Farvel Japan, hallo Norge!

Den ene uken jeg har vært hjemme på Jevnaker har vært lang som et vondt år. Dagene snegler seg forbi, og jeg har faktisk allerede begynt å lengte mot et nytt semester på skolen. Jeg hadde helt glemt hvor kjedelig dette stedet kunne være. Heldigvis starter undervisningen på mandag (som tilfeldigvis også er bursdagen min), så jeg slipper å kjede meg så veldig mye lenger. Happy birthday to me.

Hjemturen, ja... Hva kan jeg si? Det var ikke spesielt gøy å bli plukket opp utenfor leilighetene våre i Togane av Kobayashi tidlig en tirsdagsmorgen. Etter han hadde sjekket at leilighetene våre var i tipp-topp stand, bar det ubønnhørlig i vei mot Narita. Vel fremme presterte jeg selvfølgelig å glemme jakken min i bilen hans, noe som førte til en lang og pinlig spasertur tilbake for å hente den etter vellykket innsjekking av bagasje. Så fulgte litt speedshopping på taxfreen, der jeg desperat prøvde å bruke opp mine siste yen. Og før vi visste ordet av det, satt jeg og Katinka på flyet som skulle bringe oss vekk fra Heitingland - denne gangen for godt.


Vårt første og siste møte med den merkelige purikura-maskinen...
SAS hadde gitt bort våre forhåndsbestilte plasser til noen andre, men gjorde det godt igjen ved å gi oss nye og bedre seter ved nødutgangen. Ekstra benplass kom godt med. Flyturen til Danmark gikk overraskende fort, muligens fordi jeg tilbrakte omtrent syv av de elleve timene fordypet i et av datingspillene mine. Jeg så ikke på en eneste film. De forhåndsspådde sammenbruddene lot vente på seg. Mitt eneste sammenbrudd kom da jeg og Katinka hørte på samme radiokanal (90-tallshits), og Whitney Houston plutselig vrælte "I Will Always Love You" inn i ørene våre. Dette fikk Katinkas øyne til å renne over, og det som først begynte som latter og peking fra min side, utviklet seg snart til Sippefest '10. Det var det eneste øyeblikket jeg ikke var takknemlig for nødutgangplassene våre, i og med at hele dokøen ved siden av oss sendte oss nysgjerrige blikk der vi satt og hulket i kor. Fuuuun...

En stund senere landet vi i København. Her hadde vi fire timer å kaste bort før flyet til Oslo gikk, og på typisk Kastrup-vis hadde vi ikke fått en gate enda. Dermed visste vi ikke om vi faktisk måtte gjennom passkontrollen eller ikke. Vi endte opp med å campe på en benk i et rolig område i omtrent to og en halv time. Du kan tro det var gøy. To overtrøtte nordmenn, en kortstokk og vri åtter-turnering. Det var ikke et vakkert syn. Omsider fikk vi nå faktisk en gate, oppdaget at vi faktisk måtte gjennom passkontrollen, og trasket videre til neste benk. Her satt vi og studerte flyene som ankom Kastrup, mens vi prøvde å gjette på hvilket som var vårt. Vi var nå enda mer overtrøtte, så det ble heftig fnising av hver minste lille kommentar, helt opp til det punktet vi gikk på flyet til Oslo.

Og vips, så var vi tilbake i Norge. Mamma, pappa og Stine (som for en gangs skyld spilte rollen som omtenksom lillesøster) møtte meg på flyplassen. Det var rart å komme hjem. Det føles som hjemme, men samtidig gjør det ikke det. Jeg savner fremdeles Togane. Det tror jeg jeg kommer til å gjøre en god stund fremover.

Med dette takker Japan-bloggen min for seg for denne gang. Jeg har imidlertid tenkt på å gjenopplive den gamle bloggen min, så der dukker det vel kanskje oppe noe i nærmeste fremtid.

This is Tonje signing off. For now.

Going Home Blues

Klokken har passert midnatt her i Togane, og i følge kalenderen er det nå bare to dager igjen til jeg setter meg på flyet i retning av det kalde nord. Herregud! Tiden går altfor fort. Jeg rekker jo knapt nok å puste her jeg sitter og skriver videre på mine Japan-memoarer (les: bloggen).

Du vet det folk sier om at de skulle ønske tiden kunne stoppe slik at de kunne leve i dette øyeblikket for alltid?

I totally get it.

På torsdag tok jeg og Katinka et siste farvel med Josai. Vi måtte en tur innom for å betale husleie/internett, og for å levere tilbake våre trofaste leiesykler som har fulgt oss gjennom sol, regn og hylende vind de siste elleve månedene. Det ble et tårevått farvel med min elskede Bob. Til tross for konstant halvflate dekk og irriterende ringeklokke, var han en god sykkel.


Bye bye, Bob...
Etter husleie og internett var betalt (noe som holdt på å gå til helvete da husleiemaskinen ikke ville spise pengene mine), ble vi sendt til den andre siden av campus for å levere sykkelnøklene våre. Katinka hadde en meget god dag på heitingfronten, og fikk et siste glimt av både Tosh-tosh og Mr. Mixi-kopien. Jeg, derimot, var ikke like fornøyd. Heldigvis hadde universet bestemt seg for å gjøre opp for alle grusomhetene det har påført meg de siste par årene, så da vi endelig fikk huket tak i kontordamen og hadde fått tilbake depositumene våre, fikk jeg mot alle odds se Togmannen en siste gang.

Farvel, Togmannen. Jeg kommer til å savne din snasne nerdefremtoning!

Selvfølgelig var torsdag også den varmeste dagen på år og dag, så spaserturen hjem fra skolen var et rent helvete. Selvfølgelig rant svetten i strie strømmer nedover ryggen, og gjorde at vi følte oss skikkelig ufreshe og ekle. Selvfølgelig hadde jeg glemt å ta på solkrem før jeg gikk ut av døren min samme formiddag. Og selvfølgelig ble jeg solbrent. Nakken min gjør fremdeles vondt. Au.


Jeg har begynt å pakke...
Alt var jo ikke bare elendighet. Ingrid hadde en liten chance encounter med en postmann da hun skulle slepe med seg eskene sine til postkontoret. Postmannen var så hyggelig å fortelle henne at de faktisk henter esker helt gratis. Score. Da slapp vi hele den hvordan-slepe-tunge-esker-hele-veien-til-postkontoret-greia som vi måtte gjennom forrige gang. Jeg har allerede sendt hjem fem pappesker (postmannen hentet tre av dem i dag), og er ganske sikker på at jeg bare har en eske igjen å pakke nå. Jeg kan se lyset i enden av tunnelen! Hurra!

I går skulle det være sayonara-party for noen av oss som skal hjem snart (again), men det ble en heller stusselig affære. Det dukket opp hele tre japanere, og vi brukte mesteparten av tiden på å se på TV. Vel, de andre så på TV. Jeg leste en bok jeg fant i bokhyllen til Alex - Tokyo Hostess. Den var overraskende interessant, men så er det jo også viden kjent at jeg har en merkelig fascinasjon for mordhistorier fra virkeligheten. Jeg leste ut over halve boken i løpet av festen, og har store planer om å lese resten av den i dag eller i morgen. Og hva det heller labre festoppmøtet angår, så er det jo faktisk sånn at vi hadde sayonara-party forrige helg også. Nå, det var en stor suksess.


Baskin-Robbins, my friend!

