Om det er den norske krona som har sunket kraftig i verdi eller om det er japansk yen som plutselig har steget til uante høyder aner jeg ikke, men faktum er at valutakursen ikke er spesielt gunstig for oss fattige studenter for tiden. Husleien min har plutselig steget med omtrent 600 kr/mnd, og det sier seg selv at dette ikke er spesielt bra når man ligger sånn omtrent tre måneder på etterskudd. Kursen holdt seg stabil såpass lenge, så jeg hadde planlagt budsjettet for mine siste måneder i Japan ut i fra den. Men neida. Den måtte forverre seg. Selvfølgelig.
Her som jeg trodde jeg og universet endelig hadde sluttet fred. Jeg sluttet å le av babyer, og universet sluttet å ødelegge alt for meg. Tydeligvis var det bare jeg som tenkte sånn. Universet, this means war!
Det verste med å være fattig er ikke det at jeg risikerer å ikke kunne betale min resterende husleie, eller eventuelt mobilregningen som snart dumper ned gjennom brevsprekken. Det er heller ikke det at jeg muligens må leve på klorvann og friterte hybelkaniner den neste måneden. Nei, det er det faktum at jeg ikke kan shoppe.
I kid you not.
Har jeg noen gang nevnt at jeg muligens har et lite... problem?
Jeg shopper mye. For mye i følge mamma og Stine, men hva vet vel de om slikt? Penger er til for å brukes, ikke spares. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å traske rundt med omtrent femten bæreposer med nye klær/sko/vesker/annet dilldall i. Den som sa at penger ikke kan kjøpe lykke (i alle fall midlertidig lykke), var en idiot. Jeg er vant til å kjøpe minst ett nytt plagg i uken. Gjerne flere.
Nå har jeg ikke handlet et nytt plagg på flere uker. Jeg dør snart.
(OK, løgn. Jeg handlet en korallfarget koseshortsdressting og et par nye sko da jeg og Katinka var på Avail etter skolen i går. Men det teller ikke. Avail er grisebillig, og kosedressen er ikke noe jeg skal sprade rundt med i full offentlighet.)
Fra nå av har jeg ikke råd til å kjøpe noe annet enn ting som er ytterst nødvendige. Noe som er superkjipt, i og med at jeg faktisk er i Japan, og det er mange ting her jeg gjerne skulle hatt med meg hjem til Norge. Ting man ikke får tak i i gamlelandet. Bummer. Jeg har allerede advart mamma om at jeg kommer til å trenge økonomisk støtte i løpet av de neste par ukene. Det har en tendens til å poppe opp en haug med uforutsette avgifter på slutten av studieopphold i utlandet. Tro meg, I learned the hard way last time.
De Lotto-millionene hadde kommet veldig godt med sånn omtrent nå.
Det var nok klaging fra meg for denne gang. Jeg har ikke noe annet som er verdt å skrive hjem om, med mindre dere har lyst til å høre om mitt nært forestående møte med Mr. Chocolate-Chip Cookie og den nye Pretty Little Liars-episoden.
Nei, det var det jeg trodde.
1 kommentar:
Elsker skoene!!
Skjønner det er hardt å spare. Når man er blitt vant til å kunne kjøpe det man vil så virker det helt utenkelig å plutselig måtte begrense seg (-_-#)
Får håpe valutaen jevner ut littegrann igjen før det er deadline, selv om det er mye å håpe på.
Legg inn en kommentar