Tokyo Mew Mew

Sånn hørtes det ut da jeg og Katinka inntok Odaiba tidligere i dag. Etter å ha travet litt rundt, fant vi ut at det å ta det skyhøye pariserhjulet var en fantastisk idé. Det faktum at ingen av oss er noe spesielt glad i høyder ble midlertidig glemt, og til værs bar det. Dessverre kom høydeskrekken krypende etter cirka ti meter, så mesteparten av turen ble faktisk brukt til å lure på om vi kom til å falle ned eller ikke. Good times! Utsikten var det i alle fall ingenting å klage på. Man ser både det ene og det andre når man befinner seg i en liten boks 115 meter over bakken. Nåja, så har vi prøvd det også!

Etter å ha tatt historiens mest harry purikura-bilder, spist oss gode og mette på crêpe （アイスチョコバナナ...yummy）og kjøpt ørebling til Katinka inne på det utrolig fine kjøpesenteret (Venus Fort), bega vi oss ut på leting etter en 7-Eleven så vi kunne ta ut litt mer penger fra de lidende bankkontoene våre. Dessverre fant vi ingen, men vi fant til gjengjeld stranden. Det var fint vær og relativt varmt i dag, så vi bestemte oss for å spasere langs strandkanten på vei tilbake til sivilisasjonen igjen. Vi fikk snart selskap av en hyper liten chihuahua, som hoppet og danset rundt føttene våre. Kjempesøt! Odaiba er virkelig et koselig sted. Spesielt området langs stranden var idyllisk. Tenk at det finnes slike steder midt i en stor by som Tokyo. Uansett, vår søken etter 7-Eleven var som sagt resultatløs. Det var da jeg plutselig kom på at jeg hadde sett et postkontor mens vi trasket rundt. Snakk om å kaste bort mye tid. Oh well, stranden var jo et hyggelig lite avbrekk uansett.






Etter at lommebøkene våre hadde blitt fetet opp med en titusenlapp eller fem, var det tid for noe jeg har gledet meg til siden lenge før jeg i det hele tatt reiste til Japan. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker pusekatter over alt på jord. Og i dag, i dag skulle vi på kattekafé. Jeg har knapt nok sett en katt siden jeg kom hit til Japan, men på Cats Livin på Odaiba krydde det av dem. Vi betalte 800 yen hver for å slippe inn til rommene der man kan kose med katter, og det var så verdt det. Overalt hvor man så var det pusekatter. Noen var store, noen var små, noen var lodne og noen hadde ikke pels i det hele tatt, men alle var søte. Jeg ville ta dem med hjem. Katinka fikk endelig møtt sin elskede Shampo, også kjent som den ondeste katten i verden. Det var kjærlighet ved første blikk fra hennes side da hun så det onde blikket hans stirre tilbake fra internettsiden der alle kattene ble presentert, og til og med jeg må innrømme at virkelighetens Shampo ikke skuffet. Han ser om mulig enda ondere ut på nært hold!

Selv falt jeg pladask for en brun katt som lå og sov oppå et strykebrett, og en lodden hvit katt ved navn Fuwari som sovnet mens jeg klappet på den. Det var så herlig å faktisk kunne ta på en katt igjen. Jeg har savnet det. Jeg savner Pearl en smule, ja. Pusekladden min! I'll see you soon!




Hadde det vært opp til meg skulle vi gjerne blitt på kattekaféen (som forøvrig er en genial oppfinnelse) resten av dagen, med Katinka hadde fått nok av lodne firbente, så det var med tungt hjerte jeg måtte rive meg vekk fra den søte, hvite pelsdotten (Fuwari) jeg følte jeg bondet skikkelig med på slutten og forlate alle pusekattene. Neste post på programmet var hostkikking i Roppongi, men vi hadde ikke peiling på hvordan vi skulle komme oss dit. Katinka dro frem guideboken på åpen gate, noe som øyeblikkelig førte til at et par hjelpsomme (men dessverre lettere uspiselige) japanere kom løpende bort for å hjelpe oss med å finne frem. Etter litt frem og tilbake fant vi riktig metrolinje, og satte kursen mot det stedet i Tokyo der vi var garantert å få se en pen host eller fjorten. Det skader jo aldri å ha noe snasent å kikke på.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt født under en eller annen lykkestjerne. Da hadde kanskje ting gått som jeg ville, i alle fall en gang i blant. Dagen i dag var tydeligvis ikke den beste dagen til å se etter hosts, for til tross for at vi trasket rundt i evigheter på leting etter noen ordentlig lekre, så vi bare ca. 3 stykker totalt. 3 stykker! Jeg hadde forventet omtrent ti ganger så mange! Verden er så urettferdig! Vi så en gammel mann gå på trynet så det sang, med påfølgende neseblod og politiassistanse. Vi så også en fyr med en frisyre som så ut som om den var tatt rett ut av en yakuzafilm (det er godt mulig han faktisk var yakuza også, come to think of it). Vi så søte hundevalper og kattunger i en japansk dyrebutikk. MEN VI SÅ NESTEN IKKE HOSTS! Dammit!

Jeg gir ikke opp håpet enda. Før jeg reiser hjem skal jeg ha sett en skikkelig sleazy en! You can't run, and you can't hide.. nanana!

Kommenter! Ellers spiser Godzilla deres førstefødte!

Katinka og Tonje på nerdejakt!

Det var sannsynligvis den kaldeste dagen så langt i år. Jeg og Katinka slepte oss avgårde til stasjonen tidlig om morgenen, klare for å endelig slå kloen i et par NEWS-billetter, men ikke engang tanken på heite Johnny's-gutter som vrikker seg rundt på scenen i fjær, paljetter og det som verre er, kunne få tankene over på andre ting en det sørgelige faktum at vi holdt på å fryse halvt i hjel der vi trasket langs Toganes folketomme gater. Heldigvis var det varme på togene, så innen vi var fremme i Tokyo (etter å ha blitt stirret på av et par sleazy fyrer på toget) var vi begge røde og fine.

Først stopp var Harajuku, der butikken som selger de fristende JE-billettene holder til. Vi nærmest løp nedover gaten for å komme dit så fort som overhode mulig. Da vi kom frem til butikken måtte vi konkurrere om plassen foran utstillingsmonteren med en haug med japanske fjortisjenter. Det var tydeligvis ikke bare vi som hadde planer om å gå ut derfra noen tusen yen fattigere. Vi prøvde desperat å tyde setekartet for Tokyo Dome, for å finne ut hvilke plasser som kunne være aktuelle for oss. Til slutt bestemte vi oss for et par billetter som både hadde OK plassering og OK pris, og pekte dem ut for fyren bak disken. Etter at vi hver hadde blitt ca. 850 NOK fattigere, kunne vi endelig puste lettet ut over at billettene var i boks. Vi skal se NEWS 1. januar! Det er ikke lenge til i det hele tatt! OH MY GOD!

Etter en liten tur innom en skobutikk (der Katinka kjøpte seg et par søte alvesko), et lite stopp på H&M (der jeg kjøpte en ny ulljakke) og et lite stopp i vår favoritt-kosegenserbutikk, gikk turen videre til Akihabara, der planen var å gå på nerdejakt! Heite nerder, vel å merke. Vi hadde et lite håp om at ikke alle nerdene i Akihabara skulle være av den kvisete, bebrillede typen med lite imponerende fysikk, så vi boblet nesten over av optimisme da vi gikk av toget.




Dessverre for oss viste det seg snart at alle de pene nerdene (om de finnes) tydeligvis har bedre ting å gjøre enn å henge i Akihabara på en fredag formiddag. Nerder var det nok av, men de var nok av den tidligere nevnte typen. Men vi lot ikke dette lille nederlaget knekke gleden vår, så vi bestemte oss for å nerde litt selv. Vi tok turen inn i en del smålugubre butikker, der det var hylle opp og hylle ned med animefigurer. En del av dem hadde tydeligvis glemt å ta på seg klærne også. Nerdene bak kassen kastet forvirrede blikk i vår retning. Hva gjorde ekte jenter inni butikkene deres? Vi tok også turen innom et par mer normale butikker. I den ene elektronikkbutikken endte Katinka opp med å kjøpe seg et knallrosa kamera, og få en ny bestevenn i mannen bak kassen, som tydeligvis var imponert over hennes evner til å skrive adressen sin med kanji. Sjarmerende. Vi presterte også å rote oss opp i fjerde etasje i en bygning der det først ikke så ut til å være en vei ned igjen. Fikk en smule panikk da, ja, helt til vi oppdaget de nesten usynlige heisene. Reddet!

Vi ble relativt fort lei av mangelen på pene mennesker, og bestemte oss for å fortsette å leke turister en stund til. Først var planen å dra til Roppongi for å glane på hosts og Tokyo Tower, men siden vi hadde litt problemer med å finne nærmeste metrostasjon, endte vi i stedet opp med å ta toget til Ebisu. Hva er i Ebisu? Jo, for alle oss som har sett Hana Yori Dango har stedet en viss sentimental verdi. Det er her Doumyouji venter i timesvis på Makino i pøsende regnvær, sittende på kanten av en noe mindre pen skulpturting. Det var denne skulpturtingen vi var på jakt etter. Og vi fant den. Uten problemer. Den var større i virkeligheten. Kanskje litt styggere også. Men hva gjorde vel det? Vi var der. På (Y)Ebisu Garden Place. Vi hadde gått i Makinos fotspor. Det var et stort øyeblikk for en j-dramafreak som meg.






Etter å ha tatt de obligatoriske sitte-på-skulpturtingen-slik-som-Doumyouji-gjør-bildene og sett oss litt rundt på området (ikke at det var så mye mer å se der), holdt vi på å fryse ihjel. Da kom det godt med at det var en hyggelig, liten kafé med varm drikke rett i nærheten. Vi hadde til og med utsikt til den stygge skulpturtingen derfra. Inne på kaféen løp det en haug med hylende småbarn rundt, mens moren satt i et hjørne og så halvdød ut. Folkene bak disken brukte et par timer på å diske opp drikke til oss. Men stedet var varmt og kaffen/kakaoen var god, så vi følte oss allikevel fornøyde. NEWS-billettene ble tatt frem og studert nøye. Fremdeles hadde det ikke gått opp for oss at vi faktisk skulle se Yamapi, Shige, Koyama og de andre live om bare noen få dager.

(Et lite fangirløyeblikk igjen: YAAAAAAAAAAAY! JEG GLEDER MEEEEEEG!)




Trøtte og slitne tok vi farvel med Ebisu, og ga oss i kast med hjemveien. Begge halvsov på toget til Soga. I Soga presterte vi å gå på feil tog, så da vi gikk av et par stasjoner senere, sto vi på en stasjon langt ute i ødemarken. Vi gikk umiddelbart i gang med å planlegge fluktruter, bare sånn i tilfelle en gal øksemorder plutselig skulle komme løpende. Det var kaldt. Bitende kaldt. Neste tog tilbake til Soga gikk ikke før fjorten lange minutter senere, så vi bet tennene sammen og prøvde å søke ly for vinden bak nærmeste vendingmaskin. En japansk gutt kom bort for å slå av en prat med oss, men i likhet med så mange andre ga han snart opp da han ikke fikk så veldig entusiastiske svar tilbake. Det tok sin tid (og en del togbytter), men endelig kunne vi låse oss inn i leilighetene våre hjemme i Togane. Nå skulle vi bare sløve på våre respektive rom resten av kvelden.

Trodde vi.

Det viste seg nemlig at releasedatoen på KAT-TUNs nyeste konsert-DVD hadde blitt fremskyndet fra 1/1-2009 til 26/12-2008. Vi lot ikke muligheten for litt fangirling gå i fra oss, så vi dro på oss ytterklærne igjen (etter ca. 10-15 minutter inne i varmen), og løp bort på Wonder Goo for å skaffe oss hver vår kopi. Dermed ble resten av kvelden (og en del av natten, siden det allerede var ganske sent på dette tidspunktet) foran Katinkas PC-skjerm (siden hennes rom er varmest), der vi storkoste oss med å se på det som må være den heiteste KAT-TUN-konserten noensinne. Ah, det suger at vi kom til Japan én måned etter at turneen var over. Bedre lykke neste gang.