Mango Tango og Tropical Ice - flott kombinasjon!
I dag var jeg og Katinka så spreke at vi gikk hele veien til Naruto for å ta en siste tur på Donki. For de som ikke helt har Togane-geografien sin i orden, så kan jeg opplyse om at det er langt til Naruto. De tok nesten en time å gå en vei. Katinka shoppet gaver som en gal, men jeg har jo ikke penger til slike utskeielser, så jeg var med mest for selskapets skyld. Jeg tok meg råd til en lang T-skjorte-cardigan-sak jeg har planer om å ha på meg på flyturen hjem, men hallo - den kostet omtrent førti norske kroner. Ikke akkurat storshopping.

I tillegg dro jeg med meg Katinka på Baskin-Robbins, slik at jeg kunne få tilfredsstilt min is-craving. Mango-is og tropisk is smaker herlig på en varm sommerdag. Tonje very happy! Katinka lettere kvalm.

Og omtrent en time, to gnagsår, en vannblemme, to ømme fotsåler og en mathandletur på Kasumi senere, var vi hjemme i leilighetene våre igjen. En meget produktiv dag.


Gaijin-kortet mitt... I'm gonna miss you!
Det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk forlater Japan permanent om to dager og ti timer. Jeg har mine små sammenbrudd innimellom, der tanken på å reise hjem til Norge fremkaller en tåre eller to, men stort sett er jeg ganske rolig. Til tross for at jeg har tilbrakt omtrent 22 1/2 år av livet mitt i Norge (og kun 1 1/2 år i Japan), føles det liksom litt som om jeg skal reise fra hjemmet mitt. Det er merkelig det der. Som sagt tror jeg ikke helt realiteten har gått opp for meg enda.

Jeg lurer på når det store sammenbruddet kommer...?

Sikkert på flyet. Jeg kommer til å sitte der som et hikstende vrak, med mascarastriper nedover kinnene og snørrflekker på den nye T-skjorte-cardigan-tingen min. Lovely.

I så fall må jeg huske å be Katinka ta bilde av meg.

Det blir sikkert et vakkert minne om sånn... fjorten år.

Sayonara Tokyo

Med kun en uke igjen her i Japanland, og omtrent femti øre på konto, tror jeg det er trygt å si at gårsdagens Tokyo-utflukt var den siste av sitt slag for denne gang. Kanskje like greit, i og med at jeg nå har lært en gang for alle at Tokyo i august er en varm og smertefull affære. Som jeg nevnte for et par innlegg siden var det hovedsakelig Tokyo Tower som sto på planen i går, og etter en lang togtur til Hamamatsuchō og et møte med resten av dagens eventyrere (Shinya og Saya), trasket vi i vei mot det store metalltårnet som ruvet i horisonten.


OK, fakta om Tokyo Tower: Det er gigantisk! Jeg følte meg litt som en maur der jeg vandret rundt under den enorme metallkonstruksjonen, og tok som alltid meg selv i å tenke på skrekkscenarioer som kjempejordskjelv og sånn. Jeg er så optimistisk av meg.

Det første vi så da vi kom frem (sånn rent bortsett fra tårnet itself), var en småaggressiv ape i rosa klær. Jeg føler med deg, apen. Jeg hadde heller ikke likt å vise meg offentlig i det antrekket der, spesielt ikke i sånn 35 grader pluss. Det må nevnes at aggressiviteten nok var en del av opptredenen. Jeg tviler sterkt på at de fleste sinte apekatter inntar bokseposisjon.


Uansett... Vi kjøpte kombipakken, som inkluderte hovedobservatoriet (150 meter over bakken), voksmuseet, Guinness World Records-museet og et eller annet spøkelsesshow. Dessverre var det svindyrt å slippe inn i spesialobservatoriet (250 meter), og mine femti øre tillater ikke slike ekstrautgifter. Vi vandret allikevel med freidig mot inn i heisen til hovedobservatoriet, og moret oss stort med å kikke på Tokyo fra alle mulige slags vinkler. Nå har jeg besøkt en del observatorier i løpet av min tid her i Asia, og jeg kan ikke si at Tokyo så særlig annerledes ut enn det Kyoto, Osaka og Seoul gjorde. Store bygninger, smog, enda flere store bygninger, enda mer smog. Grått. Har man sett en storby fra luften, har man sett alle.


Saya og Shinya

Det morsomte var forsåvidt å vandre rundt på de store glassrutene som prydet bakken i den nederste delen av observatoriet. Nesten 150 meter rett ned. Jeg trampet med glede utpå. Katinka, derimot, trengte heftig overtalelse før hun noe motvillig satte føttene på ruten.

Etter vi hadde sett oss mett på bygninger, amerikanske turister og glassruter, beveget vi oss ned i tredje etasje for å bedrive litt museumhopping. Shinya overtalte oss til å bli med på spøkelsestingen. Spøkelseshus er ikke helt min greie, men jeg sa ja til å bli med uansett. Heldigvis viste det seg at det var et viruellt spøkelseshus. Alt vi gjorde var å sitte i en kinosal og se på en 3D-film med heller teite spøkelser. Jeg gjorde mitt beste for å holde fnisingen dempet. Så var det tid for voksmuseet. Katinka og jeg løp ivrige i vei mot inngangen. Det var altfor lenge siden sist vi hadde fått sjansen til å ta mange teite tullebilder. "Hurra," tenkte vi, og tok et par skritt innenfor døren.


Og du vet, det begynte sånn tålelig bra. Vi fant en stygg liten Titanic-kopi, og kastet oss selvfølgelig bak den for å prøve å gjøre våre beste Leo- og Kate-imitasjoner. Hvis Rose hadde vært en overvektig dame på åtti og Jack en halvdopet narkoman fra Oslo sentrum, hadde vi vært spot on også. Derfra gikk alt bare en vei - nedover. Voksmuseum? Hah! Særlig... Dukkene så ut som om de var kjøpt på billigsalg på nærmeste 100-yenssjappe, og halvparten av tiden slet vi heftig med å finne ut hvem de egentlig skulle forestille. Og det verste av alt? De sto alle bak glass, og vi kunne verken ta på dem eller ta bilde sammen med dem. Now, where's the fun in that? Skuffet måtte vi konstantere at våre glansdager i voksdukkeland nok døde i Seoul en gang i mars.

Guinness-museet var hakket morsommere, men da vi hadde trasket oss gjennom det også, følte jeg sulten gnage. Uh-oh. De fleste vet kanskje nå at det verste jeg vet er å vandre rundt på leting etter et spisested når jeg er hakket fra å dø av sult, men det var nettopp det vi gjorde. Grumpy-Tonje var to sekunder fra å gjøre sitt inntog, men jeg holdt henne tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis var det en CoCo's på veien til stasjonen. Japansk curry har aldri smakt så godt før, og jeg var med ett lykkelig igjen.

Shinya og Saya begynte å snakke om en eller annen berg- og dalbane, og vi kastet oss på toget i retning av Suidōbashi. Navnet på stasjonen ringte ingen bjeller hos meg, men synet som vi møtte oss da vi kom frem gjorde definitivt det.


Forrige gang jeg var her, krydde det av boybandfans i alle aldre, størrelser og fasonger. Omtrent 50.000 av dem, inkludert to storøyde nordmenn som skulle se noen av sine berømte sikleobjekter for første gang. Tokyo Dome - long time, no see! Området rundt så merkelig tomt ut uten NEWS-plakatene og de milelange køene for å kjøpe konsertstuff. Trist.

