Tornerose sov i hundre år...

...mens jeg knapt nok får sove i hundre minutter. Den siste uken har rett og slett vært totalt utmattende, og en smule trist må jeg innse at det jeg gleder meg mest til i nærmeste fremtid faktisk er å få sove ordentlig ut på lørdag. Den dagen jeg glemme eksistensen av ord som alarm og vekkerklokke, og sove helt til jeg våkner av meg selv. Deilig.

Min totalt utmattende uke begynte forsåvidt allerede på søndag, da vi hadde den fryktede (vel, ikke egentlig) JLPT. Vi måtte ta toget til Chiba tidlig på morgenen, siden selve prøven ble avholdt på et annet universitet enn Josai. Heldigvis gikk det direktetog fra Oami, så vi slapp unna med ett togbytte. Hurra. Ikke var det spesielt vanskelig å finne universitetet vi skulle til heller, til tross for at det var en ca. 20 minutters spasertur fra stasjonen. Da vi endelig kom i gang med prøven (etter en haug med lydopptak om regler og sånn), viste den seg å være utrolig enkel. Til og med lytteprøven gikk så det suste. Vi får ikke vite det endelige resultatet før en gang i februar, men jeg tviler ikke et sekund på at jeg sto med glans. Jeg kan ikke si det samme for den indiske fyren på raden foran meg som frustrert satt og rev seg i håret da vi kom til grammatikkdelen, though. Uansett, jeg pustet lettet ut fordi prøven var over, og feiret det med å ta en liten, spontan shoppingtur i Chiba sammen med Yong.

Dessverre varte ikke gleden min særlig lenge, siden lærerne hadde bestemt seg for at det var en fantastisk idé å legge den største oppsummeringsprøven hittil på tirsdagen etter JLPT, noe som ga oss totalt ett døgn til å forberede oss. Dermed var det bare å sette seg rett ned med læreboken som eneste venn. Vel, jeg og Katinka så oss nødt til å skulke en time på mandag for å rekke gjennom all grammatikken, men det var for en god sak. (Og vi fikk fine bonuser i form av Togmann- og Hårmann-viewing tidlig på morgenen.. så verdt det!) Den ekstra tiden kom godt med, og på mirakuløst vis rakk jeg gjennom det aller meste før prøven. Selve prøven gikk OK, tror jeg. Forventer ikke toppkarakter, men jeg følte det gikk greit.

[edit:] Har fått tilbake prøven nå. Lå et godt stykke over klassegjennomsnittet, så da gikk det jo riktig så bra. Hurra! [/edit]

På tirsdager slutter vi til lunsj (kl. 12.40), så jeg og Katinka hadde på forhånd bestemt at det ville være en fin dag å reise til Tokyo for å snoke litt i idolbutikker og sjekke statusen på konsertbilletter og sånn. Da Yong og Ingrid hørte om planenene våre ville de også være med, så vi hoppet på første og beste tog til Tokyo. Vel fremme i Harajuku pøsregnet det, så vi stakkars nordmenn uten paraply løp fra den ene butikken til den andre, mens vi søkte midlertidig tilflukt under diverse tak på vei ned Takeshita Dori. Jeg endte opp med å kjøpe en kjempefin veske, et par nye idolplakater til fangirlveggen (Takeru Sato! Yay!) og behagelige koseklær jeg kan dasse rundt i inne i den iskalde leiligheten min. Dessuten kjøpte jeg en gave til Stine, så nå kan hun bare lure! I tillegg fikk vi endelig gått på H&M, bare for å bli skuffet over at de ikke hadde de superfine klærne vi hadde drømt om. I løpet av dagen fikk jeg en del telefoner fra et mystisk nummer, men jeg så det ikke før det var for sent.

I går var det onsdag. Etter endt skoledag satt jeg og Katinka i den lille kantinen, da jeg plutselig så at det merkelige nummeret hadde ringt meg igjen. Denne gangen hadde noen lagt igjen en beskjed. Til min store overraskelse var det Kobayashi, som kunne fortelle meg at det lå en pakke fra Norge og ventet på meg på skolen. Pinlig. (Mamma hadde først sendt pakken til den midlertidige adressen vi ga til Lånekassen og sånn, grunnet en misforståelse. Hun kontaktet Posten etterpå, og ga dem riktig adresse) Kobayashi bare lo da han ga meg pakken. For til tross for at den riktige adressen min sto klart og tydelig på forsiden av pakken, hadde Posten glemt å krysse over den gale adressen mamma hadde skrevet på undersiden av pakken (to steder - best å ta sine forhåndsregler), og dermed hadde den endt opp på Josai. Uansett, det var jo fint den kom frem i det minste. Og pakke er gøy! Jeg døpte den Hjalmar, siden jeg ikke fikk lov av Katinka og Cecilie å kalle den Bob. Wonder why.

På kvelden dro de norske jentene på karaoke med Yuuko, Junko, Yukie og kjæresten til Yukie. De to sistenevnte jentene er buddiene våre gjennom skolens nyopprettende buddysystem (avansert form for samtalepartnere som er 3.- og 4.-årsstudenter og kan snakke engelsk). Det som begynte som en uskyldig brusdrikkekveld, utviklet seg raskt til å bli all-you-can-drink. Til vårt forsvar skal det sies at vi var meget fornuftige, i og med at vi hadde skole dagen etter. Dessverre var det noen som kanskje var litt vel ivrige, og hadde mikrofonen store deler av kvelden. En smule kjipt for oss andre, men men.. Det er vel slikt som skjer.

Dagen i dag var kjedelig. Mer er det ikke å si om den. Eller jo, forresten. Jeg har et nytt kapittel i japanske-gutter-er-rare-historien min. Da jeg og Katinka satt på benken (ja, det var kjempevarmt ute i dag. Rundt 17 grader) etter skoletid, kom det plutselig en fyr og slo seg ned ved siden av oss. Han spurte om vi skulle ta bilde sammen, og jeg og Katinka følte vel ikke vi kunne gjøre annet enn å si ja. Som sagt, så gjort. Han fyren snakket litt med oss også, men vi var kanskje ikke de mest imøtekommende personenen i verden (hey, vi var trøtte, de var ikke spesielt snasne), så det ble ikke den dypeste samtalen i verden. Uansett, etterpå viste det seg at han og vennene hans har forbindelser til gjengen til både Brunemannen (som forøvrig snart har tatt igjen Pepperkakemannen på brunhetsskalaen) og Gisse. Oh noes!

Kommentarer blir forøvrig fremdeles satt stor pris på!