JIU-festival: Dag 3 (pluss litt til)

Katinka fikk en hyggelig overraskelse i form av en viss herr Hårmann allerede da vi sto på stasjonen i Togane. Han stilte seg opp rett ved siden av oss på stasjonen, og satte seg ned rett ved siden av oss på toget også. Katinka hadde hjerteformede pupiller hele veien frem til skolen, mens jeg (som vanlig når Hårmannen er i nærheten) gjorde mitt beste for å ikke bryte ut i spontan latter. Hvorfor jeg får denne trangen til å le i nærheten av Hårmannen er uvisst, men jeg mistenker at det har noe å gjøre med en viss persons ansiktsuttrykk og kledelige rødfarge å gjøre. (hostkremtKatinkahostkremt)

Anyway, vi rakk frem til skolen noen få minutter før Vi-Har-Ikke-Bedre-Ting-Å-Gjøre-Så-Vi-Kler-På-Oss-Skrikende-Nasjonaldrakter-klubben til Togmannen skulle opp på scenen. Vi er sannsynligvis de eneste som så showet alle tre dagene av festivalen. Lurer på hva klubbfolkene tenker om oss. Togmannen så i det minste ikke ut til å ha noe i mot det, der han sto og hoppet opp og ned bak en stor gresshaug for å få best mulig utsikt i vår retning. I det minste så det ut som om det var det han drev med bak der. Det er jo faktisk mulig han bare bedrev litt spontan aerobics eller noe. We'll never know. Showet var i alle fall like fargesprakende som vanlig, og Togmannen tok seg uforskammet bra ut i en blå og rød kreasjon.

Etter showet kom Cecilie diltende, så vi bestemte oss for å gå og se på komishowet som skulle holdes i sportshallen. Dessverre førte en del misforståelser i billettluken (japanere som ikke snakker engelsk.. hvorfor skal dere gjøre det så vanskelig?) til at vi ikke kom oss inn, så vi endte opp med å traske rundt uten mål og mening i et par timer. Togmannen dukket opp med jevne mellomrom, så jeg hadde vel forsåvidt ingen grunn til å klage (men har jeg noen gang latt det stoppe meg?), mens Katinkas febrilske blikksøken etter Hårmannen var resultatløs. Vi slo oss ned på en sten bak den norske boden (som faktisk ble utsolgt for norske kjøttboller relativt tidlig på dagen), og endte opp med å sende Yong på McDonald's for å kjøpe lunsj.




Inger, en av senpaiene våre, skulle ha konsert klokken halv fire, så Cecilie lekte frisør og fikset håret hennes i en fancy bustefrisyre. Cecilie har tydeligvis skjulte frisørtalenter, så hun endte opp med å fikse håret til Yong (som da er mye lenger enn Inger sitt) i den samme bustefrisyren. I stripete genser og med stort hår lignet Yong faktisk overraskende mye på en viss Simba. Fascinerende! Uansett, konserten var kjempebra, til tross for at vi holdt på å bli most levende av gale japanere som kastet seg fra side til side. Det er tydeligvis slik det fungerer på konserter her.

Etter konserten endte jeg og Katinka opp på de samme stolene foran den samme scenen der vi har tilbrakt X antall timer i løpet av helgen. På dette tidspunktet var det LOFT, et band vi hadde sett på fredagen, som spilte, og vi følte oss mer og mer revet med av musikken. Det kom til et visst punkt (det var mens et band jeg ikke husker navnet på, men som spiller veldig pene kjærlighetsssanger) der vi begge satt og deppet fordi vi ikke hadde sett våre respektive sikleobjekter på en god stund. Vi gjorde en avtale om å prøve så godt vi kan å komme tilbake neste år. I det hele tatt var stemningen ganske lav på det tidspunktet.

Festivalen nærmet seg slutten. Underholdningsprogrammet var over, stolene ble samlet inn, og folk slo seg ned på den harde, kalde bakken for å høre på de siste talene og se på premieutdeling. Til min store glede skimtet jeg noen kostymer som beveget seg i vår retning, og fikk snart bekreftet at hele Togmann-klubben (ham inkludert) var til stede, og satte seg rett i nærheten av oss. Yay. Nice view! Det var egentlig litt smårørende å se festivallederene ta til tårene og fremføre takketalene sine. Det ble enda bedre da de viste video fra festivalen (så det var derfor Hårmannen løp rundt med kamera hele helgen) på storskjerm på den ene veggen på skolen, med påfølgende slideshow. De fleste andre nordmennene hadde dratt hjem på dette tidspunktet, men jeg og Katinka følte oss som en del av fellesskapet. Det var koselig. Så hoppet plutselig alle opp på scenen for å danse. Det visst tradisjon eller noe. Vi gikk til toget, men da vi snudde oss for å kaste et siste blikk på scenen, så vi Togmannen og den lille, onde alven (for anledningen kledd i tysk gjeterkjole) danse så godt de kunne på den ene siden av scenen. Togmannen; dansing er tydeligvis ikke din sterke side, men det går bra!




I går fikk vi beskjed av Hara-sensei om at alle utvekslingsstudentene måtte gjennom en helsesjekk. Dermed gikk planene om å sove lenge etter festivalen i vasken, og jeg måtte dra meg opp av sengen alt for tidlig på morgenen. Katinka sendte melding om at kroppen hennes var død, så hun ikke orket å dra på skolen, så jeg gruet meg til å måtte toge alene. Heldigvis dukket Yong og Ingrid opp på stasjonen, så jeg slapp det. Vel fremme på skolen lurte vi litt på hvor i helvete vi skulle gjøre av oss, men etter å ha forfulgt en gruppe koreanere fant vi nå frem.

Det var en smule skummelt å gjennomgå full helsesjekk (inkludert røntgen) i et land der man ikke forstår alt de sier til deg, men det gikk overraskende bra. De hadde et imponerende system for å få ting unnagjort så fort som overhode mulig, og det måtte kanskje til når et drøss med studenter skulle sjekkes samtidig. Nå har jeg det i alle fall offisielt på papir hvor høy jeg er, hva jeg veier (jeg har tydeligvis gått ned etter jeg kom hit.. hurra for de små, japanske porsjonene!), BMI, og at jeg ellers er frisk som en fisk. Det var ikke alle nordmennene som møtte opp til sjekken, så jeg lurer på hva de skal gjøre for noe. Men jeg er nå i alle fall glad for å bli ferdig med den.

Etter sjekken gikk vi i kantinen for å spise lunsj. And just my luck; akkurat da vi reiste oss for å gå til toget kom Togmannen og en del av klubbmedlemmene hans gående i retning kantinen. Kan man ha mer uflaks? Han så ekstra snasen ut i dag også.. Typisk.

Uansett, dette tar kanskje prisen for lengste blogginnlegg gjennom tidene, så jeg tror jeg stopper her før jeg begynner å whine mer om Togmann-mangel eller noe.

Som alltid; kommenter!!