Den nostalgiske følelsen varte imidlertid ikke lenge. I det fjerne kunne jeg skimte et monster av en berg- og dalbane, omtrent 80 meter over bakken. Var det den vi skulle ta? You bet it was! Til og med jeg - en berg- og dalbane-fanatiker av dimensjoner - skalv litt i knærne da jeg kjøpte billetten. Jeg kunne høre de nervepirrende skrikene fra menneskene som kjørte den, og sommerfuglene begynte å flagre. Vi måtte stå litt i kø før det ble vår tur, men vi moret oss med å beundre den vakre mannen i sminke og høyhælte sølvsko som sto bak oss i køen. Thumbs up, mannen! Så slapp neste batch med mennesker på, og vi forberedte oss på å traske inn vi også. De slapp inn menneskene foran oss, men stoppet oss. Vi havnet på neste tur. Noe som ville si at jeg og Katinka var garantert å få sitte helt foran på Thunder Dolphin. OMG, LUCKY!


DET. VAR. F-A-N-T-A-S-T-I-S-K! Utsikten fra toppen (Tokyo by night) var spektakulær, og fikk oss i et par sekunder til å glemme det faktum at vi snart skulle utfor en megabakke. Jeg var seriøst overbevist om at jeg skulle dø på det første droppet. Vi kunne ikke se skinnene foran oss. Det gikk nesten rett ned. Og farten var fantastisk. Hele berg- og dalbanen var fantastisk. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er den morsomste berg- og dalbanen jeg har kjørt i hele mitt liv. What a rush! Hadde det ikke vært for at økonomien min ikke tillater de store utskeielser for tiden, skulle jeg jammen med ha kjørt den både en og to og tre ganger til. Neste gang, neste gang.

Så var det på tide å ta farvel med Shinya, Saya og Ingrid (som skulle tilbringe natten på en mangakafé), og vende snuten tilbake mot Togane. På dette tidspunktet var både jeg og Katinka en smule bekymret over muligheten for at vi kanskje luktet død og fordervelse etter vår lange og varme dag i Tokyo. Medpassasjerers gester og blikk ble nøye studert og analysert.

Jeg så ingen neserynking, så kanskje det ikke var så ille som vi fryktet.

En ting er i alle fall sikkert - dusjen jeg tok da jeg kom hjem i går kveld, var den beste dusjen jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg har aldri følt meg så ren og velduftende før.

Minn meg på å ikke legge mine fremtidige Japan-reiser til sommerferien.

For varmt.

Livslærdom

Ting man lærte på festen til Alex i går:

1) Vår tidligere antatt harmløse nabo Yuki er muligens ikke så harmløs allikevel. Hallo, late-som-man-sovner-og-prøve-å-tafse-litt-på-jenter er omtrent det eldste trikset i boken. 'Merkelig' nok var han lys våken med en gang jeg flyttet meg ned på gulvet. Sjokk.

2) Høye Kvisemann og Hårmannen til Katinka er tydeligvis ikke spesielt gode venner, til tross for at de tilbrakte hver eneste lunsjpause sammen i minst et halvt år. Dette var en uventet utvikling. Men Høye Kvisemann sa visstnok at han husket oss fra første gang vi var på Josai (vi satt alltid på nabobordet), så Katinka var relativt fornøyd allikevel.

Og kanskje det aller viktigste...

3) Min snasne Togmann er NERD! Nørd med stor N! Geek! You name it, han er det! I følge Bollemannen er han ikke spesielt interessert i å drikke og sånn, for han har nemlig bedre ting å ta seg til.

Bedre ting i dette tilfellet er visstnok shogi.


Så Togmannen er en sjakknerd. Big deal. Merkelig nok ble jeg litt glad da jeg fikk høre at Togmannen har enda flere småsære fritidsinteresser. Sånn i tillegg til kostymeklubben, liksom. Jeg tror det nå er trygt å slå fast at han er en heit nerd. Jeg liker heite nerder. Dessuten er shogi nært beslekted med vanlig sjakk, og det kreves jo gjerne intelligens/strategiske skills for å spille slike ting. Ergo, det er muligheter for at han ikke er dum som et brød (til tross for at han går på JIU, liksom). Og hey, heller en heit sjakknerd enn enn wolla-wolla dobørste som tror han er Guds gave til kvinnen.

Og positiv ting nummer to: Det er jo ikke alle jenter som har en sjakknerd på toppen av ønskelisten. Listen over rivaler ble med ett en god del kortere. *sett inn ond kakling her*

Togmannen, la oss være nerder sammen! I can SO do the nerd-thing!


Dagen derpå: Usminket og lekker
Hjem til Norge om ni dager? Nei, det har vi ikke hørt om.

Sånn ellers så har det ikke foregått så altfor mye spennende i det siste. Jeg sover til klokken tre hver dag, og har endelig klart å skrape sammen nok penger til å overleve frem til jeg skal reise hjem.

Ah, vent. Vi var på sayonara-middag med noen lærere på fredag. Det var en relativt klein (men hyggelig) affære. Jeg, Katinka, Keren, Hans, Hara, Hayashi, Akiko, dame-Haga og en fremmed lærerdame vi aldri hadde møtt før spiste på Jonathan's. Jeg ble igjen overrasket over hvor mye japanere egentlig kan spise. Selv var jeg stappmett etter en sjømatsalat og parfait til dessert. Det var en smule trist når alle lærerene vinket farvel til oss etter maten. Noen av dem får vi sikkert aldri se igjen.

Vel, du vet.. de jeg ikke krasjer på når jeg popper inn på besøk på Josai sånn omtrent annenhver måned.

Jeg må bare vinne i Lotto først.

Litt mer enn de 50 kronene jeg vant i går hadde vært fint.

Bittersøt sommerferie...

I går hadde jeg offisielt min aller siste time noensinne som student ved Josai International University. Det er en merkelig følelse. De siste to årene har den skolen spilt en utrolig viktig rolle i livet mitt, og nå er det plutselig over. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle akkurat nå. På den ene siden kjenner jeg at jeg virkelig behover en ferie fra alt som heter skole, men på den annen side har jeg ikke lyst til at det skal slutte sånn helt uten videre. Skolefri og sommerferie betyr at hjemreisen er rett rundt hjørnet.

Tretten dager har jeg igjen i Japan. Tretten korte dager.

Jeg blir deprimert av å tenke på det.


Hans og Jeanette

Alex og Katinka
Aldri mer skal jeg og Katinka styrte til kantinen med en gang det ringer ut til lunsj. Aldri mer skal blikket vårt flakke fra side til side i rasende tempo på desperat søken etter heitinger. Aldri mer skal et tilfeldig møte i gangen føre til store smil og drømmende blikk resten av skoledagen. Livet på UiO er nemlig ikke like visuelt vakkert som livet på Josai. Hardbarkede sosialister med dreads og sennepsgule cordfløyelsbukser kan liksom ikke konkurrere med Togmenn og Jenteryggmenn og alle andre Josai-menn.

Gah, jeg visste det kom til å bli sånn her. Jeg hater å måtte ta farvel med mennesker/steder/whatever. Jeg kommer til å strigråte når jeg og Katinka setter oss på flyet til København. Det kommer til å bli emoflyturen fra helvete. Stakkars medpassasjerene våre...


