Min siste måned i Japan...

Jeg har offisielt gått inn i min siste måned som elev ved Josai. Jeg må innrømme at jeg får en liten klump i magen når jeg tenker på det. Denne gangen får vi ingen nye muligheter. Vi får ikke komme tilbake hit enda en gang. Når vi forlater campus for siste gang denne gangen, er det for godt. Vi skal ikke oppleve flere skolefestivaler (festival 2011, festival 2011, festival 2011...), tempelutflukter og merkelige seremonier vi ikke skjønner et kvekk av. Leken er over, drømmen er forbi, og det er på tide å vende tilbake til virkeligheten. Fremdeles har jeg vanskelig for å forstå at oppholdet snart er over. Det er da ikke så lenge siden vi kom?

Jeg husker det som om det var i går at jeg og Katinka gikk av flyet på Narita, og noe nervøse speidet etter en utsending fra JIU i folkemengden. Jeg husker vi nærmest sitret av spenning da vi kjørte inn på skoleområdet etter syv måneders fravær. Jeg husker førsteinntrykket av leilighetene våre. Jeg husker vi gikk oss bort på vei hjem fra Sunpia vår første dag tilbake i Togane. Jeg husker vi møtte våre første kouhaier. Jeg husker festivalen. Jeg husker nikyuu. Jeg husker vi alle lo, gråt, kranglet og ble venner igjen (i de fleste tilfeller, i alle fall...). Jeg husker alle små detaljer med en imponerende klarhet, og når jeg tenker over alt vi har opplevd, innser jeg jo at tiden har galoppert forbi i rasende tempo.

Allikevel føles det ikke som om det har gått 10 måneder. Ikke i det hele tatt.


Jeg kan ikke tro det er nesten et helt år siden allerede...
Jeg innser at det kanskje er en smule tidlig å bli et nostalgisk/melankolsk vrak såpass tidlig, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har ikke det spor lyst til å dra hjem til Norge riktig enda. Jeg har ikke lyst til å ta farvel med skolen, byen og menneskene jeg har blitt vant til å se hver eneste dag. De fleste av dem kommer jeg aldri til å møte igjen. Hvor trist er ikke det?

Ikke misforstå. Norge har definitivt sine positive sider, og det å komme hjem er jo ikke bare negativt. Jeg gleder meg jo til å være tilbake blant venner og familie, i et land der jeg forstår absolutt alt som blir sagt. Jeg gleder meg til å traske rundt i norske butikker igjen, og jeg gleder meg til å gjenforenes med mine kjære pusekatter. En del av meg lengter til og med tilbake til det herlige, slappe studentlivet på Blindern (minus den visuelle nedturen, that is...).

Jeg føler meg bare ikke helt ferdig med Japan og japansk riktig enda.

Men slapp av; jeg har mine planer. Jeg må bare tenke litt bedre gjennom dem først, så får vi se hva det blir til i fremtiden.


Listen ovenfor er en liten oversikt over noen ting jeg må/skal/vil gjøre før jeg setter meg på flyet hjem til Norge om en måned. Noen punkter er mindre... realistiske enn andre (hostkremtpunktsyvhostkremt), men det er jo eeegentlig verdt et forsøk det også. Det verste som kan skje er jo at jeg driter meg ut foran hele skolen, men hey - jeg skal jo hjem om en måned uansett. En måned med peking og latter er kanskje ikke verdens undergang.

Dessverre braker eksamenshelvete løs uken som kommer, så offentlig ydmykelse er kanskje ikke det beste for konsentrasjonsevnen min. Vi har avsluttende eksamener på tre av ukens fem dager. Skyt meg nå. Egentlig er jeg ikke sånn superbekymret for ukens prøver, da. Så lenge jeg leser, burde det gå fint. Og hvis ikke finnes det make-up-prøver. Da blir det verre med eksamenen vi skal ha den 20. juli. Ikke bare er det det tyngste faget vi har (leseforståelse og oversettelse), vi får også bare én sjanse til å bestå. Nå, den gruer jeg meg til. Slemme Haga!


Ingrids fredagskunst
Sånn ellers virker det som om hele verden har blitt bitt av fotballfeberen. Spesielt utvekslingsstudentene i Togane. Til og med Ingrid, som ellers har null interesse for sport, tegnet et vakkert kunstverk der en noe skremmende Virginia feirer Spanias fotball-VM-seier på forskudd, mens Lilo-Keren, Gude-Hans og Engel-Katinka flakser rundt henne. (Jeg er fremdeles snurt for at Ingrid ikke rakk å tegne meg før læreren dukket opp.) Nå, jeg er en fotballfanatiker av dimensjoner selv, men hvis ikke Norge eller norsk fotball er involvert, gir jeg en smule F. Heia HBK! Det store spørsmålet nå er om jeg skal gidde å troppe opp på en finale-sammenkomst midt på natten bare for å være sosial eller ikke. Hm. Dilemma.

Hvis jeg ender opp med å faktisk se på finalen, skal jeg så heie på Nederland. Delvis fordi de er underdogs, men også fordi en del av meg har ekstremt lyst til å trosse spådommen til den synske blekkspruten Paul.

Og dette innlegget sluttet å gi mening for omtrent syv avsnitt siden.