Tonje i Tokyo!

Hvis noen har lurt på hvorfor blogadressen min er Tonje i Tokyo i stedet for Tonje i Togane, så har det en helt enkel forklaring. Tokyo er mye lettere å huske en Togane. That's it. Jeg regner med at de fleste kanskje forsto det, men man vet jo aldri. Det lusker dumme mennesker rundt overalt.

Uansett, i går stemte faktisk det første navnet bedre enn det andre. Etter en lang og noe forvirrende togtur (vi måtte bytte tog to ganger, og hadde egentlig ikke peiling på hva vi drev med), kom jeg, Katinka og Anne Marie endelig frem til Tokyo Station. Det krydde av mennesker overalt, og det var nesten så vi måtte holde fast i hverandre for å ikke miste hverandre av syne. Katinka var den eneste av oss som faktisk hadde vært i Tokyo før, så det var opp til henne å bestemme hva som var verdt å se først.

Valget falt på Harajuku, så vi hoppet på det første og beste toget som gikk i den retningen. Vi hadde knapt gått mer enn et par meter inn langs Takeshita Dori før vi fikk øye på den første idolbutikken. Vi klarte ikke å motstå fristelsen, og dro med oss stakkars Anne Marie inn i fangirl heaven. Det hang bilder av diverse Johnny's OVERALT. Vi visste knapt nok hvor vi skulle feste blikket, så overveldende var det. Vi endte opp med å ikke kjøpe noe denne gangen, men det er garantert ikke siste gang vi besøker en lignende butikk. Oh, the hotness!




Magene våre begynte så smått å rumle, så vi satt oss på en liten kafé for å spise lunsj og slukke tørsten. Vi fikk en slags melonbrus som smakte himmelsk. Så var det tid for shopping. Alle som har vært med meg på en shoppingrunde vet hvor irritert og grinete jeg blir når jeg ikke finner noe å kjøpe, og det fikk mine to shoppingpartnere virkelig erfare. Det var masse fint i butikkene, men enten følte jeg at det kom til å se ut som et telt på meg (japanerne er glade i store, flagrende klær som ofte bare funker hvis man har en livvidde på under 60 cm og A-cup) eller så så det alt for lite ut. Når jeg kom over noe som faktisk kunne passe (som faktisk var oftere enn det kanskje høres ut som), kicket min gjerrige side inn, og jeg endte opp med å gå tomhendt ut av butikken.

Etter et par timer med trasking og butikkikking, var jeg klar til å kaldkvele alle som så mye som så på meg. Det var kanskje en lettelse for Katinka og Anne Marie da jeg endelig kjøpte meg en lue (!!), og humøret mitt steg et par hakk.

Men SÅ.. SÅÅÅÅ skjedde det! Over en undertøysforretning med masse frilly BH'er og like overdådige truser var det en rad med TV-skjermer. På skjermene var det et kjent ansikt. Ueda! Vi nærmest løp opp trappene for å komme opp i nok en idolbutikk. I motsetning til de andre hadde denne imidlertid glasskap med rad på rad med konsertbilletter, inkludert mine etterlengtede Ueda-billetter. Det tok oss ikke lange tiden å bestemme oss for at de MÅTTE vi bare ha. De var ikke spesielt dyre (ca. 450 per billett) og plassene er nok så elendige, MEN vi kommer oss på konserten! Da vi fikk billettene i hendene er jeg sikker på at smilet mitt bokstavelig talt gikk fra øre til øre. Jeg skal se Ueda! Yaaay! Lørdag den 20. september er den store dagen. Jeg gleder meg sinnsykt!

Det var også litt av en opplevelse å ta toget tilbake på slutten av rushtiden. Selv om det til tider ble ganske trangt på togene våre, slapp vi unna de verste sild-i-tønne-situasjonen. Vi så et tog som var så fullstappet at det ikke var plass til en flue engang, men vi skulle heldigvis på neste tog, så vi slapp unna. Føttene mine har aldri vært så såre som etter jeg kom til Japan. Vi har trasket rundt i timesvis stort sett hver dag. Flott trim dette her!

