Det er muligens de eneste to ordene i hele verden som kan få knærne mine til å skjelve som Freia gelé, og svettedråpene til å piple frem i pannen min, i løpet av mindre enn tretti sekunder. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg hater munlige prøver. Det er ikke det at jeg er spesielt redd for å snakke foran mennesker. Hell, gi meg en scene og en mikrofon, og jeg klatrer med glede opp og holder et langt foredrag. Problemet ligger i det at man ikke vet hva man går til. Jeg liker å kunne forberede meg på forhånd, men det er ikke like lett når man ikke aner akkurat hva man blir spurt om. Som regel slutter hjernen min rett og slett å fungere med en gang jeg åpner munnen, og jeg blir sittende å skjelve som et aspeløv mens jeg desperat prøver å komme på hva det var jeg skulle si.
Jeg hater munlig prøve. Vi hadde muntlig prøve i Omoto-timen i dag.
Selvfølgelig skinte solen fra skyfri himmel, og gradestokken målte 30 grader pluss (men værmeldingen spesifiserer at det føles som 36 grader). Svetten silte før jeg var halvveis til skolen, og jeg og Katinka peste som skabbete Syden-hunder da vi slet oss opp alle trappene til tredje etasje. Takk Gud for air condition! Heldigvis var første time heller chill, og det viste seg snart at vi fikk fri i andre time. Det trengte vi, for jeg og Katinka hadde omtrent tjuefire samtaler å øve på. Vi campet på en benk, og ble faktisk så absorberte i øvingen at vi helt glemte å se etter forbipasserende heitinger. Imponerende, right?
Snart ble det imidlertid såpass varmt på benken at vi heller valgte å tilbringe lunsjpausen i det tomme klasserommet. Den Kunstneriske Ånd kom tydeligvis over Katinka, for da jeg kom tilbake fra et lite besøk på rommet med hjerte på døren, så jeg dette lyse mot meg:
Jeg har alltid synes hennes versjon av min snasne Togmann er litt vel slem (come on, SÅ store lepper og små øyne har han ikke!), men man kan vel ikke krangle om kunst, I guess. Personlig tolkning og alt sånn der...
Merkelig hjalp det litt at vi hadde heitinger som voktet over oss fra whiteboard-tavlen. Da Omoto endelig dukket opp, nesten fem minutter forsinket, var sommerfuglene omtrent to sekunder fra å bryte seg ut av magen min Alien-style. Merkelig nok forsvant de så og si med en gang han trasket inn i rommet. Som sist hadde vi råflaks med oppgavene, og trakk to vi hadde pugget forholdsvis godt. Etter vi var ferdige med å gjenfortelle en krangel med vår fiktive roommate, og fortelle legen om det merkelige utslettet vi hadde fått på kroppen, var vi ferdige for dagen. Sløvetiiiid!
(Jeg må innrømme at jeg var en smule skuffet over å ikke trekke diaré-samtalen. Den hadde vi nailet. Oh well, mystiske utslett er vel også forholdsvis festlig.)
Vi besøkte også en lettere klagende Kobayashi, som uffet seg over at hjemreisedatoen vår er midt i sommerferien, og påla oss å betale en masse avgifter både her og der. Typisk Kobbern. De ikke-eksisterende pengene mine...
Merkelig nok har jeg snart overlevd eksamenshelvetet denne gangen også. Det eneste som gjenstår er to stykker på fredag, men i og med at de ikke er sånn superkompliserte, og i og med at vi har fri i hele morgen, skal jeg ikke lese i dag. I dag skal det kun sløves.
Og hørte jeg noe om alkohol...?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar