37 dager og 18 timer igjen...

Juni ble til juli, og det er nå på dagen akkurat én måned og én uke igjen til jeg må ta farvel med Togane for godt. Den 10. august setter jeg og Katinka oss på et fly fra Narita til Kastrup, og vårt etterlengtede år i Japan vil offisiellt være over. Selv om jeg vet jeg ikke har noe annet valg enn å vende tilbake til hverdagen hjemme i Norge, er det en tanke som gjør meg en smule trist. Det er ikke det at Josai er slik en fantastisk skole eller noe, men etter å ha tilbrakt nærmere halvannet år totalt i denne lille fillebyen, har jeg blitt merkelig glad i stedet. Togane er liksom hjemme. Det blir rart å forlate det.

Allikevel er det fremdeles en måned igjen til jeg for alvor må innse realiteten, og inntil da skal jeg prøve å fortrenge det så godt jeg kan. Hjemreise? Det har vi ikke hørt om.


Katinka og Ingrid
I går var det endelig fredag, og etter to uendelig lange skoletimer, ble vi endelig sluppet ut i frihet. Timingen var på min side også denne fredagen, for vi presterte å krasje i Togmannen og hans røde vrom-vrom på sykkelparkeringen. Ikke bokstavelig krasje, selvfølgelig, men still... Jeg sendte ham muligens et noe sultent blikk. Eh. Oops? Demonstrerte det for Katinka senere, og hun sa at hvis hun hadde vært Togmannen, hadde hun løpt sin vei i ren frykt. Dobbelt-oops. Oh, well. Etter å ha sløvet litt rundt hjemme, spist min deilige spesial-yakisoba til middag (yet again), og sett den nyeste episoden av Make It or Break It, endte jeg opp med å joine alle de andre Casa Alegre-nordmennene på izakaya.


Alex og Hans
Alkoholen fløt (i overraskende moderate mengder, that is), og praten satt løst. Vi moret oss med morra di-fornærmelser, og prøvde desperat å få tatt knekken på den enslige myggen som fløy rundt bordet vårt. For en gangs skyld var det ikke min alkoholtoleranse som var den laveste. Allerede etter drink nummer tre begynte nemlig Ingrid å bli usedvanlig høylytt. Ganske snart hadde hun begynt å planlegge en fest hun bare omtalte som Heitingfesten, der selve hovedpoenget var å få invitert Togmannen (til meg) og en av Katinkas mange heitinger (til Katinka) som kveldens æresgjester. Hun var meget entusiastisk. Jeg jattet med så godt jeg kunne, mens jeg i mitt stille sinn håpet på at hun ville glemme det dagen derpå. Jeg satser på at ønsket mitt slo til, og at hun ikke popper innom bloggen min med det første.

Hans virket også i relativt godt humør, selv om han insisterte på at det ikke hadde noe med drinkene å gjøre. Yeah, right. Jeg filmet festlighetene, og siden jeg er såpass sadistisk, legger jeg ut den flotte videoen her:


Legg merke til Hans' fantastiske morra di-fornærmelser. I'm impressed.

Hvis dere aldri hører fra meg igjen, så vet dere hvorfor.

Rundt klokken ett forlot vi izakayaen, og trasket i vei hjemover. Jeg og Katinka moret oss med å herme etter Ingrid overdrevent store armbevegelser. Fyllegestikulering ftw! De fleste andre dro videre til en annen fest, mens jeg valgte å gjøre som Hans og gå hjem og legge meg. Jeg sov i tolv herlige timer.

Vel, herlige og herlige... Jeg hadde en noe freaky drøm der Ingrid holdt heitingfesten sin på en hytte i skogen. Togmannen var der, men av en eller annen grunn insisterte den onde drømme-Ingrid på å okkupere ham hele tiden. Jeg fikk snakket to ord med ham, før hun kom og kastet seg over ham. Nooooo, drømme-Ingrid. Don't!

Heldigvis hadde jeg en koselig drøm der jeg adopterte tre pusekatter etterpå.

Hvis jeg skal sette de to drømmene i sammenheng med hverandre, tror jeg det er trygt å si at min fremtid som enslig kattedame er sealed.

Oh joy.