Det lengste innlegget i historien!

Long time, no see. Tiden før jul viste seg å bli en endeløs rekke av oppgaveinnleveringer, utflukter og stress. Innimellom prøvde vi desperat å få tid til å sette oss ned og puste ut litt, men det var lettere sagt enn gjort. Det sier seg derfor at bloggen har lidd litt den siste uken. Så nå kan dere bare forberede dere på det lengste blogginnlegget i historien, siden jeg har mye på hjertet i dag.

Julefest. Siden ordet har en koselig klang, var det en del av oss fra klassen som hadde meldt oss på den. Vi burde ha visst på forhånd at Josai ikke helt forstår fest-delen av ordet, og i stedet presset oss inn på et rom sammen med en haug med lærere og andre utvekslingsstudenter, serverte litt mat, spilte cheesy julemusikk og ville ha oss til å leke skumle leker. Å slappe av og kose seg med venner var tydeligvis ikke et alternativ. Det var også gaveutveksling, noe som høres hyggelig nok ut. Men til og med det ble en smule svertet, da kveldens konferansier (etter at alle hadde fått utdelt hver sin gave) annonserte at førstemann på listen hadde mulighet til å bytte sin gave med en av de andres. Og den andre hadde ikke noe å si. Så utrolig urettferdig! Heldigvis havnet jeg på et bord der alle hadde manerer nok til å ikke bytte bort det de hadde fått, men jeg vet at det foregikk ufrivillig gavebytting ved noen av de andre bordene. Anyway, jeg og Katinka snek oss ut etter at gaveleken var overstått, så vi vet lite om hva slags lidelse alle andre måtte gjennom.




Samme dag som julefesten var det nemlig JIU Light Festival, og sjansen til å se Togmannen var mye mer forlokkende enn det stuffy festrommet. Til tross for at det var ganske så kaldt ute hadde det møtt opp mange mennesker, så stemningen var nokså god. Da lysene ble tent og den falske snøen falt ned fra himmelen føltes det nesten som å være hjemme. Etter å ha møtt Cecilie, Inger og Ingrid og sett på et forrykende danseshow i gymsalen, oppdaget vi at Togmannens merkelige klubb snart skulle holde enda ett av sine noe spesielle moteshow. Dermed sørget vi for å stå strategisk plassert, rett ved siden av den provisoriske catwalken. Togmannen (med ganske lyst hår for anledningen) hadde på seg et utrolig stygt kostyme med en rar hatt, men så fremdeles snasen ut. Senere ble jeg, Katinka og Ingrid igjen inne i gymsalen, mens Cecilie og Inger gikk for å jakte på løver og Hårbøylemenn. Snart var det tid for musikalsk underholdning fra scenen, og til vår store glede oppdaget vi at bandet som skulle spille var de dødsheite guttene vi hadde sett på toget dagen i forveien. Trommisen og bassisten = rawr! Vi hadde ingenting å klage på, nei. Og enda bedre ble det da neste band kom på scenen, og Togmannen (med Alven på slep) kom og stilte seg rett ved siden av der vi sto. Det var en meget fornøyd Tonje som tok toget hjem. Og det var i alle fall en meget fornøyd Tonje som fikk en stor overraskelse da Alven og Togmannen plutselig syklet forbi oss ca. 20 meter fra leilighetskomplekset vårt. For en flott dag!

Jeg satt oppe halve natten for å skrive en tale til det avsluttende prosjektet vårt, så da vekkerklokken min ringte tidlig, tidlig, tidlig neste morgen, var det en stuptrøtt zombie som dro seg ut av sengen. Det var tid for overnattingstur til Awa-Kamogawa, og til tross for at jeg knapt nok orket å holde øynene åpne, gledet jeg meg jo. Dessverre ble gleden kortvarig, i og med at alle nordmennene (7 totalt) ble delt inn i fire grupper, og du kan jo tenke deg hvem jeg var på gruppe med. That's right; ingen av dem! Heldigvis viste det seg at hele gruppegreia var mer en formalitet, og at man faktisk kunne traske rundt med vennene sine uansett, men det var skummelt så lenge det varte. Jeg kjente ingen andre på gruppen min, som bestod av meg, Marina fra Spania (liker henne ikke), fire filippinere (som alle kjente hverandre), tre kinesere (som selvfølgeligvis også kjente hverandre) og mentoren vår for anledningen, Saito.

Etter å ha besøkt et tempel og surret litt rundt, ankom vi det som for meg skulle bli turens absolutte høydepunkt; Kamogawa Sea World. Trøtte ben fikk plutselig ny energi, og etter å ha spist en bedre lunsj, fikk vi lov å traske rundt på egenhånd. Det var så utrolig mange morsomme dyr å se på. Hvaler, delfiner, seler, hvalrosser, kjempeskilpadder, otere, pingviner.. you name it! Jeg falt pladask for de søte oterne som lå og duppet i vannet mens de halvsov. Hvalrossene falt tydeligvis pladask for meg og Katinka, siden de bestemte seg for å nærmest gni seg mot glasset akkurat der vi sto. Det var en noe spesiell opplevelse. Hvalrosser er gigantiske skapninger. Utenfor fant vi også en flokk med utrolig dumme pingviner, som ikke helt forsto at lyset som ble reflektert fra mobilen til Katinka ikke gikk an å fange.