Tre hele kommentarer på forrige innlegg. Takk til dere som tok dere tid til å legge igjen en liten hilsen. Dere andre? Dask på lanken. Prøv igjen!

Det lengste innlegget i historien!

Long time, no see. Tiden før jul viste seg å bli en endeløs rekke av oppgaveinnleveringer, utflukter og stress. Innimellom prøvde vi desperat å få tid til å sette oss ned og puste ut litt, men det var lettere sagt enn gjort. Det sier seg derfor at bloggen har lidd litt den siste uken. Så nå kan dere bare forberede dere på det lengste blogginnlegget i historien, siden jeg har mye på hjertet i dag.

Julefest. Siden ordet har en koselig klang, var det en del av oss fra klassen som hadde meldt oss på den. Vi burde ha visst på forhånd at Josai ikke helt forstår fest-delen av ordet, og i stedet presset oss inn på et rom sammen med en haug med lærere og andre utvekslingsstudenter, serverte litt mat, spilte cheesy julemusikk og ville ha oss til å leke skumle leker. Å slappe av og kose seg med venner var tydeligvis ikke et alternativ. Det var også gaveutveksling, noe som høres hyggelig nok ut. Men til og med det ble en smule svertet, da kveldens konferansier (etter at alle hadde fått utdelt hver sin gave) annonserte at førstemann på listen hadde mulighet til å bytte sin gave med en av de andres. Og den andre hadde ikke noe å si. Så utrolig urettferdig! Heldigvis havnet jeg på et bord der alle hadde manerer nok til å ikke bytte bort det de hadde fått, men jeg vet at det foregikk ufrivillig gavebytting ved noen av de andre bordene. Anyway, jeg og Katinka snek oss ut etter at gaveleken var overstått, så vi vet lite om hva slags lidelse alle andre måtte gjennom.




Samme dag som julefesten var det nemlig JIU Light Festival, og sjansen til å se Togmannen var mye mer forlokkende enn det stuffy festrommet. Til tross for at det var ganske så kaldt ute hadde det møtt opp mange mennesker, så stemningen var nokså god. Da lysene ble tent og den falske snøen falt ned fra himmelen føltes det nesten som å være hjemme. Etter å ha møtt Cecilie, Inger og Ingrid og sett på et forrykende danseshow i gymsalen, oppdaget vi at Togmannens merkelige klubb snart skulle holde enda ett av sine noe spesielle moteshow. Dermed sørget vi for å stå strategisk plassert, rett ved siden av den provisoriske catwalken. Togmannen (med ganske lyst hår for anledningen) hadde på seg et utrolig stygt kostyme med en rar hatt, men så fremdeles snasen ut. Senere ble jeg, Katinka og Ingrid igjen inne i gymsalen, mens Cecilie og Inger gikk for å jakte på løver og Hårbøylemenn. Snart var det tid for musikalsk underholdning fra scenen, og til vår store glede oppdaget vi at bandet som skulle spille var de dødsheite guttene vi hadde sett på toget dagen i forveien. Trommisen og bassisten = rawr! Vi hadde ingenting å klage på, nei. Og enda bedre ble det da neste band kom på scenen, og Togmannen (med Alven på slep) kom og stilte seg rett ved siden av der vi sto. Det var en meget fornøyd Tonje som tok toget hjem. Og det var i alle fall en meget fornøyd Tonje som fikk en stor overraskelse da Alven og Togmannen plutselig syklet forbi oss ca. 20 meter fra leilighetskomplekset vårt. For en flott dag!

Jeg satt oppe halve natten for å skrive en tale til det avsluttende prosjektet vårt, så da vekkerklokken min ringte tidlig, tidlig, tidlig neste morgen, var det en stuptrøtt zombie som dro seg ut av sengen. Det var tid for overnattingstur til Awa-Kamogawa, og til tross for at jeg knapt nok orket å holde øynene åpne, gledet jeg meg jo. Dessverre ble gleden kortvarig, i og med at alle nordmennene (7 totalt) ble delt inn i fire grupper, og du kan jo tenke deg hvem jeg var på gruppe med. That's right; ingen av dem! Heldigvis viste det seg at hele gruppegreia var mer en formalitet, og at man faktisk kunne traske rundt med vennene sine uansett, men det var skummelt så lenge det varte. Jeg kjente ingen andre på gruppen min, som bestod av meg, Marina fra Spania (liker henne ikke), fire filippinere (som alle kjente hverandre), tre kinesere (som selvfølgeligvis også kjente hverandre) og mentoren vår for anledningen, Saito.

Etter å ha besøkt et tempel og surret litt rundt, ankom vi det som for meg skulle bli turens absolutte høydepunkt; Kamogawa Sea World. Trøtte ben fikk plutselig ny energi, og etter å ha spist en bedre lunsj, fikk vi lov å traske rundt på egenhånd. Det var så utrolig mange morsomme dyr å se på. Hvaler, delfiner, seler, hvalrosser, kjempeskilpadder, otere, pingviner.. you name it! Jeg falt pladask for de søte oterne som lå og duppet i vannet mens de halvsov. Hvalrossene falt tydeligvis pladask for meg og Katinka, siden de bestemte seg for å nærmest gni seg mot glasset akkurat der vi sto. Det var en noe spesiell opplevelse. Hvalrosser er gigantiske skapninger. Utenfor fant vi også en flokk med utrolig dumme pingviner, som ikke helt forsto at lyset som ble reflektert fra mobilen til Katinka ikke gikk an å fange.



Etter vi hadde sett oss mett på alle de morsomme dyrene, var det på tide å sette kursen for vårt bosted for natten. Vi ble innkvartert på et dormitory eid av Josai, siden de også har et annet campus like i nærheten. Heldigvis ble alle vi fire norske jentene plassert på samme rom, så vi slapp å måtte sove sammen med fremmede. Etter middag var det på tide med de obligatoriske lekene (de er tydeligvis veldig glad i dem her). I begynnelsen var jeg litt skeptisk, særlig da det dukket opp en mimelek (jeg hater mimeleker), men til syvende og sist var det faktisk veldig morsomt. Spesielt godt likte jeg "I Love You"-game. Den går rett og slett ut på at alle skal sitte rundt et bord, og erklære sin udødelige kjærlighet til sidemannen sin med seriøst ansikt. Det er ikke lov å le. Det er vanskeligere enn det høres ut, spesielt når de man leker den med er små kinesere og filippinere, og slike ting er veldig pinlige for dem å si. Jeg klarte meg aldeles strålende, og trakk ikke engang på smilebåndet. Go me! (I ettertid har jeg og Yuko gått rundt og sagt "I love you" til hverandre hele tiden, men det er en annen historie)




Etter en noe søvnløs natt (kineserene på rommet over oss hadde tydeligvis fest på rommet midt på natten), var det på tide med frokost. Rett etterpå var det en kort spasertur for å inspiserere campuset i Awa-Kamogawa. Det blåste som bare pokker, så vi så ut som bustetroll hele gjengen. Etterpå tok vi en båttur ut til en liten øy. Det var kjempekoselig der, til tross for at edderkoppene som bodde innimellom alle buskene sikkert kunne ha slukt oss hele om de bare hadde vært sulte nok. Jeg, Katinka og Yong løp rundt og knipset bilder i øst og vest. Etter å ha tatt en rundtur i et gammelt slott, ble vi fraktet tilbake til Josai, og kom endelig frem litt før klokken fem på ettermiddagen. Hvile! At last!

Siste skoledag før juleferien føk forbi, og før vi visste ordet av det lå det to uker med skolefri foran oss. Til vår store glede hadde Cecilie og Ingers Hårbøylemann-jakt gitt resultater på fredagen, så det var planlagt en liten sammenkost på Cecilies rom mandag kveld. En stund var det litt forvirring rundt om Hårbøylemannen med venner faktisk kom til å dukke opp, men det gjorde de faktisk. Det var ganske surrealistisk å gå inn på Cecilies rom og bli møtt av ansiktene til folk man har spionert litt på på skolen lenge. Surrealistisk, men gøy. Enda mer surrealistisk ble kvelden da vi ble med de tre japanske guttene på izakaya, og oppdaget at de skulle møte Tosh-Tosh (tidligere kjent som Lille-Simba) der. Han så litt paff ut når det plutselig satt en haug med nordmenn inni det bittelille rommet, men et par drinker senere så han rimelig komfortabel ut. Kvelden ble brukt til å kjefte på en alt for full Erik, drikke og prøve å fatte at vi faktisk satt og drakk sammen med Tosh-Tosh, Hårbøylemannen, Kvisevennen og Han-med-det-korte-håret-som-egentlig-aldri-har-fått-noe-navn. Bilder ble selvfølgelig tatt for å dokumentere hendelsen.








Så senket julefreden seg over stole deler av verden, mens her i Togane hadde man andre ting å gjøre. I alle fall jeg, siden rommet mitt så ut som om det hadde blitt offer for en tornado eller en annen naturkatastrofe. Formiddagen på julaften ble dermed benyttet til å rydde hele leiligheten. Det var slitsomt og tok flere timer, men nå er det til gjengjeld så rent her at man sannsynligvis kan spise rett fra gulet. Vi hadde egentlig ingen spesifikke planer for julekvelden, men vi visste at vi måtte gjøre noe. Man kan rett og slett ikke sitte alene og kjede seg på selveste julaften. Jeg, Katinka, Cecilie, Yong og Ingrid gikk dermed på yakiniku (en restaurant der man griller sitt eget kjøtt), og inntok et bedre måltid. Regningen kom på ganske mye, men det er jo tross alt bare jul en gang i året. Det var verdt det uansett, siden maten smakte himmelsk. Jeg har savnet ordentlig saftig kjøtt.

Etter å ha blitt et par tusen yen fattigere, var det tid for å vende tilbake til leilighetene og åpne julegaver. Først tok vi turen innom Lawson for å kjøpe litt blandevann, siden vi fant ut at vi liksågodt kunne drikke oss godfulle. Katinka fikk et mildt sjokk inne på butikken, da en av Hårmannens gode venner (Høye Kvisemann) plutselig poppet opp bak en hylle. Han synes nok at reaksjonen hennes da hun fikk øye på ham (hun bråsnudde og prøvde å skjule seg) var litt morsom, siden han smilte litt for seg selv. Ah, random møter er så moro. Anyway, blandevann ble kjøpt, og vi gikk for å pakke opp gavene. Det var kjempekoselig. Jeg fikk søte ting. Tusen takk, alle sammen! Vi fant ut at vi ikke gadd å sitte inne hele kvelden, så vi endte opp med å dra på karaoke og gaule til klokken fem om morgenen. Alt i alt var det en veldig annerledes jul enn hva jeg er vant til, men det var nå koselig uansett!








Orket du å lese alt dette fortjener du virkelig en klapp på skulderen. Orket du ikke.. vel, da er du lat. Enkelt og greit. Uansett, ha en fortsatt flott jul, og legg igjen en liten kommentar. I julens ånd og alt det der!

Reserveløsninger og andre merkverdigheter

Det er siste hele uken før juleferien, og man skulle tro at man på dette tidspunktet kunne lene seg litt tilbake, slappe av og nyte den tidligere nevnte ikke-akkurat-her-julestemningen. Neida, her i Japan gjør man ikke slikt. Her pøser man på med den ene oppgaven etter den andre, og skal vi kanskje ikke ta en liten prøve presset inn mellom all oppgaveskrivingen? Jo, det høres ut som en strålende idé. OK, så jeg overdriver litt, men jeg synes faktisk at de kjører oss litt hardt for tiden. Det hadde ikke vært meg i mot å faktisk få slappe av litt innimellom også. Ferie - I welcome thee, selv om jeg har en følelse av at du blir lang, kjedelig og Togmannfri (som i og for seg er nok til å gjøre deg enda kjedeligere).