Før jeg kan dra hjem, har jeg selvfølgelig tusen ting som må ordnes. Pappesker skal fraktes til postkontoret (det er langt) og shippes hjem til Norge. Jeg må overtale en eller annen slektning til å låne meg en del tusenlapper, slik at jeg har råd til å betale alle husleiene/regningene mine her nede. Jeg må vaske hele leiligheten fra gulv til tak. Ew. Jeg må også huske på å si hadet til alle menneskene jeg har blitt kjent med, noe som kan bli en tårevåt og snørrete affære. På toppen av det hele, må jeg faktisk finne tid til å nyte mine siste par uker i Japan også. Det blir en stund til neste gang.

En ting jeg i alle fall har å glede meg til er den store Tokyo Tower-turen med Shinya og hans mystifistiske lady friend på mandag. Til tross for at jeg har bodd i umiddelbar nærhet av Tokyo såpass lenge, har jeg aldri vært i Tokyo Tower. Jeg og Katinka har store planer om å gå berserk på voksmuseet (slik som vi gjorde i Seoul), se på hologrammer og ta omtrent en trillion bilder av Tokyo fra observasjonsdekket. Fun, fun, fun!


Random side i purikura-boken
Da Katinka og jeg tok oss en liten tur på Donki etter skolen på mandag, fikk jeg forresten endelig skaffet meg en purikura-bok. Nå slipper alle bildene å flyte rundt i lommeboken min lenger. Det var også utrolig morsomt å faktisk dekorere de blanke sidene. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt omtrent tre ganger så mange purikura som det jeg faktisk har tatt. Har jo liksom ikke så god tid til å fylle inn særlig flere sider nå. Noen skal jeg nok få til, though.

Da jeg, Katinka og Ingrid tok oss en liten karaoketur til Shidax på lørdag, møtte vi forresten på dette 'lille' sjarmtrollet:


Bare kroppen er omtrent like lang som to og en halv norsk femmer. I tillegg kommer selvfølgelig de like lange følehornene. Tenk å få besøk av denne på rommet sitt! Jeg grøsser ved tanken, selv om jeg synes den var litt småsøt der den satt langs fortauskanten.

Hans skrek forresten som en liten jente da jeg viste ham bildet.

Pingle.

Snille-slemme-mannen!

Eksamensstresset er over, og jeg kan endelig slappe av med god samvittighet igjen. I dag hadde vi våre to siste eksamener i Japan. Jeg tror de gikk sånn passe bra, selv om den planlagte fritimelesingen til prøve nummer to ble en smule amputert av Kodenavn: Lunsj, som innebar at jeg og Katinka tok en noe uplanlagt tur off-campus. Vi var selvfølgelig tilbake i god tid før Omoto-prøven.

Da vi etter skolen tok oss en tur på Kasumi for å hamstre livsnødvendige saker (mat, drikke, is), kastet vi oss over hyllen med ferskenvann som sultne gribber. Mitt elskede ferskenvann har nemlig en slags reklamekampanje der det følger med små leker for tiden, og jeg prøver å få en komplett samling.


Jeg mangler fremdeles mobilskjermrenseren og lunsjboksstrikken...
Så der sto jeg altså, med begge armene godt begravd inni hyllen med ferskenvann, på leting etter flasken med medfølgende viskelær. Den sto selvfølgelig helt bakerst, og de andre flaskene falt ned som dominobrikker da jeg ivrig strakte meg etter den. Plutselig begynte Katinka å le, og kommenterte at det sto en fremmed kar ved siden av meg og fulgte spent med på Jakten på Viskelæret. Ja, så sannelig sto det en mann der og stirret. En smule rød i kinnene fikk jeg endelig tak i den riktige flasken, og flyktet fort fra åstedet med en fnisende Katinka på slep.

Litt senere (da vi står og stirrer på bare-se-men-ikke-røre-potetgullhyllen), kommer den stirrende mannen bort til oss. "Unnskyld," sier han. "Kan jeg spørre dere om noe?" Han forteller videre at han er en kunstner, og spør oss om vi har lyst til å sitte modell for ham.

Endelig noen som ser vårt sanne potensiale. Jeg har alltid visst jeg er peishyllemateriale. Jeg kunne allerede se for meg motivet: To gaijins som går berserk i matbutikken. Mona Lisa kan bare gå og legge seg!


Du kan SÅ se for deg å ha dette hengende på veggen, right?
Nå har det seg jo sånn at vi fremdeles faktisk har et ørlite fnugg av fornuft intakt, så vi var en smule skeptiske til mannens forslag. Jeg mener, Lindsay Hawker trodde sikkert også at Ichihashi Tatsuya var en hyggelig fyr, helt til han drepte henne og begravde kroppen hennes i et badekar fullt av sand. For alt vi vet, ville denne tilsynelatende hyggelige kunstnermannen partere oss og spise tærne våre til lunsj, liksom.

Dermed løy vi for den snille-slemme-mannen, og sa vi hadde det så travelt med eksamensstress i tiden fremover at vi ikke hadde tid til å sitte modell. Han sa han synes det var synd, men ønsket oss lykke til videre med vår fiktive eksamenslesing. Aw, snille-slemme-mannen.. I'm sorry!

Og selv om det er en ørliten mulighet for at han, i tillegg til parteringen, hadde lyst til å enten a) male oss i Evas drakt, b) ta sketchy bilder av oss i skoleunifom eller c) tvinge oss til å spille i en freaky japansk pornofilm med seg selv i den mannlige hovedrollen, valgte vi å ta tilbudet som et kompliment uansett.

Kjedelig hverdagsstuff

Muntlig prøve.

Det er muligens de eneste to ordene i hele verden som kan få knærne mine til å skjelve som Freia gelé, og svettedråpene til å piple frem i pannen min, i løpet av mindre enn tretti sekunder. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg hater munlige prøver. Det er ikke det at jeg er spesielt redd for å snakke foran mennesker. Hell, gi meg en scene og en mikrofon, og jeg klatrer med glede opp og holder et langt foredrag. Problemet ligger i det at man ikke vet hva man går til. Jeg liker å kunne forberede meg på forhånd, men det er ikke like lett når man ikke aner akkurat hva man blir spurt om. Som regel slutter hjernen min rett og slett å fungere med en gang jeg åpner munnen, og jeg blir sittende å skjelve som et aspeløv mens jeg desperat prøver å komme på hva det var jeg skulle si.

Jeg hater munlig prøve. Vi hadde muntlig prøve i Omoto-timen i dag.


Selvfølgelig skinte solen fra skyfri himmel, og gradestokken målte 30 grader pluss (men værmeldingen spesifiserer at det føles som 36 grader). Svetten silte før jeg var halvveis til skolen, og jeg og Katinka peste som skabbete Syden-hunder da vi slet oss opp alle trappene til tredje etasje. Takk Gud for air condition! Heldigvis var første time heller chill, og det viste seg snart at vi fikk fri i andre time. Det trengte vi, for jeg og Katinka hadde omtrent tjuefire samtaler å øve på. Vi campet på en benk, og ble faktisk så absorberte i øvingen at vi helt glemte å se etter forbipasserende heitinger. Imponerende, right?