Innen vi var tilbake i Togane, rumlet magen min så det nærmest ristet i bakken rundt oss. Verken jeg eller Katinka hadde særlig lyst til å kokkelere, så vi bestemte oss for å gå til Jonathan's igjen, siden vi var så fornøyde forrige gang. Som sagt, så gjort. Vi ble vist til et bord, fikk vann av den hyggelige kelneren, og satte oss til å bla igjennom menyen. Vi bestemte oss fort for hva vi ville ha, og ventet på at kelneren skulle ta bestillingen vår. Og ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Folkene på bordene rundt oss fikk service som bare det, mens vi nærmest ble oversett. Det verste var at alle de andre kundene la merke til det også. Til slutt (etter en halvtimes venting) var det noen jenter i high school-alder som tydeligvis sa i fra at ingen hadde tatt bestillingen vår. Og DA kom det, vet du. Typisk. Hurra for Japan!

Dagen i dag har vært ganske så slapp. Jeg fikk endelig sovet ordentlig ut. Katinka og jeg tok en tur på Sunpia (kjøpesenter) for å titte litt. Jeg kjøpte en søt tunika for cirka 35 norske kroner. Fantastisk billig. Så prøvde jeg å lese litt til placement testen. Kom gjennom nesten alle kanjiene før jeg ga meg. I kveld skal en gjeng av oss ut og sjekke det lokale utelivet. Og vi skal nok ikke se bort i fra at det blir en liten karaoke-trall heller..

Anne Marie fant en butikk der de hadde rettetang i dag! Får se om jeg får dratt dit og kjøpt meg en i nærmeste fremtid, så jeg kanskje kan dukke opp på et bilde eller to jeg også.

I Japan kjeder man seg sjelden...

Middagen i går var fantastisk. Vi endte opp på en restaurant som het Jonathan's, der vi alle bestilte tonkatsu. Det smeltet nesten i munnen, så godt var det. Dessverre blir jeg relativt fort mett, så jeg klarte ikke å spise opp all maten (hvorfor Yong sa Jonathan's serverte små porsjoner fatter jeg ikke).

Etter vi alle hadde spist oss gode og mette, rullet vi bort til nærmeste karaokesenter. Vi bestilte et rom for en time, og nærmest løp opp trappene for å få tid til å synge så mye som overhode mulig. Vel inne bak den lukkede døren, klundret vi skikkelig med å få karaokemaskinen til å fungere. Vi må ha brukt så mye som et kvarter før vi endelig fikk sunget den første sangen. Katinka og jeg tok helt av på Johnny's Entertainment-sanger. KAT-TUN, NEWS og diverse andre gikk unna i et rasende tempo. Anne Marie imponerte stort med sine japanske tolkninger av diverse engelske sanger. Vi endte opp med å booke rommet i en time til.




I dag våknet jeg litt senere enn i går. Jeg unnagjorde min daglige morgenrutine, og dasset rundt i pysjamas, briller på nesen og håret i en topp midt oppå hodet, da det plutselig ringte på døren. Jeg kunne jo ikke åpne sånn som jeg så ut, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Før jeg visste ord av det hadde det låst seg inn to menn fra Josai, som kom bærende på to kjempestore pappesker med kjøkkenutstyr og andre småting. Pinlig. De gikk heldigvis med en gang de hadde levert tingene, og en meeeget flau Tonje var plutselig alene igjen. Heldigvis.

I 12-tiden møttes en hel gjeng av oss utenfor leilighetene. Det regnet og blåste i dag, så første stopp innebar paraplykjøp. Videre gikk turen til togstasjonen, der vi tok toget en stasjon til skolen (det koster bare ca. 10 kr, så det går fint). Etter å ha vist Hans og Tor Erling hvor de skulle bestille internett, var det tid for en liten shoppingtur i klesbutikkene som ligger like ved universitetet.

Myte nr. 1 om japanere: Alle er bittesmå og tynne som stilker. IKKE RIKTIG. Det finnes mange japanere her som har helt normal kroppsfasong (eller som til og med er overvektige) etter vestlig standard. Dermed er det ikke så vanskelig å finne klær i nomale størrelser som jeg trodde. Klærne på butikken vi endte opp på var sykt billige. Vi snakker ca. 100 kr per plagg (gensere, bukser, kjoler.. you name it). Jeg endte opp med å bruke ca. 500 NOK, men for det fikk jeg to gensere, en kjole, en veske og to par sokker. Absolutt ikke dårlig. Det eneste som er litt synd er at vi ikke får lov til å prøve klærne før vi kjøper dem, i og med at japanerne er hygienefreaks. Dermed risikerer vi en del bomkjøp etter hvert, men til den prisen er vel det forsåvidt ganske akseptabelt.




