Katinka og Tonje på nerdejakt!

Det var sannsynligvis den kaldeste dagen så langt i år. Jeg og Katinka slepte oss avgårde til stasjonen tidlig om morgenen, klare for å endelig slå kloen i et par NEWS-billetter, men ikke engang tanken på heite Johnny's-gutter som vrikker seg rundt på scenen i fjær, paljetter og det som verre er, kunne få tankene over på andre ting en det sørgelige faktum at vi holdt på å fryse halvt i hjel der vi trasket langs Toganes folketomme gater. Heldigvis var det varme på togene, så innen vi var fremme i Tokyo (etter å ha blitt stirret på av et par sleazy fyrer på toget) var vi begge røde og fine.

Først stopp var Harajuku, der butikken som selger de fristende JE-billettene holder til. Vi nærmest løp nedover gaten for å komme dit så fort som overhode mulig. Da vi kom frem til butikken måtte vi konkurrere om plassen foran utstillingsmonteren med en haug med japanske fjortisjenter. Det var tydeligvis ikke bare vi som hadde planer om å gå ut derfra noen tusen yen fattigere. Vi prøvde desperat å tyde setekartet for Tokyo Dome, for å finne ut hvilke plasser som kunne være aktuelle for oss. Til slutt bestemte vi oss for et par billetter som både hadde OK plassering og OK pris, og pekte dem ut for fyren bak disken. Etter at vi hver hadde blitt ca. 850 NOK fattigere, kunne vi endelig puste lettet ut over at billettene var i boks. Vi skal se NEWS 1. januar! Det er ikke lenge til i det hele tatt! OH MY GOD!

Etter en liten tur innom en skobutikk (der Katinka kjøpte seg et par søte alvesko), et lite stopp på H&M (der jeg kjøpte en ny ulljakke) og et lite stopp i vår favoritt-kosegenserbutikk, gikk turen videre til Akihabara, der planen var å gå på nerdejakt! Heite nerder, vel å merke. Vi hadde et lite håp om at ikke alle nerdene i Akihabara skulle være av den kvisete, bebrillede typen med lite imponerende fysikk, så vi boblet nesten over av optimisme da vi gikk av toget.




Dessverre for oss viste det seg snart at alle de pene nerdene (om de finnes) tydeligvis har bedre ting å gjøre enn å henge i Akihabara på en fredag formiddag. Nerder var det nok av, men de var nok av den tidligere nevnte typen. Men vi lot ikke dette lille nederlaget knekke gleden vår, så vi bestemte oss for å nerde litt selv. Vi tok turen inn i en del smålugubre butikker, der det var hylle opp og hylle ned med animefigurer. En del av dem hadde tydeligvis glemt å ta på seg klærne også. Nerdene bak kassen kastet forvirrede blikk i vår retning. Hva gjorde ekte jenter inni butikkene deres? Vi tok også turen innom et par mer normale butikker. I den ene elektronikkbutikken endte Katinka opp med å kjøpe seg et knallrosa kamera, og få en ny bestevenn i mannen bak kassen, som tydeligvis var imponert over hennes evner til å skrive adressen sin med kanji. Sjarmerende. Vi presterte også å rote oss opp i fjerde etasje i en bygning der det først ikke så ut til å være en vei ned igjen. Fikk en smule panikk da, ja, helt til vi oppdaget de nesten usynlige heisene. Reddet!

Vi ble relativt fort lei av mangelen på pene mennesker, og bestemte oss for å fortsette å leke turister en stund til. Først var planen å dra til Roppongi for å glane på hosts og Tokyo Tower, men siden vi hadde litt problemer med å finne nærmeste metrostasjon, endte vi i stedet opp med å ta toget til Ebisu. Hva er i Ebisu? Jo, for alle oss som har sett Hana Yori Dango har stedet en viss sentimental verdi. Det er her Doumyouji venter i timesvis på Makino i pøsende regnvær, sittende på kanten av en noe mindre pen skulpturting. Det var denne skulpturtingen vi var på jakt etter. Og vi fant den. Uten problemer. Den var større i virkeligheten. Kanskje litt styggere også. Men hva gjorde vel det? Vi var der. På (Y)Ebisu Garden Place. Vi hadde gått i Makinos fotspor. Det var et stort øyeblikk for en j-dramafreak som meg.






Etter å ha tatt de obligatoriske sitte-på-skulpturtingen-slik-som-Doumyouji-gjør-bildene og sett oss litt rundt på området (ikke at det var så mye mer å se der), holdt vi på å fryse ihjel. Da kom det godt med at det var en hyggelig, liten kafé med varm drikke rett i nærheten. Vi hadde til og med utsikt til den stygge skulpturtingen derfra. Inne på kaféen løp det en haug med hylende småbarn rundt, mens moren satt i et hjørne og så halvdød ut. Folkene bak disken brukte et par timer på å diske opp drikke til oss. Men stedet var varmt og kaffen/kakaoen var god, så vi følte oss allikevel fornøyde. NEWS-billettene ble tatt frem og studert nøye. Fremdeles hadde det ikke gått opp for oss at vi faktisk skulle se Yamapi, Shige, Koyama og de andre live om bare noen få dager.

(Et lite fangirløyeblikk igjen: YAAAAAAAAAAAY! JEG GLEDER MEEEEEEG!)




Trøtte og slitne tok vi farvel med Ebisu, og ga oss i kast med hjemveien. Begge halvsov på toget til Soga. I Soga presterte vi å gå på feil tog, så da vi gikk av et par stasjoner senere, sto vi på en stasjon langt ute i ødemarken. Vi gikk umiddelbart i gang med å planlegge fluktruter, bare sånn i tilfelle en gal øksemorder plutselig skulle komme løpende. Det var kaldt. Bitende kaldt. Neste tog tilbake til Soga gikk ikke før fjorten lange minutter senere, så vi bet tennene sammen og prøvde å søke ly for vinden bak nærmeste vendingmaskin. En japansk gutt kom bort for å slå av en prat med oss, men i likhet med så mange andre ga han snart opp da han ikke fikk så veldig entusiastiske svar tilbake. Det tok sin tid (og en del togbytter), men endelig kunne vi låse oss inn i leilighetene våre hjemme i Togane. Nå skulle vi bare sløve på våre respektive rom resten av kvelden.

Trodde vi.

Det viste seg nemlig at releasedatoen på KAT-TUNs nyeste konsert-DVD hadde blitt fremskyndet fra 1/1-2009 til 26/12-2008. Vi lot ikke muligheten for litt fangirling gå i fra oss, så vi dro på oss ytterklærne igjen (etter ca. 10-15 minutter inne i varmen), og løp bort på Wonder Goo for å skaffe oss hver vår kopi. Dermed ble resten av kvelden (og en del av natten, siden det allerede var ganske sent på dette tidspunktet) foran Katinkas PC-skjerm (siden hennes rom er varmest), der vi storkoste oss med å se på det som må være den heiteste KAT-TUN-konserten noensinne. Ah, det suger at vi kom til Japan én måned etter at turneen var over. Bedre lykke neste gang.

Tre hele kommentarer på forrige innlegg. Takk til dere som tok dere tid til å legge igjen en liten hilsen. Dere andre? Dask på lanken. Prøv igjen!