i hysterisk latterkrampe da jeg innså hvilken melodi jeg faktisk nynnet på - men det snakker vi ikke om.

Underbevisstheten min, du går litt vel fort frem her...

Resten av kvelden ble brukt på å gjemme meg inne i leiligheten, og late som om jeg ikke var hjemme. NHK-mannen var nemlig på dørplingerunde.

Lurer på om det er trygt å skru på lyset i gangen nå...?