Etter en lang og smertefull spasertur (føttene mine er ømme som bare det etter all traskingen), kom vi tilbake til leilighetene igjen. Der møtte vi på Yukari, som kom syklende akkurat i det vi kom. Litt senere ringte hun på døren min, og foreslo at hun, Satomi, Katinka, Anne Marie og Hedda skulle ta oss liten trall på karaoke til tirsdag. Det var jo koselig. Jeg gleder meg. Sangtekster må definitvt pugges før jeg tør å presentere min vakre sangstemme (og tilhørende fantastiske japanskuttale) foran japanere.

Jeg og Katinka tenkte vi skulle ta oss en tur på karaoken i dag også. Hvis det ikke kommer en tyfon. Vi er ikke helt sikre på om det er en på vei eller ikke. Sånn går det når man ikke skjønner hva de sier på værmeldingen.

Beklager for at det ikke er noen bilder av meg på bloggen min enda. Den høye luftfuktigheten her gjør funky ting med håret mitt, så inntil jeg får kjøpt meg en rettetang (min fungerer nemlig ikke her i Japan) eller noe, får dere nøye dere med bilder av alt annet.

De første dagene i Togane!

Etter en elleve timers lang flytur (som føltes mer som førtitre, hvis du spør meg) kom endelig seks slitne mennesker frem til Tokyo. Etter å ha stått i en milelang kø for å komme inn i landet, ble vi møtt på flyplassen av en smilende Josai-student ved navn Yuko. Vi fikk tatt ut penger, kjøpt oss et par flasker med vann (halsen var som sandpapir etter den tørre luften på flyet) og ble plassert på en buss som skulle kjøre oss til universitetet.




Vel fremme fikk vi en haug med papirer vi skulle underskrive før vi endelig fikk utdelt nøklene til leilighetene våre. Alle gledet vi oss til å slenge oss ned på våre respektive senger og slappe av. Det virket dessverre som om japanerne hadde helt andre planer for oss. Vi hoppet inn i bilen til Kobayashi-sensei, og dro for å fikse Alien Registration, populært kalt gaijin-kort. Dette er den eneste formen for lovlig ID for oss her i Japan (med unntak av passet, selvfølgelig), og er obligatorisk hvis man f.eks. vil kjøpe japansk mobil eller åpne en bankkonto her. Jeg forstår godt hvorfor de kaller det alien registration, i alle fall dømt ut i fra hvor mye japanerne glaner på oss baka gaijins som har invadert den lille byen deres.

Det tok evigheter å fikse Alien Registration på byens rådhus. Skjemaer skulle fylles ut i øst og vest, folkene blant skranken hadde all verdens tid, og trøtte nordmenn (som ikke hadde spist siden klokken seks om morgenen) holdt på å falle døde om både til høyre og til venstre. Vi må ha vært der inne i minst tre timer. Da vi endelig ble kjørt hjem til leilighetene var det så vidt vi kunne stå oppreist. Nå skulle det soves... trodde vi. For minutter etter jeg hadde kommet inn i leiligheten, ringte det på døren.

Utenfor sto det en fyr fra JiU som ville presentere oss for et par av våre japanske naboer. De to jentene vi ble introdusert for, Satomi og Yukari, var kjempehyggelige, selv om vi hadde litt kommunikasjonsproblemer. (Det må legges til at vår dårlige japansk faktisk var bedre enn deres engelsk). De spurte om vi skulle ta oss en tur på butikken, og min sultne mage var ikke vanskelig å overtale. Så jeg, Katinka, Anne Marie, Satomi og Yukari gikk på super'n for å kjøpe diverse nødvendigheter. Turen ble dessverre ikke så lang, siden vi var så trøtte og slitne etter reisen, men jeg er sikker på at vi kommer til å se mer til dem.

