En japansk skrekkhistorie

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Det var torsdag kveld. I og med at vi hadde velkomstseremoni forholdsvis tidlig morgenen etter, bestemte jeg meg for aa vaere flink og legge meg foer klokken tolv for en gangs skyld. Jeg skrudde paa air conditionen, slukket lyset, la meg under dynen og proevde aa sovne. Plutselig hoerte jeg noen merkelige lyder fra air conditionen. Naa er det slett ikke uvanlig at den knirker og braaker, men disse lydene hadde jeg aldri hoert den komme med foer. Det hoertes ut som noe stort og skremmende tasset rundt inni den, banket i plastikken og lagde skumle skrapelyder. Needless to say, det ble lite soevn paa meg. I fire timer tasset noe rundt der inne. Paa et tidspunkt var jeg overbevist om at jeg hadde faatt en mus i air conditionen, noe som av en eller annen grunn gjorde meg en smule mer beroliget. Mus kan jeg takle. Insekter, derimot..

Jeg tror jeg hadde sovet i omtrent fem minutter da jeg igjen ble vekket av tasselyder. Denne gangen kom de ikke fra air conditionen min, men hadde forflyttet seg til gulvet. Jeg spratt opp av sengen, skrudde paa lyset og lette febrilsk etter synderen. En liten bevegelse borte ved speilet fanget oppmerksomheten min. Paa gulvet mitt loep et gigantisk insekt rundt. Jeg holdt paa aa faa hjerteinfarkt der og da. Det var heldigvis ingen mukade, ei heller en edderkopp eller en kakkerlakk. Allikevel var det ikke et spesielt velkomment syn klokken fire paa morgenen. Heldigvis har jeg min trofaste insektsspray staaende ved siden av sengen min, saa modig som jeg er grep jeg den og ga inntrengeren en real dusj. Den ble saapass sjokkert at den havnet paa ryggen. Og da saa jeg det. Insektet hadde et lite ansikt. Med store sorte oeyne som saa rett paa meg mens det vred seg i smerte paa gulvet. Jeg fikk lyst til aa graate. Det trakk de smaa beina sine opp til hodet og saa bebreidene paa meg. Jeg fikk plutselig utrolig daarlig samvittighet. (Beklager, skumle insekt. Det var ikke meningen aa drepe deg. Men du trengte vel ikke aa komme inn paa akkurat mitt rom? Det var ikke noe annet jeg kunne gjoere!) Barmhjertig som jeg er hentet jeg en sko og gjorde slutt paa stakkarens lidelser, foer jeg begravde den i toalettet. Fremdeles ser jeg for meg det lille ansiktet. Jeg foeler meg saa grusomt ond...


Over til noe annet og litt hyggeligere. I gaar var vi med paa aa aapne en vei. Det er veien fra stasjonen paa Gumyo og frem til JIU som har faatt en real ansiktsloeftning, og i gaar var den store aapningsdagen. Vi hadde blitt haandplukket av Kobayashi til aa representere skolens utvekslingsstudenter (sammen med X antall kinesere), saa jeg, Katinka, Ingrid, Hans, Virginia fra Spania og Karen fra Hawaii moette opp bright and early for aa delta paa den hoeytidelige seremonien. Det var taler og bildetaking, og vi maatte hjelpe til med aa kutte over baandet som markerte aapningen paa gaten. Det var forresten en noe pinlig opplevelse. Ikke bare sto det en haug med mennesker rundt og pekte og tok bilder, men vi maatte ogsaa ta paa oss hvite hansker og fikk en skikkelig pyntet gullsaks hver. Da vi endelig skulle klippe over baandet (som var pyntet med masse rosetter) var det ingen som hadde fortalt oss at rosettene ikke skulle falle i bakken, saa mens alle japanerene sto igjen med sine rosetter pent plassert i haanden, saa man en haug med norske utvekslinggstudenter som mistet sine i bakken. Eh. Oops? I foelge Kobayashi var det ikke saa big deal, da. Heldigvis. Paa bildet ovenfor poserer Ingrid, jeg og Katinka sammen med J, en av JIUs maskotter. Den andre heter I. Saa fantasifullt...

Etter den foerste seremonien var overstatt, maatte vi gaa rett paa velkomstseremonien for utvekslingsstudentene. Den var minst like kjedelig som i fjor, men heldigvis litt kortere, i og med at det ikke var en avgangsseremoni samtidig denne gangen. Paa grunn av det styggsoete insektet hadde jeg knapt nok sovet hele natten (jeg var naturlig nok traumatisert, og det tok laaaang tid aa sovne etterpaa), saa under de lange talene foelte jeg oeynene mine gli igjen baade en og to ganger. Grusomt nok hadde vi faktisk hele to skoletimer ETTER seremonien, saa dagen foeltes ekstra lang. Heldigvis var begge timene ganske chill, saa det gikk fint. Litt misunnelige ble vi jo kanskje da vi fikk meldig fra Alex midt i timen der det sto at det var drikking paa gang hos ham, og at det var bare aa komme. Det virker som om alle de andre nordmennene slutter tidlig paa tirsdager, mens vi maa lide oss gjennom timer helt til halv fem.