Når man først er inne på temaet Togmannen (som jeg faktisk ikke har vært her i bloggen min i det siste), så fikk jeg meg en liten rude awakening på mandag, da jeg oppdaget at det sannsynligvis ikke bare er jeg som har lagt merke til at han er drop dead gorgeous! En kort replay av hendelsene:

1) Togmannen går rolig over plassen for å bytte klasserom.
2) To jenter på ca. 150 cm (den ene med i klubben hans) løper etter ham, og dytter ham i ryggen, noe han tydeligvis ikke setter stor pris på, siden han slår etter den ene av dem.
3) Det ser ut som om klubbjenta introduserer venninnen sin for Togmannen. Det er aldri et godt tegn.
4) Enten blir mobilnummere utvekslet, ellers leker bare Togmannen med mobilen sin for moro skyld (hey, jeg kan håpe).
5) Den Lille, Onde Alven joiner partyet.
6) Togmannen, Alven og den klubbjenta snur seg og kikker i retning av oss der vi sitter på benken (det var varmt ute) og følger spent med på hele situasjonen.
7) Togmannen og Alven kikker mer.
8) Togmannen og Alven går i en retning, de to jentene i en annen.
9) Før Togmannen forsvinner rundt hjørnet, kikker han en gang til bort på benken. Sikkert for å gni det inn. "Haha, ta den, idioter!"

Så Togmannen er tydeligvis litt mer ettertraktet enn det virket som. På den positive siden så var det jo faktisk de to fislete jentene som kastet seg over ham, og ikke omvendt. Hvem vet, det kan jo hende han bare var høflig. (Igjen; la meg håpe!)

Anyway, Togmannen kan bare ha det så godt, for jeg har nemlig en reserveløsning. Da jeg og Katinka på mystifistisk vis plutselig uteble fra en japansktime i går og satt i kantinen i stedet, dumpet det plutselig ned to gutter på stolene ovenfor oss. "Husker du meg?" spurte den ene av dem, og fremkalte et mildt panikkanfall hos oss begge før vi kom på at det var han som spurte om hvem som var kjekkest av guttene på benken den gangen. Denne gangen lurte han på om vi kunne engelsk, for han trengte hjelp med engelskleksene sine. Dessverre var det ikke mye hjelp i oss, siden han aldri forklarte akkurat hva det var han trengte hjelp med. Han ga opp engelsken, og begynte i stedet å spørre oss om diverse ting. "Hvor gamle er dere? Studerer dere japansk? Har dere kjærester?"

Vi svarte ærlig at nei, vi er fri som fuglen, hvorpå han gjorde store øyne, så rett på meg og spurte "er det helt sant at du ikke har kjæreste?" Jeg svarte ærlig igjen, og han gliste bredt, og spurte om å få emailen/nummeret mitt. Jeg hadde fremdeles hele Brillemann-fiaskoen friskt i minne, så jeg diktet umiddelbart opp en løgn om at jeg har en 好きな人 (en jeg liker) i Norge. I'm such a nice person. Uansett, jeg fikk beskjed av han fyren om å si i fra til ham når jeg ikke likte noen lenger, siden han aldri har kjæreste. Haha! Så; reserveløsning i boks. Ikke det at jeg har spesielt lyst til å benytte meg av den, men det var festlig uansett. Ta den, Togmannen!

I går kveld leste jeg første kapittel av mobilnovellen jeg skal lese til Haga-prosjektet,「空」(Sora, som betyr "Himmel") av Chaco. Det var mange nye kanji å forholde seg til, men med min trofaste Nintendo DS ved min side, gikk det overraskende fint å lese en bok på japansk. Den virker utrolig trist da. Jeg er sikker på at kjæresten til hovedpersonen dør om sånn cirka 30 sider eller noe. Grusomt. Jeg kommer til å sitte oppløst i tårer. Innerst inne elsker jeg bøker som får meg til å gråte, så jeg tror mobilnovellene virkelig er min greie. De jeg har lest før har i alle fall klart det. Mye følelser. Gøy.

På skolen i dag skjedde det forsåvidt ikke så mye interessant, annet enn at Katinka fikk midlertidig hjertestans i lunsjen. Først da Hårmannen og kompani spankulerte rett forbi bordet vårt (hvorfor er uvisst) da de skulle kjøpe lunsj, og senere da Hårmannen av en eller annen merkelig grunn travet bort til juletreet ved siden av bordet vi satt på, stoppet, snudde og travet tilbake igjen til vennene sine. Hva var det for noe? Senere fikk forresten Hårmannen og co seg en god latter da Cecilie på en eller annen måte klarte å snuble da hun skulle reise seg for å gå, og endte opp med å krasje elegant inn i vindusruten rett foran nevnte Hårmann. Han ble rød som en tomat av innestengt latter, og holdt hånden diskret foran munnen for å skjule gliset som helt sikkert var der. Katinka syntes han var det søteste noensinne.

I dag regner det og er kaldt. Leiligheten min er om mulig enda kaldere enn vanlig. Deilig. Jeg er sliten. Jeg har en haug med lekser jeg må gjøre før helgen, jeg må skrive tale til Hayashi-timen i morgen og jeg må skrive førsteutkast til den avsluttende presentasjonen vi skal ha. Slitsomt. Men på fredag er det først julefest, så JIU Light Festival (der Togmannen forhåpentligvis dukker opp med eller uten kostyme), og lørdag-søndag er det overnattingstur til Awa-Kamogawa for oss som skrev oss på den. Gleder meg masse. Det blir gøy å faktisk ha noe å se frem til i helgen (til tross for at jeg og Katinka går glipp av siste episode av Bloody Monday... hyyyyyl! Må laste den ned når vi kommer hjem på søndag!) for en gangs skyld.

Nei, nå må jeg jobbe! Kommenter, folkens. Kommenter!

OMFG, K!

Dere husker barneskolen, ikke sant? Der lærerene plutselig fant det for godt å vise såkalte opplysningsfilmer om tøffe Kåre som ble tatt for butikknasking (og all skammen det medførte), Pelle som mobbet den svake og pinglete Bjarne (Pelle ble selvfølgelig utvist når det ble oppdaget) eller dumme Lena som ga etter for presset og begynte å røyke (til sist fikk hun sikkert lungekreft og døde)? OK, når sant skal sies husker jeg egentlig ikke hva de filmene egentlig handlet om, men jeg husker at vi måtte se dem. De skulle visstnok være holdningsskapende, noe som med andre ord vil si at de hadde som hensikt å forme våre uskyldige barnesinn, og føre til at vi endte opp som ærlige og lovlydige borgere. Jeg likte aldri de filmene.

Derfor fikk jeg et noe uvelkomment flashback på fredag, da utvekslingselevene skulle høre på et politiforedrag om japansk trafikksikkerthet. Grunnen er at det har vært flere trafikkulykker der utvekslingselever (men ingen norske) har vært involvert de siste ukene. Dermed ble vi plassert på et AV-rom (Katinka var overlykkelig fordi det var Hårmannens territorium), og tvunget til å se på videoer av små, japanske barn som blir overkjørt i diverse situasjoner. Det var som de forhatte videoene fra barneskolen all over again. Det verste var selvfølgelig at tingene de terpet på i videoene ikke var noe nytt for oss. Hallo? Det er jo vanlig, sunn fornuft. Man løper ikke plutselig ut i bilveien. Man krysser gaten når det er grønt lys, ikke rødt. Man ser seg til begge sider før man krysser. Til og med førsteklassinger vet det. Bortkastet. I det minste slapp vi en rengotime med Fujishiro.

Etter å endelig ha fått sovet ordentlig ut, brukte jeg store deler av lørdag formiddag til å bare sløve rundt inne i leiligheten min. I halv syv-tiden fant Katinka og jeg ut at det var på tide å handle inn litt mat, så vi gikk en tur på Sunpia. Til min store glede fant jeg en fin kåpe som ikke var så alt for dyr, så jeg endte opp med å kjøpe den. Jeg fikk også høre av en lærer vi møtte på på matbutikken at jeg tydeligvis ser ut som en helt annen person når jeg har håret bakover i stram hestehale (bad hair day). Om det er positivt eller negativt vet jeg ikke helt. Anyway, mat ble kjøpt, og vi dro rett hjem for å forberede oss på lørdagens høydepunkt.



Lørdagens høydepunkt heter Bloody Monday, og er et spenningsdrama som går her i Japan for tiden. Jeg og Katinka begynte egentlig å se på det siden dramaet har heitinger som Miura Haruma, Sato Takeru og Narimiya Hiroki i sentrale roller, men nå er vi begge helt forelsket i den serien. Fy søren så spennende! Det er en ny uvented twist i hver eneste episode, og du vet aldri hva som skal skje videre. Episode i går var den nest siste, så selvfølgelig var den sinnsykt dramatisk. Og her må jeg bare få lov til å få utløp for noen av mine følelser: OMFG! Jeg kan ikke tro at DEN personen er K! Det hadde jeg aldri trodd. Seriøst! Jeg er fremdeles i sjokk! WAH! Men jeg er så glad det ikke var den personen jeg en stundt trodde det var. Phew. Det hadde vært grusomt! Seriøøøøst.. jeg vil se siste episode NÅ!

OK, ferdig.

(Stine, du kan bare forberede deg. Du skal SÅ se den serien med meg når jeg kommer tilbake til Norge igjen. Ikke engang tenk på å se den uten meg! Det er ikke subs ute til alle episodene anyway!)

Midt under Bloody Monday fikk vi en melding fra Cecilie om at det var bursdagskaraoke for Inger senere på kvelden, og vi er ikke vanskelige å be når det kommer til karaoke. Det var utrolig mange folk på Shidax, så da vi kom måtte vi vente i 20 minutter før vi kunne få et karaokerom. De 20 minuttene benyttet jeg og Katinka til å gå en tur på Wonder Goo og kjøpe lesestoff til prosjektet vi skal ha i Haga-timene. Vi endte opp med å kjøpe hver vår mobilnovelle i publisert utgave. Det kan bli en utfordring å lese en 120-siders bok på japansk, men skriften er forholdsvis stor, og jeg har hele juleferien på å komme meg gjennom den. Får ta det som en utfordring!

Karaoke var som alltid gøy, og Katinka og jeg fikk til og med hatt vår White X'mas-debut (den nyeste sangen til KAT-TUN), noe som gikk mye bedre enn forventet. Vi er nå snart helt klare for å dra på Johnny's-karaoke med de norske jentene som kommer til Japan om et par uker.

I dag er det sløvedag. Jeg har ikke gjort noe som helst produktivt, og har ingen planer om å gjøre det heller. Dagen har for det meste gått med til å se på America's Next Top Model sesong 11, og ble en smule forskrekket over jordskjelvet som rammet oss for noen få timer siden. Siden episenteret lå et stykke unna Togane, var det ikke så sterkt her, men allikevel ristet det godt. Jordskjelv er interessant, om enn en smule ekkelt. Var en stund siden sist nå. Uansett, tilbake til sløvingen! Top Model venter på meg!

Som alltid; kommenter. Jeg VET det er flere som leser her enn som kommenterer. Fy, fy! Det tar bare noen ekstra sekunder å legge igjen et lite spor!

Tornerose sov i hundre år...

...mens jeg knapt nok får sove i hundre minutter. Den siste uken har rett og slett vært totalt utmattende, og en smule trist må jeg innse at det jeg gleder meg mest til i nærmeste fremtid faktisk er å få sove ordentlig ut på lørdag. Den dagen jeg glemme eksistensen av ord som alarm og vekkerklokke, og sove helt til jeg våkner av meg selv. Deilig.

Min totalt utmattende uke begynte forsåvidt allerede på søndag, da vi hadde den fryktede (vel, ikke egentlig) JLPT. Vi måtte ta toget til Chiba tidlig på morgenen, siden selve prøven ble avholdt på et annet universitet enn Josai. Heldigvis gikk det direktetog fra Oami, så vi slapp unna med ett togbytte. Hurra. Ikke var det spesielt vanskelig å finne universitetet vi skulle til heller, til tross for at det var en ca. 20 minutters spasertur fra stasjonen. Da vi endelig kom i gang med prøven (etter en haug med lydopptak om regler og sånn), viste den seg å være utrolig enkel. Til og med lytteprøven gikk så det suste. Vi får ikke vite det endelige resultatet før en gang i februar, men jeg tviler ikke et sekund på at jeg sto med glans. Jeg kan ikke si det samme for den indiske fyren på raden foran meg som frustrert satt og rev seg i håret da vi kom til grammatikkdelen, though. Uansett, jeg pustet lettet ut fordi prøven var over, og feiret det med å ta en liten, spontan shoppingtur i Chiba sammen med Yong.

