Observert: Heitinger (og andre mindre hyggelige ting)!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

...og med heitinger mener jeg egentlig denne gangen "kjentfolk" som ikke ser helt haaploese ut.

I gaar ankom Ingrid og Hans Japan, og selv om jeg fremdeles har til gode aa se sistenevnte, er det koselig aa vite at jeg og Katinka ikke lenger er de eneste UiO-studentene fra vaart trinn som trasker rundt i Toganes smale gater. Ikke det at vi ikke har hatt det moro her vi har gaatt rundt som to store poofballer (luftfuktigheten er ikke spesielt snill mot noen av oss), men det er litt kos aa se andre kjentfolk ogsaa.

Apropos kjentfolk, saa hadde jeg og Katinka store planer om aa traske bort til skolen for aa forhoere oss om internett og speide etter heitinger i gaar. Ingrids ankomst la derimot disse planene i grus, i og med at hun kunne fortelle at Kobayashi hadde sagt vi slipper aa styre med slikt selv i aar. For oss heitingjegere som hadde gledet oss til aa kunne fraatse blant heitingkoldtbordet paa Josai (OK, det er ikke ment like ekkelt som der kanskje hoeres ut), ble dette en liten nedtur. Desperasjonen vaar drev oss allikevel ut av doeren og i retning av skolen, for vi kunne jo alltids ta en liten tur paa Avail og Shoe Plaze for saa aa toge hjem igjen. En meget god plan, men foer jeg kunne bevege meg inn i en butikk, maatte jeg en liten tur innom 7-Eleven for aa ta ut litt penger. Som sagt saa gjort, men i det vi skulle gaa ut av 7-Eleven saa vi et stort, rundt fotballhode paa den andre siden av doeren. Hele greia gikk litt fort, og vi ble nok alle en smule satt ut av den surrealistiske situasjonen, men baade jeg og Katinka er 99% sikre paa at det fotballhodet var Tosh-tosh! Haaret var moerkere og han hadde litt ansiktshaar, men hodeformen og selve ansiktetet var saa Tosh-toshk at vi umulig kan ha tatt feil. Vaart foerste kjente ansikt! Goey!

Giddy etter vaart lille doermoete ble det ikke noe saerlig til handletur. Jeg kjoepte et par soete sloeyfebelter og en tights paa Avail, men det var det. Paa vei til stasjonen bestemte vi oss for aa legge turen om skolen. Det var en smule merkelig aa traske rundt paa JIU igjen etter 7 maaneder borte. Egentlig hadde vi lyst til aa henge litt der, men i og med at vi ikke hadde noen business der foelte vi oss litt dumme. Vi tok en liten tur innom toalettet ved den lille kantinen for aa sjekke haarvolumet, da. Og lo and behold - hvem andre sto utenfor den lille kantinen og hang om ikke hele Tosh-tosh-gjengen (minus sjefen selv). Batch nr. 2 - observert!

Vi smaadanset bortover mot togstasjonen, men dansingen fikk en braa slutt da vi saa hvem som gikk rett foran oss. Det var Lei-av-livet-damen, den stygge kjaeresten hennes og den nerdete gjengen hans. OMG! Et mindre hyggelig gjensyn, spesielt da de oppdaget oss. Det er ikke tvil om at de kjente oss igjen, og tilfeldigvis begynte de aa snakke engelsk akkurat i det vi gikk forbi dem. Da vi endelig kom frem til stasjonen stirret de paa oss hele tiden. Det var en smule freaky. Heldigvis fantes det hyggeligere ting aa tenke paa paa stasjonen, for hvem kom traskende ned trappen om ikke P-mannen. Hurra! Haaret hans hadde blitt litt lengere, og dermed saa ikke hodet hans saa bittelite ut lenger. Han saa faktisk ganske saa bra ut. Go P-mannen! Han smilte litt for seg selv da han gikk forbi oss, og som vanlig (og jeg mener ikke aa hoeres innbilsk ut, men det er fakta) stilte han og vennen hans seg slik at de kunne kikke bort paa oss titt og ofte (og det er jo godt mulig fordi vi er rare utlendinger). Ikke at det gjorde noe. Dessverre hadde gjengen til Lei-av-livet-damen noenlunde samme tankegang, for plutselig kom en av dem gaaende i vaar retning. Han sakket farten og stoppet rett bak oss, men i og med at jeg og Katinka hadde nok med aa gjemme oss for Watanabe-sensei, fikk han null respons, og trasket snart videre.

Togturen hjem gikk greit, men da gikk kom av toget i Togane kom plutselig den stygge vennen til Lei-av-livet-damen mot oss, snakket til Lei-av-livet-damen og co som gikk rett bak oss og sa: "Muri!" HVA som var saa umulig vet vi ikke, men hele situasjonen virket en smule suspekt, og vi kan bare anta at det hadde et eller annet med oss aa gjoere. Skummelt. Paa den positive siden er jo Lei-av-livet-damen med i Togmannens rare kostymeklubb, saa kanskje hun setter igang jungeltelegrafen. Huh.

Saann ellers saa har Katinka smittet meg med den funky toerrhosten sin (som om ikke oyebetennelsen og forkjoelselsen jeg nettopp har blitt kvitt var nok), vi koste oss med Bridget Jones's Diary og sjokolade i gaar kveld, og den sunne maten og all traskingen (vi snakker flere timer hver dag) har gjort saa jeg har gaatt ned en kilo allerede. Aah, Japan, jeg har virkelig savnet deg. Jeg elsker de positive sideeffektene ved aa bo her relativt permanent.