Apropos timer, saa har jeg, Katinka og Ingrid har meldt oss paa et ekstra fag i tillegg til all japansken. Hver torsdag ut semesteret har vi Modern British Literature. Vi hadde vaar foerste time paa torsdag, og det var helt fantastisk. Laereren er morsom, faget i seg selv er spennende, og best av alt - vi forstaar faktisk absolutt alt som foregaar! Hvorfor? Fordi det foeregaar paa engelsk. Dere aner ikke hvor herlig det er aa faktisk bli undervist paa et spraak man er mer eller mindre flytende i. Det er derimot ikke alle japanerene, kineserne og koreanerne (hvis det er noen) i klassen, saa visstnok blir det mye gruppearbeid der vi 'flinke' blir plassert sammen med de mindre flinke. Hurra! En sjanse til aa bli kjent med nye mennesker! Det er mitt nye favorittfag! Jeg elsker det!

I og med at jeg fremdeles er blakk som en kirkerotte (forhaapentligvis betyr det at Laanekassen er trege med aa svare paa masemailen min at de undersoeker hva som har skjedd med papirene mine), har karaokefylla paa Shidax blitt byttet ut med hjemmefylla hos naboen, noe som forsaavidt er helt greit i og med at det alltid kommer festlige japanere dit. Dessuten koster en boks med alkohol omtrent 100 yen her (6,50 kr), saa det sier seg selv at man kan ha det meget morsomt uten aa bruke for mye penger. Dermed endte vi nok en gang opp paa gulvet til Alex etter skoletid i gaar. Vi begynte aa drikke klokken seks, og fortsatte utover kvelden og natten. Hvis dette fortsetter, frykter jeg for leveren min. Oh well, a small price to pay! Det var i alle fall en utrolig morsom kveld, og til tross for at jeg var saa troett at jeg bare hadde lyst til aa sove de neste hundre aarene allerede foer vi begynte aa drikke, holdt jeg faktisk ut til klokken fire paa natten. Go me!

Saann ellers (dette blir nok et fast innslag i bloggen min) har jeg naa gaatt ned to kilo etter jeg kom til Japan (til tross for at jeg spiser som en hest), jeg hoster ikke lenger, oeyet mitt er fremdeles ikke helt bra (men heldigvis ikke saa roedt lenger), heitingene har gaatt i dekning, det er varmt midt paa dagen og det har fremdeles hverken verdt tyfoner eller jordskjelv her. Foreloepig. Dagens planer er aa gaa ut og spise billig middag med Katinka, Ingrid og Heidi. Og sove. I omtrent tre aar.

RAWR!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Dagene gaar sin vante gang her i Togane, og paa en eller annen maate klarer vi stort sett aa finne paa ting aa bedrive fritiden vaar med til tross for at yours truly har omtrent 200 kroner paa konto for oeyenblikket. I gaar bestemte for eksempel jeg, Katinka, Ingrid og Heidi oss for aa ta en liten tur til Ueno Zoo for aa se paa alle de soete dyrene. Jeg har ikke vaert i en dyrehage siden jeg var omtrent tolv aar, saa jeg var oppspilt som en gjennomsnittlig snoerrunge der vi trasket gjennom en diger park for aa komme til inngangsporten.




Endelig dukket parken opp i det fjerne, og vi betalte de 600 yen'ene de krevde i inngangspenger. Hurra! Dyrehagen! Vi proevde foerst aa konsultere et kart for aa se hvor vi skulle starte hen, men ga fort opp den ideen. Vi endte opp med aa bare traske rundt paa maafaa. Uansett hvor vi saa dukket det opp en haug med sjeldne dyr, det ene mer spennende enn det andre. Jeg falt pladask for den rastloese tigeren som travet frem og tilbake inne i buret sitt mens den stirret surt paa alle menneskene utenfor og de troette isbjoernene som laa og halvsov i den kjoelige innhegningen sin. Katinka fant derimot sine sjelevenner hos gorillaflokken, som uten de store problemene umiddelbart aksepterte henne som en del av familien. Needless to say; hun ble kjempelykkelig!




Jeg maa innroemme at jeg ble en smule overrasket over hvor mange rare skapninger det egentlig finnes i verden. Enkelte dyrearter hadde jeg aldri hoert om engang, mens andre hadde jeg bare sett paa Animal Planet og saann, og jeg ble mektig fascinert av alle de forskjellige rasene innenfor samme art. Selv da jeg merket at Ingrid og Heidi begynte aa bli litt troette og slitne, klarte jeg liksom ikke helt aa dempe entusiasmen min. Jeg ville jo saa gjerne ha med meg alt. Loever, tigre, elefanter, aper, sebraer, sjiraffer, kenguruer, krokodiller, gorillaer og bjoerner. Dyrevennen i meg hadde lyst til aa hoppe inn i hvert eneste bur vi gikk forbi og kose med dyret inni, men i og med at mange av dem er kjoettetere og sikkert ikke hadde hatt noe i mot litt Tonje-biff til middag, hadde det nok ikke vaert en saann supergod ide. Jeg og Katinka fant faktisk det soeteste og rareste dyret noensinne. Husker ikke hva rasen heter, men det er saann bitteliten apelignende ting med megastore oeyne. Vi sto foran buret og kosesnakket til den i evigheter, mens alle japanerene saa rart paa oss. Oh well.




