Snille-slemme-mannen!

Eksamensstresset er over, og jeg kan endelig slappe av med god samvittighet igjen. I dag hadde vi våre to siste eksamener i Japan. Jeg tror de gikk sånn passe bra, selv om den planlagte fritimelesingen til prøve nummer to ble en smule amputert av Kodenavn: Lunsj, som innebar at jeg og Katinka tok en noe uplanlagt tur off-campus. Vi var selvfølgelig tilbake i god tid før Omoto-prøven.

Da vi etter skolen tok oss en tur på Kasumi for å hamstre livsnødvendige saker (mat, drikke, is), kastet vi oss over hyllen med ferskenvann som sultne gribber. Mitt elskede ferskenvann har nemlig en slags reklamekampanje der det følger med små leker for tiden, og jeg prøver å få en komplett samling.


Jeg mangler fremdeles mobilskjermrenseren og lunsjboksstrikken...
Så der sto jeg altså, med begge armene godt begravd inni hyllen med ferskenvann, på leting etter flasken med medfølgende viskelær. Den sto selvfølgelig helt bakerst, og de andre flaskene falt ned som dominobrikker da jeg ivrig strakte meg etter den. Plutselig begynte Katinka å le, og kommenterte at det sto en fremmed kar ved siden av meg og fulgte spent med på Jakten på Viskelæret. Ja, så sannelig sto det en mann der og stirret. En smule rød i kinnene fikk jeg endelig tak i den riktige flasken, og flyktet fort fra åstedet med en fnisende Katinka på slep.

Litt senere (da vi står og stirrer på bare-se-men-ikke-røre-potetgullhyllen), kommer den stirrende mannen bort til oss. "Unnskyld," sier han. "Kan jeg spørre dere om noe?" Han forteller videre at han er en kunstner, og spør oss om vi har lyst til å sitte modell for ham.

Endelig noen som ser vårt sanne potensiale. Jeg har alltid visst jeg er peishyllemateriale. Jeg kunne allerede se for meg motivet: To gaijins som går berserk i matbutikken. Mona Lisa kan bare gå og legge seg!


Du kan SÅ se for deg å ha dette hengende på veggen, right?
Nå har det seg jo sånn at vi fremdeles faktisk har et ørlite fnugg av fornuft intakt, så vi var en smule skeptiske til mannens forslag. Jeg mener, Lindsay Hawker trodde sikkert også at Ichihashi Tatsuya var en hyggelig fyr, helt til han drepte henne og begravde kroppen hennes i et badekar fullt av sand. For alt vi vet, ville denne tilsynelatende hyggelige kunstnermannen partere oss og spise tærne våre til lunsj, liksom.

Dermed løy vi for den snille-slemme-mannen, og sa vi hadde det så travelt med eksamensstress i tiden fremover at vi ikke hadde tid til å sitte modell. Han sa han synes det var synd, men ønsket oss lykke til videre med vår fiktive eksamenslesing. Aw, snille-slemme-mannen.. I'm sorry!

Og selv om det er en ørliten mulighet for at han, i tillegg til parteringen, hadde lyst til å enten a) male oss i Evas drakt, b) ta sketchy bilder av oss i skoleunifom eller c) tvinge oss til å spille i en freaky japansk pornofilm med seg selv i den mannlige hovedrollen, valgte vi å ta tilbudet som et kompliment uansett.