Om plinge-paa-menn!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

OK, first things first. I dag var internettkafeen 'vaar' saapass full at jeg og Katinka ble plassert helt innerst i det skumle hjoernet, som viste seg aa faktisk vaere store baaser med baade PC, TV og Play Station. I skrivende stund sitter jeg altsaa godt plassert i en myk sofa som er mye mer komfortabel enn de superharde madrassene i leilighetene vaare (ja, jeg har faatt blaamerker paa hoften i aar igjen) og skriver dette innlegget. You gotta love Japan! Hurra for skumle-hjoernet!

Dagen i gaar var lang og en smule merkelig. Siden Katinka var paa sin mye omtalte Disneyland-date og Ingrid og Hans fremdeles har til gode aa poppe opp, ble jeg etterlatt helt mutters alene i Togane. Egentlig skulle jeg pugge til placement testen, men jeg ble lettere distrahert av aa spille kabal og mahjong paa min trofaste laptop. (Paa et tidspunkt danset og lipsyncet jeg ogsaa foran speilet i ren kjedsomhet, men det snakker vi ikke om). En skikkelig festlig loerdag, med andre ord.

Det skjedde faktisk noe som var litt smaafestlig, da. Jeg hadde akkurat kommet tilbake etter en liten tur paa Kasumi for aa handle inn litt matvarer, da det ringre paa doeren min. Som vanlig sjekket jeg videomonitoren for aa se hvem som sto utenfor, men vedkommende sto altfor naerme kameraet til at jeg kunne se mer enn overkroppen hans (minus hodet). Han hadde imidlertid paa seg halvformelle klaer, saa jeg trodde kanskje at han var sendt av Josai med en eller annen viktig beskjed. Jeg lukket opp, og utenfor doeren sto en halvveis soet, ung fyr. Jeg tror han ble overrasket over aa se en jente i gutteetasjen, saa han virket en smule paff.

Jeg fikk egentlig aldri med meg akkurat hvorfor han gikk rundt og ringte paa doerer (han hadde et skjema i haanden, saa jeg gaar ut i fra at det hadde noe med det aa gjoere), men vi snakket litt anyway. Han presterte selvfoelgelig aa komme med den klassiske "har du kjaereste?" i loepet av de to foerste minuttene, noe som visstnok er helt normalt i Japan. Han fortalte saa at han var 25, og hadde gaatt ut av Josai for noen aar siden. Og ville jeg kanskje bli med ham og noen kamerater ut og drikke i morgen? Tanken paa aa gaa ut med ukjente japanske guttegjenger virket en smule skremmende, men jeg kunne nok ha vurdert saken om moetestedet var paa noeytral grunn (altsaa paa en vanlig bar eller noe) og jeg kunne ta med Katinka. Imidlertid visste jeg at morgendagen (som da er i dag) maatte brukes til aa pugge litt til proeven, saa jeg sa nei. Stupid. Og det markerte slutten paa samtalen vaar. Avvisning er ikke akkurat det som skal til for aa holde en samtale gaaende. Synd. Jeg angret selvfoelgelig heftig paa beslutningen min ti minutter senere. Jeg er saa drittlei av at jeg alltid sier nei til invitasjoner. Fra naa av skal jeg bli et ja-menneske. Saa vanskelig kan det da ikke vaere.　

Etter Katinka kom hjem fra den vaate og kalde daten sin (Disneyland i plaskeregn er kanskje ikke ideellt), gikk jeg over til leiligheten hennes for aa hoere om dagens begivenheter. Vi endte opp med aa se paa reklame for en eller annen genial 80-talls CD-samling paa TV Shop som vi begge hadde lyst paa. Synd vi ikke kan nok japansk til aa bestille den.

Selv om det er soendag i dag, stopper ikke det japanere fra aa ringe paa doeren din i tolvtiden paa morgenen. Denne gangen var det en ung fyr fra internettselskapet. Jeg presterte aa si jeg hadde internett allerede (jeg var halvveis i oerska, og tenkte ikke paa at han mente internett naar han spurte om jeg allerede brukte dataen min), og freaket skikkelig ut da jeg fant ut hva jeg hadde gjort. Heldigvis er Alex naboen min, og han er baade mye bedre i japansk og har vett nok til aa forstaa at jeg ikke har internett enda, saa han tok med internettfyren tilbake. Jeg begnner aa lure paa om det er vanlig for plinge-paa-menn aa proeve aa sjekke opp random folk, for internettfyren var i overkant opptatt av aa fortelle meg at jeg var soet og pen og saann. Det hjalp jo selvfoelgelig ikke at Alex sto ved siden av ham og egget ham paa. Jeg fatter ikke hva som skjer med folk i dette landet. Ikke det at jeg klager saa altfor mye da. Hva slags jente liker ikke oppmerksomhet, liksom? Snart gaar det vel til hodet paa meg. Haha!

Oh. Jeg lagde forresten min foerste yakisoba i gaar. Det ble doedsgodt. Go me! Jeg har skjulte kulinariske talenter! Se, mamma! Jeg er ikke haaplos paa kjoekkenet allikevel!