Dessverre varte ikke gleden min særlig lenge, siden lærerne hadde bestemt seg for at det var en fantastisk idé å legge den største oppsummeringsprøven hittil på tirsdagen etter JLPT, noe som ga oss totalt ett døgn til å forberede oss. Dermed var det bare å sette seg rett ned med læreboken som eneste venn. Vel, jeg og Katinka så oss nødt til å skulke en time på mandag for å rekke gjennom all grammatikken, men det var for en god sak. (Og vi fikk fine bonuser i form av Togmann- og Hårmann-viewing tidlig på morgenen.. så verdt det!) Den ekstra tiden kom godt med, og på mirakuløst vis rakk jeg gjennom det aller meste før prøven. Selve prøven gikk OK, tror jeg. Forventer ikke toppkarakter, men jeg følte det gikk greit.

[edit:] Har fått tilbake prøven nå. Lå et godt stykke over klassegjennomsnittet, så da gikk det jo riktig så bra. Hurra! [/edit]

På tirsdager slutter vi til lunsj (kl. 12.40), så jeg og Katinka hadde på forhånd bestemt at det ville være en fin dag å reise til Tokyo for å snoke litt i idolbutikker og sjekke statusen på konsertbilletter og sånn. Da Yong og Ingrid hørte om planenene våre ville de også være med, så vi hoppet på første og beste tog til Tokyo. Vel fremme i Harajuku pøsregnet det, så vi stakkars nordmenn uten paraply løp fra den ene butikken til den andre, mens vi søkte midlertidig tilflukt under diverse tak på vei ned Takeshita Dori. Jeg endte opp med å kjøpe en kjempefin veske, et par nye idolplakater til fangirlveggen (Takeru Sato! Yay!) og behagelige koseklær jeg kan dasse rundt i inne i den iskalde leiligheten min. Dessuten kjøpte jeg en gave til Stine, så nå kan hun bare lure! I tillegg fikk vi endelig gått på H&M, bare for å bli skuffet over at de ikke hadde de superfine klærne vi hadde drømt om. I løpet av dagen fikk jeg en del telefoner fra et mystisk nummer, men jeg så det ikke før det var for sent.

I går var det onsdag. Etter endt skoledag satt jeg og Katinka i den lille kantinen, da jeg plutselig så at det merkelige nummeret hadde ringt meg igjen. Denne gangen hadde noen lagt igjen en beskjed. Til min store overraskelse var det Kobayashi, som kunne fortelle meg at det lå en pakke fra Norge og ventet på meg på skolen. Pinlig. (Mamma hadde først sendt pakken til den midlertidige adressen vi ga til Lånekassen og sånn, grunnet en misforståelse. Hun kontaktet Posten etterpå, og ga dem riktig adresse) Kobayashi bare lo da han ga meg pakken. For til tross for at den riktige adressen min sto klart og tydelig på forsiden av pakken, hadde Posten glemt å krysse over den gale adressen mamma hadde skrevet på undersiden av pakken (to steder - best å ta sine forhåndsregler), og dermed hadde den endt opp på Josai. Uansett, det var jo fint den kom frem i det minste. Og pakke er gøy! Jeg døpte den Hjalmar, siden jeg ikke fikk lov av Katinka og Cecilie å kalle den Bob. Wonder why.

På kvelden dro de norske jentene på karaoke med Yuuko, Junko, Yukie og kjæresten til Yukie. De to sistenevnte jentene er buddiene våre gjennom skolens nyopprettende buddysystem (avansert form for samtalepartnere som er 3.- og 4.-årsstudenter og kan snakke engelsk). Det som begynte som en uskyldig brusdrikkekveld, utviklet seg raskt til å bli all-you-can-drink. Til vårt forsvar skal det sies at vi var meget fornuftige, i og med at vi hadde skole dagen etter. Dessverre var det noen som kanskje var litt vel ivrige, og hadde mikrofonen store deler av kvelden. En smule kjipt for oss andre, men men.. Det er vel slikt som skjer.

Dagen i dag var kjedelig. Mer er det ikke å si om den. Eller jo, forresten. Jeg har et nytt kapittel i japanske-gutter-er-rare-historien min. Da jeg og Katinka satt på benken (ja, det var kjempevarmt ute i dag. Rundt 17 grader) etter skoletid, kom det plutselig en fyr og slo seg ned ved siden av oss. Han spurte om vi skulle ta bilde sammen, og jeg og Katinka følte vel ikke vi kunne gjøre annet enn å si ja. Som sagt, så gjort. Han fyren snakket litt med oss også, men vi var kanskje ikke de mest imøtekommende personenen i verden (hey, vi var trøtte, de var ikke spesielt snasne), så det ble ikke den dypeste samtalen i verden. Uansett, etterpå viste det seg at han og vennene hans har forbindelser til gjengen til både Brunemannen (som forøvrig snart har tatt igjen Pepperkakemannen på brunhetsskalaen) og Gisse. Oh noes!

Kommentarer blir forøvrig fremdeles satt stor pris på!

Litt annerledes førjulsstress!

Julestemningen lar vente på seg her i Japan. Det er ikke mangel på juledekorasjoner eller julemusikk som gjør det. Nei, det er nok av slike ting her. Det står en stor, oppblåsbar julenisse borti veien,og enda et stykke lenger bort finner vi en mekanisk (og oppblåsbar) Rudolf som hjelper julenissen opp eller ned av pipen. At det innimellom ser ut som om Rudolf heller prøver å myrde nissefar (eller gjøre andre sketchy ting med ham) enn å hjelpe ham, får heller bare være. Det største problemet er vel kanskje været. I utgangspunktet burde jeg ikke kalle det et problem i det hele tatt. Det er tross alt ikke hver dag man kan sitte ute i strålende solskinn i bare genser (med oppbrettede ermer) i desember, slik jeg kunne på skolen i dag. I alle fall er det ikke hverdagskost for oss nordboere. Men det blir ikke akkurat julesteming av slik. Man føler ikke at det bare er 20 dager igjen til jul når man sitter der og nyter de varme solstrålene. Julestemning, hvor er du?

(Jeg savner forresten Nidar Julemarsipan. Mamma og Stine; det bør ligge en smellfeit marsipangris og vente på meg når jeg kommer hjem til Norge igjen!)

Som en demper på den nærmest ikke-eksisterende julestemningen, har vi også en viktig prøve å se frem til på søndag som kommer. Da avholdes nemlig Japanese Language Proficiency Test (JLPT), hvor min klasse skal prøve å bestå nivå 3, bedre kjent som sankyuu. Består man får man et papir der det står at man har bestått. Uten JLPT er det nærmest umulig for en utlending å få seg jobb i Japan, eller med japansk generelt. Nå skal det sies at man ikke kommer særlig langt med kun sankyuu (man må nok ha nikyuu (nivå 2) eller ikkyuu (nivå 1) for det), men det er jo alltids greit å få en bekreftelse på at man faktisk har lært noe i løpet av den tiden man har studert japansk. MEN sankyuu på en søndag vil si at hele helgen går med til glose-, grammatikk- og kanjipugging. Så mye for avslapping, liksom. Farvel, dramahelg. Farvel, karaoke. Farvel, kjære alkohol. Vi sees kanskje neste helg.

Jeg tror egentlig sankyuu kommer til å gå ganske greit, da. Vi har hatt to timer à 90 minutter hver uke dedikert til sankyuu-øvelse siden vi kom. Flere ganger har vi tatt øvelsesprøver. Jeg har fremdeles til gode å stryke på dem (med unntak av lyttedelen på den ene.. men kom igjen - det gjorde vel de fleste). Lyttedelen er ikke så big deal uansett, siden man alltids kan redde seg inn ved å score høyt på grammatikk og gloser/kanji.

Sånn ellers så insisterer air conditionen min fremdeles på å være innstilt på igloo-temperatur. Cecilie var innom en tur tidligere i kveld for å se om hennes halvmagiske hender kunne fikse den usamarbeidsvillige boksen, men selv hun måtte gi tapt for ondskapen som skjuler seg inni plastklumpen. Jeg må virkelig gi skolen beskjed før jeg virkelig oppfyller mine dystre spådommer om å bli en gjennomfrossen istapp eller noe, men slik leiligheten min ser ut nå, kan jeg ikke risikere at noen fra skolen plutselig popper opp på overraskelsesbesøk for å fikse den, så jeg må rydde først. Problemet? Jeg har ikke fritid, så det er ikke akkurat flust med rydde-muligheter. Vi får se hva jeg får gjort neste uke. Eventuelt innimellom sankyuu-lesingen på lørdag.

Ellers presterte jeg å drite meg tvert ut foran Togmannen i dag, da jeg i et anfall av midlertidig galskap satt og gjentok "Tosh-Tosh" (det nye kallenavnet til Lille-Simba) med squeaky stemme om og om igjen foran Katinka og Inger, uten å vite at han kom gående kun noen meter i fra meg. Nå tror han sannsynligvis at jeg er lettere tilbakestående. Oh well.

På benken i dag ble jeg og Katinka snakket til av en gjeng med gutter, som ville ha svar på et noe uvanlig spørsmål.「俺たちの中で、誰がいい？」Det var noe sånt de spurte om. Kort fortalt ville de ha svar på hvem av dem vi synes var kjekkest. Katinka klarte å peke på en av dem (til stor glede for kameratene hans), mens jeg ikke hadde lyst til å svare. Jeg liker ikke å svare på slike ting. Utseendemessig var ingen av dem noen Togmann, for å si det på den måten. Heldigvis dukket Cecilie, Yong og Ingrid opp, så vi overlot det til Cecilie å føre en samtale med dem. Reddet!

Konklusjon: Japanske gutter er noen merkelige skruer...

Fanta-tastic!

En ting som aldri slutter å overraske meg er hvor utrolig mange Fanta-smaker det er mulig å få laget. Etter jeg kom til Japan har jeg både sett Fanta Peach, Fanta Green Apple, Fanta Grape og Fanta Melon (som til tross for sitt knallgrønne utseende og sannsynligvis skyhøye innhold av E-stoffer smaker fantastisk, btw), og i går snublet jeg jammen meg over Fanta Fruit Punch da jeg lusket rundt på Jusco også. Den er rød, og minner litt om vanlig husholdningssaft, men den var overraskende god. Jeg har gjort det til min mission å smake på alle Fanta-typene jeg snubler over. Jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til Fanta Grape... Har ikke turt å smake på den enda. Tror det er fordi den er lilla, og jeg generelt sett ikke er så glad i den fargen. Men... Fanta er gøy! Og godt! Mest godt!

I første time fikk vi en hyggelig overraskelse. Watanabe-sensei delte ut brev som fjerdeklassingene vi besøkte på barneskolen i Togane hadde skrevet til oss. Jeg fikk seks brev - ett fra hver person i ringspillgruppen "min". Må innrømme at jeg ble en smule rørt da jeg leste brevene, selv om de alle stort sett gikk ut på det samme. "Hei! Takk for at du kom! Jeg var nervøs for hva slags person som skulle dukke opp, men da jeg så det tenkte jeg at du så hyggelig ut. Du var flink i ringspill. Jeg hadde det kjempemorsomt. Kom på besøk igjen!" Det var superkoselig. Nordmennene som ikke dro til barneskolen gikk virkelig glipp av en hyggelig opplevelse.




