Happy Beach Birthday Party!

Etter en lang og kjedelig skoleuke der de eneste høydepunktene var 1) nye bekjentskaper i form av en gjeng fotballspillende andreårsgutter som inviterte meg og Katinka til å joine dem, 2) 'kjoleshopping' og nøye gjennomgang av Donki med Katinka og Moet, og 3) Avail-shopping med menneskene fra punkt 2, ble det endelig lørdag. Alex sin bursdag skulle feires med brask og bram, og i og med at værgudene har smilt ned på oss i det siste, var det vel ingenting som passet bedre enn en god, gammeldags strandfest.

Jeg må innrømme at tanken på å tilbringe nesten et døgn på stranden skremte vettet av meg, særlig da værmeldingen begynte å vise 50% sjanse for regn. Jeg setter litt for stor pris på tak over hodet og en seng å sove i, men strandfesten (for anledningen gitt det flotte, noe engrishe navnet Happy Beach Birthday Party) skulle jeg på uansett. Heldigvis regnet det fra seg natt til lørdag, og da det ble på tide å dra til stranden, skinte solen fra en relativt blå himmel. Katinka og jeg hadde vært så heldige at vi fikk skyss med noen venner av Moet, så vi slapp å busse/sykle i førti minutter til Kujukuri. Lucky!

Synet som møtte oss da vi kom frem til Katagai Beach var dette:


Stranden! Havet! Katinka og jeg sparket av oss skoene, dumpet bagasjen på sanden, og nærmest løp ned til vannkanten. Dette er første gang jeg faktisk har vært på stranden i Japan, og jeg lenget etter å dyppe føttene i vannet. I bakgrunnen holdt alle de andre festdeltakerene på med å sette opp partyteltet, organisere ting og hilse på nyankomne gjester. Jeg og Katinka hadde imidlertid 'viktigere' ting å foreta oss der vi plasket rundt i strandkanten. Vi fniste som småbarn, og skrek hver gang en bølge av kjølig vann slikket oppover leggene våre. Good times! De lange kjolene våre var ganske snart klissvåte fra midt på leggen og ned, til tross for vår iherdige innsats for å holde dem tørre.




...det blåste, OK?

Etter at vi hadde plasket fra oss, vridd opp kjolene så godt vi kunne, og fått gåsehud på grunn av den småkjølige vinden, moret vi oss stort med å skrive diverse ting i sanden. Katinka skrev selvfølgelig sin vanlige kjærlighetserklæring til Hårmannen, og jeg valgte å være litt copycat. Jeg vedder på at Togmannen hadde blitt dypt imponert over min evne til å skrive kallenavnet hans i sanden med tærne mine! Et av mine mange skjulte talenter.


Endelig var både telt og presenninger (til å sitte på) på plass, og festlighetene kunne begynne. Som vanlig følte jeg meg en smule dust i begynnelsen. Jeg har nemlig det lille problemet at jeg har liten mental sperre for å snakke japansk i edru tilstand (kan også skyldes det faktum at jeg ikke er flink til å snakke med ukjente mennesker, selvfølgelig...), så den første timen satt jeg bare rett opp og ned og smilte dumt til alle menneskene rundt meg. Så mye for min store plan om å være en sosial sommerfugl, liksom. Heldigvis hjalp det med en cocktail eller to. Katinka og jeg tok mot til oss, og gikk og slo oss ned på en presenning sammen med Tom og en haug med mennesker vi ikke kjente.

Omtrent en halvtime senere hadde jeg tre nye bekjentskaper i telefonlisten min. De kinesiske jentene ved siden av oss viste seg å være superkoselige, og jo mer vi snakket, jo mer forsvant min mentale snakke-japansk-sperre. Jeg presterte selvfølgelig å fortelle dem om Togmannen i løpet av de første femten minuttene. Snart vet vel hele skolen om min lille obsession. Ikke bra. Jeg må begynne å tenke før jeg sier noe.


Klokken åtte var jeg allerede på det stadiet at jeg gladelig delte livshistorien min med alle som var villige til å høre på. Jeg var selvfølgelig overbevist om at klokken var rundt midnatt på dette tidspunktet, og hadde nok vett til å bli en smule flau da en av de koreanske jentene fortalte meg at klokken ikke engang var halv ni. Heldigvis var Katinka (og sikkert flere også) i akkurat samme situasjon. Det er ikke lurt å starte å drikke før klokken fem på ettermiddagen når man har såpass lav alkoholtoleranse som meg. Herved notert.