Etter vi hadde sett oss mett på alle de morsomme dyrene, var det på tide å sette kursen for vårt bosted for natten. Vi ble innkvartert på et dormitory eid av Josai, siden de også har et annet campus like i nærheten. Heldigvis ble alle vi fire norske jentene plassert på samme rom, så vi slapp å måtte sove sammen med fremmede. Etter middag var det på tide med de obligatoriske lekene (de er tydeligvis veldig glad i dem her). I begynnelsen var jeg litt skeptisk, særlig da det dukket opp en mimelek (jeg hater mimeleker), men til syvende og sist var det faktisk veldig morsomt. Spesielt godt likte jeg "I Love You"-game. Den går rett og slett ut på at alle skal sitte rundt et bord, og erklære sin udødelige kjærlighet til sidemannen sin med seriøst ansikt. Det er ikke lov å le. Det er vanskeligere enn det høres ut, spesielt når de man leker den med er små kinesere og filippinere, og slike ting er veldig pinlige for dem å si. Jeg klarte meg aldeles strålende, og trakk ikke engang på smilebåndet. Go me! (I ettertid har jeg og Yuko gått rundt og sagt "I love you" til hverandre hele tiden, men det er en annen historie)




Etter en noe søvnløs natt (kineserene på rommet over oss hadde tydeligvis fest på rommet midt på natten), var det på tide med frokost. Rett etterpå var det en kort spasertur for å inspiserere campuset i Awa-Kamogawa. Det blåste som bare pokker, så vi så ut som bustetroll hele gjengen. Etterpå tok vi en båttur ut til en liten øy. Det var kjempekoselig der, til tross for at edderkoppene som bodde innimellom alle buskene sikkert kunne ha slukt oss hele om de bare hadde vært sulte nok. Jeg, Katinka og Yong løp rundt og knipset bilder i øst og vest. Etter å ha tatt en rundtur i et gammelt slott, ble vi fraktet tilbake til Josai, og kom endelig frem litt før klokken fem på ettermiddagen. Hvile! At last!

Siste skoledag før juleferien føk forbi, og før vi visste ordet av det lå det to uker med skolefri foran oss. Til vår store glede hadde Cecilie og Ingers Hårbøylemann-jakt gitt resultater på fredagen, så det var planlagt en liten sammenkost på Cecilies rom mandag kveld. En stund var det litt forvirring rundt om Hårbøylemannen med venner faktisk kom til å dukke opp, men det gjorde de faktisk. Det var ganske surrealistisk å gå inn på Cecilies rom og bli møtt av ansiktene til folk man har spionert litt på på skolen lenge. Surrealistisk, men gøy. Enda mer surrealistisk ble kvelden da vi ble med de tre japanske guttene på izakaya, og oppdaget at de skulle møte Tosh-Tosh (tidligere kjent som Lille-Simba) der. Han så litt paff ut når det plutselig satt en haug med nordmenn inni det bittelille rommet, men et par drinker senere så han rimelig komfortabel ut. Kvelden ble brukt til å kjefte på en alt for full Erik, drikke og prøve å fatte at vi faktisk satt og drakk sammen med Tosh-Tosh, Hårbøylemannen, Kvisevennen og Han-med-det-korte-håret-som-egentlig-aldri-har-fått-noe-navn. Bilder ble selvfølgelig tatt for å dokumentere hendelsen.








Så senket julefreden seg over stole deler av verden, mens her i Togane hadde man andre ting å gjøre. I alle fall jeg, siden rommet mitt så ut som om det hadde blitt offer for en tornado eller en annen naturkatastrofe. Formiddagen på julaften ble dermed benyttet til å rydde hele leiligheten. Det var slitsomt og tok flere timer, men nå er det til gjengjeld så rent her at man sannsynligvis kan spise rett fra gulet. Vi hadde egentlig ingen spesifikke planer for julekvelden, men vi visste at vi måtte gjøre noe. Man kan rett og slett ikke sitte alene og kjede seg på selveste julaften. Jeg, Katinka, Cecilie, Yong og Ingrid gikk dermed på yakiniku (en restaurant der man griller sitt eget kjøtt), og inntok et bedre måltid. Regningen kom på ganske mye, men det er jo tross alt bare jul en gang i året. Det var verdt det uansett, siden maten smakte himmelsk. Jeg har savnet ordentlig saftig kjøtt.

Etter å ha blitt et par tusen yen fattigere, var det tid for å vende tilbake til leilighetene og åpne julegaver. Først tok vi turen innom Lawson for å kjøpe litt blandevann, siden vi fant ut at vi liksågodt kunne drikke oss godfulle. Katinka fikk et mildt sjokk inne på butikken, da en av Hårmannens gode venner (Høye Kvisemann) plutselig poppet opp bak en hylle. Han synes nok at reaksjonen hennes da hun fikk øye på ham (hun bråsnudde og prøvde å skjule seg) var litt morsom, siden han smilte litt for seg selv. Ah, random møter er så moro. Anyway, blandevann ble kjøpt, og vi gikk for å pakke opp gavene. Det var kjempekoselig. Jeg fikk søte ting. Tusen takk, alle sammen! Vi fant ut at vi ikke gadd å sitte inne hele kvelden, så vi endte opp med å dra på karaoke og gaule til klokken fem om morgenen. Alt i alt var det en veldig annerledes jul enn hva jeg er vant til, men det var nå koselig uansett!








Orket du å lese alt dette fortjener du virkelig en klapp på skulderen. Orket du ikke.. vel, da er du lat. Enkelt og greit. Uansett, ha en fortsatt flott jul, og legg igjen en liten kommentar. I julens ånd og alt det der!