Lunsjen begynte overraskende bra, da Togmannen kom traskende alene mot kantinen. I dag, som i går, gikk han inn, surret litt rundt borte i matavdelingen, og ventet på venner som tydeligvis aldri dukket opp. Etter mye om og men virket det som om han bestemte seg for å gå et annet sted. Jeg, lur som alltid, fant ut at dette måtte være den perfekte tiden til å gå og kjøpe brød i den andre kantinen (gjør det hver dag), fordi jeg da ville få en ekstra sjanse til å glo litt på Togmannen. Men neeeeida.. Han var ikke å se noen steder. Da jeg kom tilbake til hovedkantinen igjen, gliste Katinka ondskapsfullt, og sa at jeg burde ha blitt i den store kantinen. Tydeligvis hadde Togmannen kommet løpende tilbake med flaksende armer, snakket med noen venner i kantinen, og gått tilbake der han kom fra. Tilfeldigvis akkurat i det jeg kom gående rundt den store haugen på andre siden. Snakk om å akkurat misse ham. Dammit. Meg og min flaks. Dagens bummer.

Etter å ha hentet Katinkas adventskalender på postkontoret, spist nikuman til middag og slappet av hjemme i noen timer, var det på tide å gå og lete etter noe å lese til det dumme Haga-prosjektet. Tydeligvis skal vi lese en japansk bok/japanske artikler og skrive en oppgave ut i fra det. Det er jo forsåvidt greit nok, men det vanskelige er jo å faktisk finne noe som ikke er oversatt til engelsk, siden det er et av kriteriene. Hvordan skal vi ha oversikt over hva som er oversatt eller ikke? Katinka og jeg lette febrilsk gjennom hyllene på Wonder Goo etter passende materiale, men kom ut derifra med helt andre ting enn det vi lette etter. For Katinkas del kjøpte hun Koizora-boken på japansk (men siden det finnes både film og TV-serie som er oversatt, tviler vi på at den er godkjent), og for min del ble det en herlig Takeru Sato-fotobok.

Senere satte vi kursen for en bokhandel der de hadde en haug med manga (brukt, tror jeg) til 105 yen (8 NOK). Til min store glede oppdaget jeg at de hadde hele Parfait Tic! der, så jeg må nok tilbake i den nærmeste fremtid og kjøpe den. Det er sånn.. 22 volum eller noe da, men siden den ikke er oversatt til engelsk er det jo ikke noen andre alternativ. Jeg er ikke så fan av scanlations. Vi hadde håpet å finne noe brukbart materiale der inne, men vi kunne fort slå fast at japanske bokhandeler er utrolig uoversiktlige hvis man ikke kan lese kanji. Dermed måtte vi nedslått slå fast at vi ikke kom til å finne noe i dag, og forberede oss mentalt på å spørre Haga-sensei om råd i morgen. For å trøste oss spiste vi en herlig dessert på Jonathan's, før vi endte opp med å sikle over Takeru Sato-fotoboken på Katinkas rom. Vi er så produktive mennesker.

Fright of the day: Da jeg krasjet med den lille onde alven i det jeg kom ut døren i den lille kantinen. Jeg tror hjertet mitt hoppet over flere slag (av ren frykt, mind you) da jeg plutselig møtte det onde, stikkende, mørke blikket hans. Bare å tenke på det gir meg frysninger, og ikke av den hyggelige typen. S-C-A-R-Y!

I say taco, they say taco!

Langhelgen ble ikke så veldig spennende. Den helvetes finanskrisen har gått hardt utover økonomien til oss stakkars utvekslingsstudenter, så jeg hadde rett og slett ikke råd til å gjøre noe veldig spennende. Tiden ble for det meste brukt foran min kjære PC-skjerm, der jeg for første gang på lenge lot meg selv synke ordentlig dypt ned i de asiatiske dramaenes herlige verden. Jeg skulle gjerne ha byttet det ut mot en lang og god shoppingrunde i butikkene (Vero Moda og H&M - how I miss thee), men som sagt.. man må finne underholdning som ikke koster noe.

Allikevel klarte jeg å lokke med meg Katinka inn i en klesbutikk på lørdag, en oppgave som har blitt mer og mer vanskelig ettersom finanskrisen sakte, men sikkert, spiser opp det engang så romslige budsjettet vårt. Siden jeg ikke akkurat hadde med meg så mange bukser/shortser/skjørt hit, tenkte jeg i utgangspunktet å finne meg en ny shorts. Sånn skulle det ikke gå. Klesbutikkens utvalg av shortser minner mest om noe jeg kunne funnet i bestemors klesskap. Men de hadde et stooort utvalg av jeans, så jeg tenkte "what the heck" og tok med meg et par av ubestemmlig, japansk merke inn i prøverommet. Jeg forventet det vanlige. Du vet, passe i livet, løs over baken og lårene.. same old story over and over again. Jeg har ikke jeanskropp. Men til min store forbauselse passet buksene perfekt. Halleluja! Japanske bukser er tydeligvis redningen for oss som ikke er velsignet med J.Lo'ske attributter.

(Sorry for den lange fortellingen om mine nye bukser, men jeg vet det finnes jenter der ute som kan forstå gleden min. Det er ikke lett å finne et par jeans med riktig passform!)

I går tok jeg og Katinka også turen til Jusco for å handle mat, siden det heftige regnværet satte en brutal stopp for våre utforske-området-bak-Sunpia-og-håpe-på-å-få-et-glimt-av-våre-respektive-menn-planer. Mens vi trasket mellom hyllene, fikk vi begge en ubeskrivelig taco-craving. Vi saumfarte hyllene etter ingredienser, og what do you know? Heeelt nederst i en hylle, nesten ute av syne for våre nærsynte øyne, lå en pakke med tacoskjell+krydder+saus fra Old El Paso. Endelig mat vi kjente igjen! Gleden var til å ta og føle på. Ikke engang det grusomme regnet kunne sette en stopper for lykkerusen vi følte (eller.. jeg følte den i alle fall) på veien hjem. Det var nesten så jeg hoppet bortover veien og sang "taco, taco, taco" om og om igjen. Og tenke seg til; jeg er faktisk ikke en helt håpløs kokk, så middagen ble overraskende god! Yummy!

Dagen i dag opprant med strålende solskinn, men til tross for det var det egentlig ganske kaldt. Togturen var kjempekjedelig. Til og med Piercingmannen klarte å rømme fra oss i dag. I japansktimene moret jeg og Katinka oss med å prøve å komme på potensielle fantasifulle arbeidssteder til å bruke i øvelsessetningene våre, men endte av en eller annen merkverdig grunn opp med enten å skrubbe toalettene på McDonald's, selge kroppene våre på et gatehjørne eller jobbe på hostessklubb, noe vi regnet med at lærerene ikke ville sette videre stor pris på. Så vi holdt kjeft.

Lunsjen var nok et brutalt møte med min nye Togmann-frie hverdag. Han er ikke i kantinen så ofte, så ser alt for lite til ham om dagen. Typisk. Katinka, derimot, ble en smule skremt over at alle vennene til Hårmannen satt på rekke og rad bortover langs bordet (alle på samme side), med utsikt rett mot.. du har sikkert gjettet det.. oss. Enten snakker vi tilfeldigheter, ellers er vi mer fascinerende enn vi er klar over. Dessverre for Høye Kvisemann og Brølle er de ikke videre tiltrekkende. I'm sorry, but it is the truth. Fra nå av kan dere sette dere slik at Katinka har fin utsikt til sin utkårede hver dag. Thank you very much in advance.

I det minste fikk vi skrevet ned de fleste forberedelsene til den muntlige prøven vi skal ha på torsdag. Hurra for effektivitet!

Bruce the Bruise og andre eventyr!

Bloggen har nok lidd litt under det noenlunde dårlige humøret som pleier å snike seg frem når mørket senker seg over de tusen hjem. Høsten er virkelig ikke min favorittårstid. Helst skulle jeg gjerne ha ligget hele dagen under den varme dundynen min, men dessverre er ikke det verken sunt eller mulig. Rastløsheten, skolen eller andre plikter kaller, så det eneste jeg kan gjøre er bare å dra meg opp av sengen når vekkerklokken ringer, stikke føttene i de varme tøflene jeg kjøpte på Pizakka for et par uker siden og ønske en ny dag velkommen. Hurra.

Så hva har jeg bedrevet tiden med? Vel, la oss gå for oppsummeringsmetoden av noen av de mer eller mindre uvanlige hendelsene som har skjedd siden sist:

Barneskolen: Til tross for at god del av nordmennene som hadde meldt seg på trakk seg i siste liten, var det fremdeles seks av oss som tok turen til en lokal barneskole i Togane. Da vi ankom den nedslitte, men halvveis koselige, skolen ble vi vist inn i et rom, der vi fikk utdelt et gruppenummer. Pga. at det var så mange norske som trakk seg, havnet de fleste nordmennene på en gruppe helt mutters alene. Oh joy. Etter å ha smugtittet på førsteklassingenes juleforberedelser, ble vi dratt med inn i gymsalen, der vi ble ønsket velkommen av skolens fjerdeklassinger. Det var satt opp forskjellige stasjoner rundt i gymsalen, der forskjellige aktiviteter skulle foregå gruppevis. Heldige Tonje havnet selvfølgelig først på tauhopping-gruppen. Fysisk aktivitet. Mye fysisk aktivitet. Barn har utholdenhet så det holder. Senere havnet jeg på en gruppe der vi bl.a. kastet ringspill (noe jeg tydeligvis er veldig flink til). Så var det tid for lunsj. Vi spiste sammen med den gruppen vi var hos sist, noe som for meg betød ringspill-bunchen. Så der satt jeg mutters alene på et bord sammen med en haug søte, små japanske barn som stilte meg spørsmål som "hvilket dyr liker du best?" og "har du vært i Disneyland?" Men alt i alt var det en festlig dag!

Bruce the Bruise: Karaoken på lørdag begynte så fint, helt til en rabiat Katinka plutselig fant det for godt å kjøre tennene sine dypt ned i den stakkars armen min. Nå skal det sies at jeg faktisk bød frem armen min til akkurat det formålet (hvorfor vet jeg ikke.. de sier jo at alkohol sløver dømmekraften), men det gjorde fremdeles ufattelig vondt. Jeg forventet et Pearl-bitt, men fikk heller et Baby-Stine-i-godstolen-bitt. Ikke spesielt godt. Au, au, au. Uansett, dagen etterpå hadde jeg fått et blåmerke på størrelse med Grønland på armen min. Fascinert av den noe morbide formen på blåmerket (tannmerker, anyone?), døpte jeg det umiddelbart Bruce. Let's face it; hva annet kan man kalle et slikt blåmerke? Bruce bor fremdeles på armen min, nesten en uke senere. Nå har han begynt å bli litt gul. Jeg tok noen bilder av Bruce i dag, bare for å vise dere størrelsen hans (det siste er bare slengt med for å forsikre mamma om at jeg fremdeles ser omtrent lik ut som da jeg dro). Han er ingen smågutt, nei. Og ja, det lidende ansiktsuttrykket på bildene er spesielt til ære for Brucey!

Overraskelsesbesøk: Mandagen skilte seg litt ut fra de vanlige, kjedelige mandagene. Mens Katinka nøt en herlig lunsj med sin samtalepartner Pinky (kalt opp etter fargen på klærne hennes) og vennene hennes, pugget jeg rengo med Ingrid. Midt i all glosepuggingen vår, utbrøt plutselig Ingrid: "Men, er ikke det..?" Jeg, nysgjerrig som jeg er, snudde meg selvfølgelig, og fikk en halvveis surrealistisk opplevelse da jeg plutselig så PG stå midt i kantinen på Josai. Tydeligvis hadde han kommet helt på besøk fra Osaka. Tror en stor del av klassen ble litt halvveis paffe (unntaket er selvfølgelig de som visste om besøket på forhånd), men det var uansett veldig morsomt. Selv om jeg tror Fujishiro-sensei ble en smule satt ut da det plutselig satt en fremmed person i klasserommet. Uansett, det var et hyggelig gjensyn!

Middag med buddyene: Buddyene, en slags eldre og mer avansert utgave av samtalepartnerene våre, inviterte oss med på okonomiyaki på tirsdagskvelden. De fleste jentene endte opp med å dra. Jeg hadde aldri spist okonomiyaki før, så jeg var veldig spent på om jeg kom til å like det eller ikke. Jeg har tross alt et rykte som usedvanlig kresen å leve opp til. I følge Yong og Ingrid var det utrolig mye mat i en porsjon, så jeg og Katinka endte opp med å dele. Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, siden det absolutt ikke var noe å utsette på smaken. Det var rett og slett skikkelig namnam. Jeg fikk ikke snakket så mye med min buddy, Junko, den kvelden, siden vi satt på forskjellige bord, men jeg fikk melding av henne senere der hun skrev at vi kunne prate mer en annen gang. Uansett, deler av kvelden var veldig hyggelig. Velger bevisst å være litt vag her.