Snart ble det imidlertid såpass varmt på benken at vi heller valgte å tilbringe lunsjpausen i det tomme klasserommet. Den Kunstneriske Ånd kom tydeligvis over Katinka, for da jeg kom tilbake fra et lite besøk på rommet med hjerte på døren, så jeg dette lyse mot meg:


"Togmannen, Tosh-tosh, Mr. Mixi-kopien" - by Katinka
Jeg har alltid synes hennes versjon av min snasne Togmann er litt vel slem (come on, SÅ store lepper og små øyne har han ikke!), men man kan vel ikke krangle om kunst, I guess. Personlig tolkning og alt sånn der...


Det ser ut som om jeg vil spise ham levende...

Merkelig hjalp det litt at vi hadde heitinger som voktet over oss fra whiteboard-tavlen. Da Omoto endelig dukket opp, nesten fem minutter forsinket, var sommerfuglene omtrent to sekunder fra å bryte seg ut av magen min Alien-style. Merkelig nok forsvant de så og si med en gang han trasket inn i rommet. Som sist hadde vi råflaks med oppgavene, og trakk to vi hadde pugget forholdsvis godt. Etter vi var ferdige med å gjenfortelle en krangel med vår fiktive roommate, og fortelle legen om det merkelige utslettet vi hadde fått på kroppen, var vi ferdige for dagen. Sløvetiiiid!

(Jeg må innrømme at jeg var en smule skuffet over å ikke trekke diaré-samtalen. Den hadde vi nailet. Oh well, mystiske utslett er vel også forholdsvis festlig.)

Vi besøkte også en lettere klagende Kobayashi, som uffet seg over at hjemreisedatoen vår er midt i sommerferien, og påla oss å betale en masse avgifter både her og der. Typisk Kobbern. De ikke-eksisterende pengene mine...

Merkelig nok har jeg snart overlevd eksamenshelvetet denne gangen også. Det eneste som gjenstår er to stykker på fredag, men i og med at de ikke er sånn superkompliserte, og i og med at vi har fri i hele morgen, skal jeg ikke lese i dag. I dag skal det kun sløves.

Og hørte jeg noe om alkohol...?

Lenge leve surrealismen!

Jeg vil gjerne fortelle om en noe surrealistisk opplevelse som skjedde her i Casa Alegre onsdag kveld.

I et forsøk på å utsette studiene til Den Store Leseforståelse-prøven dagen etter, satt jeg lykkelig og kastet bort litt tid foran min trofaste Fujitsu-Siemens. "Hmm, jeg har jo ikke sett på mobilen min de siste fire timene," tenkte jeg, og strakk meg etter vesken min. Et grønt lys blinket på siden av telefonen. Oh! Melding. Faktisk var det to meldinger. Den første, som Alex hadde sendt omtrent førti minutter tidligere, inviterte til sosialt samvær i naboleiligheten. Den andre, fra Katinka (sendt bare et par minutter før jeg sjekket mobilen), lød slik:

DUDE! Høye kvisemann er hos Alex! HOLY FUCK!

Og litt senere:

Omg får ikke puste! Duuuude! Jeg har snakket med en Hårmannvenn!

Høye kvisemann? Hos Alex? Det nærmeste noen av oss har vært til å faktisk få ordentlig kontakt med en Hårmannvenn (tilfeldig nok nettopp Høye kvisemann) var vel kanskje Katinka og Cecilies elegante gjemselsmanøver mellom varehyllene på Lawson julaften 2008. Dette måtte jeg sjekke ut.

Selvfølgelig hadde hele gjengen gått en snartur på Yac's for å handle innen jeg fikk avkloakkifisert meg selv skikkelig. Og typisk nok ringte telefonen min. "Duuuu," sa Katinkas stemme i den andre enden. "Vi møtte på Togmannen din utenfor Yac's! Sammen med Alven!" Ironisk nok var en av de to andre japanerene hos Alex selveste Bollemannen, som har tette bånd til Togmannens sketchy kostymeklubb. Dermed hadde de selvfølgelig stoppet for å hilse på hverandre. Greit, så Katinka og Alex gikk inn i butikken i forveien, men still... So close, so close.

(....takk skal du faen meg ha, universet! Kunne du ikke ha minnet meg på å sjekke mobilen min fem minutter tidligere? Da hadde jeg også rukket Yac's-turen!)

Jeg håpet selvfølgelig på at en eller annen skulle ha vett nok til å invitere Togmannen med seg tilbake til Alex, men vi vet jo alle hvor flaks jeg har med slikt. Uansett, det var surrealistisk nok å se Høye kvisemann og Bollemannen i umiddelbar nærhet. De var selvfølgelig superhyggelige begge to. Selvfølgelig.

På et eller annet tidspunkt, da alle guttene gikk for å prøve å finne damer de kunne sjekke opp, kastet jeg og Katinka oss selvfølgelig over hver vår gjenglemte mobil som de lovløse badassene vi er. Dessverre for oss kan vi verken lese kompliserte navnekanjier eller på mirakuløst vis plutselig kunne navnene til våre utvalgte, så det var egentlig et litt håpløs forsøk. Tro meg, det var ille å vite at jeg satt der med en mobil som etter all sannsynlighet inneholdt Togmannens mail og nummer. Oh, the frustration...

Da hodet mitt begynte å dunke på grunn av en pratsom førstis med litt for mye alkohol innabords, og Høye kvisemann lå halvdød på trappen utenfor leilighetene, fant jeg ut at det var på tide å gå hjem. Det var tross alt prøve dagen derpå.


Jeg begynner forresten å lure på om annenhver fredag er Den Store Dressdagen på Josai for tiden. Både Tosh-tosh og
Kroppen tuslet rundt i dress i dag. Jeg speidet desperat etter Togmannen (i dress), men lykken var ikke på min side. Dammit. I stedet fikk jeg den vanskeligste grammatikkprøven noensinne. Oh joy. For en god byttehandel...

Etter skolen (og et besøk på Mister Donut), koste vi oss med alkohol og godt selskap i parken. Vi gikk inn litt før klokken ni for å se på ハウルの動く城 (Howl's Moving Castle) som gikk på TV i dag. Først prøvde vi å se på hos Alex, men der var det så mange mennesker og så mye bråk at jeg og Katinka etterhvert takket for oss, og trasket inn i våre respektive leiligheter.

Peace.

Quiet.

Og Howl!

Ikke dårlig!

Mye stress - null joggedress!

Så jeg endte opp med å sitte oppe til klokken seks på mandag morgen for å få med meg VM-finalen allikevel. Det var egentlig en litt småklein affære, i og med at jeg og Katinka bestemte oss for å gå sånn omtrent en time før avspark. Problem? Rosakineseren (en av naboene våre) hadde sendt invitasjonsmailen over et døgn i forveien, og jeg hadde ikke svart. Oops.

Siden jeg er en skikkelig pingle, overlot jeg til Katinka (som ikke hadde fått direkte invitasjon, i og med at Rosakineseren ikke hadde mailen hennes) å spørre og grave om det fremdeles var mulig å joine fotballfesten. Vi ventet og ventet i våre respektive leiligheter, men det kom ikke noe svar. Vel, i alle fall ikke før han plutselig ringte meg. Awkward. For å gjøre en lang historie kort, endte vi opp med å traske bort til leiligheten hans en liten stund senere. Jeg var nydusjet (håret mitt krøllet seg i funky vinkler), sminkeløs og generelt veldig lekker. Der ble vi møtt av Rosakineseren, tre fremmede kinesere og et par koreanske gutter.