Etter X antall timer i dyrehagen, var alle bortsett fra meg saapass lei av aa se paa dyr at vi (jeg med meget tungt hjerte) forlot Ueno, og satte kursen mot Harajuku for aa shoppe litt. Naa har jo ikke akkurat jeg raad til aa shoppe saa mye for tiden, men jeg tok meg raad til et par sko, en ny veske og en genser. Harajuku er jo som kjent superbillig, saa det ble ikke saa dyrt. Katinka freaket helt ut da hun innsaa at Disneyland-duden (som hun naa dater) skulle komme og moete henne, saa hun stresset rundt paa jakt etter en cardigan med oss andre paa slep. Heldigvis fant hun en rimelig fort. Disneyland-duden (eller Hiroki) virket kjempesjenert da han moette oss, saa Katinka og han dro paa en lovey-dovey-date alene, mens vi andre fortsatte vaar butikkikking. I syv-tiden var vi alle saapass slitne at vi satte oss paa toget hjem. I og med at det var skole dagen etter, var det beste aa faa noen timers soevn. Trodde jeg.

I ett-tiden paa natten fikk jeg en skikkelig hosteanfall. Det var ikke saa ille som det jeg hadde for noen dager siden da jeg hostet saa mye at jeg nesten ikke fikk puste, men det var ille nok til at jeg maatte gaa i dusjen og sette paa varmtvannet. Dampen virker beroligende paa hosten. Etter jeg hadde hostet fra meg, foelte jeg meg helt fin igjen, og sovnet nesten med en gang.

I dag var det foerste ordentlige skoledag. Planen var egentlig aa ta det tidlige toget for aa sikle paa heitinger (sjokk), men i og med at Katinka klarte aa forsove seg, gikk den litt i vasken. Vi kom oss naa i alle fall avgaarde til slutt. Vaar foerste time var 2kyuu-practice med Haga. Serioest, dette kommer til aa bli saa mye vanskeligere enn 3kyuu. Vi klarte nesten ingen av oevelsesoppgavene han gaa oss, noe som forsaavidt ikke er saa rart, i og med at vi ikke har laert alt vi skal kunne foer 2kyuu enda. Still, det var nok til aa gi oss en smule panikk.

Da vi kom ut av timen ble jeg overlykkelig over aa oppdage Togmannen-klubbens funky kostymebod paa sin vante plass. Selve hovedrolleinnhaveren manglet dessverre, da. Lunsjen i kantinen ble en noe begredelig affaere, i og med at det beste som dukket opp var han med jenteryggen (som jeg egentlig ikke klager paa.. han er rimelig snasen). Katinka ble sulten og ville ha et bollebroed, saa jeg ble med henne bort til den lille kantinen. Og der sto han. Togmannen. Pen som alltid. Vel, ikke det at jeg saa noe saerlig av hvordan han saa ut, i og med at jeg fikk litt konstant panikk og ikke engang turte aa loefte blikket mitt for aa studere ham. I foelge Katinka saa han akkurat ut som foer da, saa hva Inger mente med at han ble mindre attraktiv er fremdeles et mysterium.

Jeg er en smule bekymret for at Stalker-Tonje har blitt midlertidig erstattet av Shy-Tonje. Now, where's the fun in that, liksom? Men.. engang "stalker", alltid "stalker". Jeg er nok snart i mitt rette element igjen. Yay!

Om plinge-paa-menn!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

OK, first things first. I dag var internettkafeen 'vaar' saapass full at jeg og Katinka ble plassert helt innerst i det skumle hjoernet, som viste seg aa faktisk vaere store baaser med baade PC, TV og Play Station. I skrivende stund sitter jeg altsaa godt plassert i en myk sofa som er mye mer komfortabel enn de superharde madrassene i leilighetene vaare (ja, jeg har faatt blaamerker paa hoften i aar igjen) og skriver dette innlegget. You gotta love Japan! Hurra for skumle-hjoernet!

Dagen i gaar var lang og en smule merkelig. Siden Katinka var paa sin mye omtalte Disneyland-date og Ingrid og Hans fremdeles har til gode aa poppe opp, ble jeg etterlatt helt mutters alene i Togane. Egentlig skulle jeg pugge til placement testen, men jeg ble lettere distrahert av aa spille kabal og mahjong paa min trofaste laptop. (Paa et tidspunkt danset og lipsyncet jeg ogsaa foran speilet i ren kjedsomhet, men det snakker vi ikke om). En skikkelig festlig loerdag, med andre ord.

Det skjedde faktisk noe som var litt smaafestlig, da. Jeg hadde akkurat kommet tilbake etter en liten tur paa Kasumi for aa handle inn litt matvarer, da det ringre paa doeren min. Som vanlig sjekket jeg videomonitoren for aa se hvem som sto utenfor, men vedkommende sto altfor naerme kameraet til at jeg kunne se mer enn overkroppen hans (minus hodet). Han hadde imidlertid paa seg halvformelle klaer, saa jeg trodde kanskje at han var sendt av Josai med en eller annen viktig beskjed. Jeg lukket opp, og utenfor doeren sto en halvveis soet, ung fyr. Jeg tror han ble overrasket over aa se en jente i gutteetasjen, saa han virket en smule paff.

