Litt annerledes førjulsstress!

Julestemningen lar vente på seg her i Japan. Det er ikke mangel på juledekorasjoner eller julemusikk som gjør det. Nei, det er nok av slike ting her. Det står en stor, oppblåsbar julenisse borti veien,og enda et stykke lenger bort finner vi en mekanisk (og oppblåsbar) Rudolf som hjelper julenissen opp eller ned av pipen. At det innimellom ser ut som om Rudolf heller prøver å myrde nissefar (eller gjøre andre sketchy ting med ham) enn å hjelpe ham, får heller bare være. Det største problemet er vel kanskje været. I utgangspunktet burde jeg ikke kalle det et problem i det hele tatt. Det er tross alt ikke hver dag man kan sitte ute i strålende solskinn i bare genser (med oppbrettede ermer) i desember, slik jeg kunne på skolen i dag. I alle fall er det ikke hverdagskost for oss nordboere. Men det blir ikke akkurat julesteming av slik. Man føler ikke at det bare er 20 dager igjen til jul når man sitter der og nyter de varme solstrålene. Julestemning, hvor er du?

(Jeg savner forresten Nidar Julemarsipan. Mamma og Stine; det bør ligge en smellfeit marsipangris og vente på meg når jeg kommer hjem til Norge igjen!)

Som en demper på den nærmest ikke-eksisterende julestemningen, har vi også en viktig prøve å se frem til på søndag som kommer. Da avholdes nemlig Japanese Language Proficiency Test (JLPT), hvor min klasse skal prøve å bestå nivå 3, bedre kjent som sankyuu. Består man får man et papir der det står at man har bestått. Uten JLPT er det nærmest umulig for en utlending å få seg jobb i Japan, eller med japansk generelt. Nå skal det sies at man ikke kommer særlig langt med kun sankyuu (man må nok ha nikyuu (nivå 2) eller ikkyuu (nivå 1) for det), men det er jo alltids greit å få en bekreftelse på at man faktisk har lært noe i løpet av den tiden man har studert japansk. MEN sankyuu på en søndag vil si at hele helgen går med til glose-, grammatikk- og kanjipugging. Så mye for avslapping, liksom. Farvel, dramahelg. Farvel, karaoke. Farvel, kjære alkohol. Vi sees kanskje neste helg.

Jeg tror egentlig sankyuu kommer til å gå ganske greit, da. Vi har hatt to timer à 90 minutter hver uke dedikert til sankyuu-øvelse siden vi kom. Flere ganger har vi tatt øvelsesprøver. Jeg har fremdeles til gode å stryke på dem (med unntak av lyttedelen på den ene.. men kom igjen - det gjorde vel de fleste). Lyttedelen er ikke så big deal uansett, siden man alltids kan redde seg inn ved å score høyt på grammatikk og gloser/kanji.

Sånn ellers så insisterer air conditionen min fremdeles på å være innstilt på igloo-temperatur. Cecilie var innom en tur tidligere i kveld for å se om hennes halvmagiske hender kunne fikse den usamarbeidsvillige boksen, men selv hun måtte gi tapt for ondskapen som skjuler seg inni plastklumpen. Jeg må virkelig gi skolen beskjed før jeg virkelig oppfyller mine dystre spådommer om å bli en gjennomfrossen istapp eller noe, men slik leiligheten min ser ut nå, kan jeg ikke risikere at noen fra skolen plutselig popper opp på overraskelsesbesøk for å fikse den, så jeg må rydde først. Problemet? Jeg har ikke fritid, så det er ikke akkurat flust med rydde-muligheter. Vi får se hva jeg får gjort neste uke. Eventuelt innimellom sankyuu-lesingen på lørdag.

Ellers presterte jeg å drite meg tvert ut foran Togmannen i dag, da jeg i et anfall av midlertidig galskap satt og gjentok "Tosh-Tosh" (det nye kallenavnet til Lille-Simba) med squeaky stemme om og om igjen foran Katinka og Inger, uten å vite at han kom gående kun noen meter i fra meg. Nå tror han sannsynligvis at jeg er lettere tilbakestående. Oh well.

På benken i dag ble jeg og Katinka snakket til av en gjeng med gutter, som ville ha svar på et noe uvanlig spørsmål.「俺たちの中で、誰がいい？」Det var noe sånt de spurte om. Kort fortalt ville de ha svar på hvem av dem vi synes var kjekkest. Katinka klarte å peke på en av dem (til stor glede for kameratene hans), mens jeg ikke hadde lyst til å svare. Jeg liker ikke å svare på slike ting. Utseendemessig var ingen av dem noen Togmann, for å si det på den måten. Heldigvis dukket Cecilie, Yong og Ingrid opp, så vi overlot det til Cecilie å føre en samtale med dem. Reddet!

Konklusjon: Japanske gutter er noen merkelige skruer...