For-lat-til-å-tenke-på-tittel

Etter totalt ett år og to måneder i Togane, har jeg endelig lært at det finnes en Donki i umiddelbar nærhet. Jeg tuller ikke. Hverken jeg eller Katinka ante at den eksisterte. Det er kanskje like bra, i og med at vi sannsynligvis hadde sprengt budsjettet vårt på alle mulig slags godsaker hvis vi hadde visst om den litt før. I går var planen nemlig å benytte oss av det faktum at det var 肉の日 (Meat Day), og vårt utvalgte yakiniku-sted lå rett ved siden av den tidligere nevnte shoppinghimmelen.

Det viste seg at det var lettere sagt enn gjort. I følge Moet skulle det dukke opp så mange som femten mennesker, og uten en reservasjon er det ikke bare-bare å få restaurantplasser på en lørdagskveld. Fire av oss (Moet, Katinka, Tom, jeg) kastet oss allikevel på syklene, og la i vei mot Naruto i hylende motvind. Vel fremme prøvde Moet og Tom desperat å overtale yakiniku-folkene til å rydde plass til oss, mens Katinka og jeg utforsket kjøkkenavdelingen på Donki. Snart fikk vi selskap av en nedslått Moet, som kunne fortelle at yakiniku-folkene sto på sitt og nektet å slippe oss inn. Vi trøsteshoppet råbillige kjoler fra en kjempesøt butikk vi snublet over. Tom dukket snart opp med Akira på slep, og vi klødde oss alle i hodet mens vi prøvde å finne ut hvordan han hadde fått vite om dagens yakuniku-planer. Jeg begynner å lure på om han er profesjonell spion eller noe.


Tom, Alex og Ingrid

Akkurat da sulten holdt på å ta knekken på oss, dukket det opp tre andre japanere (inkludert lillebroren til Shinya, som vi bare liker å kalle Chibi-Shinya). De to jentene viste seg å være skikkelig power women, så de tok på seg oppgaven å krangle med yakiniku-folkene. Moet sa det kunne fungere fordi japanske jenter er pushy. And lo and behold - omtrent en time senere satt femten mennesker samlet rundt tre forskjellige bord og spiste herlige grillet kjøtt til den store gullmedaljen. Vårt bord besto av meg, Katinka, Ingrid, Alex og Tom fra Canada, og sistnevnte presterte å bestille ufattelige mengder med kjøtt. Det var flott de første tre kvarterene. Så sa magen stopp. Problemet? Vi måtte spise opp alt kjøttet vi hadde bestilt, ellers måtte vi betale ekstra. Ouch!

Det var en smuuuule demotiverende å kikke bort på alle kjøttallerkenene som fremdeles sto på bordet samtidig som magen skrek at den ikke klarte en bit til. Heldigvis viste Tom seg å være et bunnløst sluk, så på en eller annen måte forsvant kjøttet til slutt. Til og med grisehjertet Alex insisterte på å bestille.


På dette tidspunktet så jeg omtrent sånn ut...
Selv om Moet hadde advart oss på forhånd om at vi måtte forlate yakunikurestauranten etter halvannen time, endte vi opp med å sitte der mye lenger enn det. Katinka koste seg stort da Dansegutten (som pleide å være heit en gang i tiden) plutselig dukket opp, og satte seg ved et bord like i nærheten. Akira trasket rundt og skremte vettet av oss, og innimellom poppet det innom et par smilende japanere fra de andre bordene til gruppen 'vår'. Det var koselig, men etter flere timer i stekeos skrek kroppen min etter frisk luft. Det var en lettelse da vi endelig forlot stedet.


Asami og Alex

Ingrid og Ryou
Neste stopp var karaoke på 夢空間 (oversatt: Space of Dreams), et sted like i nærheten av skolen der jeg faktisk aldri hadde vært før. Det første vi så da vi kom inn døren, var en Hettegensermann i full arbeidsmodus. Vi har funnet Hettegensermannens arbeidsplass! Han så om mulig enda mer sleazy ut enn det jeg husket, men jeg måtte bite meg hardt i leppen for å ikke smile allikevel. Det er noe med det å møte på 'kjente' ansikter når man minst forventer det som gjør funky ting med humøret. Siden vi var såpass mange, endte vi opp med å booke to karaokerom.