Det er en slags sjarm i det å være på en strandfest. Greit, det blåste en relativt kjølig bris, temperaturen sank gradvis, og jeg var dekket av sand. Allikevel var jeg i strålende humør. Jeg fikk snakket med så mange mennesker jeg aldri trodde jeg kom til å snakke med, og innså nok en gang at førsteinntrykk ikke alltid stemmer. (Hvem ville foreksempel ha trodd at Katinkas tidligere så forhatte Rosakineser skulle vise seg å være superhyggelig?) I løpet av kvelden fikk jeg også vist frem mine eminente språkkunnskaper, der jeg imponerte både kinesere og koreanere med mine meget begrensede ordforråd på deres respektive språk. Hey, i det minste forsto de hva jeg prøvde å si, right?

Ettersom mørket senket seg, ble min tidligere så behagelige maxikjole dekket av lag på lag med klær. På det meste tror jeg jeg hadde på meg bukse, kjole, jeansjakke, hettegenser og teppeponcho - samtidig! Allikevel var det kaldt. Jeg skulle ha tatt med kosesokker. Heldigvis for oss ble det tenkt et ulovlig bål, så vi samlet oss rundt det for å varme oss. Jeg og Katinka gaulet Melodi Grand Prix-låter til den store gullmedaljen. Stakkars menneskene rundt oss. I det minste frøs jeg ikke lenger. Rundt midnatt følte jeg at kroppen min begynte å bli sliten. Bålet ble slukket. Jeg og Katinka la oss på den ene presenningen mens vi kikket på stjernene og prøvde å få varmen i oss igjen. Sovnet nesten. Rundt oss begynte folk å snakke om at politiet kom for å stenge stranden snart, så vi måtte begynne å rydde. Jeg og Katinka lå fremdeles halvdøde på presenningen.


Til slutt skulle presenningen vår også pakkes bort, så vi ble nødt til å flytte oss. De andre snakket om å relokalisere til et annet sted, men det fristet ikke noe særlig. Sengen min ropte på meg fra leiligheten min. Det var da jeg og Katinka fikk den geniale ideen om å gå fra Kujukuri til Togane. I og med at det tar førti minutter på sykkel, regnet vi med at det ville ta oss minst et par timer å traske hjem. Det stoppet oss ikke, og etter å ha sagt bye-bye til alle de andre, gikk vi i retning av Togane. Vi innså snart at det kanskje ikke var den smarteste planen i verden, men vi gadd ikke å snu. Rosakineseren og vennen hans, pluss Akiras merkelige venn, syklet snart opp på siden av oss. De synes tydeligvis litt synd på oss, så Rosakineseren tilbød seg å sykle oss hele veien tilbake til Togane. Det var et fristende tilbud, men vi valgte å fortsette spaserturen vår. Smart.

Fem minutter senere stoppet det en bil ved siden av oss. Det var Shoko og Mami, og de hadde plass i bilen til et par stakkarslige vandrere. Snakk om flaks! Vi hoppet selvfølgelig rett inn. Shoko nevnte noe om at vi skulle ta en liten kjøretur før vi dro hjem, noe vi ikke sa noe på. Reddende engler og alt det der. Vi kjørte snart opp utenfor en arkade, og jeg ventet i skrekkblandet fryd på.... "La oss ta purikura!" Der, ja. Vi må ha vært litt av et syn der vi trasket inn på arkaden. To søte små japanere som så ut som om de kom rett fra et besøk i skjønnhetssalongen, og to forblåste nordmenn i omtrent førti lag med klær, som så ut som om de hadde tilbrakt de siste fjorten årene i en pappeske på Plata. Takk Gud for at purikuramaskiner generelt har forskjønnende effekter.


Fikk kravlet meg i seng omtrent klokken tre, som er omtrent syv timer tidligere enn forventet, og sov i ti herlige timer. Score! Med unntak av min lille tur på Yac's tidligere i dag (måtte kjøpe dagen-derpå-Cola), har jeg null planer om å vise meg utenfor døren i dag.

Pizza-La, I love you!