Fanta-tastic!

En ting som aldri slutter å overraske meg er hvor utrolig mange Fanta-smaker det er mulig å få laget. Etter jeg kom til Japan har jeg både sett Fanta Peach, Fanta Green Apple, Fanta Grape og Fanta Melon (som til tross for sitt knallgrønne utseende og sannsynligvis skyhøye innhold av E-stoffer smaker fantastisk, btw), og i går snublet jeg jammen meg over Fanta Fruit Punch da jeg lusket rundt på Jusco også. Den er rød, og minner litt om vanlig husholdningssaft, men den var overraskende god. Jeg har gjort det til min mission å smake på alle Fanta-typene jeg snubler over. Jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til Fanta Grape... Har ikke turt å smake på den enda. Tror det er fordi den er lilla, og jeg generelt sett ikke er så glad i den fargen. Men... Fanta er gøy! Og godt! Mest godt!

I første time fikk vi en hyggelig overraskelse. Watanabe-sensei delte ut brev som fjerdeklassingene vi besøkte på barneskolen i Togane hadde skrevet til oss. Jeg fikk seks brev - ett fra hver person i ringspillgruppen "min". Må innrømme at jeg ble en smule rørt da jeg leste brevene, selv om de alle stort sett gikk ut på det samme. "Hei! Takk for at du kom! Jeg var nervøs for hva slags person som skulle dukke opp, men da jeg så det tenkte jeg at du så hyggelig ut. Du var flink i ringspill. Jeg hadde det kjempemorsomt. Kom på besøk igjen!" Det var superkoselig. Nordmennene som ikke dro til barneskolen gikk virkelig glipp av en hyggelig opplevelse.




Lunsjen begynte overraskende bra, da Togmannen kom traskende alene mot kantinen. I dag, som i går, gikk han inn, surret litt rundt borte i matavdelingen, og ventet på venner som tydeligvis aldri dukket opp. Etter mye om og men virket det som om han bestemte seg for å gå et annet sted. Jeg, lur som alltid, fant ut at dette måtte være den perfekte tiden til å gå og kjøpe brød i den andre kantinen (gjør det hver dag), fordi jeg da ville få en ekstra sjanse til å glo litt på Togmannen. Men neeeeida.. Han var ikke å se noen steder. Da jeg kom tilbake til hovedkantinen igjen, gliste Katinka ondskapsfullt, og sa at jeg burde ha blitt i den store kantinen. Tydeligvis hadde Togmannen kommet løpende tilbake med flaksende armer, snakket med noen venner i kantinen, og gått tilbake der han kom fra. Tilfeldigvis akkurat i det jeg kom gående rundt den store haugen på andre siden. Snakk om å akkurat misse ham. Dammit. Meg og min flaks. Dagens bummer.

Etter å ha hentet Katinkas adventskalender på postkontoret, spist nikuman til middag og slappet av hjemme i noen timer, var det på tide å gå og lete etter noe å lese til det dumme Haga-prosjektet. Tydeligvis skal vi lese en japansk bok/japanske artikler og skrive en oppgave ut i fra det. Det er jo forsåvidt greit nok, men det vanskelige er jo å faktisk finne noe som ikke er oversatt til engelsk, siden det er et av kriteriene. Hvordan skal vi ha oversikt over hva som er oversatt eller ikke? Katinka og jeg lette febrilsk gjennom hyllene på Wonder Goo etter passende materiale, men kom ut derifra med helt andre ting enn det vi lette etter. For Katinkas del kjøpte hun Koizora-boken på japansk (men siden det finnes både film og TV-serie som er oversatt, tviler vi på at den er godkjent), og for min del ble det en herlig Takeru Sato-fotobok.

Senere satte vi kursen for en bokhandel der de hadde en haug med manga (brukt, tror jeg) til 105 yen (8 NOK). Til min store glede oppdaget jeg at de hadde hele Parfait Tic! der, så jeg må nok tilbake i den nærmeste fremtid og kjøpe den. Det er sånn.. 22 volum eller noe da, men siden den ikke er oversatt til engelsk er det jo ikke noen andre alternativ. Jeg er ikke så fan av scanlations. Vi hadde håpet å finne noe brukbart materiale der inne, men vi kunne fort slå fast at japanske bokhandeler er utrolig uoversiktlige hvis man ikke kan lese kanji. Dermed måtte vi nedslått slå fast at vi ikke kom til å finne noe i dag, og forberede oss mentalt på å spørre Haga-sensei om råd i morgen. For å trøste oss spiste vi en herlig dessert på Jonathan's, før vi endte opp med å sikle over Takeru Sato-fotoboken på Katinkas rom. Vi er så produktive mennesker.

Fright of the day: Da jeg krasjet med den lille onde alven i det jeg kom ut døren i den lille kantinen. Jeg tror hjertet mitt hoppet over flere slag (av ren frykt, mind you) da jeg plutselig møtte det onde, stikkende, mørke blikket hans. Bare å tenke på det gir meg frysninger, og ikke av den hyggelige typen. S-C-A-R-Y!