Dette viste seg selvfølgelig å være fullstendig unødvendig, i og med at vi alle klarte å skvise oss inn på et rom allikevel. Litt praktisk var det jo å ha det ekstra rommet stående, da. Jeg, Katinka, Moet og Asami endte opp med å benytte det som flaue-sanger-man-ikke-har-lyst-til-å-synge-foran-alle-andre-rom med jevne mellomrom. Ikke det at det var så veldig nødvendig, i og med at det ble sunget nok av pinlige sanger i hovedrommet vårt også, men det var deilig å ha et sted å slippe seg totalt løs på. Det gikk en del i Johnny's, ja.


Tomo-chan (husker ikke fornavnet hennes), Moet og Tom

Som jeg la ut om i det vide og brede om til Katinka da vi tok oss en nattlig spasertur her om dagen, har jeg virkelig savnet karaoke. Eller vent - jeg har savnet det å synge generelt. Hjemme i Norge går jeg rundt og gauler konstant, men med tanke på de løvtynne veggene i leiligheten min her i Japan (og av hensyn til naboene), er liksom de eneste gangene jeg faktisk kan synge høyt når vi er på karaoke. Til tross for at jeg, Ingrid, Tom og de mindreårige japanerne (myndighetsalderen er 20 - de fleste japanerne vi var der med var sånn.. 19) hadde en 100% edru karaokekveld, var stemningen allikevel på topp. Folk hoppet og danset, sang og skrek, og lo til de nærmest trillet rundt på gulvet. Jeg har en video av den mest geniale fremførelsen av Arashis "Love So Sweet" noensinne, men av hensyn til de involverte skal jeg ikke legge den ut her. Bare se for dere masse hopping og skriking. Stikkord: Tonedøv.




Siden 夢空間 ikke er et rent karaokested, men også nettkafé, dartsrom, billiardsal, spillehall og liknende, var det mange sketchy mennesker som hang der. Tilfeldigvis var stedets layout lagt opp slik at man måtte gå forbi alle de småskumle rommene for å komme til toalettet. I slike tilfeller fant vi ut at det var lurt å gå i samlet flokk. Man følte seriøst at man var en stakkars liten antilope omringet av en flokk med sultne løver når man trasket gjennom billiardsalen. Jeg gikk som regel med Katinka og Moet, som begge var en smule brisne. Det bød på interessant situasjoner. På et tidspunkt tok Moet med seg kameraet sitt på do, så vi endte opp med å ta en haug med fjortisbilder i baderomsspeilet. Hun nevnte noe om Facebook, så jeg gruer meg litt til å se hva som kan dukke opp der etterhvert. På veien tilbake spurte hun også noen fremmede gutter om å få ta bilde av dem, før hun plutselig brøt ut i heftig fnising og spurtet tilbake til karaokerommet. Good times.


Klokken halv fire - etter at jeg og Katinka hadde gaulet Celine Dions "The Power of Love" med varierende hell, og etter at jeg og Asami hadde rappet med på Koki-delen av "Real Face" og danset i sofaen til "Dancing Queen" - var det på tide å sette kursen hjemover. Det var jo tross alt Melodi Grand Prix, og på grunn av tidsforskjellen og sånn begynte det klokken fire på morgenen japansk tid. Dette skulle ikke stoppe meg og Katinka i å se på, så vi betalte før alle andre, og kastet oss på syklene. Perfect timing. Jeg rakk hjem akkurat i tide til å få med meg begynnelsen.

Greit, så Norge gjorde det ikke spesielt bra i år, men Tyskland var så absolutt en verdig vinner. Min andre favoritt, Belgia, havnet også høyt oppe på resultatlistene, så jeg var strålende fornøyd! Jeg kommer så til å ha "Satellite" på hjernen de neste par månedene! Be prepared!

(Sånn helt til slutt må jeg bare få klage på det faktum at posten bestemte seg for at det var en strålende idé å levere pakken min på døren klokken elleve i dag tidlig. Jeg fikk ikke lagt meg før nærmere åtte. Brutalt gjort av dem! Zzzz...)