Oss og kineserene... sånn omtrent klokken halv fem på morgenen
Til tross for at jeg var stuptrøtt, den ene koreaneren viste seg å være en nysgjerrigper av dimensjoner og kampen endte med seier til Spania (æsj), er jeg glad jeg endte opp med å gå. Det var ganske moro å sitte og skrike til TVen foran en haug med fremmede mennesker. Samtidig var ikke akkurat tregulv det mest behagelige å sitte på i X antall timer. Du kan tro vi var overlykkelige da kampen gikk til ekstraomganger, du. Bare for å se at blekkspruten tippet rett igjen, liksom. Bummer.

Etter omtrent to timers søvn var det en meget trøtt Tonje som møtte opp på skolen mandag morgen. Jeg hadde seriøst de mørkeste ringene ever under øynene. Heldigvis bedret situasjonen seg litt ut over dagen, og da det ble lunsjtid, var både jeg og Katinka i heftig overtrøtt-modus. Det er alltid en slager.


Av en eller annen merkelige grunn så både Katinka og Ingrid uforskammet velstelte ut, til tross for at vinden ulte mellom skolebygningene. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å gå utenfor i orkan styrke, og fremdeles se ut som om man nettopp har kommet fra en avtale hos nærmeste frisørsalong. Slike ting skjer aldri med meg.

Jeg så nemlig helt forblåst og jævlig ut:


Det er slik jeg alltid ser ut når jeg prøver å fange Togmenn.

...

OK, løgn. Noen ganger ser jeg faktisk sånn ut:


Crappy mobilkvalitet
Uansett... Omoto hadde bestemt seg for at vi skulle intervjue kinesiske lærere i timen hans, så jeg og Katinka valgte å skulke den. I følge de andre holdt han en lang tale da han så at vi var borte igjen. Vi har ikke vært borte mer enn vi kan, så vi hadde vår fulle rett til å ikke møte opp. Den neste halvannen timen tilbrakte vi på en benk utenfor C1, der vi fikk bonuser i form av både Togmenn, Tosh-tosher, Dressmenn, Kropper og X antall andre godbiter. Omoto-timen på mandager er en gullgruve på heitingfronten!

Så hadde vi grammatikk, og jeg ble sulten og pottesur. Det snakker vi ikke mer om nå.

Det vi derimot kan snakke om (etter jeg har whinet ferdig om det faktum at Togmannen ikke dukket opp som vanlig i lunsjen i går), er at lærerene ved JIU prøver å drepe oss. Jeg tuller ikke engang. De har en slags skummel sammensvergelse, der det ultimate målet er å få oss nordboere til å begå kollektivt selvmord ved å kaste oss fra taket på en eller annen random skolebygning. Jeg vet jeg nevnte det forrige gang jeg var i Japan også, men hvordan er det mulig at lærerene ikke diskuterer eksamensdatoer seg i mellom i det hele tatt? Jeg får nesten nervøst sammenbrudd bare jeg kikker på oversikten over hva jeg må få unnagjort i løpet av den neste halvannen uken.


Alt dette (med unntak av stilen og rapporten som er nettopp det - stil og rapport) er avsluttende eksamener. Vi hadde vår første eksamen i dag, og takket være min intenstive kanjipugging i går, tror jeg den gikk strålende. Allikevel må det vel være grenser for hvor mye kunnskap det er fysisk mulig å hamre inn i hjernen på omtrent en uke. Hele hoppe-fra-taket-greia virker mer og mer fristende for hvert sekund som går.

Den enorme arbeidsmengden gjør dessverre at vår etterlengtede tur på klubb i Tokyo/Chiba denne helgen må utsettes til neste helg eller noe. Nooooo! Denne helgen har jeg nemlig en dampende het date med japanskbøkene.

Dessuten må jeg lete Togane rundt etter et passende tak å hoppe fra.

Noen forslag?

Min siste måned i Japan...

Jeg har offisielt gått inn i min siste måned som elev ved Josai. Jeg må innrømme at jeg får en liten klump i magen når jeg tenker på det. Denne gangen får vi ingen nye muligheter. Vi får ikke komme tilbake hit enda en gang. Når vi forlater campus for siste gang denne gangen, er det for godt. Vi skal ikke oppleve flere skolefestivaler (festival 2011, festival 2011, festival 2011...), tempelutflukter og merkelige seremonier vi ikke skjønner et kvekk av. Leken er over, drømmen er forbi, og det er på tide å vende tilbake til virkeligheten. Fremdeles har jeg vanskelig for å forstå at oppholdet snart er over. Det er da ikke så lenge siden vi kom?

Jeg husker det som om det var i går at jeg og Katinka gikk av flyet på Narita, og noe nervøse speidet etter en utsending fra JIU i folkemengden. Jeg husker vi nærmest sitret av spenning da vi kjørte inn på skoleområdet etter syv måneders fravær. Jeg husker førsteinntrykket av leilighetene våre. Jeg husker vi gikk oss bort på vei hjem fra Sunpia vår første dag tilbake i Togane. Jeg husker vi møtte våre første kouhaier. Jeg husker festivalen. Jeg husker nikyuu. Jeg husker vi alle lo, gråt, kranglet og ble venner igjen (i de fleste tilfeller, i alle fall...). Jeg husker alle små detaljer med en imponerende klarhet, og når jeg tenker over alt vi har opplevd, innser jeg jo at tiden har galoppert forbi i rasende tempo.

Allikevel føles det ikke som om det har gått 10 måneder. Ikke i det hele tatt.


Jeg kan ikke tro det er nesten et helt år siden allerede...
Jeg innser at det kanskje er en smule tidlig å bli et nostalgisk/melankolsk vrak såpass tidlig, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har ikke det spor lyst til å dra hjem til Norge riktig enda. Jeg har ikke lyst til å ta farvel med skolen, byen og menneskene jeg har blitt vant til å se hver eneste dag. De fleste av dem kommer jeg aldri til å møte igjen. Hvor trist er ikke det?

Ikke misforstå. Norge har definitivt sine positive sider, og det å komme hjem er jo ikke bare negativt. Jeg gleder meg jo til å være tilbake blant venner og familie, i et land der jeg forstår absolutt alt som blir sagt. Jeg gleder meg til å traske rundt i norske butikker igjen, og jeg gleder meg til å gjenforenes med mine kjære pusekatter. En del av meg lengter til og med tilbake til det herlige, slappe studentlivet på Blindern (minus den visuelle nedturen, that is...).

Jeg føler meg bare ikke helt ferdig med Japan og japansk riktig enda.

Men slapp av; jeg har mine planer. Jeg må bare tenke litt bedre gjennom dem først, så får vi se hva det blir til i fremtiden.


Listen ovenfor er en liten oversikt over noen ting jeg må/skal/vil gjøre før jeg setter meg på flyet hjem til Norge om en måned. Noen punkter er mindre... realistiske enn andre (hostkremtpunktsyvhostkremt), men det er jo eeegentlig verdt et forsøk det også. Det verste som kan skje er jo at jeg driter meg ut foran hele skolen, men hey - jeg skal jo hjem om en måned uansett. En måned med peking og latter er kanskje ikke verdens undergang.