Og dermed har vi kommet frem til siste punkt på listen over hva som har foregått i vårt lille av hjørne av Togane i det siste.

Drama, drama, drama: Det er vel egentlig ikke annet å forvente når man tar en haug med jenter og plasserer dem nesten oppå hverandre 24 timer i døgnet. Kombiner det med mørke, kulde, kjedelig skoletimer, lite søvn og diverse andre negative momenter, og du får en gjeng med tikkende bomber som går rundt på to ben. Skal ikke gå nærmere inn på det her, men litt drama kan vi vel si det har vært både her og der i det siste. Men som fornuftige voksne (ja, mamma. V-O-K-S-N-E!) prøver vi å snakke oss gjennom det, og gå videre med livene våre. Go us!

I dag har det ikke skjedd så veldig mye spennende. Togturen var like kjedelig som knekkebrød uten pålegg. Jeg og Katinka oppdaget at Piercingmannen (han har bittelite hode, men han er søt.. på en merkelig måte) kanskje muligens dufter godt. Timene var kjedelige, som alltid. I Mario-timen moret vi oss med å planlegge vår noe dystre fremtid, som innebærer evig party. Internt, I know. Lunsjen var om mulig enda kjedeligere enn togturen. Rengo var ren og skjær tortur, men det var kanskje ikke noe nytt. Høydepunktet kom kanskje etter skolen, da jeg og Katinka til vår store glede oppdaget at den lille, onde alven skulle ta toget hjem sammen med oss. Vi lot ikke sjansen gå i fra oss, og passet på å gå et stykke bak ham, så vi kunne le av den utrolig teite gangen hans (som jeg har sagt før: det ser ut som om han har stukket en pinne opp visse steder pinner ikke burde stikkes), mens han kikket seg småparanoid over skulderen nå og da. Dessverre varte gleden vår ikke spesielt lenge, i og med at han tydeligvis hadde syklet til stasjonen i Togane. Æsj.

Oh well, det var gøy så lenge det varte.

Nå er det langhelg, i og med at japanerene har en eller annen av de merkelige helligdagene sine på mandag. Jeg skulle gjerne ha ropt hurra, hadde det ikke vært for at jeg ikke aner hva jeg skal bedrive tiden min med. Noen forslag?

Kalde kvelder og karaokemoro!

Det begynner å gå mot kaldere tider her på den andre siden av jordkloden også. De varme dagene vi opplevde i begynnelsen føles nå bare som fjerne minner fra svunne tider. En airconditioner der varmefunksjonen ikke vil fungere ordentlig har også fått min engang så behagelige leilighet til å føles mer som et isslott, og ikke et sted jeg kan søke tilflukt fra den kjølige temperaturen utenfor. Foreløpig fungerer det forholdsvis greit å pakke seg inn i lag på lag med klær, men hvis dette fortsetter blir jeg nødt til å si i fra til skolen. Jeg fryser. Jeg liker ikke å fryse. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg har jernhelse, så hadde jeg sikkert vært halvdød av lungebetennelse allerede.

Noe som alltid er en slager, kaldt eller ikke, er de ukentlige (i alle fall pleide de å være det) turene på Shidax for å nyte litt billig alkohol og mer eller mindre vakker sang fra både en selv og andre. Karaoke må være den mest brilliante oppfinnelsen noensinne. På lørdag var jeg, Katinka, Cecilie, Yong, Ingrid og Inger der, og hadde en festlig kveld med drinker som var en hel del sterkere enn vanlig. Hvem enn det nå var som blandet drinkene våre den kvelden; tusen takk! We owe you one!

Jeg var til og med så sneaky at jeg filmet de glade sangfuglene, og jeg har bestemt meg for å dele det med alle som roter seg inn på bloggen min. Jeg regner med at det ikke er så mange fremmede uansett. Det er med fare for mitt eget liv og helse jeg gjør dette, så dere får værsågod å sette pris på det (og nei, jeg vet ikke hvorfor det dukker opp to vinduer/bilder under der):



Ellers er det ikke så mye nytt og spennende å fortelle om livet i Japan. Timene er fremdeles ensformige, vi benytter fremdeles enhver sjanse vi har til å sikle over diverse hotties (Togmannen!), og vi spiser fremdeles gjerne mat fra ferdigmatdisken på Jusco. Jeg kunne nesten solgt bestemoren min for et ordentlig, hjemmelaget måltid, men siden det ikke akkurat er lovlig (og bestemor forsåvidt befinner seg på den andre siden av kloden), får jeg heller bare forbanne mine egne ikke-eksisterende kulinariske talenter.

(Ja, mamma. Det var en spøk. Slapp av. Jeg er fullstendig klar over at salget av bestemor ikke engang hadde innbrakt en pakke egg.)

(...spøk igjen. Don't hate me.)

I dag utforsket imidlertid jeg og Katinka nye områder, da vi stakk nesene våre nedi frysedisken med mikrobølgeovnmat på Jusco. Hittil har jeg vært en smule skeptisk til mikromat, men min plutselige lasagne-craving satte all skepsisen til side. Og har du sett? Mikrobølgeovn-lasagnen var faktisk overraskende god. Greit, konsistensen var litt merkelig, men smaken var det ikke mye å utsette på. Den var fremdeles ikke like god som hjemmelaget lasagne, men man kan jo ikke få alt her i livet heller. Bottom line is: Jeg har plutselig fått en haug med nye middagsalternativer. Og det er jo noe å rope hurra for, er det ikke?

Morgendagen bringer nye utfordringer. I et svakt øyeblikk skrev jeg og Katinka oss opp på listen over mennesker som skal dra å besøke en lokal barneskole. Vi vet jo alle hvor glad jeg er i barn. Jeg angrer litt nå, men hvem vet.. det kan jo bli gøy. Forhåpentligvis er barna over siklestadiet, og i stand til å tørke vekk snørr på avveie. Jeg krysser fingrene.

Jeg synes forresten det har vært ekstremt dårlig med kommentarer i det siste. Skuffende. Så vanskelig er det vel ikke? Pretty please? *puppy eyes*

Om bajsedager og hyggelige overraskelser!

Vi har alle hatt dem. Dager der det føles som om universet hater oss, og at alle og enhver gjør sitt aller beste for å ødelegge livene våre. Som regel er det bare paranoiaen som snakker. Allikevel er det ikke spesielt hyggelig hverken for deg selv eller personene rundt deg når du opplever en slik bajsedag. For min del kom den i går.

Dagen begynte forsåvidt ikke noe spesielt annerledes enn alle andre dager, og det var ingenting som tydet på at den skulle bli så mye verre heller. Så feil kan man ta. Jeg kan ikke si hundre prosent sikkert hva det var som utløste min lille nedtur, men jeg satser på at det var en kombinasjon av trøtthet (jeg har tross alt sovet litt lite den siste uken), utmattelse og forventninger som får et brutalt møte med realiteten. Det siste høres forresten dramatisk ut. Så mye drama var det ikke. Jeg bare overdriver. Anyway, det var som Katinkas crappy Friday all over again, men denne gangen var det meg det gikk utover. På et tidspunkt hadde jeg bare lyst til å legge meg ned midt i kantinen og gråte. I'm such a little drama queen!

Da jeg kom hjem til leiligheten endte jeg opp med å sove i et par timer, og da jeg våknet så jeg plutselig litt lysere på ting igjen. Vi vet allerede at Grumpy-Tonje kommer frem når jeg er sulten eller eventuelt ikke får shoppet, så kanskje Emosjonelle-Tonje kikker frem når jeg er trøtt? I det minste følte jeg meg ikke som fullstendig crap lenger. Det hjalp også litt på humøret da jeg fikk en melding med en hyggelig, liten gave fra Cecilie. Klikk her for å smugtitte. Er han ikke søt?

Dagen i dag var mye bedre. Jeg fikk for en gangs skyld faktisk sove relativt tidlig, så jeg følte meg en smule mer uthvilt. Til tross for at det regnet ute (og jeg hater regn), klarte jeg å beholde en noenlunde positiv innstilling der vi trasket til stasjonen. Til tross for at det virket som om timene om mulig var enda kjedeligere enn vanlig, overlevde jeg uten å falle i søvn denne gangen også. Jeg gikk til lunsj med veldig lave forventninger, siden Togmannen (ja, selvfølgelig måtte jeg nevne ham i dag også) sjelden viser seg i kantinen i det hele tatt.

Men hva var det jeg så da jeg kom inn i kantinen? Et lite "toalettbesøk" bekreftet mine anelser; det var faktisk Togmannen. Det er det jeg kaller en hyggelig overraskelse. Han gikk relativt fort, men da vi litt senere beveget oss ut på benken i det strålende solskinnet (regnet hadde passert forlengst), kom han og en kamerat luskende. Det var egentlig ganske festlig. De så oss, gliste bredt, og spionerte på oss bak en søyle. Så beveget de seg bort langs muren, hele tiden mens Togmannens øyne og caps var synlige over kanten (og selvfølgelig.. rettet i vår retning). Jeg så selvfølgelig alle andre steder enn på ham, men Katinka fant hele situasjonen relativt spennende. I det minste vet jeg at Togmannen er nysgjerrig på oss, noe som i og for seg ikke trenger å være et dårlig tegn.

Jeg liker slike små, overraskende øyeblikk. De spicer opp hverdagen litt.

På kvelden spiste Katinka, Cecilie og jeg middag og dessert på Coco's. Jeg trodde kvelden var over, men der tok jeg skammelig feil. Katinka fikk mindre hyggelige nyheter hjemmefra, så for å muntre henne opp litt, endte vi opp med å begi oss ut på en liten spasertur en gang rundt klokken elleve på kvelden. Vi spaserte litt rundt i Togane, møtte på en drita full jente i en park, lekte litt på lekeapparatene i nevnte park, gikk gjennom Togane Ghost Town (eller Togane Shopping Town, som det vel egentlig heter), ble loset gjennom et veiarbeidsområdet av en hyggelig mann med blinkende vest, før vi endte opp på en parkeringsplass like i nærheten av leilighetene våre. Der satt vi og snakket om løst og fast i et par timer. Det var faktisk veldig koselig (om enn litt kaldt etter hvert). Må definitivt gjentas.

Kommentarer hadde vært fint. (Ellers blir jeg kanskje nødt til å hjemsøke dere)

You know you love me!
XOXO, Gossip Girl!

[Edit:] Universet prøver å gjøre opp for min crappy torsdag. Da jeg og Katinka skulle på Sunpia for å handle middag i dag, møtte vi på Togmannen rett utenfor senteret. Det er rettferdighet i verden.



Jeg tok forresten et par morsomme personlighetstester i dag. Resultatet stemmer overraskende godt. Jeg har fritidsproblemer. [/edit]

JIU-festival: Dag 3 (pluss litt til)

Katinka fikk en hyggelig overraskelse i form av en viss herr Hårmann allerede da vi sto på stasjonen i Togane. Han stilte seg opp rett ved siden av oss på stasjonen, og satte seg ned rett ved siden av oss på toget også. Katinka hadde hjerteformede pupiller hele veien frem til skolen, mens jeg (som vanlig når Hårmannen er i nærheten) gjorde mitt beste for å ikke bryte ut i spontan latter. Hvorfor jeg får denne trangen til å le i nærheten av Hårmannen er uvisst, men jeg mistenker at det har noe å gjøre med en viss persons ansiktsuttrykk og kledelige rødfarge å gjøre. (hostkremtKatinkahostkremt)

Anyway, vi rakk frem til skolen noen få minutter før Vi-Har-Ikke-Bedre-Ting-Å-Gjøre-Så-Vi-Kler-På-Oss-Skrikende-Nasjonaldrakter-klubben til Togmannen skulle opp på scenen. Vi er sannsynligvis de eneste som så showet alle tre dagene av festivalen. Lurer på hva klubbfolkene tenker om oss. Togmannen så i det minste ikke ut til å ha noe i mot det, der han sto og hoppet opp og ned bak en stor gresshaug for å få best mulig utsikt i vår retning. I det minste så det ut som om det var det han drev med bak der. Det er jo faktisk mulig han bare bedrev litt spontan aerobics eller noe. We'll never know. Showet var i alle fall like fargesprakende som vanlig, og Togmannen tok seg uforskammet bra ut i en blå og rød kreasjon.

