Fangirlisme

Jeg tror faktisk jeg skal døpe om bloggen min til Den Store Purikura-bloggen, for det er jo nesten ikke annet som dukker opp her for tiden. Under kan dere beskue fredagens fangst. Jeg og Katinka var mette på både mat og stalking, og bestemte oss derfor for å feire det hele med et lite besøk på arkaden på Sunpia. Vi fant tilbake til vår gode gamle venn maskinen-der-man-kan-kravle-bak-veggen, og tok noen fargerike bilder til våre respektive purikurasamlinger. Beautiful, right?


Kvaliteten ble bajs når jeg lastet dem opp, men oh well..
Sånn for ordens skyld så står jeg til venstre på bildene (d'oh). Det var nemlig enda en av våre etterhvert så berømte oops-vi-har-på-oss-nesten-akkurat-samme-antrekk-dager. Ikke fullt så ille som den dagen vi begge hadde på oss hvite kjoler med blomster og lys olajakke over, men nesten. Det er virkelig ikke lett å koordinere antrekk når vi begge har blitt bitt av maxikjolebasillen. Nåja, i det minste har vi ingen like kjoler. DET hadde blitt krise.

OH! Jeg har store nyheter! Dessverre involverer de ikke et nært forestående bryllup mellom meg og Togmannen, men det er virkelig ikke langt i fra. Er det noen som husker Shio? Den fantastisk gode brusen som forsvant fra butikkene en gang på slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet? Jeg var knust når den forsvant. Shio med ferskensmak var min absolutte favorittbrus. Som med så mange andre fordums duppeditter gikk den til slutt i glemmeboken, men her om dagen da jeg og Katinka gikk tom for andre drikkealternativer i skolekiosken, snublet vi over denne lille herligheten.


Og gjett hva? Den smaker Shio! Min elskede Shio med ferskensmak! Jeg ble så lykkelig at jeg nesten felte en tåre der jeg satt. Nostalgi og alt det der. Et øyeblikk føltes det som om jeg var 13 år og dasset rundt i Miss Sixty-bukser igjen, men heldigvis varte ikke det lille flashbacket særlig lenge. Selv som 'voksen' (jeg er fremdeles fjorten år i hodet) kan jeg jo nyte min elskede ferskenbrus. Bare uten Miss Sixty! Happy, happy, happy!

På lørdag fikk jeg og Katinka forresten endelig tatt oss en tur på Cainz for å kjøpe pappesker. Det er fremdeles i underkant av to måneder til vi skal hjem til Norge, men det skader jo ikke å sende hjem litt av de unødvendige tingene som ligger slengt rundt i leiligheten min litt tidligere. Det er mange skolebøker o.l. fra forrige semester jeg ikke lenger trenger. Samtidig som jeg ryddet leiligheten min søndag kveld, begynte jeg å kaste ting opp i den største av de to pappeskene mine. Jeg ble overlykkelig over å oppdage at jeg faktisk fikk plass til trillekofferten min oppi der. Har lurt litt på hvordan jeg skulle få fraktet den hjem, men det var jo null stress. Problemet blir jo selvfølgelig å få fraktet pappesken hele veien til postkontoret, i og med at vi i år har sykler uten bagasjebrett. Slemme Kobayashi. Og til tross for at vår sosiale sirkel har økt betraktelig de siste månedene, er det de færreste mennesker i vår umiddelbare omgangskrets som faktisk har bil. Hjeeelp!


Ikke søren om jeg klarer å bære den esken hele veien til postkontoret. Den er større enn eskene jeg sendte hjem forrige gang, og jeg klarte knapt nok å løfte dem. Dette kan bli interessant. Lurer på hvor mye en trillebår koster...

Nå har visstnok også regnsesongen begynt her i Japan. I følge lærerene våre skal det være herlig og vått den neste måneden. Oh joy. Det var kokvarmt og oppholdsvær i dag, men i går regnet det katter og hunder. Bokstavelig talt. Da jeg satt inne på rommet mitt i går, hørte jeg en fryktelig mjauing utenfra. Da jeg kikket ut, så jeg et beinrangel av en katt sitte og skrike klagende, mens den så på meg med store, gule øyne. Jeg fikk litt vondt inni meg. Det er dumt å begynne å mate løskatter i øst og vest, men vi kunne jo ikke akkurat la stakkaren sulte ihjel heller, så litt senere snek jeg og Katinka oss ut med fisk, skinke og vann til den. Den gaflet i seg maten, og gned seg mot oss som takk. So cute. Vi døpte den Squeaky. Vi satt ute og koste med henne en stund, og det var med tungt hjerte jeg gikk inn igjen etterpå. Stakkars tynne katt.

Heldigvis er det flere katteglade mennesker her i verden, og i dag fikk vi vite at Alex hadde sluppet katten inn i leiligheten sin. Tolket jeg Chigusas Facebook-status rett, så hadde hun også tatt med Squeaky (jeg nekter å kalle den noe annet) til dyrlegen. Da er det vel bare å vente og se hva som skjer videre. Heia Squeaky!

De siste dagene har jeg forresten hørt på denne sangen om og om igjen.


Jeg har alltid vært en pop-jente
Jeg trodde liksom at jeg var litt over den verste fangirlperioden min, men så slipper KAT-TUN en sang som dette, også vet jeg ikke helt hvor jeg står lenger. Jeg ELSKER den! Musikken er dramatisk nok til å appellere til mitt teatralske hjerte, og teksten angsty nok til å tilfredsstille min indre emo. Samtidig er det bare gode, gamle KAT-TUN (dog uten Jin, i og med at han er opptatt med soloaktiviteter i USA for tiden). Uten Jin får også Ueda vist seg frem på de høye tonene. Me likey. Spør du meg, er dette den beste sangen de har gitt ut siden "White Xmas" i 2008. Men i og med at "White Xmas" er en ballade, og strengt tatt ikke kan sammenliknes med "No More Pain", blir det kanskje den beste siden.. tja.. "LIPS"?

Uansett, min indre fjortis slår hjul og skriker halleluja! Og nå skal jeg se på musikkvideoen for etthundreogførtifjerde gang. Yosh.

Dere skal derimot kommentere. Go ahead!

Oh, og følg meg på Twitter! Listen min er deprimerende tom! Haha!