Endelig fikk vi spist og sovet litt. Jeg spiste en onigiri med tunfisk og majones, men jeg kan ikke si jeg var heeelt begeistret for den. Etter å ha sovet et par timer, gikk jeg, Katinka og Anne Marie en tur for å utforske Togane by night. Vi endte opp på en curry-restaurant, der vi fikk en full middag for ca. 19 norske kroner. Ikke ille! Jeg endte opp med å legge meg rundt midnatt.

I dag tidlig våknet jeg i halv åtte-tiden. Det virker ikke som det skal bli noe problem å venne seg til en helt annen tidssone. Jeg dusjet, spiste frokost og rengjorde leiligheten min litt (må holde eventuelle insekter langt vekk), før en hel gjeng av oss gikk på Wonder Goo (ja, butikken heter det) for å kjøpe mobiltelefoner. Ingen på Wonder Goo snakket engelsk, men takket være Wakui Takanori sin fancy mobil med oversettingsprogram, fikk vi til slutt telefonene våre. Min er en kjempesøt, rosa liten sak, som kommer til å bli hyppig brukt.




Etterpå gikk vi i ca. førti minutter for å komme til skolen, der vi skulle søke om internett til leilighetene våre. Siden vi ikke har fått det enda, må vi snylte på nettverket til en intetanende nabo, noe som går litt tregt når fem (eller flere) snytler samtidig. Vi fikk beskjed om at det kom til å ta cirka en uke før vi slipper å sette oss utenfor hver gang vi vil sjekke mailen. Jeg fikk også mitt første møte med japanske tog, da vi ikke orket å gå hele veien tilbake. Vi endte opp på et stort supermarked nede i sentrum, der jeg blant annet kjøpte en ny pute (siden jeg mistenker at den i leiligheten er forsteinet).

I morgen eller overimorgen tenkte vi å ta turen til Tokyo! Men jeg slutter her i dag. Magen min rumler, og det er tid for å utforske nok en av Toganes mange restauranter. Etterpå blir det karaoke. Wohoo!

So long, suckers!

Da flytter jeg til solens rike for en fem måneders tid. Skal prøve så godt jeg kan å holde bloggen oppdatert, såfremt jeg ikke blir spist levende av diverse ekle insekter!

So long, suckers! Vi sees i Japan!

Pakkestress og reisenerver

Jeg er midt i min siste helg i Norge, og reisenervene har definitivt meldt sin ankomst. Om cirka halvannet døgn står jeg på Gardermoen og tar et midlertidig farvel med familien. Jeg har gledet meg i over ett år til denne turen, men nå som den er her må jeg innrømme at jeg lurer litt på hva det er jeg har begitt meg ut på. Ikke misforstå; jeg gleder meg definitivt fremdeles. Samtidig er det en liten gnagende følelse i magen min som sier at jeg nok kommer til å få heftig hjemlengsel på et eller annet tidspunkt. Jeg har aldri vært borte fra familie og venner så lenge før. Det er vel bare naturlig å ha litt betenkeligheter på dette tidspunktet. Men jeg er fremdeles helt innstilt på at det kommer til å bli fem fantastiske måneder, og en opplevelse jeg ikke vil være foruten.

Kofferten er så godt som pakket, men jeg har enda ikke gjort et forsøk på å veie den for å se om den er i nærheten av de berømte 20 kiloene. Med tanke på hvor lite jeg egentlig har i den (i alle fall føles det sånn), burde innsjekkingen foreløpe uten problemer og ekstrautgifter. Jeg må igjen få poengtere hvor vanskelig det egentlig er å pakke for tre årstider på skarve 20 kg. Det er jo fremdeles ganske så varmt i Togane når vi kommer, men innen vi reiser hjem er det jo vinter og temperaturer rundt frysepunktet. Planen min går ut på å storshoppe i Tokyo, for så å sende mye hjem med et eller annet fraktbyrå i februar. Det ligger i en jentes natur å ha en haug med vesker og sko, og det er grenser for hvor mange jeg kan ta med i kofferten min. Nemlig.