Jeg fikk egentlig aldri med meg akkurat hvorfor han gikk rundt og ringte paa doerer (han hadde et skjema i haanden, saa jeg gaar ut i fra at det hadde noe med det aa gjoere), men vi snakket litt anyway. Han presterte selvfoelgelig aa komme med den klassiske "har du kjaereste?" i loepet av de to foerste minuttene, noe som visstnok er helt normalt i Japan. Han fortalte saa at han var 25, og hadde gaatt ut av Josai for noen aar siden. Og ville jeg kanskje bli med ham og noen kamerater ut og drikke i morgen? Tanken paa aa gaa ut med ukjente japanske guttegjenger virket en smule skremmende, men jeg kunne nok ha vurdert saken om moetestedet var paa noeytral grunn (altsaa paa en vanlig bar eller noe) og jeg kunne ta med Katinka. Imidlertid visste jeg at morgendagen (som da er i dag) maatte brukes til aa pugge litt til proeven, saa jeg sa nei. Stupid. Og det markerte slutten paa samtalen vaar. Avvisning er ikke akkurat det som skal til for aa holde en samtale gaaende. Synd. Jeg angret selvfoelgelig heftig paa beslutningen min ti minutter senere. Jeg er saa drittlei av at jeg alltid sier nei til invitasjoner. Fra naa av skal jeg bli et ja-menneske. Saa vanskelig kan det da ikke vaere.　

Etter Katinka kom hjem fra den vaate og kalde daten sin (Disneyland i plaskeregn er kanskje ikke ideellt), gikk jeg over til leiligheten hennes for aa hoere om dagens begivenheter. Vi endte opp med aa se paa reklame for en eller annen genial 80-talls CD-samling paa TV Shop som vi begge hadde lyst paa. Synd vi ikke kan nok japansk til aa bestille den.

Selv om det er soendag i dag, stopper ikke det japanere fra aa ringe paa doeren din i tolvtiden paa morgenen. Denne gangen var det en ung fyr fra internettselskapet. Jeg presterte aa si jeg hadde internett allerede (jeg var halvveis i oerska, og tenkte ikke paa at han mente internett naar han spurte om jeg allerede brukte dataen min), og freaket skikkelig ut da jeg fant ut hva jeg hadde gjort. Heldigvis er Alex naboen min, og han er baade mye bedre i japansk og har vett nok til aa forstaa at jeg ikke har internett enda, saa han tok med internettfyren tilbake. Jeg begnner aa lure paa om det er vanlig for plinge-paa-menn aa proeve aa sjekke opp random folk, for internettfyren var i overkant opptatt av aa fortelle meg at jeg var soet og pen og saann. Det hjalp jo selvfoelgelig ikke at Alex sto ved siden av ham og egget ham paa. Jeg fatter ikke hva som skjer med folk i dette landet. Ikke det at jeg klager saa altfor mye da. Hva slags jente liker ikke oppmerksomhet, liksom? Snart gaar det vel til hodet paa meg. Haha!

Oh. Jeg lagde forresten min foerste yakisoba i gaar. Det ble doedsgodt. Go me! Jeg har skjulte kulinariske talenter! Se, mamma! Jeg er ikke haaplos paa kjoekkenet allikevel!

Sukk, sukk og dobbeltsukk!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Helvete paa jord maa vaere Forever 21 i Harajuku, dit jeg klarte aa slepe med meg Katinka for et par dager siden. Jeg har nemlig allerede begynt aa bli lei av det lille klesutvalget jeg har i skapet mitt her i Japan for tiden, og hadde store planer om aa gaa berserk blant soete kjoler og topper til bare et par tusen yen plagget. Jeg naermest sitret av spenning da vi saa butikkfasaden aapenbare seg i det fjerne. Naa skulle det shoppes. Dessverre hadde omtrent hele Tokyo samme planer. Alle de fire etasjene med jenteklaer var stappfulle av mennesker, og det var saa godt som umulig aa i det hele tatt roere seg der inne. Mine fantastiske planer om aa danse ut av butikken med omtrent ti baereposer gikk umiddelbart i knus. Jeg liker aa tro jeg har forholdsvis god taalmodighet naar det gjelder aa traske rundt i klesbutikker i det uendelige, men det var bare... For. Mange. Mennesker. Dermed endte min planlagte shoppingtur i Harajuku med at jeg kjoepte mobilbling. Punktum.

Vel, noe godt kom det da ut av turen selv om de materialistiske godene uteble. Katinka og jeg oppdaget den beste accessoir-butikken EVER. De har et helt fantastisk utvalg av soete smykker, haarpynt og slike ting til fornuftige priser. Jeg hadde meget lyst til aa ta med meg hele butikken hjem, men det tror jeg ikke damene bak disken hadde satt saerlig pris paa, saa jeg lot det vaere med tanken. Jeg kjoepte ikke noe annet enn nevnte mobilbling der denne gangen, men neste gang skal jeg gaa berserk. Jeg maa bare faa skolepengene fra Laanekassen foerst, saa jeg faktisk kan ta meg raad til aa kjoepe ting uten aa faa superdaarlig samvittighet. I foelge svaret jeg fikk fra Laanekassen kan det gaa opptil fire uker foer de faar behandlet ettersendinger, og det har jo allerede snart gaatt tre. Noe skjer nok snart.