Etter showet kom Cecilie diltende, så vi bestemte oss for å gå og se på komishowet som skulle holdes i sportshallen. Dessverre førte en del misforståelser i billettluken (japanere som ikke snakker engelsk.. hvorfor skal dere gjøre det så vanskelig?) til at vi ikke kom oss inn, så vi endte opp med å traske rundt uten mål og mening i et par timer. Togmannen dukket opp med jevne mellomrom, så jeg hadde vel forsåvidt ingen grunn til å klage (men har jeg noen gang latt det stoppe meg?), mens Katinkas febrilske blikksøken etter Hårmannen var resultatløs. Vi slo oss ned på en sten bak den norske boden (som faktisk ble utsolgt for norske kjøttboller relativt tidlig på dagen), og endte opp med å sende Yong på McDonald's for å kjøpe lunsj.




Inger, en av senpaiene våre, skulle ha konsert klokken halv fire, så Cecilie lekte frisør og fikset håret hennes i en fancy bustefrisyre. Cecilie har tydeligvis skjulte frisørtalenter, så hun endte opp med å fikse håret til Yong (som da er mye lenger enn Inger sitt) i den samme bustefrisyren. I stripete genser og med stort hår lignet Yong faktisk overraskende mye på en viss Simba. Fascinerende! Uansett, konserten var kjempebra, til tross for at vi holdt på å bli most levende av gale japanere som kastet seg fra side til side. Det er tydeligvis slik det fungerer på konserter her.

Etter konserten endte jeg og Katinka opp på de samme stolene foran den samme scenen der vi har tilbrakt X antall timer i løpet av helgen. På dette tidspunktet var det LOFT, et band vi hadde sett på fredagen, som spilte, og vi følte oss mer og mer revet med av musikken. Det kom til et visst punkt (det var mens et band jeg ikke husker navnet på, men som spiller veldig pene kjærlighetsssanger) der vi begge satt og deppet fordi vi ikke hadde sett våre respektive sikleobjekter på en god stund. Vi gjorde en avtale om å prøve så godt vi kan å komme tilbake neste år. I det hele tatt var stemningen ganske lav på det tidspunktet.

Festivalen nærmet seg slutten. Underholdningsprogrammet var over, stolene ble samlet inn, og folk slo seg ned på den harde, kalde bakken for å høre på de siste talene og se på premieutdeling. Til min store glede skimtet jeg noen kostymer som beveget seg i vår retning, og fikk snart bekreftet at hele Togmann-klubben (ham inkludert) var til stede, og satte seg rett i nærheten av oss. Yay. Nice view! Det var egentlig litt smårørende å se festivallederene ta til tårene og fremføre takketalene sine. Det ble enda bedre da de viste video fra festivalen (så det var derfor Hårmannen løp rundt med kamera hele helgen) på storskjerm på den ene veggen på skolen, med påfølgende slideshow. De fleste andre nordmennene hadde dratt hjem på dette tidspunktet, men jeg og Katinka følte oss som en del av fellesskapet. Det var koselig. Så hoppet plutselig alle opp på scenen for å danse. Det visst tradisjon eller noe. Vi gikk til toget, men da vi snudde oss for å kaste et siste blikk på scenen, så vi Togmannen og den lille, onde alven (for anledningen kledd i tysk gjeterkjole) danse så godt de kunne på den ene siden av scenen. Togmannen; dansing er tydeligvis ikke din sterke side, men det går bra!




I går fikk vi beskjed av Hara-sensei om at alle utvekslingsstudentene måtte gjennom en helsesjekk. Dermed gikk planene om å sove lenge etter festivalen i vasken, og jeg måtte dra meg opp av sengen alt for tidlig på morgenen. Katinka sendte melding om at kroppen hennes var død, så hun ikke orket å dra på skolen, så jeg gruet meg til å måtte toge alene. Heldigvis dukket Yong og Ingrid opp på stasjonen, så jeg slapp det. Vel fremme på skolen lurte vi litt på hvor i helvete vi skulle gjøre av oss, men etter å ha forfulgt en gruppe koreanere fant vi nå frem.

Det var en smule skummelt å gjennomgå full helsesjekk (inkludert røntgen) i et land der man ikke forstår alt de sier til deg, men det gikk overraskende bra. De hadde et imponerende system for å få ting unnagjort så fort som overhode mulig, og det måtte kanskje til når et drøss med studenter skulle sjekkes samtidig. Nå har jeg det i alle fall offisielt på papir hvor høy jeg er, hva jeg veier (jeg har tydeligvis gått ned etter jeg kom hit.. hurra for de små, japanske porsjonene!), BMI, og at jeg ellers er frisk som en fisk. Det var ikke alle nordmennene som møtte opp til sjekken, så jeg lurer på hva de skal gjøre for noe. Men jeg er nå i alle fall glad for å bli ferdig med den.

Etter sjekken gikk vi i kantinen for å spise lunsj. And just my luck; akkurat da vi reiste oss for å gå til toget kom Togmannen og en del av klubbmedlemmene hans gående i retning kantinen. Kan man ha mer uflaks? Han så ekstra snasen ut i dag også.. Typisk.

Uansett, dette tar kanskje prisen for lengste blogginnlegg gjennom tidene, så jeg tror jeg stopper her før jeg begynner å whine mer om Togmann-mangel eller noe.

Som alltid; kommenter!!

JIU-festival: Dag 2

Dette bloginnlegget inneholder mye prat om Togmannen. Du er herved advart.

Før jeg begynner beskrivelsene av dagens festligheter, tenkte jeg jeg kunne faktisk vise dere noen av personene som dukker opp i bloggen min med jevne mellomrom. Hurra for snikbilder! Fra venstre til høyre: Togmannen (pretty, pretty, pretty), Hårmannen, den lille onde alven, Brunemannen og Pepperkakemannen. For en gjeng, for en gjeng!


Uansett; i dag var det altså dag to av festivalen, og denne gangen var jeg og Katinka forberedt på å måtte slå ihjel litt dødtid rett etter ankomst. Kortstokken var med, og egoet mitt ble knust da jeg tapte i vri åtter to ganger i løpet av ti skarve minutter. Ganske snart forflyttet vi oss fra den bortgjemte benken i hjørnet til stolene foran scenen, for det showet til Togmannens klubb begynte visst ekstra tidlig i dag. I dag skulle jeg få knipset noen bilder av ham, nasjonaldrakt eller ikke nasjonaldrakt. Dessverre feiget jeg ut med en gang jeg så ham i det fjerne, så jeg ga Katinka i oppdrag å knipse de fargesprakende kostymene og menneskene inni. Hun og Hårmannen kunne være kameramenn (og kvinner) sammen. Vakkert. Katinka besto oppgaven med glans, så nå har jeg flere fine Togmann-bilder å sikle over! Hurra!




Mens vi satt og så på underholdningen, kom det plutselig en gammel, japansk mann bort til oss. Det er faktisk ikke første gang vi har møtt ham. Vi traff ham på matbutikken en gang for en ukes tid siden, og det virket som om han husket oss. Han snakker engelsk, og er veldig pratsom, men siden han sluker ordene sine er det vanskelig å forstå hva han egentlig prøver å si. Men det er jo hyggelig at noen tar seg tid til å prate med oss utlendinger også. Han gikk til og med og kjøpte et par bokser med appelsinjuice til oss. Så koselig. I lengden ble det litt slitsomt å prøve å forstå mumlingen hans, så vi unnskyldte oss, takket så pent for juicen (enda en gang), og gikk for å joine de andre norske jentene ved fotballbanen.

Der nede befant selvfølgelig Brunemannen seg, så vi ble ikke der så veldig lenge. Det ble til at vi endte opp med å traske rundt på festivalområdet en stund. Katinka og Cecilie møtte på sine nye, bertete samtalepartnere, så vi prøvde å henge med dem en liten stund. Det gikk ikke spesielt bra, og det endte med at vi delte oss i våre vanlige grupper etter sånn et kvarters tid. Akkurat på den tiden foregikk det noe forholdsvis spennende underholdning på scenen, så vi satte oss ned på stolene igjen for å se på festlighetene.

Plutselig kom Togmannen og den lille, onde alven gående forbi oss. De hang en stund på hjørnet på den andre siden av stolene, før de plutselig kom tilbake og stilte seg rett ved siden av oss. Togmannen løp av gårde bort mot rommet til kostyme-klubben, mens alven ble stående igjen. Plutselig oppdaget vi at han sto med et kamera bak ryggen. Han snudde litt på seg (så kameraet var i riktig vinkel mot oss), fiklet litt med ta-bilde-knappen, tok frem kameraet og så på et eller annet bilde, før han begynte å ta bilde av alt annet rundt seg. Jeg og Katinka fikk en smule sjokk da vi innså at det var meget mulig han nettopp hadde tatt bilde av oss. Og det ble enda bedre. Togmannen kom løpende tilbake, alven ga ham kameraet, Togmannen kikket på bildet, kikket på oss, og puttet kameraet i lommen. Det var tydeligvis hans kamera. Det hele minte så mye om meg og Katinka på et av våre stalking missions at vi nesten ble en smule redde. Bare nesten. Velger å tolke det meget positivt.




Etter en liten utflukt for å finne noe å spise (der vi endte opp med å spise en eller annen brasiliansk sjømatrett), endte vi opp ved scenen igjen. Der var det tid for en haug med band, så vi endte opp med å sitte der resten av kvelden. Alle bandene var kjempeflinke, men vi falt alle hardt for イギリス人, det siste bandet som spilte. Vokalisten var helt sinnsyk der han hoppet rundt i det rutete skjørtet (!) sitt, og hele bandet så egentlig helt fantastisk kule ut. Musikken var catchy, og de brukte funky instrumenter. I loved it. Etterpå var det tid for danseshow med Age of Bronx, Josais dansegruppe som vi også så på i går. De er helt fantastisk flinke. Jeg har aldri sett så mange gode dansere samlet på ett sted før. Det var en opplevelse!

Da showet endte var det bikkjekaldt, så jeg var utrolig glad for at jeg faktisk hadde tatt med min nyinnkjøpte jakke. Dessverre hadde jeg ikke husket varme sokker, så tærne mine føltes mest som en haug med isklumper. Jeg og Katinka tok toget hjem, gikk en liten tur innom Sunpia for å kjøpe litt mat, og gikk mot leilighetene våre. Like før vi skulle svinge inn til J-heights, kom det en kjent figur syklende mot oss. Det var den lille, onde alven! Bor han like i nærheten, mon tro? Kommer han til å sladre til Togmannen?

Det er fremdeles en dag igjen av festivalen, så stay tuned!

JIU-festival: Dag 1

I går hadde vi late mennesker som ikke hadde ork til å hjelpe til med festivalforberedelser en fridag. Katinka og jeg bestemte oss for å tilbringe vår i Tokyo. Første stopp var Ginza, der planen egentlig var å gå på H&M. Dessverre ser det ut som om japanerne er gale etter svensk mote, for til tross for at butikken har vært åpen i over en måned, måtte man fremdeles stå i kø for å få slippe inn. Kø for å komme inn på H&M. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få se. I alle fall gadd vi ikke å kaste bort tiden vår på den måten, så vi droppet det. Vi fikk nå i alle fall sett en del av Ginza (og et drøss med rike, middelaldrende damer).

