mandag 29. desember 2008

Tokyo Mew Mew



Sånn hørtes det ut da jeg og Katinka inntok Odaiba tidligere i dag. Etter å ha travet litt rundt, fant vi ut at det å ta det skyhøye pariserhjulet var en fantastisk idé. Det faktum at ingen av oss er noe spesielt glad i høyder ble midlertidig glemt, og til værs bar det. Dessverre kom høydeskrekken krypende etter cirka ti meter, så mesteparten av turen ble faktisk brukt til å lure på om vi kom til å falle ned eller ikke. Good times! Utsikten var det i alle fall ingenting å klage på. Man ser både det ene og det andre når man befinner seg i en liten boks 115 meter over bakken. Nåja, så har vi prøvd det også!

Etter å ha tatt historiens mest harry purikura-bilder, spist oss gode og mette på crêpe (アイスチョコバナナ...yummy)og kjøpt ørebling til Katinka inne på det utrolig fine kjøpesenteret (Venus Fort), bega vi oss ut på leting etter en 7-Eleven så vi kunne ta ut litt mer penger fra de lidende bankkontoene våre. Dessverre fant vi ingen, men vi fant til gjengjeld stranden. Det var fint vær og relativt varmt i dag, så vi bestemte oss for å spasere langs strandkanten på vei tilbake til sivilisasjonen igjen. Vi fikk snart selskap av en hyper liten chihuahua, som hoppet og danset rundt føttene våre. Kjempesøt! Odaiba er virkelig et koselig sted. Spesielt området langs stranden var idyllisk. Tenk at det finnes slike steder midt i en stor by som Tokyo. Uansett, vår søken etter 7-Eleven var som sagt resultatløs. Det var da jeg plutselig kom på at jeg hadde sett et postkontor mens vi trasket rundt. Snakk om å kaste bort mye tid. Oh well, stranden var jo et hyggelig lite avbrekk uansett.

Venus Fort er et kjempefint kjøpesenter!

Strandtur i desember

Odaiba er et herlig sted!

Etter at lommebøkene våre hadde blitt fetet opp med en titusenlapp eller fem, var det tid for noe jeg har gledet meg til siden lenge før jeg i det hele tatt reiste til Japan. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker pusekatter over alt på jord. Og i dag, i dag skulle vi på kattekafé. Jeg har knapt nok sett en katt siden jeg kom hit til Japan, men på Cats Livin på Odaiba krydde det av dem. Vi betalte 800 yen hver for å slippe inn til rommene der man kan kose med katter, og det var verdt det. Overalt hvor man så var det pusekatter. Noen var store, noen var små, noen var lodne og noen hadde ikke pels i det hele tatt, men alle var søte. Jeg ville ta dem med hjem. Katinka fikk endelig møtt sin elskede Shampo, også kjent som den ondeste katten i verden. Det var kjærlighet ved første blikk fra hennes side da hun så det onde blikket hans stirre tilbake fra internettsiden der alle kattene ble presentert, og til og med jeg må innrømme at virkelighetens Shampo ikke skuffet. Han ser om mulig enda ondere ut på nært hold!

Selv falt jeg pladask for en brun katt som lå og sov oppå et strykebrett, og en lodden hvit katt ved navn Fuwari som sovnet mens jeg klappet på den. Det var så herlig å faktisk kunne ta på en katt igjen. Jeg har savnet det. Jeg savner Pearl en smule, ja. Pusekladden min! I'll see you soon!

Utenfor Cats Livin

Jeg vil ha den med meg hjem!

Hadde det vært opp til meg skulle vi gjerne blitt på kattekaféen (som forøvrig er en genial oppfinnelse) resten av dagen, med Katinka hadde fått nok av lodne firbente, så det var med tungt hjerte jeg måtte rive meg vekk fra den søte, hvite pelsdotten (Fuwari) jeg følte jeg bondet skikkelig med på slutten og forlate alle pusekattene. Neste post på programmet var hostkikking i Roppongi, men vi hadde ikke peiling på hvordan vi skulle komme oss dit. Katinka dro frem guideboken på åpen gate, noe som øyeblikkelig førte til at et par hjelpsomme (men dessverre lettere uspiselige) japanere kom løpende bort for å hjelpe oss med å finne frem. Etter litt frem og tilbake fant vi riktig metrolinje, og satte kursen mot det stedet i Tokyo der vi var garantert å få se en pen host eller fjorten. Det skader jo aldri å ha noe snasent å kikke på.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt født under en eller annen lykkestjerne. Da hadde kanskje ting gått som jeg ville, i alle fall en gang i blant. Dagen i dag var tydeligvis ikke den beste dagen til å se etter hosts, for til tross for at vi trasket rundt i evigheter på leting etter noen ordentlig lekre, så vi bare ca. 3 stykker totalt. 3 stykker! Jeg hadde forventet omtrent ti ganger så mange! Verden er så urettferdig! Vi så en gammel mann gå på trynet så det sang, med påfølgende neseblod og politiassistanse. Vi så også en fyr med en frisyre som så ut som om den var tatt rett ut av en yakuzafilm (det er godt mulig han faktisk var yakuza også, come to think of it). Vi så søte hundevalper og kattunger i en japansk dyrebutikk. MEN VI SÅ NESTEN IKKE HOSTS! Dammit!

Jeg gir ikke opp håpet enda. Før jeg reiser hjem skal jeg ha sett en skikkelig sleazy en! You can't run, and you can't hide.. nanana!

Kommenter! Ellers spiser Godzilla deres førstefødte!

2 kommentarer:

Katinka sa...

Min førstefødte er allerede lovet bort til omtrent alt som kan krype og gå som ha gjort meg tjenester gjennom årene, så Godzilla kan IKKE få den (han/hun/det/whatever)!

...men siden jeg nå har gjort som du ville er vel ikke det et problem uansett..

Seriøst, hvor mye uflaks kan man ha? Vet det er litt mye å be om å få se idoler på hvert gatehjørne, men hosts... DET BURDE DA VÆRE MULIG!

Tor Erling H. Opsahl sa...

Morro å lese om odaiba, har lyst til å dra dit selv jeg, kattekafé hørtes knall ut ass, savner pusen min, så tror nok glatt at jeg må ta meg turen over der ja ;) hehe godt å høre at dere har en spennende ferie :P Må vel snart få tatt meg sammen og få gjort noe annet enn å suse rundt i halvsvime i 東金市 jeg også ve:P

Så var det detta talegreiene som han åmåtå sku ha da. kjeie greier.