I gaar hadde jeg og Katinka planer om aa ta oss en tur paa skolen for aa lese litt til placement testen (selv om de paastaar det ikke er noedvendig) og speide litt. Utenfor leilighetene vaare moette vi paa den pratsomme gartnermannen, noe som gjorde at vi ikke rakk det planlagte toget vaart. Bummer, i og med at neste tog ikke gikk paa en time. Vi tok oss dermed en tur paa Sunpia der vi tok aarets foerste purikura. Her, ta en titt:


En time gikk faktisk overraskende fort, og snart satt vi paa toget paa vei mot skolen. I dag SKULLE vi se heitinger. Men nei. Universet er ikke spesielt glad i oss. Vi saa mange mennesker paa skolen, men ikke et eneste kjent ansikt. Vel, vi saa et par stykker som vi er ganske sikre paa trasket rundt der i fjor ogsaa, men det naermeste vi kom en virkelig 'kjenning' var Haga-sensei som saa en smule forvirret ut da han fikk oeye paa oss benk-campere. Vi saa ogsaa en haug med gnomer, og oppdaget gnomobilen deres. Fancy stuff! Nedslaatt maatte vi innse at dagen var totalt bortkastet. Heitingene var ikke aa se. Ikke fikk vi lest noe heller. Det var for varmt til aa konsentrere seg. Vi faar bare satse paa at vi har mer flaks paa mandag, da vi skal paa skolen for aa ta den 'fryktede' placement testen.

(MEN jeg saa en superheit fyr med lue da vi handlet mat paa Jusco etterpaa. Han var faktisk saapass snasen at han kunne gitt Togmannen heftig konkurranse, og det sier litt! Yay! Jeg elsker random butikkmoeter.)

Jeg hadde store planer om aa oppholde meg paa rommet mitt resten av kvelden, og litt foer klokken elleve trasket jeg nydusjet rundt i dasseklaer inne i leiligheten min. Plutselig ringte det paa doeren. Foer jeg visste ordet av det (OK, saa det gikk kanskje en halvtime, men still) satt jeg og Katinka inne i leiligheten til Alex og drakk gratis alkohol i massevis. Ah, the joys of being young. Jeg har vage minner om at vi ble meeeeget pratsomme utover natten, og at vi snakket masse om heitinger, men det velger jeg aa fortrenge. Uansett, vi hadde det supermorsomt, men festlighetene foerte selvfoelgelig til at jeg ikke fikk lagt meg foer rundt halv seks i dag tidlig. Jeg er troett. Men glad. Mest troett.

Jeg er ogsaa sulten. Hm, hva skal jeg spise til middag i dag, mon tro..?

Observert: Heitinger (og andre mindre hyggelige ting)!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

...og med heitinger mener jeg egentlig denne gangen "kjentfolk" som ikke ser helt haaploese ut.

I gaar ankom Ingrid og Hans Japan, og selv om jeg fremdeles har til gode aa se sistenevnte, er det koselig aa vite at jeg og Katinka ikke lenger er de eneste UiO-studentene fra vaart trinn som trasker rundt i Toganes smale gater. Ikke det at vi ikke har hatt det moro her vi har gaatt rundt som to store poofballer (luftfuktigheten er ikke spesielt snill mot noen av oss), men det er litt kos aa se andre kjentfolk ogsaa.

Apropos kjentfolk, saa hadde jeg og Katinka store planer om aa traske bort til skolen for aa forhoere oss om internett og speide etter heitinger i gaar. Ingrids ankomst la derimot disse planene i grus, i og med at hun kunne fortelle at Kobayashi hadde sagt vi slipper aa styre med slikt selv i aar. For oss heitingjegere som hadde gledet oss til aa kunne fraatse blant heitingkoldtbordet paa Josai (OK, det er ikke ment like ekkelt som der kanskje hoeres ut), ble dette en liten nedtur. Desperasjonen vaar drev oss allikevel ut av doeren og i retning av skolen, for vi kunne jo alltids ta en liten tur paa Avail og Shoe Plaze for saa aa toge hjem igjen. En meget god plan, men foer jeg kunne bevege meg inn i en butikk, maatte jeg en liten tur innom 7-Eleven for aa ta ut litt penger. Som sagt saa gjort, men i det vi skulle gaa ut av 7-Eleven saa vi et stort, rundt fotballhode paa den andre siden av doeren. Hele greia gikk litt fort, og vi ble nok alle en smule satt ut av den surrealistiske situasjonen, men baade jeg og Katinka er 99% sikre paa at det fotballhodet var Tosh-tosh! Haaret var moerkere og han hadde litt ansiktshaar, men hodeformen og selve ansiktetet var saa Tosh-toshk at vi umulig kan ha tatt feil. Vaart foerste kjente ansikt! Goey!