Dessverre braker eksamenshelvete løs uken som kommer, så offentlig ydmykelse er kanskje ikke det beste for konsentrasjonsevnen min. Vi har avsluttende eksamener på tre av ukens fem dager. Skyt meg nå. Egentlig er jeg ikke sånn superbekymret for ukens prøver, da. Så lenge jeg leser, burde det gå fint. Og hvis ikke finnes det make-up-prøver. Da blir det verre med eksamenen vi skal ha den 20. juli. Ikke bare er det det tyngste faget vi har (leseforståelse og oversettelse), vi får også bare én sjanse til å bestå. Nå, den gruer jeg meg til. Slemme Haga!


Ingrids fredagskunst
Sånn ellers virker det som om hele verden har blitt bitt av fotballfeberen. Spesielt utvekslingsstudentene i Togane. Til og med Ingrid, som ellers har null interesse for sport, tegnet et vakkert kunstverk der en noe skremmende Virginia feirer Spanias fotball-VM-seier på forskudd, mens Lilo-Keren, Gude-Hans og Engel-Katinka flakser rundt henne. (Jeg er fremdeles snurt for at Ingrid ikke rakk å tegne meg før læreren dukket opp.) Nå, jeg er en fotballfanatiker av dimensjoner selv, men hvis ikke Norge eller norsk fotball er involvert, gir jeg en smule F. Heia HBK! Det store spørsmålet nå er om jeg skal gidde å troppe opp på en finale-sammenkomst midt på natten bare for å være sosial eller ikke. Hm. Dilemma.

Hvis jeg ender opp med å faktisk se på finalen, skal jeg så heie på Nederland. Delvis fordi de er underdogs, men også fordi en del av meg har ekstremt lyst til å trosse spådommen til den synske blekkspruten Paul.

Og dette innlegget sluttet å gi mening for omtrent syv avsnitt siden.

På'n igjen...

Jeg er fattig!

Om det er den norske krona som har sunket kraftig i verdi eller om det er japansk yen som plutselig har steget til uante høyder aner jeg ikke, men faktum er at valutakursen ikke er spesielt gunstig for oss fattige studenter for tiden. Husleien min har plutselig steget med omtrent 600 kr/mnd, og det sier seg selv at dette ikke er spesielt bra når man ligger sånn omtrent tre måneder på etterskudd. Kursen holdt seg stabil såpass lenge, så jeg hadde planlagt budsjettet for mine siste måneder i Japan ut i fra den. Men neida. Den måtte forverre seg. Selvfølgelig.

Her som jeg trodde jeg og universet endelig hadde sluttet fred. Jeg sluttet å le av babyer, og universet sluttet å ødelegge alt for meg. Tydeligvis var det bare jeg som tenkte sånn. Universet, this means war!


Onigiri... omtrent det eneste jeg har råd til for tiden
Det verste med å være fattig er ikke det at jeg risikerer å ikke kunne betale min resterende husleie, eller eventuelt mobilregningen som snart dumper ned gjennom brevsprekken. Det er heller ikke det at jeg muligens må leve på klorvann og friterte hybelkaniner den neste måneden. Nei, det er det faktum at jeg ikke kan shoppe.

I kid you not.

Har jeg noen gang nevnt at jeg muligens har et lite... problem?

Jeg shopper mye. For mye i følge mamma og Stine, men hva vet vel de om slikt? Penger er til for å brukes, ikke spares. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å traske rundt med omtrent femten bæreposer med nye klær/sko/vesker/annet dilldall i. Den som sa at penger ikke kan kjøpe lykke (i alle fall midlertidig lykke), var en idiot. Jeg er vant til å kjøpe minst ett nytt plagg i uken. Gjerne flere.

Nå har jeg ikke handlet et nytt plagg på flere uker. Jeg dør snart.

(OK, løgn. Jeg handlet en korallfarget koseshortsdressting og et par nye sko da jeg og Katinka var på Avail etter skolen i går. Men det teller ikke. Avail er grisebillig, og kosedressen er ikke noe jeg skal sprade rundt med i full offentlighet.)


Ikke verst for 120 kr, right?
Fra nå av har jeg ikke råd til å kjøpe noe annet enn ting som er ytterst nødvendige. Noe som er superkjipt, i og med at jeg faktisk er i Japan, og det er mange ting her jeg gjerne skulle hatt med meg hjem til Norge. Ting man ikke får tak i i gamlelandet. Bummer. Jeg har allerede advart mamma om at jeg kommer til å trenge økonomisk støtte i løpet av de neste par ukene. Det har en tendens til å poppe opp en haug med uforutsette avgifter på slutten av studieopphold i utlandet. Tro meg, I learned the hard way last time.

De Lotto-millionene hadde kommet veldig godt med sånn omtrent nå.

Det var nok klaging fra meg for denne gang. Jeg har ikke noe annet som er verdt å skrive hjem om, med mindre dere har lyst til å høre om mitt nært forestående møte med Mr. Chocolate-Chip Cookie og den nye Pretty Little Liars-episoden.

Nei, det var det jeg trodde.

37 dager og 18 timer igjen...

Juni ble til juli, og det er nå på dagen akkurat én måned og én uke igjen til jeg må ta farvel med Togane for godt. Den 10. august setter jeg og Katinka oss på et fly fra Narita til Kastrup, og vårt etterlengtede år i Japan vil offisiellt være over. Selv om jeg vet jeg ikke har noe annet valg enn å vende tilbake til hverdagen hjemme i Norge, er det en tanke som gjør meg en smule trist. Det er ikke det at Josai er slik en fantastisk skole eller noe, men etter å ha tilbrakt nærmere halvannet år totalt i denne lille fillebyen, har jeg blitt merkelig glad i stedet. Togane er liksom hjemme. Det blir rart å forlate det.

Allikevel er det fremdeles en måned igjen til jeg for alvor må innse realiteten, og inntil da skal jeg prøve å fortrenge det så godt jeg kan. Hjemreise? Det har vi ikke hørt om.


Katinka og Ingrid
I går var det endelig fredag, og etter to uendelig lange skoletimer, ble vi endelig sluppet ut i frihet. Timingen var på min side også denne fredagen, for vi presterte å krasje i Togmannen og hans røde vrom-vrom på sykkelparkeringen. Ikke bokstavelig krasje, selvfølgelig, men still... Jeg sendte ham muligens et noe sultent blikk. Eh. Oops? Demonstrerte det for Katinka senere, og hun sa at hvis hun hadde vært Togmannen, hadde hun løpt sin vei i ren frykt. Dobbelt-oops. Oh, well. Etter å ha sløvet litt rundt hjemme, spist min deilige spesial-yakisoba til middag (yet again), og sett den nyeste episoden av Make It or Break It, endte jeg opp med å joine alle de andre Casa Alegre-nordmennene på izakaya.


Alex og Hans
Alkoholen fløt (i overraskende moderate mengder, that is), og praten satt løst. Vi moret oss med morra di-fornærmelser, og prøvde desperat å få tatt knekken på den enslige myggen som fløy rundt bordet vårt. For en gangs skyld var det ikke min alkoholtoleranse som var den laveste. Allerede etter drink nummer tre begynte nemlig Ingrid å bli usedvanlig høylytt. Ganske snart hadde hun begynt å planlegge en fest hun bare omtalte som Heitingfesten, der selve hovedpoenget var å få invitert Togmannen (til meg) og en av Katinkas mange heitinger (til Katinka) som kveldens æresgjester. Hun var meget entusiastisk. Jeg jattet med så godt jeg kunne, mens jeg i mitt stille sinn håpet på at hun ville glemme det dagen derpå. Jeg satser på at ønsket mitt slo til, og at hun ikke popper innom bloggen min med det første.

