Lenge leve surrealismen!

Jeg vil gjerne fortelle om en noe surrealistisk opplevelse som skjedde her i Casa Alegre onsdag kveld.

I et forsøk på å utsette studiene til Den Store Leseforståelse-prøven dagen etter, satt jeg lykkelig og kastet bort litt tid foran min trofaste Fujitsu-Siemens. "Hmm, jeg har jo ikke sett på mobilen min de siste fire timene," tenkte jeg, og strakk meg etter vesken min. Et grønt lys blinket på siden av telefonen. Oh! Melding. Faktisk var det to meldinger. Den første, som Alex hadde sendt omtrent førti minutter tidligere, inviterte til sosialt samvær i naboleiligheten. Den andre, fra Katinka (sendt bare et par minutter før jeg sjekket mobilen), lød slik:

DUDE! Høye kvisemann er hos Alex! HOLY FUCK!

Og litt senere:

Omg får ikke puste! Duuuude! Jeg har snakket med en Hårmannvenn!

Høye kvisemann? Hos Alex? Det nærmeste noen av oss har vært til å faktisk få ordentlig kontakt med en Hårmannvenn (tilfeldig nok nettopp Høye kvisemann) var vel kanskje Katinka og Cecilies elegante gjemselsmanøver mellom varehyllene på Lawson julaften 2008. Dette måtte jeg sjekke ut.

Selvfølgelig hadde hele gjengen gått en snartur på Yac's for å handle innen jeg fikk avkloakkifisert meg selv skikkelig. Og typisk nok ringte telefonen min. "Duuuu," sa Katinkas stemme i den andre enden. "Vi møtte på Togmannen din utenfor Yac's! Sammen med Alven!" Ironisk nok var en av de to andre japanerene hos Alex selveste Bollemannen, som har tette bånd til Togmannens sketchy kostymeklubb. Dermed hadde de selvfølgelig stoppet for å hilse på hverandre. Greit, så Katinka og Alex gikk inn i butikken i forveien, men still... So close, so close.

(....takk skal du faen meg ha, universet! Kunne du ikke ha minnet meg på å sjekke mobilen min fem minutter tidligere? Da hadde jeg også rukket Yac's-turen!)

Jeg håpet selvfølgelig på at en eller annen skulle ha vett nok til å invitere Togmannen med seg tilbake til Alex, men vi vet jo alle hvor flaks jeg har med slikt. Uansett, det var surrealistisk nok å se Høye kvisemann og Bollemannen i umiddelbar nærhet. De var selvfølgelig superhyggelige begge to. Selvfølgelig.

På et eller annet tidspunkt, da alle guttene gikk for å prøve å finne damer de kunne sjekke opp, kastet jeg og Katinka oss selvfølgelig over hver vår gjenglemte mobil som de lovløse badassene vi er. Dessverre for oss kan vi verken lese kompliserte navnekanjier eller på mirakuløst vis plutselig kunne navnene til våre utvalgte, så det var egentlig et litt håpløs forsøk. Tro meg, det var ille å vite at jeg satt der med en mobil som etter all sannsynlighet inneholdt Togmannens mail og nummer. Oh, the frustration...

Da hodet mitt begynte å dunke på grunn av en pratsom førstis med litt for mye alkohol innabords, og Høye kvisemann lå halvdød på trappen utenfor leilighetene, fant jeg ut at det var på tide å gå hjem. Det var tross alt prøve dagen derpå.


Jeg begynner forresten å lure på om annenhver fredag er Den Store Dressdagen på Josai for tiden. Både Tosh-tosh og
Kroppen tuslet rundt i dress i dag. Jeg speidet desperat etter Togmannen (i dress), men lykken var ikke på min side. Dammit. I stedet fikk jeg den vanskeligste grammatikkprøven noensinne. Oh joy. For en god byttehandel...

Etter skolen (og et besøk på Mister Donut), koste vi oss med alkohol og godt selskap i parken. Vi gikk inn litt før klokken ni for å se på ハウルの動く城 (Howl's Moving Castle) som gikk på TV i dag. Først prøvde vi å se på hos Alex, men der var det så mange mennesker og så mye bråk at jeg og Katinka etterhvert takket for oss, og trasket inn i våre respektive leiligheter.

Peace.

Quiet.

Og Howl!

Ikke dårlig!