Reserveløsninger og andre merkverdigheter

Det er siste hele uken før juleferien, og man skulle tro at man på dette tidspunktet kunne lene seg litt tilbake, slappe av og nyte den tidligere nevnte ikke-akkurat-her-julestemningen. Neida, her i Japan gjør man ikke slikt. Her pøser man på med den ene oppgaven etter den andre, og skal vi kanskje ikke ta en liten prøve presset inn mellom all oppgaveskrivingen? Jo, det høres ut som en strålende idé. OK, så jeg overdriver litt, men jeg synes faktisk at de kjører oss litt hardt for tiden. Det hadde ikke vært meg i mot å faktisk få slappe av litt innimellom også. Ferie - I welcome thee, selv om jeg har en følelse av at du blir lang, kjedelig og Togmannfri (som i og for seg er nok til å gjøre deg enda kjedeligere).

Når man først er inne på temaet Togmannen (som jeg faktisk ikke har vært her i bloggen min i det siste), så fikk jeg meg en liten rude awakening på mandag, da jeg oppdaget at det sannsynligvis ikke bare er jeg som har lagt merke til at han er drop dead gorgeous! En kort replay av hendelsene:

1) Togmannen går rolig over plassen for å bytte klasserom.
2) To jenter på ca. 150 cm (den ene med i klubben hans) løper etter ham, og dytter ham i ryggen, noe han tydeligvis ikke setter stor pris på, siden han slår etter den ene av dem.
3) Det ser ut som om klubbjenta introduserer venninnen sin for Togmannen. Det er aldri et godt tegn.
4) Enten blir mobilnummere utvekslet, ellers leker bare Togmannen med mobilen sin for moro skyld (hey, jeg kan håpe).
5) Den Lille, Onde Alven joiner partyet.
6) Togmannen, Alven og den klubbjenta snur seg og kikker i retning av oss der vi sitter på benken (det var varmt ute) og følger spent med på hele situasjonen.
7) Togmannen og Alven kikker mer.
8) Togmannen og Alven går i en retning, de to jentene i en annen.
9) Før Togmannen forsvinner rundt hjørnet, kikker han en gang til bort på benken. Sikkert for å gni det inn. "Haha, ta den, idioter!"

Så Togmannen er tydeligvis litt mer ettertraktet enn det virket som. På den positive siden så var det jo faktisk de to fislete jentene som kastet seg over ham, og ikke omvendt. Hvem vet, det kan jo hende han bare var høflig. (Igjen; la meg håpe!)

Anyway, Togmannen kan bare ha det så godt, for jeg har nemlig en reserveløsning. Da jeg og Katinka på mystifistisk vis plutselig uteble fra en japansktime i går og satt i kantinen i stedet, dumpet det plutselig ned to gutter på stolene ovenfor oss. "Husker du meg?" spurte den ene av dem, og fremkalte et mildt panikkanfall hos oss begge før vi kom på at det var han som spurte om hvem som var kjekkest av guttene på benken den gangen. Denne gangen lurte han på om vi kunne engelsk, for han trengte hjelp med engelskleksene sine. Dessverre var det ikke mye hjelp i oss, siden han aldri forklarte akkurat hva det var han trengte hjelp med. Han ga opp engelsken, og begynte i stedet å spørre oss om diverse ting. "Hvor gamle er dere? Studerer dere japansk? Har dere kjærester?"

Vi svarte ærlig at nei, vi er fri som fuglen, hvorpå han gjorde store øyne, så rett på meg og spurte "er det helt sant at du ikke har kjæreste?" Jeg svarte ærlig igjen, og han gliste bredt, og spurte om å få emailen/nummeret mitt. Jeg hadde fremdeles hele Brillemann-fiaskoen friskt i minne, så jeg diktet umiddelbart opp en løgn om at jeg har en 好きな人 (en jeg liker) i Norge. I'm such a nice person. Uansett, jeg fikk beskjed av han fyren om å si i fra til ham når jeg ikke likte noen lenger, siden han aldri har kjæreste. Haha! Så; reserveløsning i boks. Ikke det at jeg har spesielt lyst til å benytte meg av den, men det var festlig uansett. Ta den, Togmannen!

I går kveld leste jeg første kapittel av mobilnovellen jeg skal lese til Haga-prosjektet,「空」(Sora, som betyr "Himmel") av Chaco. Det var mange nye kanji å forholde seg til, men med min trofaste Nintendo DS ved min side, gikk det overraskende fint å lese en bok på japansk. Den virker utrolig trist da. Jeg er sikker på at kjæresten til hovedpersonen dør om sånn cirka 30 sider eller noe. Grusomt. Jeg kommer til å sitte oppløst i tårer. Innerst inne elsker jeg bøker som får meg til å gråte, så jeg tror mobilnovellene virkelig er min greie. De jeg har lest før har i alle fall klart det. Mye følelser. Gøy.

På skolen i dag skjedde det forsåvidt ikke så mye interessant, annet enn at Katinka fikk midlertidig hjertestans i lunsjen. Først da Hårmannen og kompani spankulerte rett forbi bordet vårt (hvorfor er uvisst) da de skulle kjøpe lunsj, og senere da Hårmannen av en eller annen merkelig grunn travet bort til juletreet ved siden av bordet vi satt på, stoppet, snudde og travet tilbake igjen til vennene sine. Hva var det for noe? Senere fikk forresten Hårmannen og co seg en god latter da Cecilie på en eller annen måte klarte å snuble da hun skulle reise seg for å gå, og endte opp med å krasje elegant inn i vindusruten rett foran nevnte Hårmann. Han ble rød som en tomat av innestengt latter, og holdt hånden diskret foran munnen for å skjule gliset som helt sikkert var der. Katinka syntes han var det søteste noensinne.

I dag regner det og er kaldt. Leiligheten min er om mulig enda kaldere enn vanlig. Deilig. Jeg er sliten. Jeg har en haug med lekser jeg må gjøre før helgen, jeg må skrive tale til Hayashi-timen i morgen og jeg må skrive førsteutkast til den avsluttende presentasjonen vi skal ha. Slitsomt. Men på fredag er det først julefest, så JIU Light Festival (der Togmannen forhåpentligvis dukker opp med eller uten kostyme), og lørdag-søndag er det overnattingstur til Awa-Kamogawa for oss som skrev oss på den. Gleder meg masse. Det blir gøy å faktisk ha noe å se frem til i helgen (til tross for at jeg og Katinka går glipp av siste episode av Bloody Monday... hyyyyyl! Må laste den ned når vi kommer hjem på søndag!) for en gangs skyld.

Nei, nå må jeg jobbe! Kommenter, folkens. Kommenter!