"Den fulle jenta!"

OK, jeg beklager så mye for at alt alkoholpratet gir inntrykk av at jeg er en sekstiseks år gammel alkoholiker med skrumplever, men jeg må bare lure på hvor glad og høylytt jeg egentlig var på strandfesten lørdag. Jeg mente selv at jeg hadde rimelig god kontroll over hva jeg sa til folk (med unntak av mine sporadiske herregud-jeg-må-tisse-øyeblikk), men da en av de koreanske jentene fra festen pekte gjenkjennende på meg og kalte meg "den fulle jenta" på skolen her om dagen, fikk jeg bittelitt noia. Hva har jeg egentlig sagt, og hvem har jeg egentlig sagt det til? Angst.


Noe som nesten er like ille som å bli kjent som "den fulle jenta," er alle bildene som har en tendens til å dukke opp på Facebook dagen etter diverse festlige arrangementer. Spesielt vår reddende, bilkjørende engel Shoko har ikke spart på kruttet, og har lastet opp en haug med meget flatterende bilder. Det var mye interessant ute og gikk. Blant annet uteligger Tonje, skrive-ting-i-sanden-Tonje og, som bildet over viser, Tonje og Katinka i flott MGP-duett foran bålet (jeg pyntet litt på det). Jeg liker det faktum at det ser ut som om vi ikke engang enser at ingen andre gidder å høre på oss lenger. 夢中 much?

Når jeg først er inne på temaet strandfest, så minner det meg på at jeg fremdeles ikke har helt ut sanden fra min personlige sandkasse (også kjent som de rosa ballerinaskoene mine), eller fjernet matrestene fra kjøleposen min. Ew...


Katinka, yours truly, Shoko og Mami natt til søndag
I dag har været vært grått og trist, noe som ikke akkurat hjelper på det dårlige humøret jeg har en tendens til å være i for tiden. Selvfølgelig er onsdager den dagen da vi begynner til første time, og tilfeldigvis er også første time på onsdag den dagen da man har minst fravær å gå på. To ganger får vi lov å være borte fra den timen uten å bli kastet ut. To ganger. Jeg har brukt opp en. Slemt, Josai. Slemt. Heldigvis er kanji (første time på onsdag) det mest avslappende faget vi har hele uken, så det er som regel null stress å gå i timen. Verre var det å ha lesestykke med Kozuka timen etter. Jeg hadde bare spist et bollebrød til frokost, og da magen begynte å rumle og bråke, endte jeg opp med å tilbringe mesteparten av tiden med å skrive små hatbeskjeder til læreren i margen på oppgavearket mitt. Jeg er slik et modent menneske. Stakkars Kozuka. Det var jo ikke hennes feil at jeg ikke spiste en ordentlig frokost.


På campus i dag. Grått og trist.
Lunsjen begynte bra. Katinka frydet seg over at Tosh-tosh-gjengen satt i umiddelbar nærhet, og det skadet heller ikke at dansegutten vi bare liker å referere til som Kroppen (three guesses why) satt seg ned slik at vi hadde perfekt utsikt. Tror han tok oss på fersken i å stirre et par ganger, men allikevel. Lykke. Chibi-Shinya, Ryou, Tomo-chan og jenta-jeg-ikke-husker-navnet-på-men-som-var-med-på-yakiniku (JJIHNPMSVMPY) slo seg ned på bordet bak oss etter å ha vinket hyggelig til oss. Alt var fryd og gammen. Helt til JJIHNPMSVMPY plutselig dumpet ned på stolen ved siden av meg.

JJIHNPMSVMPY: "Ne, ne! Hvem liker du? Liker du Yamapi?
Tonje: "....huh?"
JJIHNPMSVMPY: "I Johnny's! Hvem liker du? Yamapi?"
Tomo-chan: (vræler) "GIRIGIRI DE ITSUMO IKITEITAI KARAAAA!" (KAT-TUN - "Real Face")
Tonje: "Altså, jeg likte Johnny's før, men er ikke superfan nå lenger.."
JJIHNPMSVMPY: "Eeeh.. hun sier hun pleide å like dem!"
Tomo-chan: "Eeeeh..? Pleide?"
Tomo-chan: (vræler) "SUUUBETE WO SARAKEEEE DASHITE! KOI WO SHIYOU YO!" (NEWS - "Koi no ABO")

....midt i kantinen. Midt i lunsjen. Jeg og Katinka kjente kinnene våre bli varmere og varmere. Vi skulle aldri ha sunget Johnny's-sanger på karaoke med dem.... (Selv om de satte på både Arashi og KAT-TUN selv, og vi sang våre fleste flaue sanger i flaue-sanger-rommet)

Hva slags sadistisk gjeng er det egentlig vi har rotet oss borti?

Hjelp.