Giddy etter vaart lille doermoete ble det ikke noe saerlig til handletur. Jeg kjoepte et par soete sloeyfebelter og en tights paa Avail, men det var det. Paa vei til stasjonen bestemte vi oss for aa legge turen om skolen. Det var en smule merkelig aa traske rundt paa JIU igjen etter 7 maaneder borte. Egentlig hadde vi lyst til aa henge litt der, men i og med at vi ikke hadde noen business der foelte vi oss litt dumme. Vi tok en liten tur innom toalettet ved den lille kantinen for aa sjekke haarvolumet, da. Og lo and behold - hvem andre sto utenfor den lille kantinen og hang om ikke hele Tosh-tosh-gjengen (minus sjefen selv). Batch nr. 2 - observert!

Vi smaadanset bortover mot togstasjonen, men dansingen fikk en braa slutt da vi saa hvem som gikk rett foran oss. Det var Lei-av-livet-damen, den stygge kjaeresten hennes og den nerdete gjengen hans. OMG! Et mindre hyggelig gjensyn, spesielt da de oppdaget oss. Det er ikke tvil om at de kjente oss igjen, og tilfeldigvis begynte de aa snakke engelsk akkurat i det vi gikk forbi dem. Da vi endelig kom frem til stasjonen stirret de paa oss hele tiden. Det var en smule freaky. Heldigvis fantes det hyggeligere ting aa tenke paa paa stasjonen, for hvem kom traskende ned trappen om ikke P-mannen. Hurra! Haaret hans hadde blitt litt lengere, og dermed saa ikke hodet hans saa bittelite ut lenger. Han saa faktisk ganske saa bra ut. Go P-mannen! Han smilte litt for seg selv da han gikk forbi oss, og som vanlig (og jeg mener ikke aa hoeres innbilsk ut, men det er fakta) stilte han og vennen hans seg slik at de kunne kikke bort paa oss titt og ofte (og det er jo godt mulig fordi vi er rare utlendinger). Ikke at det gjorde noe. Dessverre hadde gjengen til Lei-av-livet-damen noenlunde samme tankegang, for plutselig kom en av dem gaaende i vaar retning. Han sakket farten og stoppet rett bak oss, men i og med at jeg og Katinka hadde nok med aa gjemme oss for Watanabe-sensei, fikk han null respons, og trasket snart videre.

Togturen hjem gikk greit, men da gikk kom av toget i Togane kom plutselig den stygge vennen til Lei-av-livet-damen mot oss, snakket til Lei-av-livet-damen og co som gikk rett bak oss og sa: "Muri!" HVA som var saa umulig vet vi ikke, men hele situasjonen virket en smule suspekt, og vi kan bare anta at det hadde et eller annet med oss aa gjoere. Skummelt. Paa den positive siden er jo Lei-av-livet-damen med i Togmannens rare kostymeklubb, saa kanskje hun setter igang jungeltelegrafen. Huh.

Saann ellers saa har Katinka smittet meg med den funky toerrhosten sin (som om ikke oyebetennelsen og forkjoelselsen jeg nettopp har blitt kvitt var nok), vi koste oss med Bridget Jones's Diary og sjokolade i gaar kveld, og den sunne maten og all traskingen (vi snakker flere timer hver dag) har gjort saa jeg har gaatt ned en kilo allerede. Aah, Japan, jeg har virkelig savnet deg. Jeg elsker de positive sideeffektene ved aa bo her relativt permanent.

The eye of doom!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Jeg maa aerlig innroemme at jeg begynner aa bli heftig lei av aa ha oeyebetennelse. Her trodde jeg oeyet mitt var tilnaermet bra igjen, men da jeg vaaknet i dag tidlig saa jeg igjen ut som en demon fra helvetes dyp. OK, overdrivelse. I forhold til hvordan jeg saa ut paa mitt verste var dette forsaavidt ingenting (bare et svakt roedskjaer), men det var ikke et godt tegn for meg allikevel. Jeg vil ikke bruke briller lenger. Jeg savner aa vaere brilleloes. Jeg vil bruke kontaktlinsene mine igjen. Og jeg vil kunne bruke solbriller uten aa vaere blind, noe som jeg blir naa i og med at kontaktlinsebruk er fy-fy. Ah, irriterende. Oeye - bli bra igjen! Jeg haaper oeyedraapene (som smarte meg klarte aa glemme hjemme) er paa vei i posten, og at de ikke blir stoppet av onde japanske tollere eller noe. Det er verdt et forsoek. End of ranting.

Saann ellers saa tenkte jeg aa starte selve oppdateringen over de siste dagenes begivenheter ved aa poste noen bilder av leiligheten som jeg bablet om i forrige innlegg. Disse bildene er tatt med mobilkamera, saa kvaliteten er saa som saa, men det gir dere kanskje en viss ide om hvordan jeg bor for tiden.




Dette er soverommet mitt. Dere maa unnskylde rotet paa sengen, men jeg hadde nettopp kjoept meg en ny mobiltelefon, og var i full gang med aa bla gjennom alt tilbehoeret som fulgte med den naar bildene ble tatt. Anyway, fancy TV med innebygget vaermeldingsfunksjon og TV-programsfunksjon, vindu, seng, skrivebord, skap (med mine nye skaphyller fra Cainz). Helt vanlig.