Ellers virker det som om min reisegruppe er en av de siste som drar. Siden semesteret starter tidligere i Sapporo, er alle nordmennene som skal studere der på plass allerede. I Emmelies blogg har hun skrevet et laaangt innlegg om sine inntrykk så langt. Morsomt å lese! Når det kommer til oss som skal til Togane, vet jeg bare om en (og eventuelt hennes reisefølge) som reiser etter oss. Forsåvidt er jo det bare positivt, i og med at vi da har diverse guider å velge mellom når vi ankommer Togane. Speaking of Togane; jeg tenkte jeg kunne krydre bloggen med et par bilder, for en gangs skyld. Det første er av campus på Josai International University, det andre er av selve Togane (som ser større ut enn det jeg forestilte meg).




Nå må jeg skrive en huskeliste, sånn at jeg er sikkert på at jeg ikke glemmer å ta med diverse viktige papirer og dingsebomser. Bye for now, og mat Neko-chan!

It won't be long..

Det er litt rart (og en smule skummelt) å tenke på at om en måned har jeg tatt et midlertidig farvel med Norge, og befinner meg i et helt fremmed land på den andre siden av jordkloden. Ikke det at jeg gruer meg eller noe, da. Jeg gleder meg som et lite barn gleder seg til julaften, men jeg tror fremdeles det kommer til å føles litt merkelig å reise fra alle de der hjemme. Men 5 måneder går vel fort, og det kommer til å bli litt av en opplevelse!

Endelig begynner jeg å få litt orden på ting også. På mandag var jeg og Katinka en tur på kontoret til Mona for å hente alle de fancy papirene de endelig hadde mottatt fra Josai. Jeg ble igjen slått av hvor utrolig stygge de passbildene jeg sendte til Josai egentlig er, men det er en annen historie.

Etterpå gikk turen til Japans ambassade i Norge for å søke om visum. Etter diverse små forviklinger (som det faktum at vi først fikk utdelt en visumsøknad der alt sto med kanji, og vi ikke skjønte annet en navn og fødselsdato), fikk vi endelig en visumsøknad på engelsk (kunne de ikke bare gitt oss den med en gang?), og fikk fylt den ut riktig. Så neste mandag kan vi dra og hente visumene våre. Det blir bra. Det passer jo fint også, for jeg hadde planer om å dra til Oslo den 18. for å spionere på de nye japanskstudentene uansett. Haha! Jeg vet det, jeg har sære fritidsinteresser.

I dag har jeg bestilt meg ny laptop også. Ikke det at det er noe i veien med den gamle eller noe sånt. Den er bare 2 år gammel, så den funker helt fint. Dessverre er harddisken litt liten. 100 GB blir alt for lite for meg. Jeg kunne selvfølgelig bare kjøpt en ekstern harddisk, men tanten min er villig til å kjøpe den gamle laptopen min for 4000 kr, så da er det nesten like greit å investere i en ny. Gleder meg til den kommer. Jeg elsker nye, blanke og skinnende ting! <3

Og til dere som er her inne og snoker: Mat Neko-chan! Han er litt lei seg fordi gjestene på bloggen ikke mater ham. Det er den søte hvite katten med sorte ører dere ser til høyre der! Feed him!

Venter utålmodig

Billettene er endelig i boks! Etter et kort besøk hos Japanspesialisten for et par uker siden, fikk vi plutselig et tilbud vi ikke kunne si nei til. Ikke endte vi opp med SAS, ei heller med British Airways. Nei, flyselskapet vi endte opp med var faktisk Lufthansa. That's right! We're going German! Vi endte opp med å betale ca. 8900 kr hver t/r. Det er da ikke så ille!

Uansett, vi reiser fra Gardermoen den 8. september. Vi mellomlander i Frankfurt, der vi omtrent må rett over på flyet som skal ta oss fra Tyskland til Japan. Det vi si at all vår eventuelle taxfree-shopping må foregå på gode, gamle Gardermoen. Gjør ikke meg noe. Der vet jeg i alle fall hvor ting befinner seg. Praktisk, i grunn.

Forhåpentligvis har de god underholdning på flyet til Tokyo. Kommer til å dø hvis jeg må sitte rett opp og ned og kjede meg i nærmere 11 timer.

Når det kommer til Ueda-billetter har vi ikke kommet noe særlig lenger. Dessverre. Men det går an å få tak i dem. Ingenting er umulig. Jeg skal definitivt se ham i virkeligheten. Så kan jeg drømme herlige fangirldrømmer de neste femten årene.