Hans virket også i relativt godt humør, selv om han insisterte på at det ikke hadde noe med drinkene å gjøre. Yeah, right. Jeg filmet festlighetene, og siden jeg er såpass sadistisk, legger jeg ut den flotte videoen her:


Legg merke til Hans' fantastiske morra di-fornærmelser. I'm impressed.

Hvis dere aldri hører fra meg igjen, så vet dere hvorfor.

Rundt klokken ett forlot vi izakayaen, og trasket i vei hjemover. Jeg og Katinka moret oss med å herme etter Ingrid overdrevent store armbevegelser. Fyllegestikulering ftw! De fleste andre dro videre til en annen fest, mens jeg valgte å gjøre som Hans og gå hjem og legge meg. Jeg sov i tolv herlige timer.

Vel, herlige og herlige... Jeg hadde en noe freaky drøm der Ingrid holdt heitingfesten sin på en hytte i skogen. Togmannen var der, men av en eller annen grunn insisterte den onde drømme-Ingrid på å okkupere ham hele tiden. Jeg fikk snakket to ord med ham, før hun kom og kastet seg over ham. Nooooo, drømme-Ingrid. Don't!

Heldigvis hadde jeg en koselig drøm der jeg adopterte tre pusekatter etterpå.

Hvis jeg skal sette de to drømmene i sammenheng med hverandre, tror jeg det er trygt å si at min fremtid som enslig kattedame er sealed.

Oh joy.

Hvis du føler for å gråte...

Slapp av. Dette er ikke et heftig emoinnlegg der jeg legger ut om alt som er galt i livet mitt. Det har seg nemlig slik at min lørdagskveld ble tilbrakt foran laptopen, med en heftig gråtefilm rullende over skjermen. Det er ren selvpining, men innimellom føler man bare for å gråte litt. Selv om man vet at man dømmer seg selv til heftig snufsing og hovne øyne, velger man allikevel å sette på den triste, triste, triste filmen.

Jeg liker å tro at de aller fleste får slike innfall. Derfor tenkte jeg at jeg kunne hjelpe litt til, ved å anbefale noen japanske filmer som er nærmest garantert å få tårene til å renne i strie strømmer.

僕の初恋をキミに捧ぐ (Boku no Hatsukoi wo Kimi ni Sasagu)
Engelsk tittel: I Give My First Love to You


Takuma (Okada Masaki, Hanazakari no Kimitachi he), a boy who is told he will die before he’s 20, and Mayu (Inoue Mao, Hana Yori Dango), a girl who is in love with him…

The story begins when they are little kids. Mayu, whose father is a doctor, meets Takuma, who is hospitalized in her father’s workplace. They develop feelings for each other, but Mayu learns of Takuma’s grave illness and that he will die before he turns 20. The distraught children make one promise for an uncertain future.

Time passes, and the girl becomes a young woman, and the boy, a young man. Mayu continues to support and love Takuma. On the other hand, Takuma, who knows his days are numbered, pushes away his feelings for Mayu and distances himself from her. He cannot stand to see her cry or hurt her more than he already has. Then Mayu meets another man who has feelings for her, and Takuma meets a woman who has the same illness, and their feelings for each other begin to waver.

Misunderstandings, unsaid thoughts, the frustrations and chagrin of youth… What will become of their love while the clock keeps ticking away in Takuma’s life?






Kommentar: Fantastisk bra. Grunnen til at jeg våknet med hovne øyne i dag. Jeg har seriøst ikke hulket så mye siden jeg så på １リットルの涙　(One Litre of Tears). Jeg følte at all lykke bare ble sugd ut av meg. På den positive siden har jeg nå en ny stor kjendiscrush på Okada Masaki.

恋空 (Koizora)
Engelsk tittel: Sky of Love


During her freshman year in high school, Mika (Aragaki Yui, My Boss My Hero) loses her cellular phone, but later finds it in the school library with the help of an unknown caller. Throughout the summer, Mika and the mysterious caller continue to communicate, and agree to meet each other once school starts again. The caller turns out to be Hiro (Miura Haruma, Bloody Monday), a delinquent-like boy Mika is initially afraid of, who shows proof of his identity as the caller with a photo of the sky on his cellular phone

However, as she understands how gentle he is, they began to fall in love with each other and face a multitude of challenges threatening their relationship, such as Hiro's ex-girlfriend Saki hiring a group of men to rape Mika and continuing to harass her over the phone. An unplanned pregnancy occurs when Mika and Hiro consummate in the school library, and although they are determined to start a family together, a miscarriage brings tragedy to them both.

Shortly afterwards, Hiro discovers that his health is deteriorating and makes the painful decision to break up with Mika to keep his illness from causing her pain, but secretly continues to follow her whereabouts through his high school friend, Nozumu...






Kommentar: Nå skal det sies at jeg synes plottet var litt for fullpakket av alle mulige slags tragedier, og det gikk litt vel fort fremover. Det var et par ganger jeg himlet med øynene over all dramatikken. Allikevel satt jeg oppløst i tårer på slutten. Koizora var en kjempesuksess i Japan, og det ble også laget et drama med samme navn og handling. Jeg foretrekker filmen. Miura Haruma som blond delinquent? Ja takk!

ただ、君を愛してる (Tada, Kimi wo Aishiteru)
Engelsk tittel: Heavenly Forest


On the day of his university entrance ceremony, shutterbug Makoto (Tamaki Hiroshi, Nodame Cantabile) meets a fresh-faced, quirky girl named Shizuru (Miyazaki Aoi, NANA). He has a complex which causes him to shy away from contact with other people, but she succeeds in getting him to open up to her naturally. All Shizuru wants is to be with Makoto, so she takes up a camera too. The two spend their days together taking photos in the forest behind the campus.

However, Makoto has feelings for another student named Miyuki (Kuroki Meisa, One-Pound Gospel). Shizuru decides that if Makoto likes Miyuki, she wants to like her too. She wants to like everything that he does. One day, she tells Makoto that she wants to take a photo of them kissing in the forest for a competition. He obliges for her sake, and they kiss in the forest for the first time. However, from that day on, Shizuru disappears from Makato's life...






Kommentar: Herregud. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett denne filmen. Den får meg til å gråte som en baby hver eneste gang. Anbefales på det sterkeste. Ha Kleenex tilgjengelig.

君にしか聞こえない (Kimi ni Shika Kikoenai)
Engelsk tittel: Calling You


Shy, quiet, and unsure of herself, Aihara Ryo (Narumi Riko, One Litre of Tears) doesn't quite fit in anywhere. Though she wants to make friends, she has trouble speaking up and holding a normal conversation like everyone else. It seems that whenever she talks, the words just don't come out correctly. Gradually, Ryo has gotten used to living life in silence as a lonely and introverted student. With no one to talk to, Ryo also has no need for a cell phone. Longing for friends to talk to, she creates a cell phone in her mind for imaginary phone conversations, and much to her surprise, one day Shinya (Koide Keisuke, ROOKIES) picks up on the other side. For the first time in her life, Ryo has found someone she can talk to.




Kommentar: En utrolig søt, stille film om to ensomme mennesker som finner hverandre. Den er garantert å gi deg tårer i øynene. Jeg elsker den!

There you have it! Ta frem Kleenex'en og trøstesjokoladen, og gråt i vei!