Her er den lille kjoekkenkroken min, med mikro, kjoeleskap og fryser, vask og hele TO kokeplater, som er en kokeplate mer enn vi hadde forrige gang. Score! Vi har ogsaa en riskoker jeg ikke aner hvordan man bruker, men den har klokkedisplay, saa den er superpraktisk anyway. Jeg proevde ogsaa desperat aa faa tatt et bilde av badet mitt, men i og med at rommet er saa knoettlite, faar dere noeye dere med bilde av vasken. Vakker, ikke sant? Som sagt, bildekvaliteten er ikke helt perfekt. Skyld paa mobilen min.

Apropos mobil, saa fikk vi endelig skaffet oss nye paa fredag. Det var litt av et slit, skal jeg si deg. Av en eller annen grunn fikk vi nemlig ikke alle de noedvendige papirene paa City Hall denne gangen, men det var jo ikke vi klar over. Saa jeg og Katinka trasket glade og fornoeyde over til WonderGOO med et par kouhaier paa slep, plukket ut mobiler, fylte ut alle papirene og trodde alt var fryd og gammen. Da vi kom tilbake en time senere for aa hente mobilene, hadde plutselig den soete damen bak disken faatt selskap av godeste Wakui Takanori som hjalp oss i fjor. Han var tydeligvis litt strengere, og damen proevde desperat aa forklare oss at vi trengte et ekstra papir for at kontrakten kunne utstedes. Etter mye om og men tok vi hintet, og trasket tilbake til City Hall. Heldigvis fikk vi papiret med en gang, og kunne endelig hente vaare nye fancy mobiler. Min er gullfarget, og har skjerm som kan vris og vendes paa. Den skal visstnok ogsaa ha TV-funksjon, men den har jeg ikke turt aa teste ut i frykt for at det skal koste masse ekstra penger som jeg ikke har, i og med at Laanekassen fremdeles ikke har behandlet ettersendingen min. Kjipt.

I gaar ble Katinka ett aar eldre, og i den anledning maatte vi selvfoelgelig ta oss en tur paa Shidax for aa synge litt vakker karaoke. Egentlig var planen aa spise okonomiyaki foerst, men siden det var loerdagskveld var den ganske saa stappfullt paa Doutonbori, saa vi droppen den planen. Det var kanskje en smule trist for Katinka aa maatte spise bursdagsmiddag paa Jonathans, men i det minste spiste vi den tasty isdesserten til aere for henne etterpaa. Saa moette vi et par kouhaier utenfor Shidax, og startet moroa. Det gikk mye i gode, gamle Shidax-slagere. Dessverre hadde jeg en elendig karaokedag, og falt tilbake paa hei-jeg-hoeres-ut-som-en-doende-katt-stadiet igjen. Jeg trodde jeg hadde passert det, men den gang ei. Foerst tror jeg det var ingen av oss som faktisk trodde vi hadde energi nok til aa holde paa helt til klokken fem, men som vanlig gikk tiden kjempefort, og foer vi visste ordet av det sto vi nede i lobbyen sammen med en haug med drita fulle fremmede japanere (koen er jo alltid grusom rundt klokken fem) og betalte. Dessverre saa vi ingen av heitingene vaare denne gangen heller. Enda kjipere.

Jeg vaaknet overraskende tidlig i dag (halv ett), og formen var paa topp. Etter aa ha dasset litt rundt inne, slo jeg meg ned paa sengen for aa se et eller annet merkelig spise-program paa TV. Plutselig ringte det paa doeren min. Videomonitoren viste at den var den soete gamle gartneren vi moette paa her om dagen (han steller blomsterbedene i leilighetskomplekset vaart). Det viste seg at han kom med en haug med paerer fra sin egen hage som han ville at jeg skulle dele med vennene mine (Katinka hadde ikke aapnet sin doer da han ringte paa). Saa soett! Naa har jeg derfor en haug med japanske paerer staaende i kjoeleskapet mitt. Gratis frukt for the win!

Resten av dagens planer bestaar av aa nerde litt til paa Joy Club (vi har blitt stamkunder naa), spise en tidlig okonomiyaki-middag og gaa paa kino for aa se Gokusen-filmen med et par kouhaier. Kanskje vi tar oss tid til aa ta aarets foerste purikura ogsaa. Hvem vet? Only time will tell. Og penger, i og med at jeg ikke har saa mye av dem.

Tilbake i Togane

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Det var to slitne nordmenn som etter en laaang flytur satte foettene paa japansk jord igjen i gaar. Heldigvis var immigrasjonskoen mye kortere enn ved vaart forrige besoek, saa det aa komme seg inn i selve Japan gikk omtrent dobbelt saa fort som i fjor. Bagasjen ble hentet, og spente som bare det gikk vi inn i ankomsthallen. I motsetning til i fjor hadde nemlig ikke Josai bekreftet at vi ville bli hentet paa flyplassen, saa jeg maa aerlig innroemme at jeg var en smule nervoes. Blikkene vaare flakket over alle menneskene som sto med skilt, og vi speidet forgjeves etter et Josai-skilt. Akkurat da vi hadde gitt opp haapet, fikk vi oeye paa et kjent fjes i folkemengden. En smilende Kobayashi oensket oss velkommen tilbake til Japan. Hyggelig.

