Bittersøt sommerferie...

I går hadde jeg offisielt min aller siste time noensinne som student ved Josai International University. Det er en merkelig følelse. De siste to årene har den skolen spilt en utrolig viktig rolle i livet mitt, og nå er det plutselig over. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle akkurat nå. På den ene siden kjenner jeg at jeg virkelig behover en ferie fra alt som heter skole, men på den annen side har jeg ikke lyst til at det skal slutte sånn helt uten videre. Skolefri og sommerferie betyr at hjemreisen er rett rundt hjørnet.

Tretten dager har jeg igjen i Japan. Tretten korte dager.

Jeg blir deprimert av å tenke på det.


Hans og Jeanette

Alex og Katinka
Aldri mer skal jeg og Katinka styrte til kantinen med en gang det ringer ut til lunsj. Aldri mer skal blikket vårt flakke fra side til side i rasende tempo på desperat søken etter heitinger. Aldri mer skal et tilfeldig møte i gangen føre til store smil og drømmende blikk resten av skoledagen. Livet på UiO er nemlig ikke like visuelt vakkert som livet på Josai. Hardbarkede sosialister med dreads og sennepsgule cordfløyelsbukser kan liksom ikke konkurrere med Togmenn og Jenteryggmenn og alle andre Josai-menn.

Gah, jeg visste det kom til å bli sånn her. Jeg hater å måtte ta farvel med mennesker/steder/whatever. Jeg kommer til å strigråte når jeg og Katinka setter oss på flyet til København. Det kommer til å bli emoflyturen fra helvete. Stakkars medpassasjerene våre...


Før jeg kan dra hjem, har jeg selvfølgelig tusen ting som må ordnes. Pappesker skal fraktes til postkontoret (det er langt) og shippes hjem til Norge. Jeg må overtale en eller annen slektning til å låne meg en del tusenlapper, slik at jeg har råd til å betale alle husleiene/regningene mine her nede. Jeg må vaske hele leiligheten fra gulv til tak. Ew. Jeg må også huske på å si hadet til alle menneskene jeg har blitt kjent med, noe som kan bli en tårevåt og snørrete affære. På toppen av det hele, må jeg faktisk finne tid til å nyte mine siste par uker i Japan også. Det blir en stund til neste gang.

En ting jeg i alle fall har å glede meg til er den store Tokyo Tower-turen med Shinya og hans mystifistiske lady friend på mandag. Til tross for at jeg har bodd i umiddelbar nærhet av Tokyo såpass lenge, har jeg aldri vært i Tokyo Tower. Jeg og Katinka har store planer om å gå berserk på voksmuseet (slik som vi gjorde i Seoul), se på hologrammer og ta omtrent en trillion bilder av Tokyo fra observasjonsdekket. Fun, fun, fun!


Random side i purikura-boken
Da Katinka og jeg tok oss en liten tur på Donki etter skolen på mandag, fikk jeg forresten endelig skaffet meg en purikura-bok. Nå slipper alle bildene å flyte rundt i lommeboken min lenger. Det var også utrolig morsomt å faktisk dekorere de blanke sidene. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt omtrent tre ganger så mange purikura som det jeg faktisk har tatt. Har jo liksom ikke så god tid til å fylle inn særlig flere sider nå. Noen skal jeg nok få til, though.

Da jeg, Katinka og Ingrid tok oss en liten karaoketur til Shidax på lørdag, møtte vi forresten på dette 'lille' sjarmtrollet:


Bare kroppen er omtrent like lang som to og en halv norsk femmer. I tillegg kommer selvfølgelig de like lange følehornene. Tenk å få besøk av denne på rommet sitt! Jeg grøsser ved tanken, selv om jeg synes den var litt småsøt der den satt langs fortauskanten.

Hans skrek forresten som en liten jente da jeg viste ham bildet.

Pingle.