I stedet dro vi til Harajuku, der vår lag-på-lag-av-varme-klær-fordi-det-er-kaldt-som-bare-det-ute-mote faktisk ikke fikk oss til å føle oss helt malplasserte. Vi tilbrakte noen timer med å kikke i klesbutikker (og sikle over alle tingene vi ønsket oss, men ikke kunne ta oss råd til å kjøpe), hamstre idolplakater (HURRA! Fangirlveggen min - I love you) og spise deilig crepe. Vi gikk også på Kiddyland, en gigantisk lekebutikk med X antall etasjer, der vi trasket gjennom etasje etter etasje med nostalgiske figurer fra svunne tider. Vi falt helt for oppblåsbare hattifnatter, men fant ut at vi egentlig ikke hadde råd til dem. Sukk. Jeg skal så tilbake dit neste gang jeg er i Harajuku.

Dagen i dag var en dag jeg hadde sett frem til lenge. Helt siden jeg så Nobuta wo Produce for en god stund siden har jeg hatt utrolig lyst til å oppleve en japanske skolefestival, og endelig gikk drømmen min i oppfyllelse. I dag og til og med mandag er det nemlig JIU Festival på Josai. Tre hele dager med boder, underholdning, lek og moro. Høres moro ut, ikke sant?




Etter litt usikkerhet rundt akkurat når det lønte seg å komme på skolen, troppet jeg og Katinka opp litt før klokken elleve om morgenen. Det viste seg raskt at det kanskje var litt vel tidlig, siden det ikke var spesielt mange mennesker der. Vi satte oss på en benk og glodde ut i luften, og fikk snart selskap av et par japanske gutter like i nærheten. Etter en stund fikk vi nok av glaningen deres, så vi reiste oss for å gå. Da begynte de å følge etter oss og rope noe til oss. Creepy. Anyway, vi ristet dem av oss etterhvert. Trodde vi. Han ene fulgte nemlig etter oss halve dagen. Det var ikke noe skummelt eller noe sånt, bare utrolig irriterende. Han hang rundt oss hele tiden, men han snakket ikke til oss i det hele tatt. Merkelig type.

Vi følte oss viggo og alene, og bestemte oss for å traske litt rundt på området. Borte ved den store kantinen fikk vi plutselig øye på en hel gjeng i merkelige kostymer. Det smerter meg å si dette, men det var faktisk klubben til Togmannen. Vi slo oss ned på en murkant, og bestemte oss for å se på dette berømte nasjonaldrakt-moteshowet deres. Det var.. interessant, for å si det mildt. Togmannen slapp (til tross for at han var ikledd en tyrkisk nasjonaldrakt i sort og gull) billig unna. Noen av draktene var grusomt stygge. Togmannen var fullstending klar over at vi sto og så på, og blikket hans gled i vår retning både titt og ofte. Og her som jeg trodde jeg var diskré.




Etter mye venting dukket de andre nordmennene fra klassen vår endelig opp. Vi ble fortalt at vi godt kunne reklamere litt for den norske boden (der de selger gode kjøttboller og potetstappe), så rundt boden sto det en gjeng med norske jenter og ropte "irasshaimaseeeee" så høyt vi bare kunne. Det er mulig vi skremte bort flere kunder enn vi faktisk fikk, men men.. Togmannen gikk også forbi boden vår et par ganger (alene, til og med), og virket litt nysgjerrig på hva vi drev med. Lucky!

Det er jo grense for hvor lenge man kan stå og hyle uten å bli rastløs (eller få skrekkelig vondt i halsen), så reklameringen gikk så som så. Ganske snart vandret vi bare rundt på måfå igjen. Vi hørte på noen band, vi siklet over Togmannen/Hårmannen/diverse andre menn, vi snakket, vi dasset rundt litt mer. Det var faktisk mye morsommere enn det sikkert høres ut som. På ett tidspunkt holdt Katinka på å få hjerteinfarkt da Hårmannen plutselig satte seg ned på huk rett ved siden av oss og filmet oss mens vi så på en eller annen danseoppvisning. Selv holdt jeg på å begynne å le, men jeg klarte å holde det inni meg. En gjeng med japanere kom bort til oss og ville ha oss med ut å drikke (tror vi), men jeg og Katinka måtte gå til toget før vi helt fikk med oss hva utfallet ble. (Hedda, Anne Marie og Vibeke ble da etterlatt for å konversere mer med dem.)

På stasjonen på vei hjem møtte vi på en eller annen japansk lærerdame, som tydeligvis hadde veldig lyst til å snakke med oss norske utvekslingselever. Vi var trøtte og slitne, så det ble vel egentlig ikke mye til samtale (Katinka var den som måtte snakke mest, stakkars), men det var jo koselig da. Så gikk vi en liten tur på Sunpia, der vi endte opp med å bedrive litt spontan shopping. Nåja, en jakke er jo en investering nå som det begynner å bli kjøligere, så.. Da vi kom hjem var det tid for å se fjerde episode av Bloody Monday, som må være det mest interessante dramaet jeg har sett på lenge.

Jeg beklager at innlegget mitt ble litt usammenhengende og rotete i dag. Det er sent, jeg er trøtt og kald, og det er vanskelig å korte ned en begivenhetsrik dag til et visst antall linjer. I morgen er en ny festivaldag, og jeg gleder meg skikkelig! Festival er gøy!

Nonsens og annet virrvarr

Klokken er nå 02:58 mandag den 27. oktober 2008. Det er ikke en helligdag, så jeg har skole om bare noen få timer. Til tross for at jeg teoretisk sett burde ha vært i drømmeland for flere timer siden, er jeg lys våken. Morgendagens (eller... det blir vel teknisk sett dagens) oppsummeringsprøve henger over hodet mitt som en tung, mørk regnsky. Hadde jeg bare begynt å lese litt tidligere.

Når sant skal sies hadde det vært lettere sagt enn gjort, i og med at jeg våknet akkurat klokken 15:22 søndag ettermiddag. Lørdagens kalas med diverse klassekamerater, senpaier og random japanere tok visst litt mer på enn det jeg trodde, og det er faktisk mulig at de utvannede drinkene på stedet vi var på faktisk hadde mer alkohol i seg enn det de smakte. Uansett. Jeg skrudde på alarmen på mobilen min, men tydeligvis har det seg sånn at japanske mobiler ikke ringer (de vibrerer visstnok, men jeg sov nok litt for tungt til å våkne av det) hvis du har satt den på lydløs. Bummer for meg som hadde store planer om å bruke hele søndagen til å rydde/vaske leiligheten min og lese til prøven.

Vaskingen måtte se seg slått av trangen til å se flere episoder av Miss No Good, og lesingen ble dermed også naturlig nok satt på vent. Innimellom plinget det også på døren min, hvorpå jeg stakk nesen ut i den (for en gangs skyld) kjølige høstluften for å høre nyheter om den seneste utviklingen i Balladen om Cecilie og Simba, der mine illusjoner om at løvelignende gutter sikkert er søte og snille snart ble byttet ut med deprimerende realisme, i og med at 19 år gamle gutter er og blir nettopp 19 år gamle gutter.

Så bar det innendørs igjen for å se nok en episode av love/hate relationshipet mellom Rainie Yang og Will Pan. Det hadde nok blitt flere også, hadde det ikke vært for at det ikke har kommet subs lenger enn til episode seks. Kjipern. Uansett, etter en rask dusj var det tid for å endelig åpne bøkene. Da var vel klokken rundt halv tolv, tenker jeg. Og her sitter jeg enda. Nå skal det sies at det er en smule distraherende å prøve å lese med dataen stående rett ved siden av meg, så det har skjedd mer enn en gang at jeg har tatt meg en liten lesepause for å kaste bort litt tid foran dataskjermen. Ah, jeg er slik en flink student. Foreldrene mine burde virkelig være stolte av meg.

Uansett - bottom line is: Jeg døgner! Det er ikke noe vits i å sove nå. Jeg må allikevel stå opp om under fire timer, og jeg har fremdeles drøssevis med kanjier og gloser å gå igjennom. Om jeg så må se ut som en levende død foran Togmannen i morgen får bare være (og det er vel strengt tatt ikke første gangen jeg har sett ut som en uteligger foran ham uansett). Søvn er oppskrytt.

Jeg misunner alle dere hjemme i Norge som i natt skal stille klokken en hel time tilbake. Dere får en hel time ekstra søvn. Japanerne har tydeligvis ikke forstått hvor utrolig herlig den ene, dyrebare timen er, for her i landet praktiserer de ikke slike ting som sommertid. Noe så deprimerende.

Men nå er det på tide å vende tilbake til bøkene igjen! Toodles!

(Kommenter, kommenter, kommenter)

Visdomsord fra en levende zombie

Jeg er så utrolig trøtt for tiden. Hvorfor jeg er så trøtt aner jeg forsåvidt ikke, men det kan ha en sammenheng med at det begynner å bli litt tidligere mørkt eller noe nå. Jeg pleier jo stort sett å gå rundt som en levende zombie med en gang høsten begynner hjemme i Norge, så hvorfor skulle det være annerledes her i Japan? Søvnbehovet mitt øker med sånn cirka 50 % med en gang det blir mørkt før klokken syv på kvelden. Ikke bra. Når det er sagt, så er det fremdeles relativt godt og varmt i Togane, så jeg har ikke behov for å begrave meg helt under dynen og hutre riktig ennå.

Studiene står det også så som så til med. Det er ikke det at det er kjedelig å studere japansk eller noe, men jeg må innrømme at timene er litt vel ensformige. Hver dag er lik den forrige. De forstår sannsynligvis ikke helt hva variasjon betyr på denne siden av jordkloden. Lærerene gjør så godt de kan, men det er ikke mye de får gjort med saken når innholdet i bøkene er tørrere enn knekkebrød. Og det er slitsomt å ha prøver hver eneste dag. Værsågod, lær deg å skrive 15 nye, pluss å kunne lese 15 helt andre (også nye) kanji til i morgen. Javel. Det blir mye å holde styr på etter en stund, ja. Det er bare å bite tennene sammen og prøve å gjøre det man blir bedt om.

Litt sånn off-topic, så har vi oppdaget at det faktisk finnes verre mennesker en den nå berømte Brunemannen på Josai. Som dere sikkert forstår, har Brunemannen fått navnet sitt på grunn av at han ser ut som om han har tilbrakt halve livet sitt i et solarium. Men allikevel må Brunemannen definitivt gi tapt for Pepperkakemannen. Pepperkakemannen ser (som navnet kanskje tilsier) ut som en nystekt (og litt brent) pepperkake. Det er såpass ille at jeg og Katinka gjerne begynner å nynne på Pepperkakebakersangen fra Hakkebakkeskogen når han er i nærheten. Dessuten blir jeg sulten. Magen min begynner å rumle. Helt seriøst. Tror ikke det er helt normalt. Bare følte for å dele det med dere. Jeg klarte forresten å ta bilde av Pepperkakemannen foran Josai her om dagen (OK, så det var ikke akkurat ham.. men det ligner veldig). Enjoy!



En kombinasjon av søvnmangel, shoppingmangel (å spare penger gjør meg definitivt ikke lykkelig) og Togmann-mangel (han har ikke dukket opp så ofte den siste uken) har i tillegg gjort meg en smule gretten, så jeg har hatt en tendens til å bjeffe litt de siste dagene. Katinka er vant til det by now, så hun bryr seg ikke sånn alt for mye, men det er mulig Cecilie ble en smule bekymret for at jeg skulle bite av henne hodet i går. Jeg publiserer derfor herved en offentlig beklagelse. I will try to live up to the Little Miss Sunshine nickname properly from now on! (Meeen folk som drar meg vekk fra Togmannen når han endelig dukker opp, bare ber om at Grumpy-Tonje skal stikke hodet frem. Ja, jeg sikter til dere, K-ko og C-ko).

Jeg skulle gjerne ha skrevet milelange, superinteressante blogginnlegg om hva jeg egentlig bedriver dagene mine her, men jeg er redd for at det hadde vært enda mer kjedelige innlegg enn dette. Så dere får bare overleve med mine tvilsomme skriblerier helt til jeg faktisk har noe spennende å rapportere.

Takk til alle som kommenterte på forrige innlegg, forresten. Aggresjon var tydeligvis rett metode. Jeg regner med at dere ikke svikter meg denne gangen heller..? Men hvor blir det av alle kommentarene fra Norge? Stine, I'm counting on you this time, OK!?