Troette og slitne drasset vi bagasjen ut i minibussen, og startet ferden mot gode, gamle Togane. Kobayashi forklarte at dagens planer kun var aa signere noen papirer paa universitetet, og deretter dra rett til leilighetene for aa slappe av. Ingen City Hall med en gang denne gangen. Lucky. Grunnen var visstnok at Josai ventet 300 (!) nye utvekslingsstudenter i loepet av de to neste ukene, og vi dermed skal dra gruppevis til City Hall paa forhaandsbestemte dager. I morgen (fredag) er det vaar tur. Dermed forsvant vaare droemmer om aa kjoepe mobil dagen etter ankomst, og vi maatte innfinne oss med aa vente en hel dag ekstra. Gisp.

Etter at alle formalitetene var unnagjort, og vi hadde faatt utdelt noekler til vaare nye boliger, dro vi for aa ta leilighetene naermere i betraktning. Jeg var doedsredd for aa bli plassert i et rottereir av dimensjoner, men til min store glede fikk vi de superfancy leilighetene (tror det var der senpaiene vaare bodde i fjor) med ordentlig skrivebord (med ordentlig stol) snakkende dusj og videomonitor-ringeklokke. Score! I foelge Kobayashi var det visstnok fordi vi som skal vaere her i et helt aar trenger bedre studiemiljoe. Jeg klager saa absolutt ikke. J-Heights var et koselig sted, men aarets leiligheter er mye penere. Dessuten koster de 5000 yen mindre i maaneden. Rabatt for the win!

I gaar gikk jeg og Katinka litt rundt i Togane for aa suge til oss atmosfaeren igjen. Merkelig nok foeltes det nesten som om vi aldri hadde dratt herfra. Ingenting har forandret seg noe saerlig. Sunpia var det samme. Den samme gamle 'irasshaimaseeeee'-mannen trasker fremdeles rundt paa Jusco. Vi har dessverre enda til gode aa se noen av heitingene 'vaare', men det kommer nok i naermeste fremtid. Jeg gleder meg allerede. Middagen ble inntatt paa Jonathan's, men i og med at jeg var forkjoelet, smakte jeg ingenting av pizzaen min. Bummer. I foelge Katinka smakte den ikke saa ille. Paa grunn av at jeg var saa troett at jeg knapt nok klarte aa staa paa beina, tok jeg kvelden en gang rundt klokken ni.

I dag vaaknet jeg klokken aatte, og kunne fornoeyd konstantere at jeg ogsaa denne gangen har sluppet billig unna hele jetlag-greia. Jeg skulle ikke moete Katinka foer klokken elleve, saa jeg tok meg en dusj, trasket litt rundt, saa litt paa TV, sminket meg og proevde desperat aa faa haaret mitt til aa ligge saann halvveis paa plass (luftfuktigheten gjoer fremdeles funky ting med haaret mitt). Dagens hovedplan var aa gaa en tur paa Cainz for aa faa handlet inn litt noedvendigheter til leiligheten, som skaphyller, haandklaer, speil og sengetoey som matcher de limegroenne gardinene. Som vanlig hadde jeg litt problemer med aa begrense meg naar jeg gikk rundt paa Cainz, og endte opp med aa kjoepe en del ting jeg ikke visste jeg trengte (men naar jeg saa dem, innsaa jeg selvfoelgelig raskt at jeg faktisk egentlig trengte dem). Paa grunn av at det var relativt mye som skulle handles inn, endte jeg og Katinka opp med aa gaa to turer dit, til kassadamenes store fornoeyelse.

Etter en meget tidlig middag, fant vi ut at vi trengte aa internette litt. Vi endte dermed opp paa Joy Club, der jeg i skrivende stund sitter inni en liten baas paa en meget ubehagelig stol. Hva gjoer man vel ikke for litt nerdetid. Naar vi er ferdige her, skal vi rett bort paa Shidax for aa synge litt karaoke, men vi venter med nomihoudaien til loerdag, i og med at vi maa opp tidlig i morgen. Vi skal moete JIU-folkene klokken ni for aa dra paa City Hall og soeke om gaijin-kort. Da faar vi ogsaa moete vaar nye spanske nabo, som i foelge Kobayashi er hoey som en sjiraff (OK, saa han sa aldri sjiraff, men han sa hun var kjempehoey, saa jeg har trukket mine egne konklusjoner). Forhaapentligvis er hun hyggelig ogsaa. Skal bli spennende aa se.

Jeg skulle gjerne lastet opp noen bilder av leiligheten min, men i og med at offentlige nettkafeer kanskje ikke egner seg til slikt, faar denne bloggen forbli bildeloes til jeg faar internett i leiligheten min. Eventuelt til jeg faar kjoept meg en mobil, slik at jeg kan sende bilder direkte til mailen min. Vi hoeres da! Aa, og unnskyld eventuelle skrivefeil. Det er vanskelig aa faa helt oversikt med funky japansk tastatur.